A (klageren) ble i 2008 oppnevnt som hjelpeverge i sin alminnelighet for sin voksne sønn, B.
Etter henvendelse fra overformynderiet ble C oppnevnt som hjelpeverge for B av tingretten i 2010. Oppnevningen av C skjedde i medhold av sosialtjenesteloven kapittel 4A og kom i tillegg til hjelpevergeoppdraget til A.
A klaget til Fylkesmannen i Møre og Romsdal over oppnevningen av tilleggshjelpeverge. Han viste blant annet til at sosialtjenesteloven ikke oppstiller noe krav om at det oppnevnes to hjelpeverger, og at overformynderiet ikke hadde gitt noen begrunnelse for hvorfor tilleggsoppnevningen ble funnet nødvendig. Videre satte han spørsmålstegn ved Cs mulighet til å tale den hjelpevergetrengendes interesser, da hun ikke kjente ham eller visste hvordan hun skulle tolke hans språk. I klagen ble det også uttrykt bekymring for hvilke økonomiske kostnader sønnen vil bli påført som følge av tilleggsoppnevningen.
Klagen ble oversendt fra fylkesmannen til overformynderiet for behandling. Overformynderiet behandlet klagen og stadfestet vedtaket om tilleggsoppnevning av C som hjelpeverge. Særutskrift fra møteboken ble oversendt fylkesmannen ved brev 15. oktober 2010. Det er ikke opplyst om A fikk kopi av brevet.
Det fremgår av særutskriften at oppnevningen av tilleggshjelpeverge ble gjort etter muntlig forespørsel fra kommunen. Videre skal overformynderiet i samtale med klageren ha oppfattet ham slik at han ikke var uenig i en tilleggsoppnevning, forutsatt at det ble funnet en faglig kvalifisert person. På denne bakgrunn ble det tatt for gitt at klageren ikke ville motsette seg valget av «ein svært godt kvalifisert fagperson».
I fylkesmannens brev 19. oktober 2010 ble overformynderiet bedt om å oversende følgende dokumenter:
– X overformynderis oppnevning av C som hjelpeverge
– tingrettens oppnevning
– kopi av søknad eller lignende om krav om oppnevning av hjelpeverge med oppdrag etter sosialtjenesteloven kapittel 4A
– hjelpeverge Cs uttalelse i saken
Overformynderiet oversendte deler av de etterspurte dokumentene sammen med en orientering i brev 30. oktober 2010. Heller ikke her ble det opplyst om kopi ble sendt til klageren. I brevet ble det vist til søknad om hjelpeverge fra 2008, undertegnet av en lege og A. Det ble videre opplyst at det hadde kommet muntlig beskjed til overformynderiet fra kommunen om at det var krav om en ekstra oppnevning som spesifikt dekket sosialtjenesteloven kapittel 4A.
Når det gjaldt den etterlyste uttalelsen fra C, viste overformynderiet til at hun hittil ikke hadde fulgt opp den hjelpevergetrengende, og at det derfor ikke var funnet nødvendig at hun uttalte seg før klagesaken var avgjort.
Fylkesmannen i Møre og Romsdal stadfestet overformynderiets vedtak. Til klagerens anførsel om at underinstansens vedtak manglet begrunnelse, viste fylkesmannen til at begrunnelsen følger av vilkårene i sosialtjenesteloven § 4A-3 tredje ledd. Fylkesmannen bemerket også at overformynderiets vedtak i klagesaken bare var adressert til fylkesmannen, og at det dermed var uklart om klageren var kjent med innholdet.
A brakte saken inn for ombudsmannen. Han påpekte at C ikke kjente hans sønn, og at formålet med oppnevningen av hjelperverge, at vedkommende skal kunne opptre som den hjelpevergetrengendes talsperson, derfor ikke var en tilstrekkelig begrunnelse for oppnevningen i dette tilfellet. Klageren opplyste videre at han selv hadde foreslått et annet familiemedlem som kjenner sønnen godt, og mente at han som far ikke var blitt hørt i saken.
I brev herfra til fylkesmannen ble det vist til at overformynderiet bare delvis hadde etterkommet fylkesmannens anmodning om ytterligere dokumenter og opplysninger i saken. Fylkesmannen ble bedt om å redegjøre for hvorfor saken likevel ble funnet tilstrekkelig opplyst til å treffe vedtak.
Videre ble spørsmålet om kontradiksjon tatt opp. Det ble vist til at det i fylkesmannens vedtak var påpekt at det var uklart om klageren hadde fått tilsendt overformynderiets brev i klagesaken. Det ble antatt herfra at det ble siktet til overformynderiets oversendelsesbrev 30. oktober 2010. Videre ble det bedt opplyst om fylkesmannen sendte kopi av dette til klageren eller om det ble vurdert gjort.
Om kravet til begrunnelse for oppnevning av tilleggshjelpeverge, ble det påpekt at fylkesmannen i vedtaket hadde vist til at begrunnelsen følger av «lovkravet til slik oppnemning jfr. sosialtenestelova § 4A-3, 3.ledd ». Da det allerede var oppnevnt hjelpeverge for klagerens sønn, ble fylkesmannen bedt om å vurdere ordlyden i sosialtjenesteloven, og om denne tilsier at det burde begrunnes særskilt at det ble oppnevnt en tillegghjelpeverge, i stedet for å utvide mandatet til den allerede oppnevnte. Fylkesmannen ble også bedt om å redegjøre nærmere for hvilke krav som stilles til en begrunnelse i dette tilfellet, sett i relasjon til de kravene som følger av forvaltningsloven § 25 og kravet om en reell vurdering av skjønnsutøvelsen i klageomgangen.
Fylkesmannen i Møre og Romsdal svarte slik:
«1. Sakens opplysning
Slik fylkesmannen forstår Sivilombudsmannen, stilles det spørsmål ved hvorfor det herfra ble lagt til grunn at saken var tilstrekkelig opplyst når det ikke forelå uttalelse fra hjelpeverge som var oppnevnt etter sosialtjenesteloven kapittel 4A.
X overformynderi viste i sitt brev av 30. oktober 2010 til fylkesmannen til at hjelpevergen ikke hadde fulgt opp den hjelpevergetrengende, og at overformynderiet hadde blitt enig med hjelpeverge om å avvente situasjonen til oppnevningen eventuelt ble godkjent fra fylkesmannen.
På bakgrunn av at hjelpevergen ikke hadde etablert et forhold til hjelpevergetrengende og således ikke kjente verken den hjelpevergetrengende eller saken, anså ikke fylkesmannen at hun kunne bidra med opplysninger av betydning til klagesaken.
2. Kontradiksjon
Fylkesmannen har med sin bemerkning ment å vise til brev av 15.10.2010, særutskrift av møtebok for X overformynderi. Kopi av brevet skulle selvsagt ha blitt oversendt til klager, men ved en beklagelig inkurie har dette ikke blitt gjort.
3. Krav til begrunnelse
Fylkesmannen bes vurdere om ordlyden i sosialtjenesteloven tilsier at det bør begrunnes særskilt at det oppnevnes en annen hjelpeverge i tillegg, i stedet for å utvide mandatet til den allerede oppnevnte.
Fylkesmannen i Møre og Romsdal kan ikke se at ordlyden i sosialtjenesteloven § 4A-3, 3. ledd tilsier at det skal foretas en særskilt begrunnelse.
Når det gjelder kravet til begrunnelse jf forvaltningsloven § 25, ser fylkesmannen i ettertid at saken kunne vært bedre begrunnet for på den måten å gjøre vedtaket mer forståelig for klager. Dette til tross kan fylkesmannen ikke se at vi ville kommet til et annet resultat i denne saken. Vi vil i denne sammenheng vise til merknader i vårt vedtak knyttet til rundskriv IS-10/2004 og “Vergemålsloven med kommentarer” av 2008 om at det er anledning til å oppnevne to hjelpeverger. Videre vil fylkesmannen understreke at saker etter sosialtjenesteloven kapittel 4A er særdeles inngripende for den som blir utsatt for tvangsbruk, og at vi av rettssikkerhetshensyn fant det formålstjenlig at det ble gjort en særskilt oppnevning av hjelpeverge på området. Som nevnt i vårt vedtak vil klager som pårørende ikke få noen mindre rett til medvirkning og informasjon, mens tjenestemottaker får to personer som kan ivareta hans rettigheter.»
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Sakens opplysning
I brev 19. oktober 2010 til overformynderiet ba fylkesmannen om ytterligere opplysninger og dokumenter i saken, noe som må oppfattes slik at saken ikke ble funnet å være tilstrekkelig opplyst for å kunne klagebehandles. Overformynderiet forklarte i brev 30. oktober 2010 hvorfor ikke alle de etterspurte opplysningene kunne gis.
Fylkesmannen har i svaret hit gitt en redegjørelse for årsaken til at tilleggshjelpevergens uttalelse ikke ble innhentet, og dette har jeg ingen bemerkninger til. I brevet 19. oktober 2010 hadde fylkesmannen også etterspurt kopi av søknaden om krav om oppnevning. Behovet for dette fremstår ikke bare som en formalitet, men kan også være et uttrykk for at saken samlet ble ansett dårlig opplyst og begrunnet. Da jeg omtaler dette nærmere i de følgende punktene, finner jeg ikke grunn til ytterligere om dette her.
2. Kontradiksjon
I fylkesmannens vedtak ble det påpekt at klageren ikke hadde fått oversendt overformynderiets vedtak. I svaret hit opplyste fylkesmannen at det var brev 15. oktober 2010 det ble siktet til. Som foran bemerket, er det også uklart om overformynderiets oversendelsesbrev 30. oktober 2010 ble forelagt klageren.
Kontradiksjonsprinsippet står sentralt i det grunnleggende kravet om at forvaltningens avgjørelser skal bygge på en forsvarlig saksbehandling, og det er nedfelt i forvaltningsloven § 17. En viktig side av prinsippet er at det skal bidra til sakens opplysning. Manglende kontradiksjon vil derfor lett utgjøre en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for sakens resultat.
Brevet 15. oktober 2010 inneholdt særutskrift av møteboken for overformynderiet, der det blant annet fremgikk at klageren skulle ha samtykket til tilleggsoppnevning av hjelpeverge. Jeg vurderer det som en feil med mulig betydning for sakens resultat at fylkesmannen stadfestet oppnevnelsen av tilleggshjelpeverge uten at klageren hadde fått anledning til å kommentere innholdet i brevet. Også overformynderiets oversendelsesbrev 30. oktober 2010 skulle vært forelagt klageren. Etter min mening kan den manglende kontradiksjonen ha medført at saken ikke har vært tilstrekkelig opplyst.
3. Begrunnelsen
Lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. § 4A-3 tredje ledd, første punktum lyder:
«Dersom verge eller hjelpeverge ikke allerede er oppnevnt der kommunen anser det aktuelt å fatte vedtak om bruk av tvang og makt etter reglene i dette kapitlet, skal hjelpeverge oppnevnes.»
Formålet med bestemmelsene i sosialtjenesteloven kapittel 4A er å ivareta rettssikkerheten til psykisk utviklingshemmede i tilfeller der det kan være aktuelt å benytte tvang. Når det likevel ikke er oppstilt et krav i loven om to hjelpeverger, mener jeg at en tilleggsoppnevning må særskilt begrunnes. At det følger av aktuelt rundskriv og juridisk teori at det er anledning til å oppnevne to hjelpeverger, tilsier etter mitt syn ikke noe annet. En henvisning til lovens ordlyd er da ikke en tilstrekkelig begrunnelse i dette tilfellet.
Fylkesmannen har vist til at Lødrup mfl, Vergemålsloven med kommentarer (1. utgave 2008) åpner for oppnevning av to hjelpeverger. Det sentrale i saken er likevel ikke om det er adgang til en slik tilleggsoppnevning, men om det er behov for det. I nevnte litteratur fremgår at det må foretas en konkret vurdering ved slik oppnevning, og at overformynderiet skal rådspørre seg med den nærmeste familien før hjelpevergeoppnevningen finner sted.
Jeg finner det uklart om det har skjedd i dette tilfellet. I særutskrift fra overformynderiets møtebok ble det vist til samtale per telefon og i møte med klageren. Som nevnt, synes det som at klageren ikke ble gitt mulighet til å kommentere opplysningene om hva han skal ha sagt i disse samtalene. For øvrig kan det oppfattes slik at de aktuelle samtalene dreide seg om muligheten for oppnevning av en tilleggshjelpeverge generelt, og ikke oppnevningen av C spesielt. Selv om forvaltningen ikke er bundet av de pårørendes mening om en slik oppnevning, tilsier uenighet at det utvises ekstra påpasselighet ved vurderingen, noe som bør reflekteres i den endelige begrunnelsen.
Fylkesmannen har uttalt i brevet hit at en i ettertid ser at vedtaket kunne vært bedre begrunnet, slik at det hadde blitt mer forståelig for klageren. Jeg slutter meg til dette. Til fylkesmannens uttalelse om at en likevel ikke kan se at resultatet ville blitt annerledes, viser jeg til drøftelsen under punkt 2 om at manglende kontradiksjon kan ha medført at saken ikke var tilstrekkelig opplyst ved klagebehandlingen.
Den manglende begrunnelsen for oppnevningen gjør det videre uklart om overformynderiets behandling bygger på en riktig forståelse av regelverket. Overformynderiets brev 15. og 30. oktober 2010 kan oppfattes slik at det ble lagt til grunn en feiloppfatning fra kommunens og overformynderiets side om at loven stiller krav om det oppnevnes to hjelpeverger.
Fylkesmannen bes på denne bakgrunn om å behandle saken på nytt.»