Sakens bakgrunn
I forbindelse med et arrangement i Trondheim i 2005 inngikk X og Y hver for seg avtaler med aksjeselskapet Z om at deres selvstendige næringsvirksomheter skulle engasjeres for å utføre diverse oppgaver relatert til arrangementet Z foresto. X og Y var aksjonærer i Z med henholdsvis 34 % og 33 % av aksjene. På bakgrunn av avholdt bokettersyn hos Z i 2007, vedtok Skatt Midt-Norge å omklassifisere næringsinntekten Xs og Ys enkeltpersonsforetak hadde mottatt som godtgjørelse for engasjementet om til lønnsinntekt. Begge klaget omklassifiseringsvedtaket inn for skatteklagenemnda, med ulikt utfall. I Xs sak ble Skatt Midt-Norges vedtak om omklassifisering av næringsinntekt til lønnsinntekt stadfestet. I Ys tilfelle omgjorde skatteklagenemnda vedtaket om omklassifisering.
En advokat klaget på vegne av X i november 2011 til Skatt Midt-Norge over at utfallet i Ys sak innebar en usaklig forskjellsbehandling av X. Skatt Midt-Norge avslo klagen i februar 2012, under henvisning til at ulikt faktisk grunnlag i sakene til X og Y medførte at det ikke var foretatt en usaklig forskjellsbehandling.
I brev hit 27. september 2012 med vedlegg klaget advokaten på vegne av X over avslaget fra Skatt Midt-Norge. Han anførte primært at det ulike utfallet av sakene til henholdsvis X og Y innebærer en usaklig forskjellsbehandling, da sakene bygger på de samme faktiske omstendigheter.
Undersøkelsene herfra
Skatt Midt-Norge ble i brev herfra 5. oktober 2012 bedt om å gjøre noe nærmere rede for sitt syn på spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling av X, i lys av anførslene til advokaten i klagen hit. Spesielt ble Skatt Midt-Norge bedt om å gi sitt syn på hva som tilsier at X ikke innrettet seg på samme måte i avtaleforholdet til Z som Y, og hvordan dette hadde innvirket på vurderingen om forskjellsbehandling. Videre ble Skatt Midt-Norge bedt om å gi sine merknader til om og i hvilken grad ulik behandling av sakene til X og Y kunne skyldes ulik saksforberedelse og/eller nemndsbehandling. Skatt Midt-Norge ble også bedt om å gi sin vurdering av riktigheten av skatteklagenemndas vedtak om omgjøring av omklassifisering av næringsinntekt for Y.
I svarbrev hit 9. november 2012 opplyste Skatt Midt-Norge blant annet at Xs og Ys saker var vurdert forskjellige når det gjaldt kontorlokaler og driftsmidler. Det var forutsetningsvis blitt lagt til grunn at X hadde drevet sin virksomhetsutøvelse fra Zs lokaler med Zs driftsmidler, mens Y ble ansett å ha utøvd sin virksomhet med egne driftsmidler i lokaler utenfor Zs kontorer.
Videre opplyste Skatt Midt-Norge å ha dokumentasjon på at Y hadde påtatt seg større økonomisk ansvar og risiko ved sin arbeidsutførelse enn det som var vanlig i alminnelige ansettelsesforhold, mens tilsvarende bevismateriale ikke forelå i Xs sak. Etter Skatt Midt-Norges syn, var det svært lite som pekte i retning av at X kunne regnes som selvstendig næringsdrivende. Skatt Midt Norge mente at det ulike resultatet sakene til X og Y hadde fått, ikke skyldtes at de var blitt behandlet til forskjellig tid med ulike saksbehandlere.
Advokaten kom i brev hit 29. november 2012 på vegne av X med merknader til Skatt Midt-Norges anførsler. Det ble blant annet fremhevet at X hadde hatt eget kontor og selv dekket utgifter til lokaler, telefon, datautstyr etc. Videre ble det blant annet opplyst at X hadde hatt en rekke kostnader i sin næringsvirksomhet, og at han ikke hadde viderefakturert eller på annen måte fått dekket disse av Z.
I brev hit 25. januar 2013 viste Skatt Midt-Norge til at X ikke hadde dokumentert selv å ha dekket utgifter til egne lokaler og driftsmidler på en tilfredsstillende måte, og at det var lagt til grunn at X hadde viderefakturert utlegg han hadde hatt i forbindelse med utførelsen av arbeidsoppgaver for Z.
X ved advokaten besvarte Skatt Midt-Norges merknader i brev hit 12. februar 2013. Det ble blant anført at Skatt Midt-Norge/skatteklagenemnda ikke hadde dokumentasjon eller andre bevis som sannsynliggjorde at X hadde viderefakturert utgifter til Z. At Xs inntekter ble større enn opprinnelig forutsatt, ble påpekt å skyldes at det ble arrangert to arrangementer i stedet for det ene som opprinnelig var planlagt.
Skatt Midt-Norge kom med nye merknader til saken i brev hit 19. mars 2013. Det ble blant annet vist til at skatteklagenemnda etter en konkret helhetsvurdering hadde konkludert med at forholdet mellom X og Z reelt sett var et arbeidstakerforhold.
I brev hit 3. april 2013 anførte advokaten at Skatt Midt-Norges og skatteklagenemndas slutning om at X hadde foretatt en viderefakturering av sine kostnader til Z ene og alene var begrunnet i at godtgjørelsen han mottok fra Z ble større enn opprinnelig avtalt. Den økte godtgjørelsen ble igjen påpekt av advokaten å skyldes at Xs engasjement med Z ble utvidet utover det opprinnelig avtalte, i likhet hva som skjedde i Ys tilfelle. Det ble dermed anført ikke å foreligge grunnlag for forskjellsbehandling av Xs og Ys saker. Skatt Midt-Norge fastholdt sine standpunkter i svarbrev hit 30. april 2013.
Mitt syn på saken
Spørsmålet i denne saken er om X har blitt utsatt for usaklig forskjellsbehandling fra Skatt Midt-Norge/skatteklagenemnda, i og med at hans sak har fått et annet utfall enn saken til Y. Forbudet mot usaklig forskjellsbehandling kan også formuleres som et krav på likebehandling. Like faktiske omstendigheter for ulike skattytere skal i alminnelighet behandles likt. Selv om ligningsbehandlingen og det store antallet ligninger hvert år tilsier enkelte forbehold, er likhetsprinsippets anvendelse i skattesaker sikkert nok. Jeg viser for så vidt til Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2007 s. 302.
De rettslige og bevismessige vurderingene i saken må foretas på bakgrunn av at virksomheten knyttet til å gjennomføre arrangementet er organisert i et aksjeselskap der de dominerende aksjonærene også løser de sentrale arbeidsoppgavene i hvert sitt enkeltpersonforetak på oppdrag fra aksjeselskapet. En slik organisering er verken illojal eller ulovlig, men legger – etter det jeg forstår – til rette for en skattemessig tilpasning som krever at formene som er valgt med tilstrekkelig notoritet underbygges av realitetene i saken.
Den skattemessige bedømmelsen av Ys foretak og inntektsklassifisering også for ham, har bydd på en viss tvil. Videre er det klart at Xs virksomhet i enkeltperenkeltpersonsforetaket er noe mer usikker, og sto i større grad i fare for omklassifisering av virksomhetsinntekt til lønnsinntekt. Jeg legger imidlertid til grunn det standpunktet skatteklagenemnda har tatt om Ys virksomhet. Spørsmålet blir da om de forskjellene som er påpekt mellom hvor selvstendig de to virksomhetene var organisert og utøvet, forsvarer Skatt Midt-Norges standpunkt om at forskjellbehandlingen er saklig begrunnet. Det er blitt vist til at det er «vurdering av momentene om egne driftsmidler og om graden av oppdragsgivers dekning av skattyters kostnader som gjorde at nemnda falt ned på et annet resultat i Ys sak enn i Xs sak.» Undersøkelsene av saken herfra synes da å vise at det springende punkt vil være om Xs foretak viderefakturerte for kostnadsutlegg.
I skatteklagenemndas vedtak i Jørgensens sak er konklusjonen om at X har fått dekket kostnader av Z begrunnet slik:
«Det er uttalt at skattyter skulle motta et honorar på kr 250 000 for sitt engasjement. Z var eneste kunde i perioden. Inntekten i henhold til kontospesifisert årsregnskap viser samlet salgsinntekt på kr 440 137 for 2005 og kr 66 666 for 2004. Dette tyder på at det er fakturert mer enn hva oppdraget skulle tilsi. Hva er denne viderefaktureringen som er fakturert? Dette leder hen til at skattyter har viderefakturert eller har fått dekket kostnader han har hatt i forbindelse med utførelsen av oppgaven for Z.»
Skatteklagenemnda skal legge det mest sannsynlige faktum til grunn. Utgangspunktet for ligningsbehandlingen er at skattyter har en selvangivelses- og opplysningsplikt. Bevisbedømmelsen i Skatteetaten kan til tider likevel måtte bygge på usikre momenter, men bør i størst mulig grad være basert på påviselige opplysninger, dokumentasjon eller andre bevis – og ikke rene antagelser.
På samme måte som Skatt Midt-Norge, må jeg bygge min bevisvurdering på den skriftlige dokumentasjon som foreligger. Det er på det rene at både Xs og Ys respektive enkeltpersonsforetak etter avtale utførte oppgaver for Z mot godtgjørelse. Basert på skatteklagenemndas ovenstående begrunnelse for omklassifiseringsvedtaket i Xs sak, samt Skatt Midt-Norges senere redegjørelser i saken, er jeg kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelige holdepunkter til å underbygge et standpunkt om at X har foretatt viderefakturering eller på annen måte fått dekket sine kostnader av Z. Dermed må jeg sette spørsmålstegn ved Skatt Midt-Norges/skatteklagenemndas slutning om at Xs sak skiller seg fra Ys sak på en så vidt avgjørende måte at det foreligger saklig grunn til ulikt utfall. Jeg mener derfor at det knytter seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd. Skatt Midt-Norge bes derfor om å sørge for en ny vurdering av saken i lys av min konklusjon. Jeg ber om å bli orientert om utfallet av den fornyende gjennomgangen.
Etter dette er det ikke funnet grunn til å komme inn på sakens øvrige sider og anførsler.