1. Sakens bakgrunn
Sivilombudet har undersøkt saksbehandlingstiden i Statens helsepersonellnemnd (Helsepersonellnemnda). De siste tre årene har Helsepersonellnemnda hatt en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på over ett år.
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har i merknader til årsrapporten for Sivilombudet for 2021 gitt uttrykk for at det er «svært viktig at saksbehandlingstiden reduseres der hvor dette går på rettssikkerheten løs», se Innst. 429 S (2021-2022) Dokument 4. Komitéen har bedt ombudet fortsette å følge med på behandlingstiden i slike saker.
Helsepersonellnemnda er klageinstans for Statens helsetilsyns vedtak i tilsynssaker om administrative reaksjoner mot helsepersonell (tilsynsakene). Nemnda er også klageinstans for Helsedirektoratets vedtak om tildeling av første gangs autorisasjon til helsepersonell (autorisasjonssakene).
En betydelig andel av tilsynssakene gjelder spørsmål om tap av autorisasjon fordi helsepersonellet er «uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig», for eksempel på grunn av sykdom, bruk av rusmidler eller uforsvarlig virksomhet. I tilsynssakene vil den som er part i saken ofte bli stående uten arbeid og inntekt i perioden saken er til klagebehandling. Autorisasjonssakene gjelder typisk tildeling av autorisasjon til personer som har tatt helsefaglige utdanninger i utlandet. Inntil autorisasjonssaken er avgjort vil søkerne normalt ikke kunne starte i arbeid som helsepersonell. Behandlingstiden i Helsepersonellnemnda kommer i tillegg til behandlingstiden i underinstansene. I tilfeller der saksbehandlingen tar lengre tid enn vanlig i en av instansene, kan konsekvensen bli at den enkelte må vente i flere år på utfallet av saken.
Nasjonalt klageorgan for Helsetjenesten (Helseklage) er sekretariat, og forbereder sakene for nemnda. Etter det Sivilombudet forstår, skyldes den lange saksbehandlingstiden for en stor del at sakene venter uten at det tas noen saksbehandlingsskritt. Dette skyldes problemer med kapasiteten i sekretariatet.
Ombudet ble oppmerksom på den lange saksbehandlingstiden etter flere klager hit. Helseklage informerer på sine nettsider om at forventet behandlingstid i Helsepersonellnemnda er 12 måneder, både for tilsynssaker om administrative reaksjoner og for saker om første gangs autorisasjon. Ettersom problemene med lang saksbehandlingstid i nemnda ikke begrenser seg til klagene som vi har mottatt, valgte vi å undersøke saksbehandlingstiden av eget tiltak, jf. Sivilombudsloven § 15.
2. Våre undersøkelser
Vi sendte 15. juli 2024 undersøkelsesbrev til Helseklage. Vi spurte om årsakene til at saksbehandlingstiden i årene 2021‑2023 har ligget på over 12 måneder, en betydelig økning sammenliknet med årene 2016, 2017, 2019 og 2020, da saksbehandlingstiden var 8-9 måneder.
Vi spurte videre om Helseklage har en plan for å redusere behandlingstiden i nærmeste fremtid, og om hvilke tiltak som eventuelt planlegges gjennomført for å redusere saksbehandlingstiden og få restansene ned til nivået for årene før 2021.
Helseklage svarte i brev 16. september 2024, og ga uttrykk for at de deler bekymringen over økende gjennomsnittlig saksbehandlingstid. Restansene har økt over tid som følge av flere årsaker, men skyldes særlig ressursmangel i sekretariatet.
Sekretariatet har siden høsten 2022 fått tilført flere saksbehandlere, men det tar tid før man ser effekten. Det er også gjort tiltak for å effektivisere arbeidet. På grunn av ressurssituasjonen og økt innkomst av saker i 2024, ser Helseklage likevel ikke for seg at man vil nå målkravet fra departementet om at gjennomsnittlig saksbehandlingstid i 2024 skal være under 10 måneder. I tilsynssakene håper man å nå målet i løpet av første kvartal i 2025. På grunn av høy innkomst av saker om første gangs autorisasjon ser Helseklage det som lite realistisk at behandlingstiden for disse går ned i nær fremtid.
3. Sivilombudets syn på saken
3.1 Rettslige utgangspunkter
Krav til forvaltningens saksbehandlingstid følger av forvaltningsloven § 11 a første ledd som sier at en sak skal forberedes uten «ugrunnet opphold».
Ombudet har tidligere lagt til grunn at bestemmelsen stiller krav både til behandlingstiden og hva som er akseptable årsaker til opphold i saksbehandlingen. Vilkåret «ugrunnet opphold» er skjønnsmessig, og det nærmere innholdet i kravet vil kunne variere etter blant annet sakens art og omfang, og etter tilgjengelige ressurser, jf. Ot.prp. nr. 75 (1994-1995), punkt 9.1. Andre saksbehandlingsregler i forvaltningsloven, blant annet kravet til en forsvarlig opplysning av saken i forvaltningsloven § 17 første ledd, vil kunne begrunne en lengre behandlingstid.
Lange liggetider (der saken ligger ubehandlet eller uten at det foretas noen form for saksbehandlingsskritt) vil derimot lettere anses som et «ugrunnet opphold», som medfører at behandlingstiden i saken er i strid med § 11 a.
Ressursmangel i et forvaltningsorgan vil kunne føre til lang saksbehandlingstid. Dette vil ikke uten videre utgjøre et brudd på loven. Hvor lang saksbehandlingstiden kan være uten å utgjøre et brudd på forvaltningsloven, må ses i lys av hvilken type vedtak det gjelder. Forventningene til saksbehandlingstid vil også kunne variere avhengig av saksområde og hva vedtaket gjelder. Saksbehandlingstid som overstiger normal tidsbruk, som følge av knappe ressurser, vil uansett kreve oppfølging og vurdering av tiltak, både fra forvaltningsorganet selv og eventuelt overordnede organer. Uten slik aktiv oppfølging, vil saksbehandlingstiden lettere kunne anses som «ugrunnet opphold». Betydningen av ressursmangel som årsak til lang saksbehandlingstid er nærmere omtalt i ombudets uttalelser 25. oktober 2022 (sak 2022/4415) og 11. april 2024 (sak 2023/5804), med videre henvisninger.
Ved vurderingen av hvilke behandlingstider som er akseptable etter § 11 a, og hvor alvorlige eventuelle brudd på bestemmelsen er, står både sakens betydning for den saken angår og årsakene til den lange behandlingstiden sentralt.
3.2 Konsekvenser av den lange saksbehandlingstiden
3.2.1 Konsekvenser for partene
3.2.1.1 Tilsynssakene
Tilsynssakene gjelder fratakelse av autorisasjon, begrensninger i autorisasjonen og andre administrative sanksjoner mot helsepersonell. Vedtak om fratakelse av autorisasjon innebærer at helsepersonellet mister retten til å utøve sitt yrke som helsepersonell, og ikke lenger kan kalle seg lege, sykepleier eller liknende. Vilkåret for fratakelse av autorisasjonen er at vedkommende anses som «uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig» på grunn av sykdom, rusmisbruk, uforsvarlig virksomhet eller andre forhold, jf. helsepersonelloven § 57. Vedtak om fratakelse av autorisasjon er inngripende og har stor betydning for den det gjelder. Effekten av vedtaket inntrer som regel med én gang Helsetilsynet har truffet vedtak i første instans, fordi det sjeldent gis oppsettende virkning. I noen tilfeller er autorisasjonen suspendert allerede mens saken behandles i Helsetilsynet som førsteinstans. Den det gjelder kan da heller ikke arbeide som helsepersonell under førsteinstansens behandling.
Lang saksbehandlingstid i Helsepersonellnemnda kommer i tillegg til behandlingstiden i underinstansene. Noen ganger tar saken tar lengre tid enn vanlig hos én av instansene, slik at den samlede saksbehandlingstiden forlenges. Det er neppe helt uvanlig med en samlet behandlingstid i alle instanser på rundt to år før en tilsynssak er ferdigbehandlet i Helsepersonellnemnda.
Der Helsepersonellnemnda endrer Helsetilsynets vedtak om tap av autorisasjon, vil parten ofte ha gått i lang tid uten autorisasjon, før det uriktige vedtaket blir overprøvd. Helseklage opplyser i svaret til ombudet at nemnda stadfester underinstansens vedtak i 88 % av sakene, slik at denne situasjonen ikke oppstår veldig ofte. I saker der nemnda endrer Helsetilsynets vedtak, kan den lange saksbehandlingstiden føre til at helsepersonellet ikke lenger har mulighet til å gjeninntre i sitt tidligere arbeid. Helsepersonell som er selvstendig næringsdrivende, kan ha måttet avvikle sin virksomhet. For parter som driver virksomhet basert på f.eks. kommunale driftsavtaler, kan kommunen ha gitt driftsavtalen til noen andre fordi parten ble stående uten autorisasjon i påvente av tilsynsmyndighetenes saksbehandling.
3.2.1.2 Autorisasjonssakene
I autorisasjonssakene blir personer med helsefaglige i utdanninger fra utlandet gående i lenge, noen ganger i flere år, i påvente av å komme i gang med sitt yrkesliv i Norge. Helsedirektoratet, som er underinstans i slike saker, opplyser på sine nettsider at det må påregnes 11 måneders behandlingstid for søknad om autorisasjon for utdanning fra utenfor EU/EØS. Ved klage over Helsedirektoratets vedtak i en slik sak, er forventet samlet behandlingstid dermed på oppunder to år. Ved utdanning fra enkelte land er forventet behandlingstid lengre. For saker om utdanning fra Pakistan opplyser Helsedirektoratet på nettsidene at det for tiden er svært lang behandlingstid. I en sak om utdanning fra Pakistan som Sivilombudet nylig har undersøkt (sak 2024/5315), har direktoratet så langt brukt over to år uten at saken er avgjort. Ved behov for å klage til Helsepersonellnemnda, må det i et slikt tilfelle påregnes en samlet saksbehandlingstid på minst tre år, eller enda lengre. Også i lys av samfunnets behov for helsepersonell er det uheldig at personer med helsefaglige utdanninger ikke raskt kommer i relevant arbeid.
3.2.2 Øvrige konsekvenser for rettsikkerheten, og for betydningen av klageordningen
Den lange saksbehandlingstiden kan også få betydning for Helsepersonellnemndas rolle som klageinstans. Blant annet gjennom klagesaker er ombudet kjent med at den lange saksbehandlingstiden gjør at partene i noen tilfeller velger å forfølge saken på andre måter enn å klage til Helsepersonellnemnda.
For å spare tid velger partene i noen tilfeller å fremsette ny søknad om autorisasjon i stedet for å påklage Helsetilsynets vedtak. Denne fremgangsmåten vil ikke lenger være mulig når lovendringene i Prop. 63 L (2023–2024) trer i kraft og det blir innført karantenetid for ny autorisasjon etter fratakelse.
Enkelte har brakt Helsetilsynets vedtak direkte inn for domstolene, i stedet for å avvente Helsepersonellnemndas klagebehandling. Et eksempel på det er Oslo tingretts dom 29. september 2023 (23-054620TVI-TOSL/02). I kjennelse 18. januar 2023 (TOSL-2022-109747-1) behandlet Oslo tingrett en sak om midlertidig forføyning etter at Helsetilsynet hadde truffet vedtak om fratakelse av autorisasjon. Retten la til grunn at Helsetilsynets vedtak var ugyldig, og ga utsatt iverksettelse fram til klagesaken var avgjort. Staten ble ikke hørt med at midlertidig forføyning ikke var nødvendig når parten kunne avvente klageomgangen.
3.3 Årsakene til den lange saksbehandlingstiden
Saksbehandlingstiden i Helsepersonellnemnda har vært lang i flere år, i hvert fall siden flyttingen og etableringen av Helseklage i Bergen fra 1. januar 2016. Ifølge Helseklages nettsider var behandlingstiden på 8-9 måneder i årene 2016-2017, fulgt av en økning til 11 måneder i 2018. Ved å iverksette ekstraordinære tiltak, bl.a. bruk av overtid, fikk Helseklage saksbehandlingstiden ned til det tidligere nivået på 8-9 måneder i 2019-2020. Siden har behandlingstiden økt på nytt og har ligget på over 12 måneder i årene 2021-2023, med en topp på 13,8 måneder i 2022.
Det må understrekes at saksbehandlingstiden på 8-9 måneder i årene 2016-2017 og 2019-2020 allerede var lang, og at den fra 2021 har økt ytterligere.
3.3.1 Sakenes kompleksitet og behovet for grundig saksutredning
I sitt svar til ombudet har Helseklage pekt på sakenes kompleksitet som en av årsakene til den lange saksbehandlingstiden. Vi er enig i at det både i tilsynssakene og autorisasjonssakene er behov for en grundig behandling både av hensyn til pasientsikkerheten og helsepersonellet. Sakenes kompleksitet er imidlertid uten betydning for den delen av behandlingstiden som i realiteten er liggetid. Helseklage har ikke svart direkte på vårt spørsmål om i hvor stort omfang den lange behandlingstiden skyldes liggetid og i hvor stort omfang den skyldes påkrevde saksbehandlingsskritt.
Når det gjelder tilsynssaker om blant annet administrative reaksjoner mot helsepersonell, er det til sammenlikning opplyst i Helsetilsynets årsrapporter at median behandlingstid der var 5,3 måneder i 2023 og 4,3 måneder i 2022. Det har formodningen mot seg at det normalt er nødvendig med lengre behandlingstid i klageinstansen enn i førsteinstansen.
Helseklage har gitt uttrykk for at nemnda «gjør en vurdering av om klageren er egnet til å utøve yrket på tidspunktet for nemndas behandling» og «tar hensyn til faktiske forhold som er kommet til etter at klagen ble sendt». Ombudet er enig i at dette er forhold som kan gjøre det nødvendig med ytterligere utredning, og som tilsier en viss behandlingstid. Det er likevel grunn til å tro at behovet for utredning er større i førsteinstansen enn i klageinstansen. Vi viser også til informasjonen i svaret fra Helseklage om at nemnda stadfester førsteinstansens vedtak i rundt 88% av sakene totalt.
3.3.2 Helseklages redegjørelse for årsakene til den lange saksbehandlingstiden
Helseklage har særlig vist til mangel på saksbehandlerressurser som årsak til den lange behandlingstiden, noe som forsterker inntrykket av at en betydelig del av behandlingstiden er liggetid.
Helseklage har gitt følgende redegjørelse for årsakene til den lange behandlingstiden:
«Restansene tilhørende Helsepersonellnemnda økte som følge av flere forhold, blant annet flyttingen og etableringen av Helseklage i Bergen og at erfarne saksbehandlere i den forlengelse sluttet. Det ble iverksatt en ekstraordinær innsats med overtidsarbeid i 2019, som sammen med effekten av at flere erfarne saksbehandlere da arbeidet på området gjorde at saksmengden ble redusert. På bakgrunn av dette ble det besluttet å omfordele saksbehandlerressursene internt i Helseklage, og en del ressurser ble flyttet til pasientskadeområdet, som over tid hadde hatt en økning i restanser og saksbehandlingstid.
I 2021 mistet sekretariatet ytterligere flere ressurser som følge av at flere saksbehandlere sluttet, i kombinasjon med covid-pandemien og behandlingen av ELTE-sakene. På dette tidspunktet hadde tilsynsområdet 36 saker i restanse, og det var tre saksbehandlere som behandlet sakene. Dette medførte at restansene igjen økte.»
Ombudet er kjent med at det er lang behandlingstid også i flere av de andre nemndene i Helseklage, herunder i Pasientskadenemnda. Ombudet observerer at Helseklage for å få ned behandlingstidene har flyttet saksbehandlere dit de mener problemene er størst. Flyttingen av saksbehandlere til fra Helsepersonellnemnda til Pasientskadenemnda har imidlertid bidratt til at en allerede lang behandlingstid i Helsepersonellnemnda har blitt enda lengre. Helseklage forsøker nå å redusere behandlingstiden i Helsepersonellnemnda blant annet ved intern flytting av saksbehandlere dit. Dette vil kanskje føre til økt saksbehandlingstid andre steder i Helseklage. Det er god grunn til å sette inn tiltak for å redusere behandlingstidene der problemene er størst, men vi legger til grunn at Helseklage evaluerer effekten og de langsiktige konsekvensene. Som Helseklage selv peker på, er det også ressurskrevende å lære opp saksbehandlere på nye saksfelt.
3.3.3 Ressursmangel som årsak – tiltak for å redusere saksbehandlingstiden
I undersøkelsesbrevet herfra spurte ombudet om Helseklage har en plan for reduksjon av behandlingstiden ned til nivået for 2016-2017 og 2019-2020, da behandlingstiden var 8-9 måneder. Som tidligere nevnt, var dette allerede en lang saksbehandlingstid, særlig i lys av konsekvensene av den lange ventetiden for partene. Da behandlingstiden i 2018 økte ytterligere til 11 måneder, ble det iverksatt en ekstraordinær innsats med overtidsarbeid. Man lyktes da med å få behandlingstiden tilbake til nivået på 8-9 måneder.
Nå har behandlingstiden i over tre år vært rapportert å ligge over 12 måneder, altså enda høyere enn i 2018, uten at man har klart å få ned behandlingstiden til tidligere nivåer. Det er viktig at det ikke utvikles en tilstand der lang behandlingstid til en viss grad aksepteres som en normalsituasjon.
Helseklage opplyser at sekretariatet for Helsepersonellnemnda har blitt styrket med saksbehandlerressurser siden høsten 2022. Ytterligere rekruttering er på gang. Det er også vist til at Helserettsavdelingen høsten 2023 ble delt i to avdelinger, og styrket med ytterligere en leder. Ifølge Helseklage gir dette tiltaket tettere oppfølgning av fagområdet, tydeligere prioriteringer og raskere avklaringer. Helseklage gir også uttrykk for at saksbehandlingstiden er under tett oppfølging fra ledelsen, og at de er i jevnlig dialog med departementet om utviklingen på området. Helseklage skriver videre:
«Fra høsten 2022 ble hele sekretariatet (både tilsyn- og autorisasjonsgruppen) tilført nye ressurser, både med intern omflytting og ved flere nyansettelser. Fagområdet er imidlertid komplekst, og det tar tid for nye medarbeidere å bygge kompetanse. Dette i kombinasjon med at opplæringen binder opp ressurser, medfører at effekten av ressursøkningen ikke vises før etter en viss tid.»
Det er positivt at det er iverksatt tiltak for å øke saksbehandlingskapasiteten og ombudet håper at tiltakene får ønsket effekt. Ombudet bemerker samtidig at det nå over betydelig tid har vært lang saksbehandlingstid i Helsepersonellnemnda. Over flere år er det vist til ulike årsaker til man ikke får redusert saksbehandlingstiden permanent. Det er behov for en langsiktig plan for å få dette til. Vi bemerker også at behandlingstiden så langt ikke har gått ned. For tiltakene som ble iverksatt i 2022 og 2023, skulle man tro at effekten allerede hadde begynt å vise seg.
Helseklage har ikke svart direkte på spørsmålet om det foreligger en langsiktig plan for å redusere behandlingstiden ned til nivået fra før 2021. Helseklages ambisjon er å få behandlingstiden for tilsynssakene ned til 10 måneder i løpet av første kvartal i 2025. For autorisasjonssakene ser Helseklage det som lite realistisk å redusere behandlingstiden i nær fremtid, på grunn av høy saksinnkomst.
Helseklage gir uttrykk for at en langsiktig reduksjon av saksbehandlingstidene, både i autorisasjonssakene og for Helsepersonellnemnda generelt, forutsetter «ytterligere rekrutteringer og økte økonomiske rammer».
Ombudet bemerker at departementets måltall for saksbehandlingstiden har variert med restansene i nemnda de siste årene. Det er forståelig at det er behov for å sette realistiske mål underveis i arbeidet med å få ned behandlingstidene. Samtidig er det ikke slik at en behandlingstid på under 10 måneder vil være i samsvar med forvaltningsloven § 11a som forutsetter at en sak skal avgjøres «uten ugrunnet opphold». Ut fra arten av de sakene Helsepersonellnemnda behandler, fremstår uansett 10 måneder som lang behandlingstid. Om dette kan forsvares i den enkelte saken, avhenger av årsakene til den lange behandlingstiden. Ut fra tilsynssakenes inngripende karakter, kan det vanskelig forsvares at sakene blir liggende lenge på vent uten at dette skyldes påkrevde saksbehandlingsskritt.
Ombudet har tidligere uttalt seg om betydningen av manglende ressurser ved vurderingen av saksbehandlingstid. Se blant annet vår uttalelse 11. april 2024 (sak 2023/5804), med videre henvisninger, blant annet til ombudets uttalelse 2. juni 2016 (SOM-2015-201), der det heter:
«Det faller utenfor ombudsmannens område å uttale seg om bevilgningsmessige spørsmål – det er opp til Stortinget å bestemme hvilke bevilgninger som skal gis. Likevel er det grunn til å understreke det overordnede ansvaret som blant annet det ansvarlige departementet har til å ta nødvendig initiativ for å sørge for at det blir stilt tilstrekkelig ressurser til disposisjon for virksomheten, slik at den kan håndtere de ulike sakstypene innenfor en forsvarlig tidsramme.»
Ombudet finner grunn til å gjenta disse synspunktene for så vidt gjelder saksavviklingen i Helsepersonellnemnda. Ombudet bemerker samtidig at både departementet og Stortinget er bundet av de kravene til saksbehandlingstid som følger av forvaltningsloven. Selv om kravet om saksbehandling «uten ugrunnet opphold» også skal ses i lys av disponible ressurser, kan likevel en for lang saksbehandlingstid være i strid med loven uavhengig av om årsaken er ressursmangel. Der behandlingstiden er lovstridig, påhviler det både departementet og Helseklage å sørge for at den lovstridige situasjonen opphører.
3.4 Prioritering mellom ulike sakstyper
I svaret til ombudet har Helseklage informert om hvordan sekretariatet prioriterer mellom ulike klagesaker. Hovedprinsippet er at sakene behandles i den rekkefølge de kom inn, men det gjøres også prioriteringer. Det faller utenfor ombudets oppgave å overprøve de nærmere prioriteringene, såfremt de er saklige og i tråd med lovverket. Ombudet har i hovedsak ikke innvendinger til Helseklages redegjørelse for nemndas prioriteringer. Med tanke på konsekvensene av en uriktig fratakelse av autorisasjon, fremstår det for eksempel som velbegrunnet at man prioriterer saker der det er høy sannsynlighet for at Helsetilsynets vedtak vil bli omgjort.
Ombudet stiller imidlertid spørsmål ved opplysningene fra Helseklage om at prioriteringer gjøres ut fra «hensiktsmessighetsbetraktninger». Helseklage skriver at saksbehandlerne har rom for å prioritere saker der dette vurderes som «mest hensiktsmessig totalt sett for å få ned saksbehandlingstiden». Det er ikke opplyst i hvilket omfang dette gjøres, eller om en slik prioritering av enkelte saker ut fra hensiktsmessighetsbetraktninger fører til lengre behandlingstid i andre saker.
Ombudet peker på at det forvaltningsrettslige likhetsprinsippet i utgangspunktet tilsier at klagene skal behandles i den rekkefølgen de kom inn, jf. vår uttalelse 11. april 2024 (sak 2023/5804) med videre henvisninger. Et ønske om å redusere gjennomsnittlig behandlingstid i Helseklage, er ikke nødvendigvis en legitim grunn til å prioritere enkelte klager foran andre. Klagerne har en individuell rett til å få sine saker behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11a. For partene er det behandlingstiden i egen sak og når denne vil bli avgjort som er det viktige, og ikke om organets gjennomsnittlige saksbehandlingstid går ned ved at andre saker går foran. Forvaltningen har derfor ikke uten videre adgang til å prioritere ut fra slike hensyn.
4. Oppsummering
Etter ombudets syn er det flere faktorer som tilsier at den lange saksbehandlingstiden i Helsepersonellnemnda de siste tre årene kan komme i konflikt med kravene til behandling «uten ugrunnet opphold» i forvaltningsloven § 11a. Det er i denne sammenheng av betydning at det i betydelig omfang virker å dreie seg om ren liggetid. I tilsynssakene dreier det seg om vedtak av svært inngripende karakter, der liggetid vanskelig kan forsvares. Vi har ikke fått direkte svar fra Helseklage på spørsmålet om i hvor stort omfang den lange behandlingstiden skyldes liggetid.
Ombudet har merket seg informasjonen fra Helseklage om at den lange behandlingstiden skyldes mangel på saksbehandlerressurser, og om tiltakene som er iverksatt i den forbindelse. Det gjenstår å se om tiltakene er tilstrekkelige.
Ombudet understreker at det kan være i strid med forvaltningsloven § 11a dersom situasjonen vedvarer. Ombudet påpeker også at det regelmessig vil være enkeltsaker som har lengre behandlingstid enn gjennomsnittet. Slik situasjonen er nå, må det antas at kravene om behandling «uten ugrunnet opphold» i §11a i blir brutt i flere saker.
5. Konklusjon
Ombudet er bekymret for den lange behandlingstiden i Helsepersonellnemnda. Nemndas behandlingstid har i flere år vært over 12 måneder. Den enkelte part har en individuell rett til å få sin sak behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. § 11a. Etter ombudets syn, er det er det all grunn til å tro at kravet til saksbehandlingstid i flere saker er brutt.
Adgangen til å få et forvaltningsvedtak overprøvd av overordnet organ innen rimelig tid er viktig for rettssikkerheten, ikke minst ved inngripende beslutninger fra myndighetenes side. Med tanke på sakstypene Helsepersonellnemnda behandler, er det særlig viktig at saksbehandlingstiden ikke blir for lang. Lang saksbehandlingstid svekker både partenes rettssikkerhet og nemndas rolle som klageinstans.
Sivilombudet har merket seg informasjonen om tiltakene som Helseklage har iverksatt for å få ned saksbehandlingstiden, og oppfatter tiltakene som positive. Ombudet er likevel i tvil om tiltakene vil være tilstrekkelige. Det synes ikke å foreligge noen langsiktig plan for å kunne redusere saksbehandlingstiden vesentlig. Helseklage har begrenset seg til å uttale seg hvilken utvikling man forventer i saksbehandlingstidene i første kvartal 2025.
Ombudet ber om å bli holdt orientert om utviklingen i saksbehandlingstidene i Helsepersonellnemnda fremover.
Vi ber i første omgang om å bli tilskrevet 1. mars 2025 om hvordan saksbehandlingstidene har utviklet seg fram til det tidspunktet. Ombudet ber Helseklage om å samtidig svare på hva som er ambisjonen for utviklingen i saksbehandlingstiden på lengre sikt, gjennom 2025 og 2026.