A klaget til ombudsmannen over saksbehandlingstiden i Justissekretariatene. Krav om erstatning etter strafforfølgning ble fremsatt for politiet, som etter ett og et halvt år oversendte saken til Justissekretariatene, med anbefaling om at erstatningskravet tas til følge. I foreløpig svar fra Justissekretariatene ble det opplyst at saken kunne forventes avgjort om ca. 12 måneder. I klagen hit ble det påpekt at dette innebar at saken ville få en samlet behandlingstid på to og et halvt år. Det ble anført at sakens art og medgått saksbehandlingstid i politiet, tilsa at saken måtte prioriteres i Justissekretariatene.
I brev herfra ble Justissekretariatene bedt om å redegjøre for prioriteringer i saksbehandlingen, herunder om det ved saksavviklingen tas hensyn til de enkelte sakenes art, omfang og den saksbehandlingstid som allerede har medgått før sakene kommer inn til Justissekretariatene.
Justissekretariatene svarte at sakene som utgangspunkt behandles i den rekkefølgen de registreres som innkommet, og at det normalt ikke ses hen til saksbehandlingstid som er medgått før dette, med mindre det anmodes om prioritert behandling. Videre ble det uttalt at det i noen grad ses hen til sakens art og omfang, og at dette særlig gjelder saker som er kurante eller som skal avvises. Det ble også vist til at man har svært begrensede ressurser for behandling av krav om erstatning etter strafforfølgning, i forhold til pågangen av nye saker. En nærmere vurdering av de innkomne sakenes karakter vil gå på bekostning av å treffe avgjørelser i sakene. Justissekretariatene opplyste at saksbehandlingstiden har økt til ca. 18 måneder, og uttrykte forståelse for at dette oppleves som belastende.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Etter forvaltningsloven 10. februar 1967 § 11 a første ledd og alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling, skal forvaltningen forberede og avgjøre saker «uten ugrunnet opphold». Hvorvidt fremdriften og saksbehandlingstiden i den enkelte sak oppfyller dette kravet, avhenger blant annet av sakens omfang og art, samt arbeidsbelastningen og de ressurser som står til disposisjon i vedkommende forvaltningsorgan.
Forvaltningen må foreta prioriteringer av sakene etter hvert som de innkommer, og løpende vurdere om den til enhver tid gjeldende prioritering er i overensstemmelse med de alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling. Dette innebærer at forvaltningen ikke ubetinget kan behandle sakene i den rekkefølge de kom inn, men blant annet må foreta nærmere vurderinger av sakenes karakter og, i de tilfeller der det skjer saksbehandling i flere ledd, se hen til allerede medgått saksbehandlingstid.
I saker om erstatning etter strafforfølgning, som etter straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 § 449 først skal fremsettes for og behandles av det politidistrikt som har etterforsket saken, vil saksbehandlingstiden i politiet således være et moment Justissekretariatene bør ta i betraktning ved prioritetsvurderingen. Justissekretariatenes opplysninger viser at det foretas en gjennomgang av nyinnkomne saker, blant annet med henblikk på avvisning, på om de er kurante og om de egner seg i opplæringsøyemed. Jeg kan derfor ikke se at det vil være vesentlig mer arbeidskrevende i tillegg å se hen til om politiets behandlingstid har vært uforholdsmessig lang.
Sett hen til at den samlede saksbehandlingstiden av As erstatningskrav nå nærmer seg ett år og ti måneder, sammenholdt med politiets vurderinger og anbefaling i påtegning 25. oktober 2007, vil jeg be Justissekretariatene om å prioritere saken.
Avslutningsvis er det grunn til å bemerke at problemene med lang saksbehandlingstid i Justissekretariatene tidligere har vært tatt opp herfra, både i klagesaker og i mitt møte med Justissekretariatene 8. mars 2007. Jeg har derfor lagt til grunn at Justissekretariatene løpende har oppmerksomheten rettet mot årsakene til dette og samtidig vurderer nødvendige tiltak for å bedre forholdene. Det er beklagelig at saksbehandlingstiden synes å øke. Jeg har merket meg at det for budsjettåret 2008 er gitt tilleggsbevilgninger for å øke Justissekretariatenes saksbehandlingskapasitet i saker om billighetserstatning og voldsoffererstatning. Det må da kunne forventes at dette vil bidra til å redusere saksbehandlingstiden i Justissekretariatene.»