• Forside
  • Uttalelser
  • Soningsforholdene for en krevende innsatt – langvarig utelukkelse fra fellesskapet

Soningsforholdene for en krevende innsatt – langvarig utelukkelse fra fellesskapet

Klageren hadde sonet en lang rekke dommer og ble oppfattet som en vanskelig innsatt. Under siste soning ved fire forskjellige fengsler var han i praksis utelukket fra fellesskapet helt eller delvis i nesten ett år, med unntak av 16 dager i en fellesskapsavdeling. Klagen til ombudsmannen gjaldt blant annet bruken av isolasjon og manglende aktivitets- og fritidstilbud.
Ombudsmannen uttalte at de lange periodene med begrenset fellesskap ga grunn til bekymring. I perioder med isolasjon må innsattes særlige behov søkes ivaretatt etter en individuell vurdering, og kriminalomsorgen ble oppfordret til å gi soningen innhold også for krevende innsatte. Ombudsmannen ga uttrykk for at det var positivt at Kriminalomsorgen region sør ville se nærmere på fengslenes bruk av vedtak om delvis utelukkelse fra fellesskapet etter straffegjennomføringsloven § 37. På generelt grunnlag ble kriminalomsorgen oppfordret til å arbeide videre med å forebygge uønsket atferd fra krevende innsatte slik at lengre perioder med isolasjon så langt som mulig kan unngås.

A ble 8. september 2006 innsatt i Ringerike fengsel. Frem til løslatelsen 16. august 2007 ble han overført mellom ulike fengsler tre ganger: Fra Ringerike fengsel til Drammen fengsel 26. januar 2007, videre til Skien fengsel 13. mars 2007 og til Sem fengsel 7. juni 2007. Med unntak av 16 dager i Ringerike fengsel satt A i hele soningstiden på avdelinger med begrenset fellesskap. I tillegg var han flere ganger helt utelukket fra fellesskapet i henhold til særskilte vedtak og han hadde flere innsettelser i sikkerhetscelle. Plasseringen i avdelinger med begrenset fellesskap og vedtakene om utelukkelse fra fellesskapet var i hovedsak begrunnet med at A var en urolig og krevende innsatt, som hadde negativ innflytelse på sine medinnsatte og miljøet der han oppholdt seg. Innsettelsene i sikkerhetscelle var begrunnet i selvskading eller trusler om selvdrap.

As advokat hevdet i klagen hit at den innsatte var utsatt for en rekke brudd på straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 med tilhørende forskrift og retningslinjer, blant annet ved at han var blitt urettmessig underlagt isolasjon, og at han ikke hadde fått noe tilfredsstillende aktivitets- og fritidstilbud. Han anførte også at soningsforholdene var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon 4. november 1950 artikkel 3 og 5.

Etter å ha innhentet og gjennomgått hendelsesjournal og saksdokumenter, ble det besluttet å undersøke enkelte sider av saken nærmere. Kriminalomsorgen region sør ble bedt om å kommentere overføringene mellom fengslene og ulike forhold knyttet til vedtakene om hel eller delvis isolasjon. Det ble blant annet stilt spørsmål om fengslene hadde vurdert andre alternativer for å håndtere As problemer med å sone i fellesskap med andre innsatte. Ivaretakelse av hans behov for sosial kontakt og aktivitet var også et tema samt fengselets plikt til å melde fra til regionen ved utstrakt bruk av utelukkelse, jf. straffegjennomføringsloven § 37 femte ledd.

Kriminalomsorgen region sør innhentet uttalelser fra fengslene. I svarbrevet presiserte regionen at «det reelle soningsinnholdet» for A «var rimelig likt i de forskjellige fengslene», uavhengig av bygningsmessige forhold og formelle vedtak om delvis utelukkelse fra fellesskapet etter straffegjennomføringsloven § 37. På de aktuelle avdelingene i fengslene var det ingen eller begrensede sysselsettingsmuligheter og et begrenset aktivitetstilbud. Ifølge regionen hadde imidlertid fengslene «ulik praksis på om opphold på slik avdeling bør hjemles» i lovens § 37. Regionen opplyste at den var i gang med «å gjennomgå praksisen mht bruken av § 37 vedtak ved opphold på disse avdelingene».

I brevet understreket regionen at bruk av hel eller delvis utelukkelse fra fellesskapet «er et inngripende tiltak som skal anvendes med forsiktighet». Fengslene hadde her forsøkt ulike alternativer for å redusere bruken av utelukkelse eller begrense skadevirkningene av et slikt tiltak. I Skien fengsel ble klageren for eksempel «tilbudt turer i luftegård utenom ordinær luftetid» og «betjentene prioriterte å føre samtaler med innsatte» på cella.

Regionen opplyste videre at utelukkelse fra fellesskapet ved straffegjennomføring i ulike fengsler sees i sammenheng dersom de samme forholdene er grunnlag for utelukkelsen.

Ved avslutning av saken uttalte jeg:

«1. Overføring mellom fengsler

Vedtak om overføring til Drammen fengsel ble truffet av Ringerike fengsel 24. januar 2007 og er ikke påklaget. Vedtaket er begrunnet i hensynet til «medinnsatte (skriking m.v.) og hensyn til ansatte» samt hensynet til innsatte selv med tanke på miljøforandring. Videre ble overføring ansett nødvendig av plasshensyn. Overføringen til Skien fengsel er begrunnet i at «A hadde en særlig negativ innflytelse på miljøet i fengslet» og hensynet til å opprettholde ro, orden og sikkerhet … . A skal også selv ha ønsket å bli overført til et annet fengsel. Den siste overføringen til Sem fengsel skjedde etter ønske fra A.

Ut fra de redegjørelser som er gitt har jeg ikke funnet grunn til å gå videre med overføringsvedtakene. Jeg har imidlertid merket meg at Ringerike fengsel i vedtak 24. januar 2007 uttalte at hensynet til medinnsatte og ansatte «tilsier at A ikke er for lenge om gangen i ett fengsel». Denne uttalelsen, som er svært generell, synes vanskelig å forsvare. Om overføring i en gitt situasjon både er rettmessig etter regelverket og hensiktsmessig, må bero på en konkret vurdering. Også krevende og utagerende innsatte må selvsagt vurderes konkret. Jeg minner om at overføring i strid med innsattes ønske etter straffegjennomføringsloven § 14 bare kan skje hvis vilkårene er til stede, for eksempel fordi det er nødvendig for å opprettholde «ro, orden og sikkerhet i fengslet», jf. første ledd bokstav d, som fengselet selv viser til. Jeg kan vanskelig se at hensynet til de tilsatte – som jeg forstår som hensynet til arbeidsmiljøet – er relevant i denne sammenheng.

2.   Utelukkelse fra fellesskapet: Hel eller delvis isolasjon

2.1. Kriminalomsorgen region sør har opplyst at det er ulik praksis mellom fengslene med hensyn til om plassering i ordinære celler med lite eller begrenset sysselsetting og begrenset fritidsfellesskap krever vedtak etter straffegjennomføringsloven § 37 … (delvis utelukkelse). Lovbestemmelsen gjelder etter ordlyden i overskriften: «Utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak». Bruk av nevnte celler er vanlig ved soningsstart, og de innsatte blir vanligvis overført til boenhetene ved de nyere fengslene (Ringerike og Skien) etter noe tid. Ettersom det reelle soningsinnholdet ifølge regionen er «rimelig likt», er det uheldig at det er ulike syn mellom fengslene på behovet for hjemmel og for å fatte enkeltvedtak. Uttrykkelig vedtak om delvis utelukkelse utløser rettsfølger av betydning for den enkeltes rettssikkerhet, nemlig retten til å klage og fengselets plikt til å melde utelukkelse ut over 30 dager til regionalt nivå. Det er derfor på sin plass at regionen nå gjennomgår praksisen på dette området.

Jeg er for øvrig enig med regionen i at en overføring fra en ordinær fellesskapsavdeling til en mottaksavdeling eller avdeling med begrenset tilbud uansett vil oppleves som inngripende av den innsatte og kreve hjemmel i straffegjennomføringsloven § 37. Realiteten i en slik overføring vil etter regionens beskrivelse være en delvis utelukkelse fra fellesskapet med andre innsatte og kan så vidt jeg forstår også medføre bortfall av arbeids- eller skoletilbud.

2.2. Som nevnt har hvert fengsel meldeplikt til regionalt nivå dersom «delvis utelukkelse fra fellesskapet overstiger 30 dager». Slik melding gir regionalt nivå mulighet for kontroll med bruken av utelukkelse.

A var delvis utelukket fra fellesskapet i Ringerike fengsel i perioden 3. – 22. desember 2006 og 5. – 9. januar 2007. I den mellomliggende perioden var han helt utelukket fra fellesskapet, og han tilbrakte også to døgn i sikkerhetscelle. Han var videre helt utelukket fra 9. januar – 26. januar 2007. Samlet sett var han altså utelukket fra fellesskapet helt eller delvis fra 3. desember 2006 til 26. januar 2007. Denne perioden med utelukkelse ble imidlertid først innrapportert til regionen 19. januar 2007. I fengselets brev heter det at opphold med hel utelukkelse ikke har vart ut over 14 dager, og perioden med «delvis utelukkelse i medhold av § 37 har heller ikke sammenhengende vart utover 30 dager i det jeg viser til opphold i sikkerhetscelle». Fengselet synes altså å legge til grunn at opphold i sikkerhetscelle avbryter fristen for melding etter lovens § 37 femte ledd. Dette kan åpenbart ikke være riktig. Perioder med hel utelukkelse og opphold i sikkerhetscelle må regnes med ved beregning av fristen for melding til regionalt nivå. Hensynet bak regelen tilsier en slik tolkning.

Det fremgår for øvrig av saksdokumentene at regionen ble varslet om oppholdet på avdeling A (delvis utelukkelse) henholdsvis 7. og 20. oktober og 8. november 2006.

3.   Spørsmål om hvilket nivå i kriminalomsorgen som hadde avgjørelsesmyndighet

Etter straffegjennomføringsloven § 37 fjerde ledd skal regionalt nivå ta stilling til om den innsatte fortsatt skal utelukkes helt fra fellesskapet hvis utelukkelsen overstiger 14 dager. Etter 14 dagers hel utelukkelse i Ringerike fengsel (22. desember 2006 – 5. januar 2007) var A delvis utelukket i 4 dager før han igjen ble helt utelukket som et forebyggende tiltak. Dette reiser spørsmål om det i et slikt tilfelle løper en ny 14-dagers frist, dvs. om fengselet beholder sin avgjørelsesmyndighet til å beslutte hel utelukkelse fra fellesskapet etter en delvis utelukkelse av kort varighet. På spørsmål herfra uttalte regionen:

«…vi legger avgjørende vekt på de reelle forholdene. Det kan vanskelig oppstilles absolutte tidsfrister for hvor lang tid det må gå før bruk av hel utelukkelse må anses som ny sak hvor ny tidsfrist begynner å løpe. Det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Eksempel; Hvis det er kort tid siden en innsatt var utelukket fra fellesskapet og nytt vedtak om utelukkelse er begrunnet i tilsvarende forhold som det opprinnelige vedtaket, skal dette anses som sammenhengende bruk av utelukkelse.»

Jeg har ingen merknader til at det må gjøres en konkret vurdering. Det er likevel grunn til å minne om at hel utelukkelse fra fellesskapet er et inngripende tiltak som må brukes med varsomhet, slik regionen erkjenner. De ulike kontroll- og tilsynsmekanismene i loven understreker dette. Etter mitt syn kan det være betenkelig å skille mellom ulike grunnlag for utelukkelsen i denne sammenheng, idet virkningen for den innsatte – hel isolasjon – er den samme. Jeg minner om at regelen om avgjørelsesmyndighet i lovens fjerde ledd og bestemmelsen om meldeplikt til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning er uavhengig av hva som er grunnlaget for utelukkelse.

Jeg har for øvrig merket meg at den siste perioden med hel utelukkelse fra fellesskapet i Ringerike fengsel varte i 17 dager (9. – 26. januar 2007), uten at regionen ble koblet inn. Det fremgår at det tok to dager å effektuere vedtaket om overføring som ble truffet 24. januar. Ut over denne påpekningen finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om avgjørelsesmyndighet.

4.   Avsluttende bemerkninger om soningen og ivaretakelsen av krevende innsattes behov

Vedtakene om hel eller delvis utelukkelse fra fellesskapet etter straffegjennomføringsloven § 37 i Ringerike og Skien fengsel er i stor grad begrunnet i hensyn til ro, orden og sikkerhet. A oppfattes som en krevende og utagerende innsatt som påvirker miljøet og øvrige innsatte på en svært negativ måte. Han er blitt vurdert som uegnet til å sone i en boenhet. De fengselsfaglige vurderingene som ligger til grunn for vedtakene, kan jeg i liten grad etterprøve. Det samme gjelder vedtak om innsetting i sikkerhetscelle i Ringerike fengsel.

Dersom man ser oppholdene i de fire fengslene i sammenheng, er det bekymringsfullt at en innsatt har et så vidt begrenset innhold i soningen over et så vidt langt tidsrom (nesten 1 år). Uten nærmere kjennskap til den innsatte og soningen av hans mange tidligere fengselsdommer, er det nærliggende å tenke at noe av atferden kan ha en sammenheng med selve soningssituasjonen. På generelt grunnlag vil jeg understreke betydning av at kriminalomsorgen søker å ivareta klagerens og andre krevende innsattes behov og at gjennomføringen av straffen foregår i omgivelser som i alle fall et stykke på vei kan ivareta behovene.

I forskrift til straffegjennomføringsloven 22. februar 2002 nr. 183 § 3-35 heter det:

«Skadelige følger av utelukkelse fra fellesskapet skal så vidt mulig forebygges eller bøtes på.»

Jeg har merket meg redegjørelsene fra fengslene til regionen og ulike skriv fra Ringerike fengsel, som blant annet omhandler forebyggende tiltak. Hendelsesjournalen innholder også nedtegnelser over ulike tiltak, slik som konsultasjoner og samtaler med ulike tilsatte og innkjøp av relevant hobbymateriell. Slik forholdene ligger an, har jeg funnet å kunne la saken bero med de svarene og den dokumentasjonen som foreligger. Jeg vil likevel oppfordre kriminalomsorgen til videre arbeid med å søke å forebygge uønsket atferd hos klageren og andre krevende innsatte slik at lengre perioder med isolasjon i form av utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak så langt som mulig kan unngås. I perioder med hel eller delvis utelukkelse må de særlige behovene søkes ivaretatt etter en individuell vurdering. Også for krevende innsatte skal soningen ha et innhold.»