Departementet har ved flere anledninger uttalt at lærestedene kan velge ordning ved omsensur, med hensyn til om studentens begrunnelse for klagen skal fremlegges for de nye sensorene. På bakgrunn av en konkret klagesak her hvor studenten krevet å få legge ved begrunnelsen, ble det funnet grunn til å ta dette generelle spørsmålet opp med Kunnskapsdepartementet.
Departementet ble bedt om å redegjøre for den rettslige vurderingen av studenters rett til å legge ved begrunnelse for klagen til de nye sensorene. Det ble bedt om en vurdering av universitetsloven §5-3 fjerde ledd, også i forhold til det som er uttalt på side 78 i Ot.prp. nr. 85 (1993-1994).
Videre ble det bedt opplyst hvorvidt forskrift 16. desember 1977 nr. 15 om unntak fra og særregler om retten til å påklage enkeltvedtak §4 (nå erstattet av forskrift 15. desember 2006 nr. 1456 til forvaltningsloven, forvaltningslovforskriften, §32) nødvendigvis innebærer unntak fra alle reglene om klage i forvaltningsloven 10. februar 1967 kapittel VI. Det ble vist til Bernt, Lov om universiteter og høgskoler (3. utg. 2000), side 200 flg. og Bernt, Universitets- og høyskoleloven av 2005 – med kommentarer side 115, der det fremgår at «klagesensorene skal være kjent med den karakter det klages over, klagers anførsler, eventuell begrunnelse fra førstehåndssensorene, samt eventuelle kommentarer fra disse til klagen, se fvl. §33 fjerde avsnitt første setning».
Departementet ble også bedt om å kommentere hensiktsmessigheten og de rettssikkerhetsmessige sidene ved en ordning der det enkelte lærestedet kan velge enten å sende med opprinnelig karakter og begrunnet klage, eller ikke sende det med. Det ble herfra vist til at dette fører til forskjeller mellom studenter på ulike læresteder, og gjør det vanskeligere for studentene å forutberegne sin rettsstilling.
Departementet svarte at en tolkning av ordlyden i forvaltningslovforskriften §32 taler for at klage på karakterer i utgangspunktet er unntatt fra alle reglene om klage i forvaltningsloven, men der de særlige klagereglene ikke regulerer et forhold, vil de generelle reglene i forvaltningsloven, samt generelle forvaltningsmessige prinsipper, gjelde. Departementet tolket formuleringen «ny sensur», jf. universitetsloven 12. mai 1995 nr. 22 §52 fjerde ledd, og nåværende universitetslov §5-3 fjerde ledd, slik at den nye vurderingen skulle være så lik en vanlig førstegangssensur som mulig, og at de nye sensorene derfor ikke skulle ha tilgang til andre opplysninger enn de første sensorene. Det viste seg imidlertid at tolkningen var i strid med etablert praksis ved en rekke institusjoner, og det ble derfor konkludert med at institusjonene selv kunne velge om de ville sende med opprinnelig karaktervurdering og studentens begrunnede klage eller ikke. Departementet uttalte at det avgjørende vil være at dokumentasjonen som følger besvarelsen, ikke kun gir uttrykk for én side av saken.
Om den rettslige situasjonen uttalte departementet at universitetsloven tildeler institusjonene omfattende fullmakter på en rekke områder. En ordning der det er opp til det enkelte universitet å avgjøre om studentens begrunnelse for klagen skal sendes til sensorene i klageomgangen, åpner for at institusjonen kan vurdere spørsmålet i forhold til sin organisering av vurderingsarbeidet samt forhold knyttet til det spesielle fag eller den enkelte prøves egenart. Det ble vist til at institusjonene gjennom universitetsloven §3-9 første ledd har et overordnet krav om å ivareta rettssikkerhetshensyn i organiseringen og gjennomføringen av eksamen og sensur.
Departementet bemerket at det kan være uheldig dersom det er uklarhet om hvilke krav loven stiller til universiteter og høyskoler i forhold til dette spørsmålet. Det vil derfor vurdere å gi klarere tolkningsgrunnlag for bestemmelsen i forbindelse med fremtidige lovendringer eller i rundskriv eller lignende.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«I forvaltningslovforskriften §32 er det bestemt at bedømmelse av prøve, eksamen eller andre prestasjoner ved undervisningsinstitusjon bare kan påklages etter de særskilte forskrifter som er eller blir fastsatt. Departementet tolker denne bestemmelsen slik at klage på karakterer i utgangspunktet er unntatt fra alle reglene om klage i forvaltningsloven, men at de generelle reglene i forvaltningsloven, samt generelle forvaltningsrettslige prinsipper, vil gjelde der de særlige klagereglene ikke regulerer et forhold. Jeg er enig i denne tolkningen.
Det følger av universitetsloven §5-3 fjerde ledd at en student kan «klage skriftlig over karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultat er kunngjort. Ny sensurering skal da foretas.» Verken loven eller forarbeidene gir svar på hvorvidt begrunnelse for klagen skal fremlegges for de nye sensorene. Gode grunner kan tilsi at ordene «ny sensurering» innebærer at klagebehandlingen skal være så lik den første vurderingen av eksamenen som mulig. Det er besvarelsen som skal vurderes på nytt, og ikke arbeidet til de første sensorene. Det skulle dermed heller ikke være nødvendig for de nye sensorene å se klagerens begrunnelse for klagen eller de første sensorenes begrunnelse for sensuren. En slik fremgangsmåte vil også forhindre at eventuell lojalitet de nye sensorene måtte ha overfor de første sensorene, får innvirkning på sensuren.
Da den ovennevnte tolkningen var i strid med etablert praksis ved en rekke institusjoner, har imidlertid departementet lagt til grunn at det avgjørende er at dokumentasjonen som følger besvarelsen, ikke bare gir uttrykk for én side av saken. Den enkelte institusjonen kan dermed velge mellom to måter å gjennomføre klagesensur på: Enten så får de nye sensorene tilgang bare til besvarelsen, eller så får de både klagerens begrunnelse for klagen og de første sensorenes begrunnelse for sensuren.
Jeg er enig i at dette må anses for å være i samsvar med universitetsloven §5-3 fjerde ledd. Ordningen kan riktignok føre til ulik praksis ved de forskjellige institusjonene, men som departementet har vist til, er det tilfelle også for en rekke andre forhold knyttet til eksamen og sensur, jf. her universitetsloven §3-9 første ledd. Den enkelte institusjon kan velge den ordningen som passer best til det enkelte fag, noe som medfører fleksibilitet. Jeg understreker at det i denne sammenhengen er viktig at det klargjøres overfor studentene hvilke regler som gjelder ved institusjonen. Så lenge dette er gjort, kan jeg ikke se at ulik praksis ved forskjellige institusjoner svekker studentenes rettssikkerhet.
Jeg har merket meg at departementet vil vurdere behovet for en klargjøring av rettstilstanden, enten ved lovendring eller informasjon, noe jeg er enig i at det kan være behov for.»