Sakens bakgrunn
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet besluttet … å avholde bokettersyn hos advokat A, jf. forskrift 20. desember 1996 nr. 1161 til domstolloven kapittel 11 (advokatforskriften) § 4-7. Statsautoriserte revisorer Ernst & Young AS fikk i oppdrag å gjennomføre bokettersynet. Etter avholdt bokettersyn, sendte Ernst & Young AS bokettersynsrapport … og tilleggsrapport … til Tilsynsrådet.
Tilsynsrådets styre behandlet bokettersynet i møte 4. oktober 2012. I samme møte behandlet styret krav om innsyn i bokettersynsrapporten fra henholdsvis politiet, Bergens Tidende og to av As tidligere klienter. Tilsynsrådet besluttet følgende i spørsmålet om innsyn:
«Det foreligger flere forespørsler om innsyn i bokettersynsrapportene. Politiet, Bergens Tidende og klientene … og … gis innsyn i bokettersynsrapporten, jf. offl. § 3, jf. offl. § 11 med de begrensninger som følger av fvl. § 13.
Styret finner for øvrig at det ved eventuelt senere innsynsbegjæringer i denne bokettersynsrapporten, så skal disse behandles tilsvarende.»
I brev 29. oktober 2012, sendt per telefaks til Advokatfirmaet Elden DA, meddelte Tilsynsrådet styrets vedtak 4. oktober 2012 for A. Samme dag sendte Tilsynsrådet en sladdet kopi av bokettersynsrapporten og tilleggsrapporten til Bergens Tidende og de to tidligere klientene. Politiet hadde fått oversendt rapportene 9. oktober 2012 og Finanstilsynet fikk oversendt rapportene den 30. oktober 2012.
Klagen til ombudsmannen og undersøkelsene herfra
Advokat John Christian Elden henvendte seg i brev 30. oktober 2012 til ombudsmannen på vegne av A og ba ombudsmannen se «nærmere på Tilsynsrådets manglende praktisering av taushetsplikten både i relasjon til advokatens klienter og i relasjon til advokaten selv». Under henvisning til at bokettersyn foretas uten hinder av advokatenes strenge taushetsplikt, ble det bl.a. fremholdt at når Tilsynsrådet «får innsyn i taushetsbelagte opplysninger må den samme taushetsplikten gjelde for dem som for advokaten». Det ble videre klaget over flere forhold knyttet til Tilsynsrådets håndtering og gjennomføring av innsynet.
Etter å ha gjennomgått klagen med vedlegg og saksdokumenter oversendt fra Tilsynsrådet, ble saken tatt opp i brev 3. januar 2013 til Tilsynsrådet. I brevet ble det bl.a. spurt om Tilsynsrådet hadde vurdert hvilke opplysninger i de aktuelle dokumentene som var underlagt taushetsplikt i lov eller i medhold av lov, jf. offentleglova 19. mai 2006 nr. 16 § 13, herunder As taushetsplikt etter straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 § 144, og det ble bedt om Tilsynsrådets merknad til klagerens anførsel om at «den samme taushetsplikten (må) gjelde for dem som for advokaten». Det ble også bedt om en nærmere redegjørelse for Tilsynsrådets vurdering av hvilke opplysninger som var å anse som klagerens «personlige forhold».
Tilsynsrådet ble videre bedt om å gjøre nærmere rede for lovanvendelsen og innsynsvurderingen da det ble gitt innsyn i bokettersynsrapporten og tilleggsrapporten til henholdsvis presse, øvrig forvaltning og klagerens tidligere klienter. Til slutt ble Tilsynsrådet på generelt grunnlag bedt om å gi en redegjørelse for praksis ved innsyn i bokettersynsrapporter, herunder eventuell vurdering av koblingsfaren når opplysninger sladdes, og om den som har vært underlagt bokettersyn gis anledning til å uttale seg om innsynsspørsmålet.
Tilsynsrådet besvarte henvendelsen i brev 12. februar 2013. Til de generelle spørsmålene om Tilsynsrådets taushetsplikt og forholdet til advokaters taushetsplikt fremholdt Tilsynsrådet:
«Forvaltningsloven og offentleglova gjelder for Tilsynsrådets virksomhet, jf. domstolloven § 225 siste ledd og advokatforskriften § 4-2. Tilsynsrådet behandler følgelig opplysninger iht. dette regelverket. Det er ikke gitt særlige regler om taushetsplikt for Tilsynsrådet utover dette. Vi kan derfor ikke se at straffeloven § 144 som gjelder straffeansvar ved bl.a. advokaters brudd på taushetsplikt har noen direkte anvendelse på Tilsynsrådets virksomhet, utover at bestemmelsen, og da den rettslige avklaring som har funnet sted, definerer innholdet i taushetsplikten for advokater. Etter tilsynsrådets oppfatning vil opplysninger som er underlagt advokaters taushetsplikt i utgangspunktet også falle inn under ‘noens personlige forhold’ i fvl. § 13 første ledd nr. 1, og følgelig være taushetsbelagt. Tilsynsrådet er av den oppfatning at sladdingen av klientnavnene i bokettersynsrapporten i denne saken fullt ut ivaretar vår taushetsplikt etter fvl. § 13.»
Tilsynsrådet viste også til «Retningsleiar til offentleglova» punkt 6.2.1. som omtaler situasjonen der et dokument er sendt over fra et forvaltningsorgan til et annet, og avsenderen er underlagt en strengere taushetsplikt enn mottakeren. Veilederen angir at det er rekkevidden av taushetsplikten til mottakerorganet som i utgangspunktet avgjør om opplysninger er unntatt fra innsyn etter offentleglova § 13. Videre ga Tilsynsrådet en redegjørelse for sin vurdering av hvilke opplysninger i de aktuelle dokumentene som ble ansett å være klagerens «personlige forhold», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Deretter ble det gitt en nærmere redegjørelse for Tilsynsrådets lovanvendelse ved innsynsvurderingen og gjennomføringen av innsynet.
Advokat Elden kommenterte Tilsynsrådets redegjørelse i brev 23. februar 2013, og fremholdt blant annet:
«Dersom Tilsynsrådets holdning under punkt 2 – at de kun forvalter taushetsplikt etter forvaltnings- og offentlighetsloven – skal legges til grunn, vil dette avstedkomme at Tilsynsrådet ikke kan settes i stand til å utøve sin plikt som tilsynsorgan, da advokater i så fall ikke kan overlevere tilsynet taushetsbelagte opplysninger.
Det vises her til den tilsvarende problemstilling i forhold til en advokats konkursbo som ble behandlet av Høyesterett i Rt 2012 s 608. Som det fremgår av denne avgjørelsen er klientenes krav på at taushetsplikten overholdes overordnet det offentliges interesse i å drive tilsyn eller kontroll med advokatens virksomhet.»
Tilsynsrådet kom tilbake til saken i brev 21. mars 2013 og innledet med følgende merknader:
«Tilsynsrådets styre fastholder den lovforståelse som ble tilkjennegitt ved Tilsynsrådets brev til Sivilombudsmannen av 12. februar 2013.
Som tidligere opplyst legger Tilsynsrådet til grunn at mottatte opplysninger om eksistensen av et klientforhold er å betrakte som «noens personlige forhold», og følgelig er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Vi kan derfor ikke se at det er grunnlag for den bekymring som advokat Elden uttrykker i sitt brev.»
Videre fremholdt Tilsynsrådet bl.a.:
«Tilsynsrådet kan ikke se at det i denne sak er offentliggjort noen opplysninger som er underlagt taushetsplikt for advokaten etter strl. § 144. Den problemstilling som advokat Elden tar opp er følgelig ikke aktuell i den foreliggende sak.
Hvorvidt det i praksis kan oppstå forskjell mellom det som er omfattet av henholdsvis taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 og straffeloven § 144, synes uklart. Advokatens klienter bør imidlertid ha tillit til at Tilsynsrådet ikke videreformidler opplysninger som omfattes av advokatens taushetsplikt. Tilsynsrådets styre har derfor besluttet å presisere i Tilsynsrådets retningslinjer, at det ved sekretariatets behandling av innsynsbegjæringer, og vurderingen av Tilsynsrådets taushetsplikt i den forbindelse, må utvises særlig aktsomhet hva gjelder opplysninger som må antas å være taushetsbelagt på advokatens hånd etter straffeloven § 144.»
Advokat Elden kom deretter med følgende merknader i brev 4. april 2013:
«Det er vanskelig å følge Tilsynsrådets tilnærming. Skal først Tilsynsrådet gjennom bokettersyn eller annen kontroll ha rett til innsyn i advokatens materiale og oppdrag som er underkastet taushetsplikt, må det være åpenbart at den samme taushetsplikt må gjelde for Tilsynsrådets ansatte og medhjelpere. I motsatt fall må advokaten nekte Tilsynsrådet tilgang, jeg … samme problemstilling for en advokats konkursbo der Høyesterett la til grunn at boet ikke kunne få innsyn. Noe annet vil krenke klientens krav på absolutt taushetsplikt om alle opplysninger knyttet til foreliggende oppdrag; herunder at det overhodet foreligger et oppdrag og det nærmere innholdet av oppdraget. F eks. arveoppgjør, herunder med avhendelse/fordeling av aktiva og eiendommer og nærmere opplysninger i den anledning, er i kjernen av hva som er taushetsbelagt. Denne taushetsretten fra klientens side er sentral og som kjent også beskyttet gjennom EMK og nærmere klargjort gjennom rettspraksis og advokatetiske retningslinjer.
I denne saken har Tilsynsrådet ikke bare eksponert en rekke advokatoppdrag for andre klienter, men også eksponert dem direkte for media som også har laget ulike oppslag basert på de taushetsbelagte opplysninger de mottok fra Tilsynsrådet. (BT har også mottatt rapporten fra en av de øvrige klienter, så også dette ga spredning av andre klienters oppdrag).»
Tilsynsrådet har ikke kommet tilbake med ytterligere merknader til saken.
Mitt syn på saken
1. Tilsynsrådets taushetsplikt og forholdet til advokaters taushetsplikt
Klagen gjelder spørsmål om Tilsynsrådet har brutt taushetsplikten for opplysninger om henholdsvis klageren og hans tidligere klienter.
Tilsynsrådet har alminnelig taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 flg, jf. domstolloven 13. august 1915 nr. 5 § 225 siste ledd og advokatforskriften § 4-2 første punktum. Det synes ikke å være uenighet mellom partene om dette.
Partene har imidlertid gitt uttrykk for til dels ulike oppfatninger om Tilsynsrådet er bundet av den samme taushetsplikt som gjelder for advokater etter straffeloven § 144 for de klientopplysninger Tilsynsrådet blir kjent med som ledd i sin tilsynsvirksomhet. Spørsmålet er om Tilsynsrådet kan sies å være bundet av rekkevidden av advokatens taushetsplikt for de opplysningene som advokaten etter advokatforskriften § 4-5 annet ledd plikter å gi Tilsynsrådet uten hinder av sin taushetsplikt, og om det dermed er det samme tolkningsgrunnlaget som angir taushetsplikten for de aktuelle opplysningene.
Ettersom Tilsynsrådet åpnet for at det kan oppstå en forskjell mellom det som er omfattet av Tilsynsrådets taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 og advokatens taushetsplikt etter straffeloven § 144, oppfatter jeg ulikheten i de to partenes anførsler slik at Tilsynsrådet mener det skal foretas en vurdering på nytt grunnlag av om klientopplysningene er underlagt taushetsplikt etter at Tilsynsrådet har innhentet opplysningene hos advokaten, mens klageren er av den oppfatning at det som er underlagt taushetsplikt hos advokaten uten ytterligere vurdering må være underlagt taushetsplikt hos Tilsynsrådet. Spørsmålet blir da hva som er det rettslige grunnlaget for vurderingen av rekkevidden av Tilsynsrådets taushetsplikt for klientopplysninger underlagt advokaters taushetsplikt.
a. Forholdet mellom forvaltningsloven § 13 og straffeloven § 144
Straffeloven § 144 setter straff for brudd på taushetsplikten for en rekke yrkesutøvere, herunder advokater, «samt disses betjenter eller hjelpere, som rettsstridig åpenbarer hemmeligheter, som er dem eller deres foresatte betrodd i stillings medfør». Det følger av dette at sentrale vurderingstemaer for advokatens taushetsplikt er om de aktuelle opplysningene er «hemmeligheter» som er betrodd advokaten «i stillings medfør». At det må dreie seg om hemmeligheter, medfører at opplysninger som er alminnelig kjent eller allment tilgjengelig ikke omfattes av taushetsplikten. For øvrig stilles det ikke krav til opplysningenes art. Kravet til at opplysningene må være «betrodd i stillings medfør», innebærer at opplysninger som advokaten har fått kunnskap om på annen måte, faller utenfor.
På samme måte som for advokater omfatter taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 opplysninger mottatt «i forbindelse med tjenesten eller arbeidet». Det forutsettes videre at opplysningene ikke er alminnelig kjent. I motsetning til straffeloven § 144 stiller forvaltningsloven § 13 krav til opplysningenes art, og forutsetter at må dreie seg om person- eller næringsopplysninger av en viss sensitiv karakter. En presisering av grensen for hva som omfattes av taushetsplikt som «noens personlige forhold», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, er gitt i utdypende bestemmelse i § 13 annet ledd. Det må imidlertid foretas en konkret og situasjonsbestemt vurdering av hva som er personlige forhold omfattet av taushetsplikten i en enkeltsak eller for en sakstype som naturlig kan behandles likt, jf. § 13 annet ledd som presiserer at opplysninger som normalt ikke anses som «personlige forhold», likevel er taushetsbelagte hvis de «røper et klientforhold eller andre forhold som må anses personlige».
Straffeloven § 144 retter seg mot en uttømmende gruppe av yrkesutøvere, «samt disses betjenter eller hjelpere», og jeg finner det klart at Tilsynsrådet ikke er omfattet av straffebestemmelsen som sådan. Spørsmålet er imidlertid hvilken betydning rekkevidden av advokatens taushetsplikt etter straffeloven § 144 har for tolkningen av rekkevidden av Tilsynsrådets taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13.
Ved lov 1. september 1995 nr. 60 ble det gjort endringer i domstolloven kapittel 11 som etablerte et nytt system for disiplinær- og tilsynsordninger for advokater. Tilsynsrådet for advokatvirksomhet fikk nytt mandat og nye oppgaver, og domstolloven § 225 fikk bl.a. et nytt siste ledd:
«Forvaltningsloven gjelder for Tilsynsrådets virksomhet.»
Om denne bestemmelsen heter det følgende i Ot.prp. nr. 39 (1994-1995) på side 32:
«Åttende ledd er nytt og slår fast at forvaltningsloven skal gjelde for Tilsynsrådets virksomhet. Forvaltningsloven gjelder ikke for saker som behandles eller avgjøres etter rettspleielovene, med mindre annet er særskilt bestemt, jf forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b. Det har ikke tidligere vært bestemt at forvaltningsloven skal gjelde for Tilsynsrådets virksomhet. Forvaltningslovens regler om habilitet, taushetsplikt, saksbehandling m.v. vil nå gjelde for Tilsynsrådets virksomhet med mindre annet er bestemt, jf f.eks. fjerde ledd.»
Forholdet mellom Tilsynsrådets taushetsplikt og advokaters taushetsplikt er ikke særskilt nevnt i forarbeidene. Advokatforskriften slår i § 4-2 fast at forvaltningsloven og offentleglova gjelder for Tilsynsrådets virksomhet, men for øvrig inneholder kapittel 4 i advokatforskriften om Tilsynsrådet ikke utdypende regler om Tilsynsrådets taushetsplikt. Det følger imidlertid av de alminnelige prinsipper i regler om god advokatskikk som er tatt inn i kapittel 12 pkt. 2.3.1. i advokatforskriften at «Advokatens plikt til å bevare taushet om opplysninger han mottar, fremmer rettspleien så vel som klientens interesser og har derfor krav på en særlig beskyttelse fra statens side». Når et så vidt sentralt spørsmål som Tilsynsrådets taushetsplikt for advokatens klientopplysninger underlagt advokatens taushetsplikt ikke er nærmere omtalt i loven eller i forarbeidene, må den prinsipielle rekkevidden av forvaltningsloven § 13 på dette punktet tolkes i lys av relevant praksis og reelle hensyn.
b. Retningslinjer
Tilsynsrådet har vist til Justis- og beredskapsdepartementets «Rettleiar til offentleglova» punkt 6.2.1 om hvilke taushetspliktsregler som gjelder der opplysninger har blitt sendt fra et forvaltningsorgan til et annet, og avsenderen har en strengere taushetsplikt enn mottakeren. For ordens skyld nevnes at det synspunkt veilederen her gir uttrykk for ikke kan sees å være hentet fra forarbeidene, slik tilfellet gjennomgående er for det som fremgår av den aktuelle veilederen. Det antas at Tilsynsrådet med henvisningen til punkt 6.2.1 mener det er en parallell med situasjonen der Tilsynsrådet i medhold av advokatforskriften §§ 4-5 – 4-7 mottar opplysninger fra en advokat. En slik sammenligning fremstår ikke som helt treffende. Til forskjell fra situasjonen der to forvaltningsorganer utveksler opplysninger til bruk i sin virksomhet, er oversendelsen fra advokaten et ledd i Tilsynsrådets virksomhet som kontrollorgan. Til sammenligning er det vel så nærliggende å vise til den samme veilederens pkt. 7.2.5 som presiserer at oversendelse av dokumenter til et kontroll- og tilsynsorgan ikke fratar dokumentet karakteren av å være et internt dokument etter offentleglova § 14. En oversendelse for tilsynsformål har en annen karakter enn en utveksling av opplysninger mellom forvaltningsorganer, og på samme måte som hensyn taler for at dokumentene beholder sin interne karakter ved en oversendelse fra et forvaltningsorgan til et klage-, kontroll- eller tilsynsorgan, er det sterke hensyn som tilsier at taushetsbeskyttelse for klientopplysninger opprettholdes ved en privat advokats oversendelse til Tilsynsrådet. Jeg har på denne bakgrunn ikke funnet å kunne legge vekt på den nevnte veiledning punkt 6.2.1 som Tilsynsrådet har vist til som støtte for at advokaters taushetsplikt ikke skal «følge med» ved den pliktige oversendelsen av opplysninger til Tilsynsrådet som er nødvendige for Tilsynsrådets kontroll.
c. Rettspraksis
Det foreligger rik rettspraksis om advokaters og andre yrkesutøveres taushetsplikt, særlig i tilknytning til reglene om bevisforbud i tvisteloven 17. juni 2005 nr. 90 § 22-5 og straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 § 119. Denne praksisen viser at formålet bak bestemmelser om taushetsplikt, og de interesser de er satt for å beskytte, har sentral plass når rekkevidden av en taushetsplikt fastlegges, se bl.a. Rt. 2010 s. 1638 og Rt. 2012 s. 1601 om begrunnelsen for og rekkevidden av advokaters taushetsplikt. I avgjørelsen i Rt. 1999 s. 1066 gjaldt spørsmålet rekkevidden av bevisforbudet når en person hadde vært til behandling hos psykiater og psykolog. Høyesterett uttalte at «(s)iden reglene om forbud mot vitneprov er gitt for å sikre at nærmere bestemte opplysninger kommer ut, må dokumenter som inneholder opplysninger som det er forbudt å motta vitneprov om, nektes fremlagt uten hensyn til hvem som besitter dokumentet». Det samme synspunktet er lagt til grunn i senere avgjørelser, senest i HR-2013-2333-A som gjaldt rekkevidden av en leges taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 i forhold til straffeloven § 132 om bevisforspillelse. Høyesterett kom til at legen hadde handlet innenfor taushetsplikten da han fjernet DNA fra en pose med narkotika før overlevering til politiet for å bevare taushet om pasientens identitet. Selv om legen objektivt sett hadde overtrådt straffeloven § 132, hadde handlingen et lovlig formål og ble ikke rammet av straffebestemmelsen. Høyesterett uttalte videre at legen i dette tilfellet hadde en handleplikt for å beskytte pasientens identitet.
Det kan ikke sees å foreligge rettspraksis som direkte gjelder rekkevidden av Tilsynsrådets taushetsplikt i forhold til advokaters taushetsplikt, men spørsmålet om en advokat kunne påberope seg sin taushetsplikt som grunnlag for å nekte å fremlegge opplysninger for Tilsynsrådets revisor eller avkreve Tilsynsrådet en særskilt taushetserklæring som betingelse for å utlevere opplysningene ble behandlet av Borgarting lagmannsrett i LB-2007-49843. Anke til Høyesterett ble nektet fremmet. Lagmannsretten uttalte bl.a.:
«Etter lagmannsrettens syn er opplysningsplikten overfor tilsynsrådet og dets revisor lovbestemt. Det kan ikke være tvilsomt at selv om noen opplysninger som tilsynsrådet eller tilsynsrådets revisor kan kreve fremlagt skulle være taushetsbelagte, er det ikke rettsstridig av advokaten å legge dem frem.
Etter domstolloven § 225 siste ledd gjelder forvaltningsloven for tilsynsrådets virksomhet. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder for tilsynsrådet og rådets revisor. Om denne taushetsplikten er mindre streng enn den taushetsplikten en advokat selv har, gir dette ikke grunnlag for at en advokat overfor tilsynsrådet kan nekte å gi opplysninger. Videre er et eventuelt brudd på tilsynsrådets taushetsplikt rådets ansvar, ikke advokatens.
Lagmannsretten finner det klart at en advokat ikke kan avkreve tilsynsrådet eller rådets revisor noen særskilt taushetserklæring som betingelse for å utlevere opplysninger som kan kreves i forbindelse med kontroll.»
Lagmannsretten berører her spørsmålet om forholdet mellom advokaters og Tilsynsrådets taushetsplikt. Spørsmålet var ikke avgjørende for saken og lagmannsretten konkluderte ikke, men det kan være verdt å merke seg at retten ikke uten videre la til grunn at rekkevidden av Tilsynsrådets taushetsplikt for klientopplysninger er mindre streng enn den taushetsplikten en advokat har. I stedet viste lagmannsretten til at et eventuelt brudd på taushetsplikten er Tilsynsrådets ansvar ettersom advokaten er pålagt å gi opplysningene uten hinder av sin taushetsplikt.
d. Regulering av taushetsplikt for Finanstilsynet
Det eksisterer flere offentlige organer med tilsynsoppgaver som kan sammenlignes med Tilsynsrådets virksomhet, og ved vurderingen av rekkevidden av Tilsynsrådets taushetsplikt er det naturlig å se hen til hvordan spørsmål om taushetsplikt er løst i lovgivning og praksis for slike organer.
For Finanstilsynet er det gitt en særskilt bestemmelse om taushetsplikt i finanstilsynsloven 7. desember 1956 nr. 1 § 7 første ledd første punktum, som lyder: «Tilsynets styremedlemmer og tjenestemenn, herunder personer som nevnt i § 2 femte ledd, har taushetsplikt overfor uvedkommende om det som de får kjennskap til i sitt arbeid om en kundes forhold». Taushetsplikten gjelder her «en kundes forhold» uten krav til en nærmere vurdering av opplysningenes karakter. I en upublisert sak (2010/1876) om innsyn hos Finanstilsynet, tok jeg stilling til spørsmålet om rekkevidden av Finanstilsynets taushetsplikt etter finanstilsynsloven § 7 i forhold til taushetsplikten for ulike typer finansinstitusjoner som Finanstilsynet driver tilsyn med. Etter å ha forelagt saken for Finansdepartementet, sa jeg meg enig med departementet i at bestemmelsen i finanstilsynsloven § 7 måtte ses i sammenheng med gjeldende finansinstitusjonslovgivning. Den nære sammenhengen mellom finansinstitusjonenes taushetsplikt og den taushetsplikt Finanstilsynet var underlagt, tilsa at bestemmelsene tolkes likt. Finansdepartementet har senere i Prop. 188 L (2012-2013) om endringer i finansieringsvirksomhetsloven og eiendomsmeglingsloven mv. tatt initiativ til et tillegg i finanstilsynsloven § 7 for å sikre at taushetsplikten følger med også når Finanstilsynet gir ifra seg opplysninger underlagt lovpålagt taushetsplikt. Forslaget er til behandling i Stortinget.
Gjennomgangen av forarbeidene til endringslov 1. september 1995 nr. 60 til domstolloven kapittel 11 viser at lovgiver ikke på samme måte har fått seg forelagt og vurdert om det er behov for en særskilt regulering av taushetsplikten for Tilsynsrådet for opplysninger som mottas og utveksles i tilsynsvirksomheten.
e. Reelle hensyn
Det fremgår av rettspraksis at formålsbetraktninger har stor plass ved fastleggelse av rekkevidden av en taushetsplikt. Ved vurderingen av Tilsynsrådets taushetsplikt for opplysninger underlagt advokaters taushetsplikt, er det naturlig å trekke inn formålet med begge. Hovedhensynet bak advokaters taushetsplikt er at den som søker råd hos en advokat skal kunne gjøre dette uten å risikere at noen av opplysningene som gis i den forbindelse kommer ut. Også opplysningen om at noen har oppsøkt en advokat anses som taushetsbelagt hos advokaten. I kapittel 12 pkt. 2.3.1. i advokatforskriften fremgår følgende formålsbetraktninger:
«Det er av sentral betydning for advokaters virke at klienter og andre kan gi advokaten opplysninger som advokaten er forpliktet til ikke å meddele videre. Advokatens plikt til å behandle opplysninger fortrolig, er en nødvendig forutsetning for tillit og er således en grunnleggende og overordnet rett og plikt for advokaten.
Advokatens plikt til å bevare taushet om opplysninger han mottar, fremmer rettspleien så vel som klientens interesser og har derfor krav på en særlig beskyttelse fra statens side.»
Tilsynsrådets taushetsplikt er begrunnet i de alminnelige hensyn bak taushetsplikten for forvaltningen. I situasjoner der det foreligger en opplysningsplikt overfor forvaltningen, slik tilfellet er for advokatene i forhold til Tilsynsrådet, er det rimelig at opplysningsplikten korresponderer med regler om taushetsplikt. Når det foreligger opplysningsplikt, vil også hensynet til forvaltningens arbeid tilgodeses ved regler om taushetsplikt fordi det kan bidra til å lette samarbeidet med de private og øke sjansen for at opplysningene blir gitt og at de er korrekte. I forholdet mellom en advokat og Tilsynsrådet vil dette gjelde opplysninger både om advokaten selv og om advokatens klienter. Saken reiser spørsmål om hvordan Tilsynsrådets taushetsplikt skal fastlegges for klientopplysningene.
I en situasjon der klientopplysninger blir kjent for Tilsynsrådet og dets medhjelpere uten klientens samtykke og utenfor klientens herredømme, synes det klart at formålet bak advokatens taushetsplikt best ivaretas ved at klientene kan være sikre på at den samme taushetsplikten gjelder for Tilsynsrådet som for advokaten. Det fremstår tilfeldig og lite rimelig at klientene får en dårligere taushetsbeskyttelse for opplysninger om sine forhold dersom advokaten blir underlagt bokettersyn.
Videre vil hensynet til et godt samarbeid mellom Tilsynsrådet og advokatene tilsi at advokatens taushetsplikt for klientopplysninger videreføres hos Tilsynsrådet. Dette er også i samsvar med siste ledd i advokatforskriften kapittel 12 pkt. 2.3.1 om at advokaters taushetsplikt på grunn av sitt formål har «krav på en særlig beskyttelse fra statens side». Dersom Tilsynsrådet står for et standpunkt der det er uklart om taushetsplikten for klientopplysninger hos Tilsynsrådet er like vidtrekkende som hos advokaten, vil det kunne oppstå vanskelige spørsmål om avveiningen mellom advokatenes opplysningsplikt og taushetsplikt. På bakgrunn av nylig avsagt høyesterettsdom HR-2013-23333-A som stiller krav om aktiv handling hos den som har taushetsplikt for å hindre at noen får kjennskap til taushetsbelagt informasjon, er det nærliggende å se for seg flere saker som i LB-2007-49843, omtalt over, der spørsmålet gjaldt om advokaten kunne påberope seg sin taushetsplikt som grunnlag for å nekte å fremlegge opplysninger eller avkreve taushetserklæring fra Tilsynsrådet.
f. Oppsummering og konklusjon
Tilsynsrådets taushetsplikt følger av forvaltningsloven §§ 13 flg., jf. domstolloven § 225 siste ledd. Gjennom sitt tilsyn med advokaters virksomhet, får Tilsynsrådet regelmessig tilgang til klientopplysninger underlagt advokaters taushetsplikt som advokatene plikter å gi Tilsynsrådet uten hinder av sin taushetsplikt, jf. advokatforskriften § 4-5. Tilsynsrådets taushetsplikt for opplysninger underlagt advokaters taushetsplikt er ikke særskilt omtalt eller regulert ved lov eller forskrift, og må fastlegges ved en tolkning av rekkevidden av forvaltningsloven § 13.
Gjennomgangen av de relevante rettskildene gir grunnlag for å tolke Tilsynsrådets taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 slik at klientopplysninger som er underlagt en advokats taushetsplikt etter straffeloven § 144 vil være underlagt taushetsplikt hos Tilsynsrådet på generelt grunnlag og med samme rekkevidde som straffeloven § 144. Sterke reelle hensyn og sammenligningen med utformingen av Finanstilsynets taushetsplikt, som etter Finanstilsynsloven § 7 omfatter «en kundes forhold», tilsier at forvaltningsloven § 13 for klientopplysninger tolkes slik at det er fullstendig samsvar med en tolkning av straffeloven § 144 for disse opplysningene, og at det ikke stilles krav til opplysningenes karakter slik en tolkning av forvaltningsloven § 13 første ledd om «noens personlige forhold» normalt forutsetter.
Tilsynsrådet har fremholdt at opplysninger som er underlagt advokaters taushetsplikt i utgangspunktet også vil falle inn under «noens personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, men samtidig gitt uttrykk for at det synes uklart om det i praksis kan oppstå forskjell mellom det som er omfattet av henholdsvis taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 og straffeloven § 144. Som nevnt innledningsvis har jeg derfor oppfattet at Tilsynsrådet mener det er et annet tolkningsgrunnlag for taushetsplikt om klientopplysninger hos Tilsynsrådet enn hos advokaten.
Jeg er enig med Tilsynsrådet i at hjemmelen for Tilsynsrådets taushetsplikt er forvaltningsloven, men jeg er kommet til at tolkningen av advokaters taushetsplikt etter straffeloven § 144 på prinsipielt grunnlag er avgjørende for å fastlegge rekkevidden av forvaltningsloven § 13, og at det dermed ikke kan oppstå en forskjell i rekkevidden av taushetsplikten hos advokaten og hos Tilsynsrådet, slik Tilsynsrådet har gitt uttrykk for.
Etter at saken ble tatt opp med Tilsynsrådet, har Tilsynsrådets styre besluttet å «presisere i Tilsynsrådets retningslinjer, at det ved sekretariatets behandling av innsynsbegjæringer, og vurderingen av Tilsynsrådets taushetsplikt i den forbindelse, må utvises særlig aktsomhet hva gjelder opplysninger som må antas å være taushetsbelagt på advokatens hånd etter straffeloven § 144». Det er positivt at Tilsynsrådet ved dette har lagt til rette for at opplysningene underlagt advokaters taushetsplikt i praksis vil være beskyttet mot offentlighet hos Tilsynsrådet. Jeg anser likevel ikke dette som tilstrekkelig, og ber om at Tilsynsrådet formulerer retningslinjene slik at det tydeligere kommer fram at det som omfattes av advokaters taushetsplikt, jf. straffeloven § 144, også er underlagt taushetsplikt hos Tilsynsrådet etter forvaltningsloven § 13.
Etter å ha gått igjennom saken, fremstår det mangelfullt at forholdet mellom Tilsynsrådets og advokatens taushetsplikt ikke er regulert i lov og/eller forskrift. Jeg har i eget brev til Justisdepartementet i dag funnet grunn til å be departementet vurdere behovet for en klargjøring av Tilsynsrådets taushetsplikt på dette området.
2. Tilsynsrådets innsynsvurdering og gjennomføring av innsynet
Etter at Tilsynsrådet hadde ferdigbehandlet bokettersynet som var gjennomført hos klageren, fikk Hordaland Politidistrikt, Bergens Tidende og to av klagerens tidligere klienter innsyn i bokettersynsrapporten og en tilleggsrapport som var utarbeidet av Ernst & Young som ledd i saksforberedelsen for Tilsynsrådet. Innsyn ble gitt under henvisning til offentleglova § 3 jf. § 11 «med de begrensninger som følger av fvl. § 13».
a. Lovanvendelsen
Offentleglova § 3 inneholder lovens hovedregel og utgangspunkt – at forvaltningens saksdokumenter er åpne for innsyn og at alle kan kreve innsyn. Begrensninger i innsynsretten må følge av lov eller forskrift med hjemmel i lov. Offentleglova inneholder selv slike begrensninger, dels ved at dokumenter/opplysninger skal unntas fra innsyn, herunder taushetsbelagte opplysninger etter offentleglova § 13, dels at de kan unntas. For sistnevnte gjelder at forvaltningen ikke uten videre kan avslå innsyn, men må foreta en konkret vurdering av om det tross unntaksadgangen likevel bør gis helt eller delvis innsyn, jf. offentleglova § 11 – den såkalte merinnsynsvurderingen.
Tilsynsrådet nevnte ikke offentleglova § 13 da innsyn ble gitt, men viste til at innsynet begrenses som følge av forvaltningsloven § 13 og har foretatt sladding i bokettersynsrapportene. Etter at saken ble tatt opp herfra, har Tilsynsrådet uttalt at det i dette tilfellet ikke burde ha vært vist til offentleglova § 11, noe jeg kan slutte meg til. Forvaltningen har en plikt til å unnta taushetsbelagte opplysninger fra innsyn, og står dermed ikke fritt til å utøve merinnsyn. Tilsynsrådet har forklart henvisningen til § 11 med at det på et tidspunkt ble vurdert om bokettersynsrapporten var omfattet av offentleglova § 14, noe man fant det ikke var grunnlag for. I ettertid vurderte Tilsynsrådet også mulig anvendelse av § 15 annet ledd, men kom til at det ikke var aktuelt da saken var ferdig behandlet i Tilsynsrådet.
Spørsmålet om anvendelsen av § 15 annet ledd har ikke vært framme i denne saken, og det er ikke grunn til å gå inn på en konkret vurdering av om vilkårene ville vært oppfylt. Til Tilsynsrådets lovforståelse er det likevel grunn til å bemerke at § 15 annet ledd kan anvendes også der en sak er ferdigbehandlet hos forvaltningen, men at vurderingen av om det er «påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka» ofte vil tilsi større åpenhet etter at saken er ferdigbehandlet.
Tilsynsrådet oppga samme hjemmel for innsyn til presse, tidligere klienter og øvrig forvaltning. På spørsmål herfra om den rettslige betydningen av hvem som begjærte innsyn, viste Tilsynsrådet til at offentleglovas utgangspunkt er at alle kan kreve innsyn, men at det vil «ha betydning om vedkommende person/organ faller inn under noen av unntaksbestemmelsene i § 13 a flg.». Denne generelle forståelsen slutter jeg meg til, og det burde fremgått av Tilsynsrådets innsynsavgjørelse om det var foretatt en konkret vurdering av hvem som ba om innsyn, og hvilken betydning det eventuelt hadde for det innsynet som ble gitt.
Tilsynsrådets hjemmelsbruk og samlede behandling av de som begjærte innsyn, gir inntrykk av en manglende bevissthet om hva som var vurderingstema ved offentliggjøringen og hvilke hensyn som skulle veies mot hverandre. Henvisningen til forvaltningsloven § 13 og sladdingen i dokumentene viser at Tilsynsrådet har vurdert taushetsplikten, men det fremstår likevel mangelfullt at Tilsynsrådet ikke har vist til offentleglovas bestemmelse om at innsyn ikke skal gis i taushetsbelagte opplysninger. Den konkrete vurderingen av det taushetsbelagte behandles nærmere i punkt 3 nedenfor.
b. Saksbehandlingen
Tilsynsrådet ga innsyn i bokettersynsrapportene samme dag som advokat Elden fikk oversendt Tilsynsrådets vedtak med varsel om at innsyn ville bli gitt. Advokat Elden har opplyst at han sendte en klage over innsynsavgjørelsen i e-post 29. oktober 2012 kl 13.16, bl.a med henvisning til at vedtaket ville kunne innebære et straffbart taushetsbrudd. Etter det opplyste, ga Tilsynsrådet innsyn kl 13.39. Dagen etter besvarte Tilsynsrådet Eldens e-post der det ble opplyst at innsyn var gitt og at innsynsavgjørelsen ikke var et vedtak som kunne påklages.
Det følger av offentleglova § 32 første ledd annet punktum at en avgjørelse om å gi innsyn ikke kan påklages, og det er for øvrig ikke krav om underretning til de som eventuelt berøres av at det gis innsyn. God forvaltningsskikk tilsier likevel at den som berøres i særlig grad blir varslet om at innsyn blir gitt, noe Tilsynsrådet også gjorde i denne saken. Det har ikke vært undersøkt nærmere om advokat Eldens innsigelser var kjent da Tilsynsrådet iverksatte innsynet ca 20 minutter senere, og om innsigelsene da ble vurdert. Dersom forvaltningen er klar over at det har kommet innsigelser om at innsyn vil innebære brudd på taushetsplikt, bør imidlertid den som har fremmet innsigelsen få anledning til å redegjøre noe nærmere før innsyn gis.
3. Spørsmål om brudd på taushetsplikt
Klagen gjelder Tilsynsrådets manglende praktisering av taushetsplikten både i relasjon til klageren selv og hans klienter.
a) Taushetsplikt for opplysninger om klageren
Tilsynsrådets taushetsplikt overfor klageren følger av en alminnelig tolkning av forvaltningslovens bestemmelser, og spørsmålet er om noen av de usladdede opplysningene i bokettersynsrapportene fra Ernst & Young inneholdt opplysninger om klagerens «personlige forhold», jf. § 13 første ledd nr. 1 som Tilsynsrådet pliktet «å hindre at andre får adgang eller kjennskap til». Til dette har Tilsynsrådet på spørsmål herfra gitt følgende redegjørelse:
«Det ble i bokettersynsrapporten avdekket en rekke klanderverdige forhold vedrørende As utøvelse av advokatvirksomhet. Tilsynsrådet kan ikke se at det å utlevere opplysninger om kritikkverdige forhold som er avdekket vedrørende As egen utøvelse av advokatvirksomhet er å betrakte som «noens personlige forhold». Informasjon i bokettersynsrapporten om bl.a kontoer som A har hatt i norske banker angår nettopp utøvelsen av hans advokatvirksomhet, og kan heller ikke betraktes som «noens personlige forhold». Det samme gjelder manglende etterlevelse av de offentligrettslige plikter som han som næringsdrivende er pålagt.
Tilsynsrådets praksis på området oppfattes å være fullt ut i samsvar med andre offentlige organers praktisering av regelverket (f.eks. Finanstilsynet og Helsetilsynet) og videre også i samsvar med tidligere uttalelser fra hhv. Sivilombudsmannen og Lovavdelingen. I den grad det er «personlige forhold» som har ledet til de kritikkverdige forholdene, som f.eks. sykdom, rus mv., vil slike opplysninger være unntatt offentlighet. Det samme gjelder klientnavn o.l. Denne saken var for øvrig også omtalt i pressen; klientene hadde gått til media med både navn og bilder. Det minnes om at reglene om advokaters taushetsplikt er gitt ut fra hensynet til klienten og ikke for å beskytte advokaten mot at det settes kritisk søkelys på hans virksomhet.
Advokater utøver advokatvirksomhet med bakgrunn i en gitt bevilling fra det offentlige. Allmennhetens behov, og advokatstandens troverdighet og tillit, er avhengig av åpenhet rundt eventuelle kritikkverdige forhold som måtte bli avdekket vedrørende advokaters utøvelse av advokatvirksomhet. Advokatenes ønske om, og evt. behov for hemmelighold av slike klanderverdige forhold kan som hovedregel vanskelig sies å være beskyttelsesverdig. En annen forståelse av regelverket enn den Tilsynsrådet har lagt til grunn ville avskjære allmennheten fra innsyn i og kontroll med Tilsynsrådets forvaltningsutøvelse.»
I klagen er det bl.a. anført at Tilsynsrådet har brutt taushetsplikten ved å offentliggjøre en oversikt over påståtte lovbrudd klageren ble anklaget for å ha begått, oversikt over kontoer og kontonummer som han har i norske banker og en redegjørelse for hans befatning med offentlige avgifter og gjeldsposter til det offentlige.
Jeg kan på generelt grunnlag slutte meg til Tilsynsrådets redegjørelse for at allmennhetens behov, og advokatenes troverdighet og tillit, er avhengig av åpenhet omkring kritikkverdige forhold som måtte bli avdekket om advokaters utøvelse av sin virksomhet. Disse hensynene må likevel veies mot advokatens krav på taushet om det som gjelder hans personlige forhold.
Bokettersynsrapporten 11. september 2012 gir svært detaljerte opplysninger om forhold Tilsynsrådet omtaler som «klanderverdige/kritikkverdige» og som i klagen beskrives som en oversikt over «påståtte lovbrudd A anklages for å ha begått». Utgangspunktet er at opplysninger om straffbare handlinger er undergitt taushetsplikt. Tilsynsrådet har ikke blitt bedt om å kommentere om noen av forholdene, enkeltvis eller samlet, anses som straffbare, og jeg har heller ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på dette. Spørsmålet vil for øvrig også avhenge av subjektive forhold som ikke er belyst i saken.
Jeg har i en tidligere sak 2010/3137 behandlet spørsmål om Tilsynsrådet hadde brutt taushetsplikten ved informasjon til pressen om at klagerens advokatbevilling var tilbakekalt. Etter en konkret vurdering kom jeg til at det ikke forelå brudd på taushetsplikten, men fant grunn til å understreke at «det bør utvises forsiktighet når det gis opplysninger om innholdet i tilbakekall av advokatbevillinger, da grensegangen mot det som kan være taushetsbelagt kan være vanskelig».
En årsak til at grensegangen mot det taushetsbelagte kan være vanskelig i disse sakene, er at det som gjelder kritikkverdige forhold ved advokatens virksomhet, som tilsier åpenhet, ofte vil være nært knyttet til advokatens personlige forhold. Som Tilsynsrådet har vært inne på, vil opplysninger om personlige forhold som har ledet til de kritikkverdige forholdene, være unntatt fra innsyn. Enkeltopplysninger i bokettersynsrapporten synes å være unntatt på dette grunnlaget. De kritikkverdige forholdene er imidlertid beskrevet så vidt detaljert i bokettersynsrapporten med tilhørende faktum at forhold knyttet til advokatens virksomhet likevel fremstår som personlige forhold hos advokaten.
Tilsynsrådet har sladdet opplysninger om klageren som åpenbart angår personlige forhold. Slik saken er opplyst, synes det som om Tilsynsrådet utover dette ikke har vurdert om de detaljerte opplysningene om klagerens advokatvirksomhet, og som han i utgangspunktet må tåle offentlighet om, likevel må anses for å være opplysninger om hans personlige forhold som er beskyttet av taushetsplikt. Jeg har på denne bakgrunn kommet til at Tilsynsrådet ved offentliggjøringen av bokettersynsrapportene ikke utviste den tilstrekkelige forsiktighet som nevnt i den tidligere sak 2010/3137. Spørsmålet om det foreligger brudd på taushetsplikten for enkeltopplysninger i bokettersynsrapportene har jeg ikke tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til idet det også vil avhenge av hva som har vært alminnelig kjent i form av medieomtale eller gjennom klagerens egen virksomhet.
b. Taushetsplikt for klientopplysninger
Tilsynsrådets taushetsplikt for opplysninger om klagerens klienter er gjennomgått under punkt 1. Taushetsplikten følger av forvaltningsloven § 13 flg., og omfatter opplysninger underlagt advokaters taushetsplikt, jf. straffeloven § 144.
Som nevnt under punkt 1 er det sentrale for tolkningen av advokatens taushetsplikt om de aktuelle opplysningene er alminnelig kjent og om de er betrodd advokaten i forbindelse med advokatoppdraget. Det stilles ellers ikke krav til opplysningenes art. Det er videre fastslått i rettspraksis at navnet på en klient, det at det foreligger et advokatoppdrag, i seg selv er omfattet av taushetsplikten.
Klientoppdragene i bokettersynsrapporten dreier seg i hovedsak om eiendomsoppdrag, og opplysningene fremstår som lite sensitive. Opplysningenes art er imidlertid ikke avgjørende for om de omfattes av advokatens taushetsplikt – avgjørende er om de er betrodd advokaten i oppdraget som advokat og om opplysningene ikke er alminnelig kjent. Jeg kan ikke se at Tilsynsrådet på eget grunnlag vil ha forutsetning for å kunne ta stilling til om opplysningene er betrodd advokaten i oppdraget, og med mindre det er holdepunkter for at alle de aktuelle opplysningene er alminnelig kjent, må utgangspunktet derfor være at Tilsynsrådet bare kan gjengi opplysninger om et klientforhold dersom klienten ikke lar seg identifisere. Dersom klienten selv har gått ut med opplysninger om klientoppdraget, må det videre være slik at Tilsynsrådet ikke skal bidra med ytterligere opplysninger enn det klienten selv har gitt.
Tilsynsrådet har sladdet klientenes navn i bokettersynsrapporten. Øvrige opplysninger om klientforholdene er ikke sladdet. Bokettersynsrapporten gjengir en rekke opplysninger med beskrivelse av klientoppdragene, datoer og kjøpesummer som antas å gjøre det mulig å identifisere klienter ved kobling av opplysninger fra andre åpne kilder. For et av klientforholdene er det opplyst at klienten har bistått klageren med et privat lån, en opplysning som vil kunne gjøre det enklere for noen å identifisere denne klienten. Det er opplyst at minst en av klientene selv har gått ut i media med informasjon om klientforholdet og advokatoppdraget. Tilsynsrådet har opplyst at koblingsfaren utgjør et vesentlig moment i Tilsynsrådets vurdering av hva som skal sladdes i et dokument det gis innsyn i, men at Tilsynsrådet har «begrenset mulighet til å kunne forutse koblingsfaren hvor klienten selv velger å fremstå i media med navn og bilde, slik som i denne sak».
Opplysningene om klientenes identitet er i utgangspunkt taushetsbelagt hos Tilsynsrådet som følge av at de røper at det foreligger et advokatoppdrag, jf. over. Dette gjelder ikke for den klienten som selv har gått ut i media. For de øvrige klientene er spørsmålet om deres identitet er tilstrekkelig beskyttet ved at navnene er sladdet. Saken er ikke tilstrekkelig opplyst til at jeg kan ta stilling til om identifisering faktisk lot seg gjøre ved kobling til andre kilder. Muligheten for identifisering fremstår imidlertid som så fremtredende p.g.a. de detaljerte opplysningene om datoer og kjøpesummer som nevnt over, at jeg på denne bakgrunn anser sladdingen som utilstrekkelig. I tillegg til å sladde navn, burde Tilsynsrådet ha sladdet andre identifiserende kjennetegn for å sikre anonymitet for klientene.
Dersom noen av klientoppdragene ble kjent som følge av manglende anonymisering, er det spørsmål om det forelå taushetsbrudd også for øvrige opplysninger om disse klientene. Som nevnt over, vil det være avhengig av om opplysningene var betrodd klageren i oppdrag som advokat og om opplysningene var alminnelig kjent. Det vil således være større sjanser for at det foreligger brudd på taushetsplikt for opplysninger om klientene enn for opplysninger om andre aktører, herunder advokaten selv, fordi vilkåret om at opplysningene gjelder «noens personlige forhold», jf. forvaltningsloven § 13 ikke begrenser taushetsplikten for klientopplysningene ettersom de er underlagt den mer vidtrekkende beskyttelsen av advokaters taushetsplikt.
4. Avsluttende merknader
Jeg har ikke hatt tilstrekkelig grunnlag for å konstatere om Tilsynsrådet har brutt taushetsplikten overfor klageren eller hans klienter i denne saken. Som gjennomgangen viser, har jeg imidlertid flere kritiske merknader til Tilsynsrådets generelle rettsforståelse og konkrete vurderinger i saken. Jeg ber om at Tilsynsrådet tar hensyn til disse slik at Tilsynsrådets taushetsplikt ivaretas ved behandling av fremtidige innsynsbegjæringer.