Politiet tilbakekalte As kjøreseddel for drosje. Det ble opplyst at tilbakekallet skjedde med grunnlag i klager innkommet til drosjeselskapet fra kunder og kollegaer over en periode på seks år. Vedtaket ble påklaget til Politidirektoratet, som i klagevedtaket opprettholdt tilbakekallet. Mens klagebehandlingen ennå pågikk, hadde A byttet advokat, og han hadde samme dag som klagevedtaket ble truffet, sendt et brev med en rekke merknader til politiets vedtak. Direktoratet opplyste deretter i brev til A at det ikke «forelå opplysninger i saken» som ga grunnlag for å omgjøre klagevedtaket.
A klaget vedtaket inn for ombudsmannen. Han anførte at det ikke forelå grunnlag for å trekke kjøreseddelen tilbake, og at saksbehandlingen i forkant av tilbakekallet ikke oppfylte kravene til forsvarlighet etter forvaltningslovens regler. Særlig fremhevet han at saken ikke kunne anses tilstrekkelig opplyst fordi politiets saksbehandling kun hadde bestått i å «lese gjennom klagene som var tilrettelagt av drosjeselskapet». Han hevdet videre at de aktuelle klagene ikke ga et korrekt bilde fordi drosjeselskapet «ønsket å sverte» ham med grunnlag i en gammel konflikt.
Undersøkelsene herfra
Det ble herfra besluttet å undersøke saken nærmere, og sakens dokumenter ble innhentet fra Politidirektoratet. Etter en gjennomgang av klagen og de oversendte saksdokumentene ble direktoratet bedt om å gi en nærmere redegjørelse for praksis ved tilbakekall av kjøreseddel etter yrkestransportlova 21. juni 2002 nr. 45 § 37 f, illustrert med konkrete eksempler. Det ble vist til et brev kommunen hadde sendt politidistriktet, hvor det fremgikk at «klagene på A var for gamle til at det ville være aktuelt å vurdere å inndra kjøreseddelen på grunnlag av disse». Direktoratet ble bedt om å opplyse i hvilken grad det var adgang til å anvende de tidligere klagene som begrunnelse for å tilbakekalle kjøreseddelen. Videre ble Politidirektoratet bedt om å opplyse om det var foretatt noen nærmere undersøkelse av klagene mot A, om hver enkelt klage hadde blitt vurdert, eller om det ble ansett tilstrekkelig for avgjørelsen at det var mottatt klager på A. Videre ble det vist til at A hadde opplyst at han ikke hadde blitt gjort kjent med klagene fra drosjeselskapet før de ble oversendt politidistriktet, og at han derfor ikke hadde hatt anledning til å imøtegå dem. Det ble i den sammenheng spurt om dette hadde hatt betydning for det faktum direktoratet la til grunn for vedtaket, og om direktoratet anså saken som tilstrekkelig opplyst før vedtaket ble truffet.
I klagen hadde A vist til at vedtaket medførte at han ble «fratatt sitt levebrød». Direktoratet ble i den sammenheng bedt opplyse om det var foretatt en nærmere vurdering av forholdsmessigheten mellom reaksjonens inngripende karakter og konsekvensene reaksjonen fikk for A. Det ble også bedt om en kommentar til en anførsel fra A om at flere av klagene gjaldt «så bagatellmessige forhold at de fleste erfarne drosjesjåfører som har hatt sine erfaringer med berusede passasjerer, ville fnyst av dem». Avslutningsvis ble direktoratet bedt om å uttale seg om hvilke krav som måtte stilles til bevisenes styrke.
I sitt svar redegjorde Politidirektoratet først for kravene for tildeling av kjøreseddel og vilkårene for tilbakekall. Det ble vist til flere avsnitt fra direktoratets rundskriv «2007/001 – Håndhevingsinstruks om førerrett mv.». Deretter anførte direktoratet blant annet:
«Det sentrale vurderingstemaet ved tildeling og tilbakekall av kjøreseddel er det samme – hvorvidt vedkommende er skikket til å føre motorvogn ved personaltransport mot vederlag. Den sentrale forskjell mellom å nekte tildeling og tilbakekall, er i hovedsak at hensynet til kjøreseddelinnehaverens innrettelse vil få sentral betydning ved spørsmålet om tilbakekall skal finne sted.»
Om Politidirektoratets saksbehandling i den aktuelle saken ble det opplyst at det ikke ble foretatt noen «særskilt prøving av de faktiske forhold som lå til grunn for hver enkelt klage». Politidirektoratet la avgjørende vekt på at det «her var tale om en mengde klager og til dels av graverende art, inngitt jevnlig over et langt tidsrom, og av en rekke ulike personer.» For adgangen til å vektlegge eldre forhold fremholdt direktoratet at det er «åpenbart at eldre forhold både kan og skal tillegges betydning, når det senere oppstår nye forhold av samme art som tidligere forhold». Direktoratet mente den jevne strømmen av klager på A «klart betegnet hans personlige egenskaper og skikkethet til å drive persontransport mot vederlag», og at det vanskelig kunne sees at det ikke skulle tillegges vekt «at han har hatt disse dårlige egenskapene i lang tid».
Direktoratet mente at det var «svært uheldig» dersom A ikke var blitt underrettet fra drosjeselskapet om klagene som hadde kommet mot ham gjennom årenes løp. Det ble imidlertid bemerket at «A må anses å ha hatt oppfordring og anledning til å imøtegå klagene etter politiets utsendelse av forhåndsvarsel om mulig tilbakekall av kjøreseddelen». Dette kunne derfor ikke være av «avgjørende betydning for gyldigheten av» vedtaket.
Under vurderingen av forholdsmessigheten viste direktoratet til at det for alle tilfeller der det skal vurderes om kjøreseddel skal tilbakekalles, er en påregnelig konsekvens at vedkommende blir fratatt retten til å utøve sitt yrke. Forholdsmessighetsvurderingen ble derfor foretatt i alle saker, men direktoratet bemerket at «det kan fremstå uheldig at dette ikke er kommet direkte til uttrykk i vedtaket.» Direktoratet anførte at det i dette tilfellet ble ansett «klart at konsekvensene for klager ikke kunne bli avgjørende sett opp mot hensynet til kundene og behovet for den allmenne tillit til drosjesjåfører og drosjenæringen».
Om beviskravet presiserte direktoratet først at tilbakekall ikke er å anse som straff i rettslig forstand «selv om det for den enkelte kan føles svært inngripende». Utgangspunktet var derfor sannsynlighetsovervekt, men det ble påpekt at konsekvensene tilsier at «forvaltningen bør utøve varsomhet med tilbakekall i saker hvor det er tvil omkring de forhold som er av avgjørende betydning for om tilbakekall skal finne sted». Når det gjaldt denne saken hadde summen av klagene hatt betydelig vekt, «selv om enkelte av klagene skulle være løst fundert».
Direktoratets redegjørelse ble kommentert av A. Han presiserte at grunnlaget for klagen var at politiet hadde lagt «feil faktum til grunn for sin vurdering». Det var «svært vanskelig å se legitime grunner til at politiet skal fatte vedtak utelukkende på bakgrunn av dokumentene som drosjeselskapet har valgt å oversende politiet» når A hadde forklart «hvorfor framstillingen ikke kan legges til grunn ukritisk». A viste videre til at direktoratet syntes å erkjenne at ikke alle klagene nødvendigvis ga et korrekt inntrykk av faktum. Avslutningsvis anførte han at direktoratet hadde redegjort mye for normen for tilbakekall, men at det fra hans side ikke var anført at denne normen skulle ligge høyere enn det som var lagt til grunn. Deretter het det:
«Problemet med politiets vedtak er at politiet, uten å undersøke faktum nærmere, legger til grunn at denne normen er overtrådt, hvilket i dette tilfellet ikke er korrekt.»
Politidirektoratet opplyste at det for å «avklare den tvil som er reist om rettmessigheten av Politidirektoratets vedtak», forela klagene og klagerens syn på disse for drosjeselskapet og ba det om å kommentere anførslene om at en tidligere konflikt mellom A og selskapet hadde påvirket behandlingen av klagene, slik at de telefoniske klagene som var nedfelt av drosjesentralen hadde fått en uriktig/skjev fremstilling. Det ble også bedt om kommentarer til anførselen om at klagene ikke var forelagt A før saken ble oversendt politiet/samferdselsetaten. Av drosjeselskapets uttalelse gikk det blant annet frem at selskapet mente det var underlig at A, dersom han mente det var en «åpen konflikt» mellom ham og drosjesentralen, på nytt søkte løyvemyndigheten om å bli tilknyttet selskapet etter å ha vært tilknyttet et annet drosjeselskap fra 2004. Direktoratet fremholdt at det i uttalelsen ikke fremkom forhold som ga «grunn til å endre Politidirektoratets vedtak om tilbakekall av kjøreseddel, tvert imot».
A imøtegikk direktoratets anførsler og konkluderte med at uttalelsene ikke var «egnet til» å dokumentere at vilkårene for å inndra kjøreseddelen var oppfylt.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Adgangen til å tilbakekalle retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag er regulert i yrkestransportloven 21. juni 2002 nr. 45 § 37 f. Bestemmelsen lyder:
«Politimeisteren eller den han gir myndigheit, kan treffe vedtak om å kalle retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag tilbake, dersom vedkommande ikkje er edrueleg eller viser seg å vere upåliteleg eller ha andre eigenskapar som gjer at han må reknast som uskikka til å vere førar av bil under persontransport mot vederlag.»
Politiet har lagt til grunn at A ikke lenger kan anses å inneha den «tillit eller de egenskaper» som gjør ham «skikket til å være fører av bil under persontransport mot vederlag». Spørsmålene som er reist, er særlig om saken var tilstrekkelig opplyst da vedtaket ble fattet, om vedtaket var tilstrekkelig begrunnet og knyttet til sakens fakta, og om det tilfredsstiller de beviskrav som må stilles. Det er også vist til at flere av klagene ligger langt tilbake i tid og gjelder bagatellmessige forhold, og at de derfor ikke kan gir grunnlag for tilbakekallelse.
1. Beviskravet
Jeg behandler først beviskravet fordi det kan ha betydning både for hvilke undersøkelser forvaltningen plikter å foreta før vedtak blir truffet, og for hvordan opplysningene skal vurderes. Politidirektoratet har lagt til grunn at utgangspunktet for beviskravet er «sannsynlighetsovervekt», men samtidig fremholdt at «forvaltningen bør utøve varsomhet der det foreligger tvil omkring de forhold som er av avgjørende betydning for om tilbakekall skal finne sted». As advokat har anført at beviskravet i tilbakekallelsessaker må ligge på samme nivå som i straffesaker.
I norsk forvaltningsrett finnes det ingen generell regulering av kravet til bevisets styrke, men det har vært lagt til grunn at det i utgangspunktet gjelder samme beviskrav som i sivile rettssaker, dvs. alminnelig sannsynlighetsovervekt. Den legislative begrunnelsen for denne hovedregelen i sivilprosessen er at prinsippet om sannsynlighetsovervekt totalt sett er best egnet til å sikre materielt riktige dommer. I straffeprosessen gjelder som kjent prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Det innebærer at dommeren må være nær hundre prosent sikker på at den tiltalte er skyldig før han domfeller ham. Prinsippet er innført fordi det anses viktigere å beskytte tiltalte mot å lide urett enn å hindre at enkelte skyldige går fri. Også i sivile saker har imidlertid utgangspunktet om alminnelig sannsynlighetsovervekt vært fraveket. I saker der domsresultatet forutsetter forhold som er sterkt klanderverdige eller infamerende, har det således blitt satt krav til «kvalifisert sannsynlighetsovervekt» for å legge det aktuelle faktum til grunn, jf. Skoghøy, Tvistemål (2. utg. 2001) s. 684, og Schei, Tvistemålsloven med kommentarer II (1998) s. 632.
Spørsmålet om hvilket beviskrav som gjelder har vært reist i flere saker som gjelder prøving av forvaltningsmessige reaksjoner av ulik art. Slike reaksjoner kan ha klare likhetstrekk med straff. En høyesterettsdom som er inntatt i Rt. 1999 s. 14 flg., gjaldt beviskravet for administrativ inndragning etter saltvannsfiskeloven § 11 tredje ledd. Høyesterett fastslo først at dersom et straffeprosessuelt beviskrav skulle legges til grunn for den rettslige prøvingen av forvaltningsvedtaket, var det «så vidt spesielt at et slikt resultat krever særlig forankring i loven eller dens forarbeider», noe Høyesterett ikke fant var tilfellet. At inndragningen medførte et tungt økonomisk inngrep, ble ikke sett på som noe sterkt argument for å forskyve tvilsrisikoen. Det ble imidlertid konstatert at inndragningen nok kunne oppfattes som infamerende selv om det ikke skjedde noen skyldkonstatering, og at reaksjonsformen hadde klare likhetstrekk med det straffeprosessuelle inndragningsinstituttet. Høyesterett mente det på denne bakgrunn var berettiget å oppstille et krav om «klar sannsynlighetsovervekt for at vilkårene for den administrative inndragning foreligger». Dette standpunktet er senere gjentatt i Rt. 2007 s. 1270. I en nylig avsagt dom i storkammer 29. oktober 2008 kom Høyesteretts flertall til at det også ved ileggelse av tilleggsskatt gjelder et krav om «klar sannsynlighetsovervekt».
Høyesterett har i en dom inntatt i Rt. 2004 s. 29 flg. lagt til grunn at tap av førerkort etter vegtrafikkloven er straff i forhold til Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Klageren har ikke uttrykkelig anført at tilbakekallingen av kjøreseddelen må vurderes på samme måte, men han har fremholdt at beviskravet må være det samme som i straffesaker. Jeg nevner for helhetens skyld at et flertall i den nevnte høyesterettsdommen 29. oktober 2008 la til grunn at EMK art. 6 nr. 2 inneholder et krav til bevisets styrke i saker som gjelder straff etter konvensjonens artikkel 6. Det synes imidlertid usikkert hvor langt kravet går, og som nevnt la Høyesteretts flertall til grunn at «klar sannsynlighetsovervekt» var tilstrekkelig for så vidt gjaldt tilleggsskatt. Da jeg mener et liknende krav uansett må stilles for tilbakekall av kjøreseddel etter norsk rett, er det ikke tilstrekkelig grunn for meg til å gå nærmere inn på bedømmelsen etter menneskerettskonvensjonen. Jeg nøyer meg med å nevne at tilbakekall av kjøreseddel formelt sett ikke er straff etter norsk rett, og dessuten ikke betinget av at innehaveren har begått noen lovovertredelse. Formålet med tilbakekallet er ikke å straffe, men å hindre sjåføren i å fortsette en virksomhet som krever tillatelse, og som han har vist seg uskikket til. Tilbakekall av kjøreseddel er i så måte en omgjøring av en tillatelse, og uten klare holdepunkter i loven vil det være for strengt å stille samme krav til bevisets styrke som i straffesaker.
Bevistemaet i saker om tilbakekall av kjøreseddel er hvorvidt den aktuelle sjåføren «ikkje er edrueleg eller viser seg å vere upåliteleg eller å ha andre eigenskapar som gjer at han må reknast som uskikka til å vere førar av bil under persontransport mot vederlag». Loven legger med det opp til en «uskikkethetsvurdering», men sier ikke noe om hvilket krav som skal stilles til bevisets styrke. Selv om loven ikke knytter vurderingen til straffbare handlinger, er det lite tvilsomt at de fleste vil oppfatte det som belastende å bli vurdert som uskikket til å fortsette i yrket sitt. Dette gjelder i alle fall når vurderingen som her er knyttet til vandelskriterier som edruelighet og pålitelighet. Konsekvensene av et vedtak kan derfor bli betydelige for den som rammes – ikke bare økonomisk, men også menneskelig. Dette taler klart for å stille strengere krav til bevisets styrke enn alminnelig sannsynlighetsovervekt.
Et mulig mothensyn kunne være at det er viktig for folks sikkerhet og tilliten til drosjenæringen at regelverket blir håndhevet strengt, slik at sjåfører som viser seg å være uskikket, raskt og effektivt blir tatt ut av tjeneste. Slike hensyn bør imidlertid primært ivaretas gjennom de materielle krav som stilles til utøverne og ved å føre en effektiv kontroll med at kravene overholdes, ikke ved å slakke av på kravene til bevisenes styrke i den enkelte sak. Snarere vil et strengt beviskrav kunne skjerpe bevisstheten om betydningen av å føre effektiv kontroll og å være nøye med å dokumentere eventuelle brudd på regelverket, samtidig som det vil øke rettssikkerheten til utøverne.
Det er neppe mulig å gi noe eksakt mål på hvor stor sannsynlighet som bør kreves for å legge et faktum til grunn. Den praksis som har utviklet seg i tilknytning til kravet om «klar sannsynlighetsovervekt», synes imidlertid å kunne gi veiledning. Direktoratets henvisning til at utgangspunktet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, men at «forvaltningen bør utøve varsomhet der det foreligger tvil», innebærer etter mitt skjønn at beviskravet stilles for beskjedent.
2. Politiets undersøkelses- og begrunnelsesplikt
Før vedtak i sak om inndragning av kjøreseddel kan fattes, skal politiet gjøre de undersøkelser som er nødvendig for å bringe på det rene om vilkårene i yrkestransportlova § 37 f er til stede, dvs. om innehaveren må anses å være upålitelig eller ha andre egenskaper som gjør ham eller henne uegnet til å kjøre drosje.
Av politiets vedtak går det frem at politiet hadde «merket seg at drosjeselskapet har mottatt en rekke klager på A» og på den bakgrunn opprettholdt vedtak om tilbakekall av kjøreseddelen.
En av klagers hovedinnvendinger mot politiet og direktoratets saksbehandling synes å være at det ikke ble foretatt noen ytterligere undersøkelser av de konkrete klagene som ligger til grunn for vedtaket, utover en gjennomgang av dem.
Forvaltningens undersøkelsesplikt i førsteinstans følger av forvaltningsloven § 17 første ledd som bestemmer at «[f]orvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes». En tilsvarende bestemmelse er gitt for klageinstansen etter lovens § 33 siste ledd. Bestemmelsene gir uttrykk for det såkalte undersøkelsesprinsippet, som pålegger forvaltningen et selvstendig ansvar for sakens opplysning. Hva som konkret ligger i undersøkelsesplikten, vil variere avhengig av sakens karakter og de konkrete omstendighetene. Plikten må likevel tilpasses hensynet til rask saksbehandling og forsvarlig bruk av ressurser. Der vedtaket medfører svært inngripende konsekvenser for den berørte part, vil det kunne medføre at kravene til å opplyse saken blir skjerpet. Kravene vil som nevnt også måtte tilpasses de beviskrav som gjelder. Dersom beviskravene skjerpes, vil det kunne medføre at forvaltningen må gjøre mer grundige undersøkelser enn det som ellers kreves.
Det som forvaltningen plikter å undersøke, er først og fremst de omstendigheter som er rettslig relevante for den lovbestemmelsen eller regelen som vedtaket eventuelt skal bygge på. Det politiet skal undersøke i en sak om tilbakekall av kjøreseddel, er hvorvidt innehaveren må anses å være uskikket. Dersom det foreligger en rekke klager, slik som i saken her, er det ikke åpenbart at hvert enkelt av de påklagede forhold må undersøkes særskilt. Hvis opplysningene som gis i klagene ikke er bestridt, og det heller ikke for øvrig er noe som tyder på at klagene gir et uriktig bilde, må politiet som hovedregel kunne legge til grunn at de gir et relativt dekkende bilde av de hendelsene som foranlediget dem. Selv om det generelt ikke påhviler kjøreseddelinnehaveren noen plikt til å bidra til utredningen av faktum, må det nødvendigvis ofte bli opp til ham eller henne å gi korrigerende opplysninger. Er slike opplysninger gitt, eller foreligger det for øvrig opplysninger av betydning som er egnet til å skape tvil om det som er skrevet i de innkomne klagene er riktig, må politiet ta stilling til opplysningene og om nødvendig sette i verk egne undersøkelser. Hvilke undersøkelser som må foretas, er det vanskelig å si noe generelt om, og vil nødvendigvis måtte bero på en vurdering av forholdene i den konkrete sak. Utgangspunktet må imidlertid være at politiet plikter å ta stilling til de innsigelser kjøreseddelinnhaveren kommer med, i den forstand at innsigelsene blir vurdert.
I denne saken ble de vesentlige av As innsigelser fremsatt så sent at de kom frem til direktoratet først etter at vedtaket i klagesaken var truffet. Direktoratet valgte likevel å se på saken på nytt på bakgrunn av brevet fra As advokat. Dette var i samsvar med god saksbehandling. Både klagevedtaket og direktoratets brev til A etter at saken ble vurdert en gang til, er imidlertid svært kortfattede og sier lite eller intet om hvilke undersøkelser som har vært gjort. Det står heller ikke noe om hvordan As innsigelser ble vurdert, ut over at det ikke forelå «opplysninger i saken» som ga grunnlag for å omgjøre det vedtaket som var fattet. Etter mitt skjønn burde direktoratet ha redegjort nærmere for hvordan anførslene til A var vurdert.
Direktoratets brev er svært kortfattede også med hensyn til hvilket faktum som er lagt til grunn. Det samme gjelder politidistriktets avgjørelse i første instans. Det følger av forvaltningsloven § 25 annet ledd at det i begrunnelsen for et enkeltvedtak må fremgå «de faktiske forhold som vedtaket bygger på». Det må altså foreligge en beskrivelse av det faktum forvaltningen la til grunn da vedtaket ble fattet. Dette fordi partene skal ha mulighet til å forstå vedtaket, å ta stilling til om avgjørelsen er riktig, og eventuelt gi et grunnlag for å angripe vedtaket. For vedtak av inngripende karakter har domstolene satt et skjerpet krav til begrunnelse, jf. Rt. 1981 s. 745.
Beskrivelsen i direktoratets vedtak er at direktoratet har «merket seg at drosjeselskapet har mottatt en rekke klager på A vedrørende oppførsel, dårlig opptreden mot kunder og kolleger, nektet lovlige betalingsmidler, feil takst ved bruk av taksameter, ikke foretatt riktig oppgjør ved bruk av taksameter og en kjøreatferd som ikke er forenlig med drosjeyrket». Den korte beskrivelsen synes å ha sammenheng med at man har ansett det store antallet klager til drosjesentralen som et tilstrekkelig faktum for å frata A kjøreseddelen.
Etter mitt skjønn blir dette noe for enkelt. For det første er noen av de uttrykkene direktoratet (og politidistriktet) bruker i vedtaket, som «oppførsel», «dårlig opptreden» og «kjøreatferd» upresise når de ikke knyttes til et konkret faktum.
For det annet representerer uttrykkene karakteristikker som er resultatet av en skjønnsmessig vurdering. Det er ikke noe i veien for sammenfatningsvis å bruke slike karakteristikker, men da må samtidig det faktiske grunnlaget beskrives nærmere dersom det ikke er beskrevet i annet foreliggende materiale i saken. I så fall bør det vises til dette materialet, jf. fvl. § 25 annet ledd. I denne saken ville nok i utgangspunktet en henvisning til de innkomne klagene kunne være tilstrekkelig. Beskrivelsen der ble imidlertid imøtegått av A, og da må det kreves en mer utførlig beskrivelse av hvilket faktum som er lagt til grunn. Etter omstendighetene mener jeg dette må gjelde selv om A var lovlig sent ute med anførslene.
For det tredje er jeg ikke uten videre enig i at klagetallet i seg selv var tilstrekkelig til å frata A kjøreseddelen. De mange klagene var naturlig nok et moment av vesentlig betydning for vurderingen av hans (u)skikkethet og kan også ha betydning for bevisverdien av klagene. Forvaltningen plikter imidlertid å prøve alle sider av saken, og må dermed gjøre seg opp en selvstendig mening om hva A har gjort, for deretter å vurdere adferden opp mot vilkårene for tilbakekall. A har med andre ord krav på å bli vurdert i forhold til sin adferd, og ikke i forhold til klagene alene.
3. Konklusjon
Som det fremgår, har jeg kommet til at begrunnelsen som ble gitt ved tilbakekallet av kjøreseddelen, var mangelfull. Dessuten synes direktoratet å ha lagt til grunn et for beskjedent krav til bevisets styrke. Direktoratet har i forbindelse med undersøkelsen ved mitt kontor til en viss grad utdypet de vurderinger som ligger til grunn for vedtaket. Fortsatt har imidlertid direktoratet i liten grad gått inn på de innsigelser klageren har kommet med, og som jeg mener direktoratet plikter å ta stilling til. I ettertid kan det naturlig nok være vanskelig å undersøke hver enkelt episode nærmere. Så lenge direktoratet må gjøre seg opp en mening om det A anfører, må det imidlertid også kreves at det begrunner det standpunktet som blir inntatt. Jeg må derfor be direktoratet se på saken på nytt på det grunnlaget jeg har anført ovenfor, og å gi A en mer utførlig begrunnelse. Dette gjelder særlig dersom tilbakekallet blir opprettholdt.»
Etter at uttalelsen fra ombudsmannen forelå, sendte A inn ny søknad til Oslo politidistrikt om tilbakelevering av hans kjøreseddel. I brev 21. januar 2009 ble As kjøreseddel tilbakelevert til klageren fra politidistriktet.