A kjørte på et undervannsskjær da han var på båttur med sin fritidsbåt. Det var to personer til ombord. Politiet ble varslet om hendelsen av en hytteeier, som hadde tatt seg av to personer, mens A hadde gått fra stedet. Politiet rykket ut og påtraff ham ved en bomstasjon. Ifølge politirapporten ble han spurt ut om hendelsen, men var unnvikende i svarene. Han ville blant annet ikke opplyse om hvor mange som hadde vært med i båten, selv om politiet presiserte at det var viktig for dem å være helt sikre på at det ikke var flere enn tre, da det ellers måtte iverksettes en redningsaksjon. Videre ville han ikke medvirke til en alkotest/utåndingsprøve og ble derfor pågrepet for å fremstilles for blodprøve. Han samtykket ikke til at blodprøve ble tatt, og dette ikke ble gjennomført.
I forhåndsvarsel om inndragning av kjøreseddel, viste politidistriktet til at A var mistenkt for å ha ført båt i påvirket tilstand. Det ble referert fra yrkestransportloven § 37f om tilbakekalling og tap av retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag. Videre ble det vist til at han hadde nektet å etterkomme pålegg fra politiet om blodprøvetaking, selv om det ble gitt informasjon om at han var pliktig til det.
I november 2011 tilbakekalte politiet kjøreseddelen, jf. yrkestransportloven § 37f. Det ble vist til at det er en skjønnsmessig helhetsvurdering som skal legges til grunn, der det sentrale er om vedkommende er «uskikket» til å være fører av bil under persontransport mot vederlag. Forholdene var at A med skjellig grunn kunne mistenkes for å ha vært beruset under føring av båt, at han ikke medvirket til å ta promilleprøve og ikke bisto til å avklare saken. Særlig alvorlig ble det ansett å være at han ikke ville opplyse om antall personer i båten, i og med at dette kunne ha utløst en større redningsaksjon. Den totale mangelen på respekt og forståelse for politiets rolle ble ansett som et så alvorlig brudd på tilliten man skal ha som yrkessjåfør, at vilkårene for å inneha kjøreseddel ikke lenger ble ansett oppfylt. Det ble også vist til at det er en langt lavere terskel for å anses uskikket til å inneha kjøreseddel enn førerkort, jf. vegtrafikkloven § 34.
Vedtaket ble påklaget. Det ble anført at det var lagt til grunn feil lovforståelse, da uskikketheten måtte rette seg mot As adferd overfor det betalende publikum, jf. henvisningene til ulike situasjoner i tapsforskriften § 2-5. I denne saken var det imidlertid slik at politiet mente at han hadde hindret etterforskningen av mulige straffbare forhold etter fritids- og småbåtloven § 36. Det ble også vist til at en mistenkt ikke har plikt til å bistå politiet for å avdekke mulige straffbare handlinger begått av han selv, jf. straffrihetsregelen i straffeloven § 167 annet ledd. Forholdet sa uansett ikke noe om As skikkethet som bilfører, bedømt etter de kriterier som ble antatt relevante.
Videre ble det vist til at det etter fritids- og småbåtloven § 37 var straffbart å motsette seg alkotest og blodprøve, og at en riktig reaksjon ville vært utferdigelse av forelegg eller tiltale. Overtredelsen var imidlertid ikke av en slik art at allmenne hensyn kunne medføre tap av føreretten. Vegring mot alkotest og blodprøve faller dessuten utenfor øvrige lovbrudd nevnt i tapsforskriften § 2-7, og hvor reaksjonen også må fastsettes i forelegg eller straffedom.
Politidirektoratet tok ikke klagen til følge. Det ble vist til at direktoratet legger til grunn en streng norm ved vurderingen av en persons skikkethet til å drive persontransport mot vederlag. På bakgrunn av sakens samlede opplysninger var direktoratet enig i at A for tiden ikke fylte kravene til skikkethet i yrkestransportloven § 37f første ledd, og at kjøreseddelen ble tilbakekalt, jf. håndhevingsinstruksen punkt 3.9.6. Manglende vilje til å rette seg lojalt etter politiets pålegg, sammenholdt med at han på ny var mistenkt for et tilsvarende forhold (senere oppklart som en misforståelse), måtte anses å stå i sterk kontrast til de krav som stilles til en innehaver av kjøreseddel.
Ved tingrettens dom i februar 2012 ble A frikjent for føring av småbåt i påvirket tilstand. Han ble dømt for å ha unnlatt å etterkomme pålegg om å avgi blodprøve og for å ha navigert fritidsbåt slik at det oppsto fare for liv og helse, miljø eller materielle verdier. Videre ble han idømt kjøreforbud for båtførerbevispliktig fritidsbåt i ett år.
I brev i mai 2012 ba politidistriktet Politidirektoratet om å vurdere gyldigheten av vedtaket om tilbakekall av As kjøreseddel. Det ble stilt spørsmål om tap av kjøreseddel skulle vært avgjort av tingretten og ikke vært avgjort forvaltningsmessig.
Direktoratet viste i svarbrev til at grunnlaget for tilbakekallet var As opptreden i forbindelse med båtulykken, at han hadde nektet å medvirke til at det ble tatt prøver for å avklare om han var påvirket av alkohol og ikke hadde vært villig til å bidra til å opplyse saken, herunder om hvor mange som hadde vært om bord. Dette viste en klar mangel på respekt for pålegg gitt av politiet. Videre viste direktoratet til at kjøreseddelinnehaverens opptreden i forbindelse med et straffbart forhold kan belyse hvorvidt han er skikket til fortsatt å inneha kjøreseddel, selv om det straffbare forholdet i seg selv ikke gir grunnlag for tap av kjøreseddel. Direktoratet fastholdt at det var grunnlag for å treffe vedtak om tilbakekall, da A hadde opptrådt på en slik måte at han ikke kunne anses skikket til å drive persontransport mot vederlag.
A brakte saken inn for ombudsmannen. Han anførte at det ikke var grunnlag for å anse at han var uskikket til å inneha kjøreseddel, da ingen av de straffebestemmelsene han var mistenkt eller dømt for, sa noe om hans skikkethet som bussjåfør.
Videre mente A at spørsmålet om tilbakekall av kjøreseddelen skulle vært avgjort av tingretten i forbindelse med straffesaken, og at det administrative vedtaket om tilbakekall derfor måtte anses å være ugyldig.
Det ble også anført at det fremstår som åpenbart urimelig fortsatt å opprettholde tilbakekallet, sett i lys av strafferammen for de forholdene han ble dømt for, og den ilagte straffen.
Det ble funnet grunn til å ta opp saken med Politidirektoratet, som ble tilskrevet blant annet med spørsmål om kompetansen til å tilbakekalle kjøreseddel. Det ble vist til at det i direktoratets brev i mai 2012 til politidistriktet ikke fremgikk hvordan direktoratet vurderte den tvilen som ble reist om forvaltningens adgang til å frata en person kjøreseddelen når årsaken til tapet er et straffbart forhold, jf. Ot.prp. nr. 17 (2003-2004) om lov om endringar i lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (domstolsbehandling av tap av retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag) og Rt. 2008 s. 1634. Det rettslige spørsmålet var om yrkestransportloven § 37f første ledd er en selvstendig hjemmel til å treffe forvaltningsmessige vedtak om tilbakekall, uavhengig av hjemmelen i annet ledd som gjelder tilbakekall ved dom. Direktoratet ble bedt om å gi en nærmere redegjørelse for hvilke vurderinger som lå bak å fastholde anvendelsen av § 37f første ledd i denne saken, og om praksis i tilsvarende saker.
Om skikkethetsvurderingen ble det vist til at det sentrale vurderingsmomentet etter yrkestransportloven § 37f første ledd, er om en innehaver av kjøreseddel er «uskikket» til å være fører av bil under persontransport mot vederlag. Etter ordlyden skal det på basis av innehaverens adferd foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering av om forholdet er egnet til å svekke den trygghet og tillit til offentlig transport som publikum skal være sikret. Videre ble det vist til at etter håndhevingsinstruksen punkt 3.9.6 vil det særlig være grunn for tilbakekall når innehaveren forulemper passasjerer eller ved adferd som indikerer pedofil legning, og at de forholdene som nevnes i instruksen, står i direkte sammenheng med passasjerenes sikkerhet. Direktoratet ble bedt om å gi en nærmere redegjørelse for hvilke vurderinger som lå bak at As adferd i denne saken ble ansett for å ha skadelidende innvirkning på tillitsforholdet mellom han som yrkessjåfør, og passasjerene han frakter.
Til varigheten av tilbakekallet, som ikke var tidfestet, ble det bedt om direktoratets kommentarer til hva som skal til for at kjøreseddelen vil kunne gis tilbake, når dette eventuelt kan skje og praksis som følger av lignende saker.
Direktoratet viste i svarbrev, om vurderingene som lå bak anvendelsen av yrkestransportloven § 37f første ledd, til Ot.prp. nr. 52 (2002-2003) om lov om endringer i vegtrafikkloven m.v., der det i punkt 3.3.1 på side 14 sondres mellom tap og nektelse/tilbakekall av retten til å føre motorvogn. Til den første gruppen hører de reaksjonene som er en følge av (straffbare) regelovertredelser, av Sanksjonsutvalget betegnet som sanksjoner. Til den andre gruppen hører de reaksjonene som har sin bakgrunn i at vedkommende mangler de nødvendige egenskapene eller anses uskikket til å få eller beholde retten til å føre motorvogn m.m. Dette er utpregede forvaltningsakter, på linje med nektelse eller tilbakekall av andre bevillinger, tillatelser og autorisasjoner.
Videre viste direktoratet til at som nektelse eller tilbakekall av retten til å føre motorvogn, regnes for eksempel nektelse av førerkort som ikke står i sammenheng med straffbare handlinger, jf. vegtrafikkloven § 24 fjerde ledd, og inndragning av førerkort etter vegtrafikkloven § 34, jf. Ot.prp. nr. 52 (2002-2003) punkt 3.3.1, side 15.
Om kompetanseoverføringen skrev direktoratet at det i Ot.prp. nr. 52 (2002-2003) side 34 fremgår at dette bare bør gjelde for rettighetstap som ilegges som følge av en straffbar handling. Det vil si rettighetstap som sanksjon, mens kompetanse til å nekte eller tilbakekalle offentlige tillatelser fortsatt ble anbefalt å ligge til forvaltningen.
Videre skrev direktoratet at når den som har kjøreseddel, blir ilagt straff, ligger det enten til domstolene å fastsette tap av kjøreseddel i samme dom eller til påtalemyndigheten ved forelegg, jf. yrkestransportloven § 37f annet ledd. Det ble vist til Sanksjonsutvalgets høringsuttalelse sitert i Ot.prp. nr. 52 (2002-2002) side 34 til 35.
På bakgrunn av det siterte, mente direktoratet at dersom det ikke er det straffbare forholdet som sådan, men kjøreseddelinnehaverens opptreden i tilknytning til det straffbare forholdet som gir grunnlag for å trekke i tvil vedkommendes skikkethet til å inneha kjøreseddel, kan kjøreseddelen tilbakekalles administrativt i medhold av yrkestransportloven § 37f første ledd. Det ble bemerket at A ikke ble tiltalt for å nekte å samarbeide med politiet i spørsmålet om hvor mange som hadde vært med i båten. Dette måtte likevel anses å være en opptreden, som er uforenlig med å inneha kjøreseddel.
Til spørsmålet om skikkethetsvurderingen redegjorde direktoratet for at det legges en streng norm til grunn, og at normen er strengere ved vurderingen av en persons opptreden i saker om kjøreseddel enn i saker om førerkort. Det ble i denne sammenhengen vist til Ot.prp. nr. 52 (2002-2003) side 48, der håndhevingsinstruksen om dette ble fremhevet.
Direktoratet skrev at det var sett hen til at A etter ulykken ikke hadde vært villig til å klargjøre hvor mange personer som hadde vært i båten, og hadde sagt at «dere får bare sette i gang med leteaksjonen». I denne forbindelse ble det vist til vegtrafikkloven § 12 om hjelpeplikt ved trafikkuhell, og der hensynet bak hjelpeplikten er menneskers helse og liv. Videre ble det vist til at det følger av vegtrafikkloven § 33 nr. 1 fjerde ledd at retten til å føre førerkortpliktig motorvogn skal fratas for alltid, dersom rettighetshaveren ved bruk av motorvogn har voldt eller medvirket til trafikkuhell, og blitt ilagt straff for å ha unnlatt å yte hjelp til noen som har kommet til skade ved uhellet. Direktoratet viste til at de hensyn som ligger bak vegtrafikklovens bestemmelser om hjelpeplikt, også gjør seg gjeldende i denne saken.
Videre ble det vist til at båtulykken foranlediget spørsmål om hvor mange som hadde vært om bord, og om det derfor kunne være behov for å sette i gang en redningsaksjon. Den manglende viljen til å bidra til avklaring av spørsmålet står i sterk kontrast til de krav som bør stilles til den som skal drive personbefordring mot vederlag.
Direktoratet viste til at passasjerer og omgivelsene for øvrig har krav på den trygghet som ligger i at den som har kjøreseddel, i enhver sammenheng, også når vedkommende er oppskaket, utviser en adferd som ikke gir grunn til tvil om hvorvidt vedkommende fyller de personlige kravene til å kunne inneha kjøreseddel. Det skal kunne stoles på at en drosjesjåfør opptrer samarbeidsvillig overfor politiet i alle situasjoner der det kreves. Den uviljen til å samarbeide med politiet som var utvist i denne saken, reflekterte egenskaper som kunne få betydning i situasjoner med passasjerer.
Om varigheten av tilbakekallet ble det vist til Politidirektoratets rundskriv 9. februar 2007, Håndhevingsinstruksen i førerkortsaker m.v., der det i punkt 3.9.6 første ledd er bestemt at:
«§37f første ledd i lov om yrkestransport gir politiet adgang til å tilbakekalle retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag. Etter første ledd skal det ikke fastsettes tid for tilbakekall når dette skjer på grunn av innehaverens manglende edruelighet eller pålitelighet, eller fordi han for øvrig har egenskaper som gjør at han må antas å være uskikket».
I denne saken var tilbakekallet begrunnet i manglende skikkethet. Når skikkethetsvurderingen er knyttet opp mot grunnleggende mangler ved vedkommendes personlighet, vil det ikke være tale om noen karantenetid, men utelukkende være et spørsmål om vedkommendes grunnleggende personlighet på et senere tidspunkt har endret seg til det bedre, slik at skikketheten kan anses tilfredsstillende. I noen tilfeller vil bristen i personligheten være av så alvorlig karakter at man ikke på noe tidspunkt vil vurdere skikketheten som tilfredsstillende. Det ble vist til ombudsmannssak 2009/1498, som et slikt eksempel.
Den manglede skikketheten i denne saken hadde vist seg gjennom vedkommendes opptreden, ved manglende vilje til samarbeid, slik at en ny søknad om kjøreseddel først vil kunne innvilges når han gjennom flere år ikke har gjort seg bemerket på en måte som har betydning for skikketheten. Direktoratet hadde ikke hatt saker med tilnærmet likt hendelsesforløp tidligere. Om og når A kunne forvente å få kjøreseddelen tilbake, ville bero på en skjønnsmessig vurdering av hans skikkethet til å drive personbefordring mot vederlag.
A hadde kommentarer til Politidirektoratets brev. Om kompetansen til å tilbakekalle kjøreseddelen, ble det vist til at det følger av yrkestransportloven § 37f annet ledd at siden han var mistenkt for straffbare handlinger, så skulle reaksjonen med hensyn til kjøreseddelen vært avgjort ved dom eller forelegg.
Til spørsmålet om uskikkethet viste A til at det på grunn av den tilstanden han var i etter ulykken, ikke var grunnlag for å konkludere med en slik karakterbrist at han var uskikket til å drive persontransport mot vederlag. Det ble vist til Rt. 2008 s. 1634 og RG 2010 s. 385 om praksis.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
1. Kompetansespørsmålet
Lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportlova) § 37f lyder:
«Tilbakekalling og tap av retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag
Politimeisteren eller den han gir myndigheit, kan treffe vedtak om å kalle retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag tilbake, dersom vedkommande ikkje er edrueleg eller viser seg å vere upåliteleg eller å ha andre eigenskapar som gjer at han må reknast som uskikka til å vere førar av bil under persontransport mot vederlag.
Blir den som har kjøresetel ilagt straff, kan det i same dom eller ved førelegg fastsetjast tap av retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag for ei bestemt tid eller for alltid, dersom allmenne omsyn elles krev det».
Spørsmålet som har vært reist i saken, er om tilbakekallet av kjøreseddelen skulle vært avgjort av tingretten i straffesaken mot klageren. Det var tatt ut tiltale for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1, jf. § 5, for å ha unnlatt å etterkomme pålegg om å avgi blodprøve, fritids- og småbåtloven § 37, jf. § 33 første ledd, for å ha ført småbåt med motor til tross for at han var påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, og fritids- og småbåtloven § 28, jf. § 24 første ledd, for å ha navigert fritidsbåt slik at det oppsto fare for liv og helse, miljø eller materielle verdier.
Politidirektoratet mener at det ved spørsmålet om et tilbakekall av kjøreseddel kan skje administrativt, må ses hen til begrunnelsen for tilbakekallet. Dersom tilbakekallet er en direkte følge av det straffbare forholdet, skal det avgjøres av domstolene, da det må anses å innebære en straffesanksjon. Dersom det ikke er det straffbare forholdet, men innehaverens skikkethet som er begrunnelsen for tilbakekallet, kan det skje administrativt. Dette betegnes som såkalte forvaltningsakter. Som det fremgår ovenfor, er skillet utførlig omtalt i Ot.prp. nr. 52 (2002-2003) om lov om endringer i vegtrafikkloven m.v. (domstolsbehandling av tap av retten til å føre motorvogn m.v.).
I Sanksjonsutvalgets høringsuttalelse, redegjort for i proposisjonen, er det vist til at det kan være vanskelig å skille mellom det som er å anse som sanksjoner, og reaksjoner som har sin bakgrunn i at den det gjelder, mangler de nødvendige egenskaper eller anses uskikket til for eksempel å få beholde retten til å føre motorvogn.
Direktoratet viste særskilt til at A ikke ble tiltalt for å nekte å samarbeide med politiet i spørsmålet om hvor mange som hadde vært om bord i båten, men at dette likevel var en opptreden som måtte vurderes å være uforenlig med å inneha kjøreseddel. Av de omstendighetene som var nevnt i politiets og direktoratets vedtak om tilbakekall, synes det å være bare dette forholdet som kunne gi bakgrunn for tilbakekall av kjøreseddelen administrativt, da de andre forholdene var tatt med i straffesaken. Etter den sondringen som gjøres mellom sanksjoner og andre reaksjoner, antas det at det var domstolen som skulle ha avgjort spørsmålet om tilbakekall av kjøreseddelen, dersom begrunnelsen bare hadde relatert seg til de forholdene som det var tatt ut tiltale for. I denne sammenheng vises det også til Den europeiske menneskerettskonvensjon, protokoll nr. 7 art. 4, som setter forbud mot dobbeltstraff.
I og med at det i vedtakene om tilbakekall også var vist til de straffbare forholdene, oppstår det en uklarhet om hva som var utslagsgivende. Jeg finner likevel å kunne la saken bero med direktoratets redegjørelse i forbindelse med saken her, om at det å nekte å samarbeide med politiet om oppklaring av hvor mange som var om bord i båten, i seg selv ga adgang til å tilbakekalle kjøreseddelen administrativt, på grunn av uskikkethet. Generelt finner jeg likevel grunn til å peke på at det er viktig at det skilles klart mellom tilbakekall som skal avgjøres av domstolene, og tilbakekall som gjøres administrativt, slik at det ved de siste klart fremgår at det er en skikkethetsvurdering som er lagt til grunn.
2. Skikkethetsvurderingen
Direktoratet redegjorde for at det legges til grunn en streng norm ved vurderingen av en persons skikkethet til å drive persontransport mot vederlag. Det ble blant annet vist til at den manglende viljen til å avklare spørsmålet om antall personer som hadde vært om bord i båten, sto i sterk kontrast til de kravene som bør stilles til den som skal utføre personbefordring mot vederlag.
Videre ble det vist til at passasjerer og omgivelsene for øvrig har krav på den trygghet som ligger i at den som har kjøreseddel, i enhver sammenheng, også når vedkommende er oppskaket, utviser en adferd som ikke gir grunn til tvil om hvorvidt vedkommende fyller de personlige kravene til å kunne inneha kjøreseddel. En skal kunne stole på at en drosjesjåfør opptrer samarbeidsvillig overfor politiet i alle situasjoner som krever at sjåføren forholder seg til politiet. Uviljen i denne saken reflekterte egenskaper hos vedkommende som måtte anses å kunne få betydning i situasjoner med passasjerer.
Standpunktet beror på skjønnsmessige vurderinger som ombudsmannen i begrenset grad kan overprøve, og jeg finner ikke grunn til mer om dette.
3. Varigheten av tilbakekallet
Direktoratet viste til Håndhevingsinstruksen i førerkortsaker m.v. punkt 3.9.6 første ledd, som lyder:
«§37f første ledd i lov om yrkestransport gir politiet adgang til å tilbakekalle retten til å føre motorvogn ved persontransport mot vederlag. Etter første ledd skal det ikke fastsettes tid for tilbakekall når dette skjer på grunn av innehaverens manglende edruelighet eller pålitelighet, eller fordi han for øvrig har egenskaper som gjør at han må antas å være uskikket».
Det ble vist til at når tilbakekallet er knyttet til manglende skikkethet, vil det ikke være tale om en bestemt karantenetid, men være et spørsmål om vedkommendes grunnleggende personlighet på et senere tidspunkt har endret seg til det bedre slik at skikketheten kan anses tilfredsstillende.
En ny søknad om kjøreseddel i dette tilfellet vil først kunne innvilges når søkeren gjennom flere år ikke har gjort seg bemerket på en måte som har betydning for skikketheten til å inneha kjøreseddel.
Det direktoratet har redegjort for om det rettslige utgangspunktet for vurderingen, gir ikke grunnlag for merknader fra min side. Også spørsmålet om varigheten av tilbakekallet beror på slike skjønnsmessige vurderinger som ombudsmannen i begrenset grad kan uttale seg om, og saken gir ikke grunn til mer fra min side.