I vedtak i mars 2004 fra Kontoret for voldsoffererstatning fikk A, født 1981, innvilget voldsoffererstatning med kr 60 000, etter dom mot faren for familievold. Beløpet ble kort tid etter utbetalt og tilsvarte det hun var tilkjent i oppreisning fra skadevolderen ved tingrettens dom i februar 2002. Den 25. oktober 2005 fikk hun utbetalt ytterligere kr 35 000 fra Statens innkrevingssentral (SI), som hadde inndrevet beløpet fra skadevolderen.
I brev 2. februar 2007 fikk hun varsel fra Kontoret for voldsoffererstatning om at det vurderte å kreve tilbake den siste utbetalingen. Vedtak om tilbakekreving ble truffet 5. mars 2007. Etter klage fra skadelidte ble vedtaket stadfestet av Erstatningsnemnda for voldsofre 13. desember 2007. Nemnda begrunnet vedtaket med at kr 35 000 var utbetalt to ganger. Det ble vist til at en skadelidt ikke skal få erstattet samme skade flere ganger, og at voldsoffererstatningsordningen er subsidiær i forhold til skadevolderens ansvar. Videre viste nemnda til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper og voldsoffererstatningsloven 20. april 2001 nr. 13 § 16. Skadelidtes økonomiske situasjon ble ikke tillagt vekt, da den kunne endre seg, og SI kunne kontaktes for å avtale hensiktsmessige nedbetalingsordninger.
Skadelidte klaget hit over erstatningsnemndas vedtak, og anførte at hun i god tro hadde mottatt og brukt pengene. Hun viste til at det var SI som hadde gjort en feil, og at det da var urimelig, så lang tid etterpå, å kreve pengene tilbake. Klageren opplyste også at hun hadde vært i tvil om pengebeløpet var til henne og hadde kontaktet SI på telefon og fått bekreftet at utbetalingen var riktig.
Saken ble herfra tatt opp med Erstatningsnemnda for voldsofre. Det ble vist til voldsoffererstatningsloven § 16, der det er bestemt at utbetalt erstatning kan kreves tilbake dersom søkeren senere får dekket tapet på annen måte, men at det ikke er noen automatikk i at senere utbetaling skal medføre tilbakekreving, slik at spørsmålet må vurderes konkret. Erstatningsnemnda ble bedt om å redegjøre nærmere for praksis i saker om feilutbetaling, herunder om det kunne sies noe generelt om de hensyn som gjør seg gjeldende ved vurderingen. Det ble videre vist til at utbetalingen i denne saken skyldtes en feil fra SI, at det ikke var anført at mottakeren kunne lastes for feilen og at det gikk mer enn femten måneder fra feilutbetalingen til forhåndsvarsel om tilbakekreving ble sendt. Erstatningsnemnda ble bedt om å redegjøre for om og i tilfelle hvilken betydning dette forholdet hadde hatt for vurderingen av om pengene skulle kreves tilbake. Nemnda ble også spurt om den mente at klagerens anførsel hit, om at hun hadde kontaktet SI på telefon og fått bekreftet at pengene var til henne, hadde betydning for spørsmålet om tilbakekreving. For øvrig ble det bedt redegjort for hvilke forhold nemnda hadde lagt vekt på i sin vurdering.
Erstatningsnemnda for voldsofre svarte at søkerens krav mot skadevolderen går over på staten i den utstrekning det utbetales erstatning etter loven, jf. voldsoffererstatningsloven § 15 og forskrift 23. januar 1981 nr. 8983 § 7. Videre viste nemnda til at når voldsoffererstatning innvilges, har søkeren ikke lenger et krav mot skadevolderen. Det ble redegjort for at ordningen med voldsoffererstatning er en forskutteringsordning, jf. Ot.prp. nr. 4 (2000-2001).
Ifølge nemnda gir loven § 16 første ledd annet punktum, jf. forskriften § 9 tredje ledd, adgang til å kreve tilbake utbetalt erstatning, dersom søkeren senere får dekket tapet på annen måte. Det ble vist til at bestemmelsene er objektive hjemler, som uttømmende regulerer i hvilke tilfeller tilbakekreving kan skje, og som gir forvaltningen en ubetinget rett til å kreve for mye utbetalt erstatning tilbakebetalt. Nemnda viste til at dette står i motsetning til det som gjelder etter alminnelig pengekravsrett, hvor mottakeren etter omstendighetene kan beholde det vedkommende mottar i god tro, men har bevisbyrden for dette.
Om hvilke momenter som skal vektlegges ved vurderingen av tilbakekreving av voldsoffererstatning, viste nemnda til at det ikke gis nærmere veiledning i lovens eller forskriftens ordlyd, men at det er opp til myndighetenes skjønn å avgjøre om det skal kreves tilbakebetaling og hvilke omstendigheter som kan få betydning ved vurderingen.
Nemnda redegjorde for at det av praksis kan utledes enkelte generelle hensyn som gjør seg gjeldende. For det første at det er et alminnelig erstatningsrettslig prinsipp at den erstatningsberettigede ikke skal få dekket sitt tap to ganger. Videre at voldsoffererstatningsordningen er subsidiær i forhold til andre ytelser som søkeren måtte få som følge av skaden. I den forbindelse ble det vist til at det skal gjøres fradrag for trygdeytelser, pensjonsytelser, forsikringsytelser eller annen økonomisk støtte søkeren er berettiget til som følge av skaden, og at det er opplyst om dette i søknadsskjemaet. Det ble vist til at det av veiledningen til søknadsskjemaet fremgår at søkeren skal gi opplysninger om andre ytelser vedkommende får, og at utbetalt erstatning kan kreves tilbake dersom man får tapet dekket.
Nemnda fastslo at dersom søkeren handler i villfarelse når det gjelder de forutsetninger som er satt i loven eller forskriften, kan ikke det tillegges avgjørende vekt ved vurderingen av om tilbakebetaling skal kreves. Etter praksis er det ikke et vilkår at søkeren har opptrådt uaktsomt eller hatt en «ond hensikt» for at tilbakebetaling kreves, men dette kan ha en viss betydning i den skjønnsmessige vurderingen. Om søkerens økonomi opplyste nemnda at denne vil ha begrenset vekt, da det kan avtales nedbetalingsordninger med SI.
Om vurderingen i nærværende sak, bekreftet nemnda at det forhold at det hadde gått mer enn femten måneder fra feilutbetalingen til søkeren ble varslet, ikke var vektlagt. Det var lagt avgjørende vekt på at voldsoffererstatningsordningen er subsidiær i forhold til skadevolderens ansvar og at søkeren ikke skal motta erstatning for samme skade mer enn en gang.
Selv om utbetalingen i denne saken skyldtes en feil fra SI, mente nemnda at dette ikke kunne være avgjørende, idet det foreligger en objektiv hjemmel til å kreve tilbake utbetalt erstatning, dersom søkeren får sitt tap dekket på annen måte.
Til opplysningen i klagen hit om at klageren hadde tatt kontakt med SI på telefon bemerket nemnda at dette ikke var anført i hennes klage til nemnda.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Voldsoffererstatningsloven § 16 lyder:
«Utbetalt voldsoffererstatning eller forskudd på voldsoffererstatning kan kreves tilbake dersom søkeren har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av betydning for utbetalingen. Det samme gjelder dersom søkeren senere får dekket tapet på annen måte.
Kontoret for voldsoffererstatning avgjør om det skal kreves tilbakebetaling og treffer i tilfelle vedtak om det».
I denne saken er annet alternativ i første ledd benyttet.
Nemnda har redegjort for at voldsoffererstatningsordningen er en forskutteringsordning. Lovens § 16 første ledd annet punktum må leses med dette som utgangspunkt. Det er vist til at dersom «tapet» senere blir dekket på annen måte, kan tidligere utbetalt voldsoffererstatning kreves tilbakebetalt. Et praktisk eksempel er at skadevolderen i ettertid betaler til skadelidte en erstatning som voldsoffererstatningsordningen allerede har dekket. I denne saken hadde SI i ettertid innkrevet fra skadevolderen deler av beløpet som var utbetalt til skadelidte. Ved en feil ble beløpet utbetalt til skadelidte, i stedet for å gå til delvis dekning av allerede utbetalt erstatning fra staten. Dette er en noe annen situasjon enn det som følger av en naturlig forståelse av ordlyden i § 16 første ledd annet punktum.
Nemnda har lagt til grunn at dette ikke er avgjørende, fordi bestemmelsen gir en «objektiv hjemmel» til å kreve utbetalt erstatning tilbake, dersom søkeren får dekket sitt tap «på annen måte». Hva nemnda mener med henvisningen til «objektiv hjemmel», fremstår som uklart, men det er mulig at det er ment å si at hjemmelen gjelder uansett årsaken til en dobbeltutbetaling. Det er ingen nærmere drøfting av problemstillingen i forarbeidene til loven. Uansett må det kunne legges til grunn at bestemmelsen dekker et tilfelle som det foreliggende.
Det er ingen automatikk i at det skal skje tilbakekreving etter § 16, hvor det heter at dette kan gjøres. I hver enkelt sak må det foretas en konkret skjønnsmessig vurdering. Jeg oppfatter det slik at nemnda er enig i dette rettslige utgangspunktet, slik at henvisningen til «objektiv hjemmel» ikke innebærer at nemnda mener at det skal sees bort fra subjektive forhold.
Nemnda har lagt avgjørende vekt på at voldsoffererstatningen er subsidiær i forhold til skadevolderens ansvar og at søkeren ikke skal motta erstatning for samme skade to ganger. Disse momentene er også sammenfallende med hovedhensynene bak regelen om tilbakekreving, og det kan derfor ikke rettes innvendinger mot at de er vektlagt. Det er likevel ikke tilstrekkelig i den skjønnsmessige vurderingen bare å vise til disse generelle legislative hensynene. Også andre forhold av betydning i saken må tas med i en totalvurdering av om tilbakebetaling skal kreves.
Det gikk over femten måneder fra feilutbetalingen til varsel om tilbakekreving ble sendt. Verken i Kontoret for voldsoffererstatning eller Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak fremgår det at dette forholdet ble vurdert. I svarbrevet hit har nemnda opplyst at omstendigheten ikke ble vektlagt ved vurderingen. Det er vanskelig å utlede av svaret om det med dette menes at forholdet har vært ansett som et relevant moment ved vurderingen, eller om det bare ikke har vært ansett å være avgjørende. Forholdet etterlater tvil om vurderingen av et viktig punkt i saken, da tidsmomentet etter min mening fremstår som sentralt når det skal vurderes om det skal kreves tilbakebetaling. I denne sammenheng bemerkes at mer enn femten måneder fremstår som svært lang tid.
I tillegg til denne tvilen er det et sentralt moment at saken har sitt utspring i en feil begått fra det offentlige. Selv om det legges til grunn at loven § 16 får anvendelse, tilsier ordlyden at det ikke er slike situasjoner det i utgangspunktet har vært tatt sikte på å regulere ved utformingen av regelen. Det bør ved den skjønnsmessige vurderingen derfor også ses hen til det rettslige utgangspunktet i den alminnelige pengekravsretten, som nemnda har vist til i svarbrevet hit, slik at mottakerens forhold også vurderes i et slikt perspektiv. Klageren i denne saken har forklart at feilutbetalingen skapte forvirring og usikkerhet om hennes rett til det feilutbetalte beløpet, og hun har i klagen hit skrevet at hun tok kontakt med SI for å høre om pengene var til henne. Hennes unge alder og de omstendighetene som fremkommer i straffedommen, er også forhold som kan ha betydning ved en slik vurdering.
Jeg har etter dette kommet til at det knytter seg berettiget tvil til om nemnda har foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering, og jeg ber om at saken behandles på nytt. I den nye vurderingen vil det være sentralt å synliggjøre avveiningen av tidsmomentet og at saken har sitt utspring i en feil fra det offentlige. Nemnda har bemerket at klagerens opplysninger om kontakten med SI ikke var anført i hennes klage dit. Også denne anførselen vil måtte tas med i den nye vurderingen.
Jeg ber om å bli orientert om utfallet av nemndas nye behandling ved kopi av brev til klageren. »
Nemnda behandlet saken på nytt og kom til at det feilutbetalte beløpet likevel ikke skulle kreves tilbake. Det ble lagt avgjørende vekt på at det gikk mer enn 15 måneder fra utbetalingen fant sted til det ble sendt forhåndsvarsel med krav om tilbakebetaling. Videre ble det sett hen til at beløpet ble utbetalt ved en feil fra det offentliges side. Nemnda viste til at etter alminnelig pengekravsrett kan mottakeren etter omstendighetene beholde det vedkommende har mottatt i god tro. Det ble vist til at søkeren hadde tatt kontakt med SI og fått bekreftet at utbetalingen var til henne, og at hun dermed hadde vært i god tro. Ved nemndas nye vurdering var det også sett hen til søkerens unge alder og psykiske problemer.