Uttalelse
Bodø kommune utlyste 28. september 2012 et 100 % driftstilskudd til fysioterapeut lokalisert til … fysioterapeutsenter. I utlysningen ble det etterspurt søkere med «offentlig autorisasjon som fysioterapeut, med videreutdanning i manuellterapi». Det ble blant annet også opplyst at det ville bli lagt vekt på «samarbeids- og kommunikasjonsevner, samt evner til å drive privat praksis».
Det var i alt 13 søkere til driftstilskuddet. A, B, C, D og E ble innkalt til intervju. I e-post 5. desember 2012 fikk de opplyst at driftstilskuddet tildeles E. I kommunens tildelingsvedtak 6. desember 2012 begrunnes avgjørelsen, men vedtaket ble ikke mottatt av de fire som ikke fikk tilskuddet før i januar 2013. De ble imidlertid orientert om klageadgangen 21. desember 2012, ved oversendelsen av dokumentet «melding om vedtak». A, B, C og D klaget til kommunen over tildelingsvedtaket. Klagene fra D og C ble behandlet av kommunens klagenemnd 12. februar 2013, som ikke tok klagene til følge. Klagene fra A og B ble avvist av klagenemnda 12. mars 2013, fordi klagefristen ble ansett oversittet. Ved avgjørelsene ble det lagt til grunn at klagefristen begynte å løpe da søkerne ble underrettet om klageadgangen i meldingen om vedtak 21. desember 2012, selv om de først senere fikk en begrunnelse i saken. Klagernes e-poster 6. og 7. desember 2012 ble ikke behandlet som klager, fordi de ikke ble ansett å oppfylle forvaltningslovens krav til innholdet i en klage.
Klagene til ombudsmannen og undersøkelsene herfra
I perioden 18. desember 2013 til 5. februar 2014 fremsatte A, B, C og D hver for seg klager til ombudsmannen i saken. Alle fire anførte at E ikke var den best kvalifiserte når det ble sett hen til ordlyden i utlysningsannonsen. Dette ble i hovedsak begrunnet med at E ved tildelingen ikke hadde fått godkjent sin utenlandske videreutdanning i manuellterapi for såkalt «A8-takst kompetanse» i Norge. A og B klaget dessuten over klagenemndas avvisning av deres klager. De mente det var feil å beregne fristen med utgangspunkt i orienteringen 21. desember 2013, og at de uansett hadde klaget per e-post i starten av desember 2013.
Etter en gjennomgang av sakens dokumenter ble Bodø kommune bedt om å redegjøre nærmere for flere sider av saken i brev herfra 17. mars 2014. Det ble blant annet bedt opplyst om kommunen på eget initiativ hadde underrettet de andre søkerne om tildelingsvedtaket, på annen måte enn i e-postene 5. og 21. desember 2013. Kommunen ble i denne forbindelse også bedt om å vurdere om kravene til underretning i forvaltningsloven § 27 var oppfylt.
Kommunen ble bedt om å gi en vurdering av virksomhetsleder Xs habilitet under behandlingen av saken i klagenemnda, ut fra bestemmelsen i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c. X var saksbehandler ved kommunens tildeling. Hun var også saksbehandler for saksfremleggene til den kommunale klagenemnda, og var til stede i nemndmøtene hvor klagesakene ble behandlet.
Det ble videre stilt spørsmål om hvilke vurderinger som var gjort opp mot det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet. Kommunen ble også bedt om å gi sitt syn på om kravene til begrunnelse var oppfylt.
Kommunen ble bedt om å redegjøre for hvorfor As og Bs e-poster til kommunen 6. og 7. desember 2012 ikke ble ansett som fristavbrytende klager. Videre ble kommunen spurt om klagerne hadde fått nødvendig veiledning om utforming av tilfredsstillende klager, og om det ble satt en frist for rettelse eller utfylling, jf. forvaltningsloven § 32 siste ledd. Kommunen ble også bedt om å redegjøre nærmere for klagefristens utgangspunkt når det ikke gis en begrunnelse for vedtaket ved underretningen.
Advokat Frode Lauareid i Kommunesektorens organisasjon (KS) svarte på spørsmålene på vegne av Bodø kommune i brev 28. april 2014. Vedlagt fulgte blant annet kopi av notater fra intervjuer med søkerne og innhenting av referanser.
Til spørsmålet om kravene til begrunnelse var oppfylt i saken, skrev Lauareid følgende:
«Forvaltningslova § 24 andre ledd har reglar om grunngjeving av enkeltvedtak. I denne saka vart vedtaket sendt ut utan grunngjeving. Vurderinga til Bodø kommune var at E var så klart best kvalifisert at kommunen ikkje hadde grunn til å tru at nokre av dei andre søkjarane ikkje ville akseptera avgjerda. Ut frå dette vart det ikkje sendt ut grunngjeving saman med orienteringa om tildelingsvedtaket. Sett i ettertid er det klart at denne vurderinga var feil. Når partane så etterspurte grunngjeving, vart denne sendt ut. Innstillinga tilfredsstiller dei krava forvaltningslova § 27 andre ledd stiller til grunngjeving.»
Advokat Lauareid bekreftet at X var saksbehandler både for førsteinstansvedtakene og innstillingene til klagenemnda, i tillegg til at hun deltok i nemndmøtet. Om hennes habilitet uttalte han følgende:
«Kommunelova § 40 nr 3 bokstav c er ein regel som gjeld når førsteinstansen opprettheld sitt vedtak og saka skal oversendast klagenemnda i kommunen. Denne regelen grip ikkje inn i fv1 § 33 om at underinstansen skal vurdera saka på nytt etter å ha mottatt ein klage. Det har Bodø kommune ved X gjort. Førsteinstansen kom til at klagene ikkje skulle takast til følgje. Vurderinga til førsteinstansen er ein del av saksgrunnlaget til klagenemnda og det ville vera eit brot på plikta til forsvarleg opplysing av saka å ikkje gjera denne vurderinga tilgjengeleg for klagenemnda.
Vurderinga til førsteinstansen er gjennomgått på nytt av kommunaldirektør Y. Ved sin signatur på saksframlegget til klagenemnda tilrår ho på vegner av rådmannen at klagen ikkje blir tatt til følgje. Realiteten hadde blitt heilt tydeleg dersom dette vart gjort i to dokument i staden for eitt; dersom Y hadde utarbeida eit eige dokument som innstilling til klagenemnda og som viste til vurderingane til førsteinstans. Realiteten er at saka er førebudd i tråd med reglane i forvaltningslova og kommunelova.
Elles er det vanleg at administrasjonen er tilgjengeleg for politiske utval for å kunna svara på spørsmål frå dei folkevalde. Dette er den oppgåva rådmannen og administrasjonen har etter kommunelova. Det er difor ikkje noko feil ved at X møtte i klagenemnda for å kunna svara på spørsmål om dei vurderingane førsteinstansen har gjort.»
Når det gjaldt kommunens kvalifikasjonsvurdering, fremholdt advokat Lauareid at søknadene til driftstilskuddet ble vurdert på grunnlag av utlysningsteksten, intervjuer, referanseinnhenting og eventuell kjennskap kommunen hadde til søkeren fra før av. Etter kommunens syn forelå det ikke mangler ved førsteinstansens begrunnelse for tildelingen. Advokat Lauareid presiserte videre at kommunen ikke hadde søkt etter en fysioterapeut med formell godkjenning som manuellterapeut, men «ein person som har vidareutdanning innanfor dette fagfeltet».
Om klagenemndas vurdering i saken het det følgende i brevet hit:
«Klagenemnda har vidare fått seg førelagt eit saksframlegg der argumentasjonen til klagarane vert gjennomgått og vurdert. Vedlagt saksframlegget er innstilling og vedtak om tildeling, klagene og E sine merknader til klagene. Når administrasjonen i tillegg var tilgjengeleg for klagenemnda har klagenemnda fått seg førelagt godt og tilstrekkeleg grunnlag til å kunna vurdera om tildelingsvedtaket er riktig eller ikkje.»
Lauareid la, i motsetning til kommunens tidligere standpunkt, til grunn at klagefristen først begynte å løpe da klagerne fikk en begrunnelse for tildelingen, og ikke på det tidligere tidspunktet hvor det ble opplyst om klagefristen. På denne bakgrunn konkluderte advokat Lauareid med at As klage var fremmet innenfor klagefristen, og at grunnlaget for avvisningen av hans klage dermed var feil. Kommunen anså imidlertid ikke feilen for å kunne ha virket inn på innholdet i vedtaket, jf. forvaltningsloven § 41. Klagefristen ble fortsatt ansett som oversittet i Bs tilfelle.
Klagerne hadde ikke fått noen veiledning i klageprosessen, men ifølge Lauareid ble dette «vurdert som unødvendig ut frå at klagarane hadde bistand både frå eigen advokat og advokatane i NFF».
Avslutningsvis understreket advokat Lauareid at e-postene fra B og A 6. og 7. desember 2012 ikke oppfylte forvaltningslovens krav til innholdet i en klage.
Svaret fra kommunen ble oversendt klagerne, som kom med skriftlige merknader i saken 23. og 26. mai 2014. Merknadene var i hovedsak likelydende, og det ble blant annet fremholdt at «X reelt sett har tilrettelagt saken for klageinstansen». B uttalte for sin del at e-postene han hadde sendt til kommunen 6. og 10. januar 2014 begge måtte anses som klager over tildelingsvedtaket, og at det dermed var feil å avvise klagen hans på grunn av oversittelse av klagefristen.
Bodø kommune ved advokat Lauareid fikk oversendt klagernes merknader, og opprettholdt i hovedsak synspunktene fra tidligere innspill i nytt brev 7. juli 2014.
Brevet ble oversendt klagerne, men disse har ikke har kommet med ytterligere merknader i saken.
Ombudsmannens syn på saken
1. Rettslig utgangspunkt og ombudsmannens prøving
Tildeling av driftstilskudd til fysioterapeut er et enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Dette innebærer at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel IV-VI må følges av kommunen. Loven stiller blant annet krav til forvaltningens opplysning av saken og begrunnelse av vedtaket mv.
Driftstilskuddet skal tildeles den av søkerne som er faglig best kvalifisert. Dette fremgikk uttrykkelig av den tidligere kommunehelsetjenesteloven 19. november 1982 nr. 66 § 4-2 første ledd. I helse- og omsorgstjenesteloven 24. juni 2011 nr. 30, som trådte i kraft 1. januar 2012, er det ikke en uttrykkelig bestemmelse om at avtale skal inngås med den søkeren som er «faglig best skikket». Dette har imidlertid begrenset betydning ettersom det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet uansett får anvendelse, se Prop. 91 L (2010-2011) punkt 14.4.3.
Det skal dermed foretas en kvalifikasjonsvurdering av samtlige aktuelle søkere. Vurderingen må ta utgangspunkt i kommunens behov slik det fremgår av utlysningsteksten. I forarbeidene til den nå opphevede kommunehelsetjenesteloven var det lagt til grunn at slike tildelingsvedtak har likhetstrekk med tilsettingssaker, og at det skulle «foretas en samlet vurdering hvor utdannelse, praksis og erfaring, tidligere virke og nåværende skikkethet m.v. teller med», jf. merknad til lovforslagets § 4-1 i Ot.prp. nr. 66 (1981-82). Det legges til grunn at denne uttalelsen fortsatt er relevant, jf. Prop. 91 L (2010-2011) punkt 14.4.3.
Den nærmere vurderingen av hvem som alt i alt er best faglig kvalifisert for det aktuelle driftstilskuddet i denne saken, er det vanskelig å overprøve herfra. Ombudsmannen kan imidlertid undersøke om saksbehandlingen har vært forsvarlig og om kommunens vurdering er i tråd med lovens krav.
2. Underretning om vedtaket
Forvaltningsloven § 27 stiller krav om at partene skal underrettes om de vedtak som fattes og hvilke opplysninger underretningen skal inneholde. Underretningen skal skje «så snart som mulig» etter at vedtak er fattet, jf. bestemmelsens første ledd. Normalt skal underretningen være skriftlig, og blant annet gi opplysninger om klageadgang og retten til innsyn i saksdokumentene. I bestemmelsens andre ledd heter det at dersom det ikke er grunnlag for unntak fra hovedregelen om begrunnelsesplikt, jf. forvaltningsloven § 24, «bør grunnene gjengis i underretningen».
I dette tilfellet ble det sendt ut en kortfattet orientering om resultatet i saken til søkerne 5. desember 2012, som klart ikke oppfylte kravene til en underretning i forvaltningsloven § 27. Dagen etter uformet kommunen et vedtak om tildelingen, som ikke ble sendt til søkerne. Kommunen sendte en ny underretning 21. desember 2012 om at E «innstilles til den aktuelle hjemmelen», hvor det også ble orientert om klageadgang og klagefrist. Det ble imidlertid ikke opplyst om retten til innsyn i saksdokumentene, og det ble ikke gitt noen begrunnelse for tildelingen. Også denne underretningen var dermed mangelfull, noe kommunen har erkjent. Kommunens erkjennelse på dette punktet er på sin plass. Det forventes at kommunen for fremtiden underretter søkere i slike saker i henhold til forvaltningslovens bestemmelser.
3. Habilitet
Den ansatte i kommunen som behandlet både tildelingen av driftstilskuddet og avvisningen av de to klagene i første instans, X, var også saksbehandler for saksfremleggene for klagenemnda. I tillegg møtte hun i nemndmøte.
Kommuneloven § 40 nr. 3 inneholder enkelte særskilte regler om habilitet for kommunale og fylkeskommunale organer, og regulerer blant annet tilfeller der de samme personene er involvert i saksbehandlingen i både under- og overinstansen. Bestemmelsens bokstav c lyder som følger:
«Ved behandling av klager etter forvaltningsloven § 28 andre ledd er ansatte eller folkevalgte som var med på å treffe det påklagede vedtak, eller som medvirket ved tilretteleggelsen av grunnlaget for dette, inhabile ved klageinstansens behandling av saken og ved tilretteleggelsen av saken for klageinstansen.»
Saksbehandleren i underinstansen kan altså ikke tilrettelegge saken for klageinstansen. Dette omfatter også innsamling av informasjon vedrørende det aktuelle saksforholdet eller vurdering av dette, jf. Bernt og Overå, Kommuneloven med kommentarer (5. utgave 2011), side 364–365. I den øvrige forvaltningen ivaretas hensynet til en adskilt klagesaksprosess ved at klageorganet som regel er et selvstendig forvaltningsorgan, adskilt fra underinstansen. Når det gjelder kommunale klagenemnder, er imidlertid dette skillet ofte ikke like klart.
Det er nærliggende å se på saksfremleggene med innstillinger til klagenemnda som en del av klagesaksforberedelsen i klageinstansen, og ikke utelukkende som en redegjørelse for førsteinstansens syn, slik advokat Lauareid har fremholdt. At klagenemnda fattet vedtak i tråd med innstillingene uten å gi noen selvstendig begrunnelse for sin vurdering, taler klart for dette. Det er avgjørende for å sikre en reell toinstansbehandling, og for å ivareta partens tillit til saksbehandlingen, at kommunene både reelt og formelt praktiserer et tydelig skille mellom førsteinstansens og klageinstansens saksbehandling. Xs deltakelse som saksbehandler for de skriftlige saksfremleggene til klagenemnda var derfor i strid med inhabilitetsbestemmelsen i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c.
Også Xs deltagelse i nemndmøte kan innebære et brudd på kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c. Ombudsmannen har i tidligere saker påpekt at den særskilte habilitetsbestemmelsen medfører at saksbehandleren fra underinstansen ikke kan delta i klagenemndas møter, se blant annet SOM-2010-949 og SOM-2011-1689. I den grad en saksbehandler uttaler seg om faktum til klagenemnda, enten skriftlig eller i nemndmøte, vil dette utgjøre en slik «tilretteleggelse» av saken for klagenemnda som nevnt i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c. Det fremgår ikke av opplysningene i saken om X faktisk uttalte seg til klagenemnda i møtet 12. februar 2013, og på denne måten tilrettela saken. At hun i det hele tatt var tilgjengelig for nemnda under klagebehandlingen, er uansett uheldig.
4. Kommunens og klagenemndas begrunnelse
Krav til begrunnelsens innhold fremgår av forvaltningsloven § 25. I vedtaket skal det blant annet i nødvendig utstrekning redegjøres for de rettsreglene avgjørelsen bygger på og det faktum som er lagt til grunn. For en klageinstans er kravene til begrunnelse strengere, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum, som bestemmer at klageinstansen «skal» vurdere de synspunkter som klageren kommer med. Begrunnelsen skal blant annet bidra til å sikre at parten får tilstrekkelig informasjon til å forstå resultatet i en sak, og eventuelt til å kunne imøtegå grunnene for avgjørelsen i en klage. Reglene om begrunnelsens innhold må sees på som minimumsregler. Kravene vil variere med behovet i den enkelte saken.
Kommunens vedtak 6. desember 2012 bestod i hovedsak av en redegjørelse for Es kvalifikasjoner som fysioterapeut. Om de andre søkerne er det bare kort uttalt at «alle er vurdert som godt kvalifisert». Søkerne er altså ikke vurdert opp mot hverandre i henhold til kvalifikasjonsprinsippet. Dette er ikke tilstrekkelig til å oppfylle forvaltningslovens krav til begrunnelse, og hensynene bak begrunnelsesplikten ble ikke ivaretatt.
I saksfremlegget som ble vedtatt av klagenemnda, er det uttalt om førsteinstansens saksbehandling at «[k]andidatene er ikke vurdert opp mot hverandre i selve innstillingen, men det er selvsagt gjort i prosessen forut for denne». Likevel er det heller ikke i klageomgangen utdypet i særlig grad hvordan kommunen vurderte og sammenlignet kandidatene opp mot hverandre. Kandidatenes arbeidserfaringer og utdanning er ramset opp, men det er ikke gjort noen sammenlignende helhetlig avveining av deres kvalifikasjoner. Det eneste området som uttrykkelig sammenlignes, er utlysningstekstens krav om «videreutdanning i manuellterapi». Kommunen konkluderer med at E var best kvalifisert på dette punktet. At vektingen av de ulike utdanningene innen manuellterapi var bestridt, taler for at også andre forhold ved søkernes kvalifikasjoner burde blitt avveid mot hverandre.
Klagenemndas vedtak inneholder ikke noen egen begrunnelse. Vedtaket henviser imidlertid til kommunedirektørens saksfremlegg, gjennom formuleringen «[i]nnstillingen enstemmig vedtatt» under overskriften «[v]otering». Det er godt mulig at nemnda med dette ikke bare mente å tiltre det resultatet kommunedirektøren hadde innstilt på, men også begrunnelsen i saksfremlegget. Dette burde i så fall fremgått klarere av nemndas vedtak.
Da heller ikke saksfremlegget er tilstrekkelig begrunnet, er klagenemndas vedtak uansett ikke i samsvar med kravene til begrunnelse i forvaltningsloven § 24 og § 25.
De mangelfulle begrunnelsene i vedtakene gir grunn til tvil om kommunen har behandlet saken i tråd med kvalifikasjonsprinsippet. Om, og i så fall hvordan, søkernes kvalifikasjoner ble veid opp mot hverandre, er heller ikke belyst nærmere i forbindelse med ombudsmannssaken.
5. Avvisningen av klager over tildelingsvedtaket
5.1 Spørsmålet om e-postene 6. og 7. desember oppfylte kravene til en klage
B og A sendte e-poster til kommunen henholdsvis 6. og 7. desember 2012, der de ga uttrykk for å ville klage over tildelingsvedtaket. B skrev at han «klager herved på denne tildelingen» og opplyste at «utfyllende informasjon på klage vil bli ettersendt». A skrev at han «ønsker å benytte [seg] av muligheten til å sende inn klage på dette vedtaket», og at «[u]tfyllende klage vil komme i løpet av de nærmeste ukene». Slik e-postene er formulert er det liten tvil om at de var ment som klager.
Kommunen behandlet ikke e-postene som klager, fordi de ikke ble ansett å tilfredsstille kravene til en klage i forvaltningsloven § 32 første ledd. Advokat Lauareid skriver at kravet som ikke var oppfylt, var bestemmelsens første ledd bokstav d), der det fremgår at klagen skal «nevne den endring som ønskes» i det påklagede vedtaket.
Om kravet i forvaltningsloven § 32 første ledd bokstav d), er det uttalt følgende i NUT 1958:3, side 290:
«Klagebegjæringen må angi den endring klageren ønsker i det trufne vedtak. Men for ikke å få en altfor formbunden klageordning, bør man ikke legge for stor vekt på den uttrykksmåte som er brukt. Det må imidlertid kunne kreves at en klager har klart for seg hva han vil oppnå med sin klage, og dette må også fremgå av klagen. Det er denne angivelse eller dette krav som individualiserer «saken», m.a.o. bestemmer klagesakens gjenstand.»
Uttalelsen tilsier at lovgiver ikke har ment at klager selv må angi om det vil være riktig å oppheve eller endre vedtaket. Dette er i stor grad et prosessuelt spørsmål, som det ikke kan forventes at klagere i en forvaltningssak tar stilling til. Det sentrale kravet må være at det ikke er tvilsomt hva klager ønsker å oppnå, jf. Geir Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer (5. utgave 2011), side 540:
«Det må således fremgå at man klager og ikke bare beklager eller besværer seg i mer generelle vendinger over noe man ikke liker. Om det ikke kommer klart frem hvilken endring som ønskes, ligger det gjerne i saken.»
I denne saken er det liten tvil om at formålet med å klage var å få en ny vurdering av hvem som skulle tildeles driftstilskuddet. Kommunen skulle derfor behandlet Bs og As e-poster 6. og 7. desember 2012 som klager.
5.2 Forvaltningens veiledningsplikt mv.
Forvaltningsloven inneholder bestemmelser som stiller krav til forvaltningsorganenes orientering og veiledning overfor borgerne. I klagesaker følger det av forvaltningsloven § 32 tredje ledd at et forvaltningsorgan skal melde fra til klageren dersom organet mener at klagen inneholder feil eller mangler. I så fall skal klageren gis en kort frist for rettelse eller utfylling. Bestemmelsen må sees i lys av den alminnelige veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11, jf. merknadene til bestemmelsen i Innst.O.nr.2 (1966-1967).
Særlig aktuelt i denne saken er forvaltningsloven § 11 fjerde ledd andre punktum:
«Inneholder en henvendelse til et forvaltningsorgan feil, misforståelser, unøyaktigheter eller andre mangler som avsenderen bør rette, skal organet om nødvendig gi beskjed om dette. Organet bør samtidig gi frist til å rette opp mangelen og eventuelt gi veiledning om hvordan dette kan gjøres.»
Kommunen burde ha gitt en tilbakemelding til B og A om at e-postene ikke ble ansett som fristavbrytende klager, og gitt en frist for rette opp eventuelle mangler. Da begge hadde varslet om utdypende klager, kunne kommunen i og for seg ha ventet noe før det ble tatt kontakt. Dersom de utdypende klagene ikke ble mottatt innen rimelig tid, burde imidlertid kommunen gitt en frist for dette.
Selv om e-postene ikke hadde kvalifisert som klager i henhold til forvaltningsloven § 32 første ledd, hadde ikke kommunen grunnlag for å avvise klagesakene fra B og A uten ytterligere orientering og veiledning.
5. Oppsummering
Samlet sett fremstår Bodø kommunes tildeling av det aktuelle driftstilskuddet til fysioterapeut som lite tillitvekkende. Saksbehandlingen var blant annet i strid med forvaltningslovens bestemmelser om habilitet, krav til underretning om vedtak og begrunnelse for vedtak. Saksbehandlingsfeilene gir samlet sett grunn til tvil om kommunen har foretatt en slik sammenlignende vurdering av kandidatene som kreves etter det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet. Kommunen hadde heller ikke grunnlag for å avvise to av klagene over tildelingsvedtaket.
Saksbehandlingsfeilene innebærer ikke nødvendigvis at resultatet i saken er uriktig. Ombudsmannen har ikke grunnlag for å vurdere om tilskuddet ble gitt en annen enn den som var best faglig skikket. Manglene ved saksbehandlingen innebærer likevel at det er begått en urett mot klagerne. Kommunen bes derfor om å vurdere hva som eventuelt bør gjøres overfor dem på bakgrunn av de feilene som er gjort. Det bes om kommunens tilbakemelding på dette.
Ombudsmannen ber også kommunen merke seg kritikken i denne saken, og sørge for at de feilene som er påpekt, ikke gjentas.