X kommune utlyste et 50 % driftstilskudd til fysioterapeut lokalisert til Y fysikalske institutt. Foruten at det ble fremhevet som «ønskelig» å få søkere med «[k]ompetanse innen komplett fysikalsk lymfeødembehandling», ble det i utlysningsteksten i hovedsak etterlyst fysioterapeuter med allmenne kvalifikasjoner. Det fremgikk videre uttrykkelig at personlig egnethet ville bli vektlagt. Kommunen opprettet et eget tildelingsutvalg som skulle behandle de totalt 31 innkomne søknadene. Seks av søkerne ble innkalt til intervju, og fire av disse ble også innkalt til annengangsintervju, deriblant A og B. Kommunen fattet deretter vedtak 8. april 2013 om å tildele driftstilskuddet til A. I vedtaket het det blant annet at han var «den av søkerne som objektivt sett og etter kommunens samlede vurdering fremstår som best kvalifisert og personlig egnet i hht kravene i utlysningsteksten».
B klaget 1. mai 2013 over kommunens tildeling. Hun ga uttrykk for at hun mente seg forbigått i saken, blant annet under henvisning til at hun hadde lengre og mer relevant erfaring enn A. Videre viste hun til at hun hadde jobbet ved Y fysikalske institutt i ca. ni år, hvorav åtte år i halv stilling, og at gjenværende fysioterapeut ønsket at driftstilskuddet ble tildelt henne. Dette var underbygget av en uttalelse 29. april 2013 fra gjenværende fysioterapeut. B fremholdt videre i klagen at hun ikke hadde fått bruke sine kolleger ved det aktuelle instituttet som referanse, men «måtte bruke referanser som [var] ca 15 år gamle». Kommunen ved helsesjefen opprettholdt 3. juni 2013 sin vurdering om at A var best kvalifisert og oversendte saken til klageinstansen. I underinstansens vurdering av klagen ble årsaken til at B «ikke nådde opp i tildelingsprosessen», i hovedsak begrunnet med at «personlige egenskaper og egnethet ble avgjørende». I denne sammenheng ble det vist til at hun ikke hadde gitt et særlig godt inntrykk i de to intervjuene som var gjennomført.
Klagesaken ble forberedt av rådmannen. Saksbehandler i klagesaken var jurist C, som også hadde deltatt i tildelingsutvalget i førsteinstansen. I innstillingen fra rådmannen til klageutvalget ble det, i motsetning til i førsteinstansvedtaket, lagt til grunn at B hadde bedre formelle kvalifikasjoner enn A, og at dette burde ha vært synliggjort i saken. Etter rådmannens syn hadde imidlertid kommunen adgang til å la personlig egnethet veie opp for svakere formelle kvalifikasjoner i helhetsvurderingen av hvem som ble ansett som best faglig skikket. På denne bakgrunn ble feilen ikke ansett å ha hatt avgjørende betydning for utfallet i saken. Når det gjaldt klagerens anførsel om at hun ikke fikk bruke de referansene hun ønsket, uttalte rådmannen at han ikke var «kjent med hvorvidt slike begrensninger ble ilagt øvrige søkere», og at dersom det ikke var tilfellet kunne dette utgjøre en saksbehandlingsfeil. Under henvisning til at det var inntrykket fra intervjuene som ble utslagsgivende i saken, konkluderte rådmannen imidlertid med at en eventuell feil på dette punktet uansett ikke ville ha betydning for vedtakets gyldighet. Kommunens klageutvalg fattet deretter vedtak 27. august 2013 i tråd med rådmannens forslag.
Klagen hit og ombudsmannens undersøkelser
B klaget 17. oktober 2013 til ombudsmannen over X kommunes tildeling av driftstilskuddet. Etter å ha innhentet og gjennomgått sakens dokumenter, ble det besluttet å undersøke saken nærmere. I brev 4. februar 2014 ble kommunen bedt om å redegjøre for hvilken rolle jurist C hadde hatt ved henholdsvis førsteinstansbehandlingen og klagebehandlingen av saken. I denne sammenheng ble kommunens vurdering av Cs habilitet i henhold til kommuneloven 25. september 1992 nr. 107 § 40 nr. 3 bokstav c etterspurt. Videre ble det stilt spørsmål knyttet til klagerens anførsler om at gjenværende fysioterapeuts uttalelse ikke hadde blitt tatt hensyn til, og at hun heller ikke hadde fått bruke sine kolleger ved instituttet som referanse. Kommunen ble i denne sammenheng også spurt om den anså saken tilstrekkelig opplyst i samsvar med forvaltningsloven 10. februar 1967 § 17 første ledd og § 33 femte ledd, herunder om det ble innhentet og nedtegnet referanseopplysninger på noen av søkerne. Avslutningsvis ble det bedt opplyst om klageutvalget hadde hatt søknadene med CV-er fra de kvalifiserte søkerne tilgjengelig ved behandlingen av saken. Hvis ikke, ble kommunen bedt om å gi sitt syn på om klageutvalget hadde hatt et tilstrekkelig faktisk grunnlag for å foreta en selvstendig vurdering av klagesaken.
X kommune svarte i brev 17. februar 2014. I brevet ble det uttalt følgende om habilitetsspørsmålet:
«C hadde ved førstegangsbehandlingen en rolle som var utelukkende begrenset til juridisk rådgivning av generell karakter ovenfor helseenheten og det aktuelle tildelingsutvalget. For eksempel veiledning i forhold til de prosessuelle kravene som stilles ved behandling av enkeltvedtak i forvaltningsloven. C ble ikke forelagt, og vurderte ikke, innkommende søknader. Han deltok ikke i intervjuer og var ikke på noe tidspunkt involvert i sakens beslutningsprosesser. I ettertid ser kommunen at det derfor kan fremstå som noe misvisende at han står oppført som deltaker i det aktuelle tildelingsutvalget.
Når det gjelder Cs rolle ved klagebehandlingen, hadde han ansvaret for å tilrettelegge saken for klageutvalget. Ettersom han i vedtaksbrevene var oppført som deltaker i tildelingsutvalget som hadde behandlet samme sak tidligere drøftet han habilitetsspørsmålet med overordnet leder jf. forvaltningsloven § 8. Han ble vurdert habil på bakgrunn av de momenter som fremgår ovenfor.
Ved fordelingen av klagesaken var kommunen oppmerksom på at det utad kunne fremstå som noe uryddig at C stod oppført som involvert både i førstegangsbehandlingen og ved behandlingen av klagesaken. Imidlertid ble hans begrensede reelle rolle ved førstegangsbehandlingen tillagt avgjørende vekt. Dette for å sikre en effektiv behandling av klagesaken ettersom kommunen på det aktuelle tidspunktet ikke hadde andre ressurser tilgjengelig med riktig kompetanse som kunne behandle den aktuelle saken.»
Når det gjaldt anførselen om at gjenværende fysioterapeut ikke hadde fått uttale seg i saken, opplyste kommunen at det hadde funnet sted «dialog på telefon mellom gjenværende fysioterapeut og helsesjefen i kommunen flere ganger, både før utlysningen og under tildelingsprosessen». Blant annet ble det fremholdt at gjenværende fysioterapeut allerede før utlysningen hadde vært tydelig på at hun ønsket at B skulle få det aktuelle tilskuddet og at hun underveis i prosessen «talte vedkommendes sak» overfor helsesjefen. Gjenværende fysioterapeut begrunnet ønsket med at B hadde kompetanse/erfaring med komplett fysikalsk behandling av lymfeødem, at «de to gikk godt sammen» og at hun var bekymret over å få inn en ny fysioterapeut hvor hun selv ikke hadde vært med på intervjuene. Ifølge kommunen ble dette samlet sett oppfattet som om personlige forhold hadde vært avgjørende for gjenværende fysioterapeuts ønske om at B fikk tildelt driftstilskuddet. På denne bakgrunn skal B ha blitt bedt om å oppgi også andre referanser enn kollegaer ved det aktuelle instituttet der tilskuddet var lokalisert.
Etter kommunens vurdering hadde saken vært tilstrekkelig opplyst både ved første- og anneninstansbehandlingen, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd og § 33 femte ledd, blant annet under henvisning til de to intervjurundene. Når det gjaldt søkernes referanser, opplyste kommunen at det kun ble innhentet referanser på kandidaten som fikk tildelt tilskuddet. Skriftlige nedtegninger fra samtaler med de aktuelle referansene fulgte vedlagt kommunens svar.
Når det gjaldt opplysningen av saken for klageutvalget, ble det uttalt følgende:
«I forhold til klageutvalgets behandling av klagesaken anser kommunens administrasjon at saken var tilstrekkelig opplyst jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd. Saksfremstillingen i klagesaken inneholdt en grundig vurdering av saken hvor relevante momenter var innarbeidet og drøftet. Utvalget hadde også tilgang til det påklagede vedtaket, klage på vedtak, tilsvar fra underinstansen på klagebrev, annet brev fra klager, og utvidet søkerliste. I tillegg var deltaker i det aktuelle tildelingsutvalget, D, tilstede ved behandlingen av klagen slik at klageutvalget hadde mulighet til å stille oppfølgingsspørsmål i den grad det var ønskelig.»
Videre fremholdt kommunen:
«Klageutvalget ble i forbindelse med den aktuelle saken ikke forelagt søknader med CV-er fra de søkerne som var kvalifisert for tilskuddet. Imidlertid ble klageutvalget forelagt en komplett utvidet søkerliste. Den utvidede søkerlisten inneholdt en sammenfattet oppstilling av de aktuelle søkernes utdannelse og arbeidspraksis. Slik administrasjonen vurderer denne saken burde klageutvalget dermed ha et tilstrekkelig faktisk grunnlag for å foreta en selvstendig vurdering av klagesaken. Dette særlig som følge av at søkernes formelle og praktisk erfaring var et sentralt vurderingsterna for behandlingen av klagen.»
Kommunens svarbrev ble oversendt klageren, som kom med merknader til saken i brev 5. mars 2014. Hun ga blant annet uttrykk for at hun stilte seg uforstående til kommunens oppfatning om at personlige forhold syntes å ha vært avgjørende for gjenværende fysioterapeuts ønske om at hun fikk tildelt driftstilskuddet. Kommunen har ikke kommentert saken ytterligere.
Ombudsmannens syn på saken
1. Rettslig utgangspunkt og ombudsmannens prøving
Tildeling av driftstilskudd til fysioterapeut er et enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Dette innebærer at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel IV-VI må følges av kommunen. Loven stiller blant annet krav til forvaltningens opplysning av saken og begrunnelse av vedtaket mv.
Driftstilskuddet skal tildeles den av søkerne som er faglig best kvalifisert. Dette fremgikk uttrykkelig av den tidligere kommunehelsetjenesteloven 19. november 1982 nr. 66 § 4-2 første ledd. I helse- og omsorgstjenesteloven 24. juni 2011 nr. 30, som trådte i kraft 1. januar 2012, er det ikke en uttrykkelig bestemmelse om at avtale skal inngås med den søkeren som er «faglig best skikket». Dette vil imidlertid ha begrenset betydning ettersom det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet uansett vil komme til anvendelse, se Prop. 91 L (2010-2011) punkt 14.4.3.
Det skal med andre ord foretas en kvalifikasjonsvurdering av samtlige aktuelle søkere. Vurderingen må ta utgangspunkt i kommunens behov slik det fremgår av utlysningsteksten. I forarbeidene til den nå opphevede kommunehelsetjenesteloven var det lagt til grunn at slike tildelingsvedtak har likhetstrekk med tilsettingssaker, og at det skulle «foretas en samlet vurdering hvor utdannelse, praksis og erfaring, tidligere virke og nåværende skikkethet m.v. teller med», jf. merknad til lovforslagets § 4-1 i Ot.prp. nr. 66 (1981-82). Det legges til grunn at denne uttalelsen fortsatt er relevant, jf. Prop. 91 L (2010-2011) punkt 14.4.3.
Den nærmere vurderingen av hvem som alt i alt er best faglig kvalifisert for det aktuelle driftstilskuddet i denne saken, er det vanskelig å overprøve herfra. Ombudsmannen kan imidlertid undersøke om saksbehandlingen har vært forsvarlig og om kommunens vurdering er i tråd med lovens krav.
2. Opplysning av saken i førsteinstansen – innhenting av referanser
Det har herfra vært stilt spørsmål om opplysningen av saken i førsteinstansen, blant annet knyttet til kommunens bruk av referanser. Bakgrunnen var at B etter det opplyste ikke fikk anledning til å bruke sine kollegaer ved det aktuelle instituttet som referanse i forbindelse med søknaden om driftstilskudd, og at hun dermed måtte bruke referanser som var mange år gamle og som fremstod lite aktuelle for å belyse hennes kvalifikasjoner på tildelingstidspunktet.
Kommunen har opplyst at det kun ble innhentet referanser på søkeren som til slutt fikk tildelt tilskuddet. Det synes derfor ikke å ha fått noen praktisk betydning for vurderingen av klagerens kvalifikasjoner hvilke referanser hun ble bedt om å oppgi. Slik saken er opplyst, finner ombudsmannen å kunne la spørsmålet om kommunens innhenting av referanser i saken bero med dette. For øvrig tas kommunens redegjørelse om saksopplysningen i førsteinstansen til etterretning.
3. Vektlegging av gjenværende fysioterapeuts uttalelse – skriftlighet og begrunnelse mv.
3.1 Klageren har fremholdt at det ble gjort en feil ved at gjenværende fysioterapeuts ønske om valg av kandidat til driftstilskuddet ikke ble tatt tilstrekkelig hensyn til.
I «Rammeavtale mellom KS og Norske Fysioterapeutforbund (NFF) om drift av selvstendig næringsdrivendes fysioterapivirksomhet som del av den kommunale helsetjenesten, jf. helse- og omsorgstjenesteloven» – ASA 4313 – for perioden 2013-2014, heter det i punkt 6.2:
«Ved tildeling av avtalehjemmel lokalisert til gruppepraksis skal gjenværende fysioterapeuters uttalelse tillegges stor vekt, så fremt det er lagt vekt på saklige kriterier…»
Kommunen har i svaret hit opplyst at det fant sted en muntlig dialog mellom kommunen og det aktuelle instituttet både før og etter at driftstilskuddet ble utlyst, og at gjenværende fysioterapeut gjennom denne kontakten skal ha gitt klart uttrykk for et ønske om at klageren fikk tildelt driftstilskuddet. I forbindelse med klagesaken ble det i tillegg oversendt en skriftlig uttalelse fra gjenværende fysioterapeut der dette blant annet var begrunnet med at B var «svært dyktig faglig og en godt likt fysioterapeut». På denne bakgrunn legges det til grunn at gjenværende fysioterapeut har hatt anledning til å uttale seg i saken, slik avtaleverket legger opp til.
Det følger imidlertid av forvaltningsloven § 11 d og alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling at også muntlig kontakt som medfører nye opplysninger eller anførsler av betydning som hovedregel skal nedtegnes skriftlig. At dette ikke synes å ha vært gjort når det gjelder kontakten som skal ha funnet sted med gjenværende fysioterapeut, er derfor uheldig.
3.2 I henhold til forvaltningsloven § 24 første ledd skal enkeltvedtak begrunnes. Krav til begrunnelsens innhold fremgår av forvaltningsloven § 25. I vedtaket skal det blant annet i nødvendig utstrekning redegjøres for de rettsreglene som avgjørelsen bygger på og det faktum som er lagt til grunn. Begrunnelsesplikten bidrar blant annet til å sikre at parten får nødvendig og tilstrekkelig informasjon til å forstå avgjørelsen.
Reglene om begrunnelsens innhold må sees på som minimumsregler. Etter forvaltningsloven § 25 er det ikke noe krav om at forvaltningen må ta stilling til de anførsler og innvendinger parten har reist. Forvaltningen har altså i utgangspunktet ikke noen plikt til å imøtegå alt det parten har anført. Bestemmelsen er imidlertid utformet slik at kravene til begrunnelsens innhold vil variere med behovet i den enkelte sak. Sett hen til kontakten som skal ha funnet sted med gjenværende fysioterapeut, den aktuelle avtalebestemmelsen og anførslene i Bs klage 1. mai 2013 til kommunen, kan det hevdes at kommunen hadde foranledning til å kommentere hvordan gjenværende fysioterapeuts ønske om valg av kandidat ble vurdert. Det vises riktignok til den aktuelle avtalebestemmelsen om gjenværende fysioterapeuts uttalelse, men det fremgår ikke av vedtaket eller saksdokumentene for øvrig hvordan dette ble vektlagt konkret.
For en klageinstans er kravene til begrunnelse strengere, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd annet punktum, som bestemmer at klageinstansen «skal» vurdere de synspunkter som klageren kommer med. Til tross for at gjenværende fysioterapeuts ønske om tildelingen var et sentralt poeng i klagesaken, ble imidlertid dette ikke uttrykkelig tatt opp i klagevedtaket. At det i begrunnelsen ikke er synliggjort hvordan gjenværende fysioterapeuts uttalelse ble vurdert, er uheldig.
3.3 Kommunen har i svaret hit gitt uttrykk for at gjenværende fysioterapeuts uttalelse ble oppfattet å være motivert av den personlige relasjonen til klageren, og at «hun til dels var forutbestemt i sitt valg». På denne bakgrunn ble det «ut fra en samlet vurdering om hvem som var best faglig skikket» besluttet å tildele tilskuddet til en annen søker enn den instituttet ønsket.
Rammeavtalens bestemmelse om at gjenværende fysioterapeuts uttalelse skal vektlegges, er som nevnt betinget av at uttalelsen er begrunnet i saklige kriterier. Dette er nærmere definert i rammeavtalen punkt 6.2 annet ledd som «faglig kompetanse og erfaring, samarbeidsevner, evne til å drive privat praksis mv». Rammeavtalen kan imidlertid ikke tilsidesette rettsreglene på området. Dersom kommunen skal vektlegge en uttalelse fra gjenværende fysioterapeut ved et aktuelt institutt, må den derfor foreta en kvalitativ vurdering av uttalelsen for å sikre at den er saklig, forsvarlig og lojal i henhold til kvalifikasjonsprinsippet. Avtalebestemmelsen må videre forstås i lys av utredningsplikten som følger av forvaltningsloven § 17.
I et tilfelle som det foreliggende, der én av søkerne til et driftstilskudd allerede jobber ved det aktuelle instituttet, vil det kunne reises spørsmål om gjenværende fysioterapeuts objektivitet til å uttale seg om hvilken søker som er best kvalifisert. Om og i så fall i hvilken grad en slik uttalelse skal tillegges vekt, må vurderes konkret blant annet på bakgrunn av det individuelle arbeidsforholdet og begrunnelsen som er gitt. Det vil derfor være særlig viktig at kommunen prøver om uttalelsen er begrunnet i saklige forhold.
Slik denne saken er opplyst, er det etter en samlet vurdering ikke funnet grunn til noe nærmere herfra knyttet til den konkrete vurderingen av innholdet i og motivene for gjenværende fysioterapeuts uttalelse om tildelingen av det aktuelle driftstilskuddet. Ombudsmannen lar derfor dette punktet bero med den redegjørelsen kommunen har gitt.
4. Habilitet
4.1 Et spørsmål i saken er om en deltaker i tildelingsutvalget, jurist C, var inhabil til å tilrettelegge saken for klageutvalget.
Kommuneloven § 40 nr. 3 inneholder enkelte særskilte regler om habilitet for kommunale og fylkeskommunale organer. Bestemmelsens bokstav c lyder som følger:
«Ved behandling av klager etter forvaltningsloven § 28 andre ledd er ansatte eller folkevalgte som var med på å treffe det påklagede vedtak, eller som medvirket ved tilretteleggelsen av grunnlaget for dette, inhabile ved klageinstansens behandling av saken og ved tilretteleggelsen av saken for klageinstansen.»
C stod oppført som ett av fire medlemmer i tildelingsutvalget som ble nedsatt av kommunen for å behandle tildelingssaken i første instans. Det fremgår ikke av saksdokumentene hvilken rolle de ulike medlemmene i utvalget hadde, men i svaret hit har kommunen blant annet fremholdt at Cs rolle var «utelukkende begrenset til juridisk rådgivning av generell karakter.»
Ordlyden i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c angir en lav terskel for å regnes som inhabil til å delta i klageinstansens behandling av en sak som følge av å ha hatt befatning med saken i første instans. Vilkåret om å ha «medvirket ved tilretteleggelsen av grunnlaget» for en avgjørelse, innebærer at det vil være tilstrekkelig å ha deltatt i saksforberedelsen. Det kan ikke forstås som nødvendig å ha bidratt direkte til utfallet i den konkrete saken. At det skal legges en lav terskel til grunn, har også støtte i Bernt og Overå, Kommuneloven med kommentarer (5. utgave 2011), side 364–365, der formuleringen «medvirket ved tilretteleggelsen av grunnlaget» for en avgjørelse, er definert slik:
«[E]nhver deltakelse i saksbehandlingsprosessen som innebærer innsamling av informasjon vedrørende det aktuelle saksforholdet eller vurdering av dette. Formuleringen må også anses å gjelde når vedkommende saksbehandler har spilt en forholdsvis beskjeden rolle ved saksforberedelsen, som medlem av et team eller på rent forberedende trinn i saksbehandlingen.»
Videre er det understreket at den tidligere befatningen må dreie seg om «samme sak» og «samme avgjørelsesprosess.»
Det er anført at C utelukkende skal ha bistått med generell rådgivning, herunder om prosessuelle regler. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende. Han medvirket likevel «ved tilretteleggelsen av grunnlaget» for vedtaket. Grensen mellom generell og spesiell rådgivning vil for øvrig ofte være vanskelig å trekke. Særlig vil det være tilfellet dersom den det gjelder også er kjent med faktiske omstendigheter i saken. I så fall vil et utad sett objektivt råd eller en vurdering sjelden kunne anses helt løsrevet fra de konkrete saksforholdene. Selv om C i dette tilfellet ikke skal ha vurdert de enkelte søknadene, synes det likevel å være stor sannsynlighet for at han kjente til andre forhold knyttet til den konkrete tildelingen.
I tillegg tilsier hensynet til partenes tillit til at det foretas en reell toinstansbehandling, at også en formell rolle ved behandlingen av en sak bør tillegges vekt ved en habilitetsvurdering. At C formelt sett stod oppført som deltaker av det aktuelle tildelingsutvalget taler i seg selv for at han var inhabil til å delta ved behandlingen av klagesaken.
C må etter dette anses for å ha vært inhabil til å delta i klageinstansens behandling av saken, jf. kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c. Kommunen har dermed ikke lagt en riktig rettslig forståelse til grunn for vurderingen av hans habilitet til å forberede saken for klageutvalget.
4.2 Bestemmelsen i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c innebærer at det må gjøres et skille mellom klagesaksforberedelsen i underinstansen og klagesaksforberedelsen i klageinstansen. Saksbehandleren i underinstansen kan vurdere klagen og utarbeide en redegjørelse for underinstansens syn på saken, men kan ikke tilrettelegge saken for klageinstansen. Ombudsmannen har i tidligere saker påpekt at inhabilitetsbestemmelsen i kommuneloven innebærer at en saksbehandler fra underinstansen ikke kan delta i klageinstansens møter, se blant annet SOM-2010-949, SOM-2011-1689 og SOM-2012-1960.
Kommunen har i redegjørelsen hit uttalt at en annen deltaker i tildelingsutvalget var til stede under klagebehandlingen, slik at klageutvalget hadde «mulighet til å stille oppfølgingsspørsmål i den grad det var ønskelig.» I lys av det ovennevnte kan det være grunn til å reise spørsmål også knyttet til denne saksbehandlerens habilitet.
Kommunen har ikke opplyst i brevet hit om den aktuelle saksbehandleren faktisk uttalte seg til klageutvalget og på denne måten tilrettela saken. Spørsmålet har heller ikke vært tatt opp uttrykkelig i foreleggelsen herfra, men kom først frem gjennom kommunens svarbrev. Ombudsmannen har på denne bakgrunn ikke grunnlag for å trekke noen sikker slutning om denne personens habilitet, eller om dette eventuelt har hatt betydning for klageutvalgets vedtak.
5. Klageutvalgets faktiske grunnlag for avgjørelsen
5.1 På spørsmålet herfra om hvordan saken hadde vært opplyst for klageutvalget, har kommunen uttalt at utvalget ikke fikk forelagt søkernes søknader og CV-er.
Det følger av forvaltningsloven § 33 femte ledd at klageinstansen har en selvstendig plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Videre følger det av bestemmelsens fjerde ledd at «sakens dokumenter» skal sendes klageinstansen.
Innkomne søknader med CV-er til et utlyst driftstilskudd må anses som en del av «sakens dokumenter», jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd. At dette ikke var tilgjengelig ved behandlingen i klageutvalget, er dermed kritikkverdig.
5.2 Videre kan det synes som om klageutvalget heller ikke fikk seg forelagt referatene som ble ført fra intervjuene med søkerne eller referatene fra referansesamtalene som ble gjennomført. Dette må også anses som en del av «sakens dokumenter» og skulle derfor ha vært tilgjengelig ved klagebehandlingen. Særlig sett hen til at personlig egnethet på bakgrunn av inntrykk fra intervjuene ble avgjørende for utfallet i saken, er det uheldig dersom intervjureferatene ikke ble oversendt klageutvalget. Ombudsmannen har imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å konkludere sikkert på dette punktet.
6. Oppsummering og avsluttende merknader
Det foreligger flere svakheter ved kommunens saksbehandling i forbindelse med tildelingen av det aktuelle driftstilskuddet. For det første er det ikke tilfredsstillende dokumentert og begrunnet hvordan gjenværende fysioterapeuts ønske om hvem som skulle få tildelt driftstilskuddet, ble vurdert. Videre var saksbehandleren som forberedte saken for klageutvalget inhabil fordi han også hadde deltatt i tildelingsprosessen i underinstansen. Det er også grunn til å reise spørsmål ved en annens saksbehandlers habilitet. Til sist kan saken ikke anses å ha vært tilstrekkelig opplyst for klageutvalget i henhold til forvaltningsloven § 33 fjerde ledd, ettersom utvalget ikke fikk oversendt søkernes søknader og CV-er.
Hvorvidt disse feilene har resultert i at klageren ble forbigått, er det vanskelig å trekke noen sikker slutning om herfra. Etter en helhetlig vurdering lar ombudsmannen saken bero med de konklusjonene og merknadene som er gitt ovenfor. Kommunen bes merke seg disse ved behandlingen av fremtidige saker om tildeling av driftstilskudd til fysioterapeuter.