A søkte våren 2007 om en undervisningsstilling i helse- og sosialfag ved X videregående skole i Oppland fylkeskommune. På søknadstidspunktet hadde A fullført sykepleier- og hjelpepleierutdanning. Hun var også i gang med praktisk-pedagogisk utdanning, og skulle avlegge avsluttende eksamener for denne utdanningen i løpet av mai og juni 2007. Dette gjorde hun skolen oppmerksom på i stillingssøknaden, og også i intervju i mai 2007.
Rektor ved skolen besluttet ved vedtak 8. juni 2007 å tilsette en annen søker enn A. Søkeren som ble tilsatt var allerede tilsatt i deltidsstilling som helserådgiver med skolen. Vedkommende oppfylte ikke kravene til pedagogisk kompetanse som gjelder for undervisningspersonell i den videregående skolen, men hun skulle begynne på praktisk-pedagogisk utdanning på deltid høsten 2007. Tilsettingen skjedde på vilkår om at hun fullførte denne utdanningen i løpet av 3 år. Vedkommende søker tiltrådte stillingen i august 2007, og hadde sine første undervisningstimer samme måned.
A fikk vitnemål for fullført praktisk-pedagogisk utdanning 1. juli 2007. Hun brakte senere saken inn for ombudsmannen. I klagen anførte hun at hun var blitt forbigått, fordi søkeren som ble tilsatt ikke hadde relevant pedagogisk kompetanse.
Dokumentene i saken ble innhentet fra Oppland fylkeskommune. Etter en gjennomgang av saksdokumentene og klagen fra A, ble det besluttet å be om en nærmere redegjørelse fra fylkeskommunen. I brev herfra ble det bl.a. spurt om fylkeskommunen mente det hadde vært adgang til å tilsette den andre søkeren fremfor A, og om det hadde blitt vurdert i stedet å tilsette A på det vilkår at hun besto praktisk-pedagogisk utdanning. Det ble også spurt hvorvidt det i den sammenlignende kvalifikasjonsvurderingen mellom søkerne var blitt lagt vekt på at søkeren som ble tilsatt allerede hadde en deltidsstilling som helserådgiver ved skolen.
I sine svarbrev hit fastholdt fylkeskommunen at A ikke var blitt forbigått. Det ble vist til at heller ikke A hadde fått godkjent sin praktisk-pedagogiske utdanning da tilsettingsvedtaket ble fattet, og at det var vanskelig å forutse at A ville bestå de gjenstående eksamenene. Verken A eller søkeren som ble tilsatt tilfredsstilte derfor de lovfestede kvalifikasjonskrav som i utgangspunktet gjelder for undervisningsstillinger ved yrkesutdanninger i den videregående skolen. Etter en helhetsvurdering hadde den andre søkeren blitt funnet best kvalifisert, men uten at det i denne sammenheng var blitt lagt vekt på at denne søkeren allerede var tilsatt som helserådgiver ved skolen.
Svarbrevene fra fylkeskommunen ble forelagt A, som kom med enkelte merknader til saken. Saken ble etter dette tatt opp til avslutning her.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Det følger av opplæringslova 17. juli 1998 nr. 61 § 10-1 første ledd første punktum at den som skal tilsettes i undervisningsstilling i den videregående skolen skal ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse. For undervisningsstillinger innen yrkesutdanninger, følger det av § 10-1 første ledd annet punktum, jf. forskrift til opplæringslova 23. juni 2006 nr. 724 (opplæringsforskriften) § 14-3 bokstav b annet alternativ at dette kravet er oppfylt for personer som har universitets- og/eller høgskoleutdanning tilsvarende 180 studiepoeng, herunder pedagogisk utdanning etter forskriften § 14-1 og minst 60 studiepoeng innen relevante fag. Kravet om pedagogisk kompetanse vil være oppfylt for personer som har gjennomført praktisk-pedagogisk utdanning.
Kravene til undervisningspersonell etter opplæringslova og opplæringsforskriften er i utgangspunktet absolutte. For undervisningsstillinger innen yrkesfag åpner likevel forskriftens § 14-5 første ledd for at en søker som oppfyller kravene til faglig kompetanse kan tilsettes på det vilkår at vedkommende også fullfører pedagogisk utdanning. Forutsetningen for at tilsetting etter § 14-5 første ledd kan finne sted, er imidlertid at ingen av de andre søkerne oppfyller de lovfestede kompetansekravene.
Fylkeskommunens anførsler må forstås slik at den mener at § 14-5 første ledd ga hjemmel for å tilsette søkeren som fikk stillingen, fordi verken denne søkeren eller A kunne anses å ha fullført nødvendig pedagogisk utdanning på tidspunktet for tilsettingen. På generelt grunnlag er jeg enig i at vurdering av søkernes kvalifikasjoner må skje ut fra forholdene på tidspunktet for tilsettingsvedtaket. Dette må gjelde både for vurderingen av om den enkelte søker er kvalifisert for stillingen, og for den sammenlignende kvalifikasjonsvurderingen mellom søkere. At noen av søkerne forbedrer sine kvalifikasjoner etter at tilsettingsvedtaket er fattet, vil derfor i utgangspunktet ikke kunne ha noen innvirkning på vedtakets gyldighet.
Det er på det rene at A først fikk godkjent sin praktisk-pedagogiske utdanning etter at tilsettingsvedtak var fattet. Formelt sett oppfylte således ingen av søkerne de alminnelige kvalifikasjonskravene etter opplæringsloven § 10-1, jf. opplæringsforskriften § 14-3 bokstav b, jf. § 14-1 første ledd på tilsettingstidspunktet. Dette kan imidlertid ikke innebære at disse bestemmelsene er uten betydning for vurderingen av om tilsettingshjemmelen etter forskriftens § 14-5 skulle benyttes, og for vurderingen av hvem av søkerne som var best kvalifisert. Opplæringsloven med tilhørende forskrifter bygger på en klar forutsetning om at undervisningsstillinger, så langt det er mulig, skal besettes av personer som innehar relevant pedagogisk kompetanse. Dette tilsier at fylkeskommunen, som et ledd i arbeidet med å sørge for et best mulig undervisningstilbud, må tilstrebe at minst mulig undervisning gis av personer som mangler pedagogisk kompetanse. Dersom ingen av søkerne til en undervisningsstilling tilfredsstiller de alminnelige kompetansekravene på tilsettingstidspunktet, må det videre være et mål at den som tilsettes fullfører sin pedagogiske utdanning så snart som mulig. Hvor mye som gjenstår av utdanningen vil derfor måtte tillegges vesentlig vekt i den sammenlignende kvalifikasjonsvurderingen mellom søkere.
Jeg forstår det slik at fylkeskommunen mente at A oppfylte kravene til faglig kompetanse etter opplæringsforskriften § 14-3 bokstav b annet alternativ, og at hun også ble vurdert som personlig egnet for undervisningsstillingen i helse- og sosialfag.
Hvis hun besto de avsluttende eksamenene for praktisk-pedagogiske utdanning, ville hun således være fullt kvalifisert for stillingen ved tiltredelse og undervisningsstart. I stedet ble det tilsatt en søker som først skulle påbegynne praktisk-pedagogisk utdanning høsten 2007, og som ikke ville oppfylle de alminnelige kvalifikasjonskravene ved undervisningsstart. Dette forholdet burde vært tillagt vesentlig vekt i den sammenlignende kvalifikasjonsvurderingen mellom vedkommende søker og A. All den tid det ikke forelå konkrete omstendigheter som tilsa at A ikke ville bestå de gjenstående eksamenene, måtte derfor As pedagogiske kvalifikasjoner anses vesentlig bedre enn hos søkeren som ble tilsatt.
Slik saken er opplyst, fremstår tilsettingsvedtaket som en forbigåelse av A. Selv om det formelt sett var anledning til å foreta en tilsetting med hjemmel i opplæringsforskriften § 14-5 første ledd, tilsier sammenhengen i regelverket at A skulle ha vært tilsatt under forutsetning av at hun fikk godkjent den praktisk-pedagogiske utdanningen før tiltredelsen.
Tilsettingen ved X videregående skole er gjennomført. Søkeren som ble tilsatt i stillingen har ikke vært part i saken her, og mine uttalelser har heller ingen betydning for vedkommendes rettsstilling. Fylkeskommunen bør imidlertid gå gjennom sakskomplekset på nytt og vurdere om det er grunn til å tilkjenne A økonomisk kompensasjon som følge av forbigåelsen.
Jeg ber om å bli holdt orientert om den videre utviklingen.»
Fylkeskommunen gikk etter dette gjennom saken på nytt og besluttet å tilkjenne A erstatning for økonomisk tap som følge av forbigåelsen.