Sakens bakgrunn og ombudsmannens undersøkelser
I desember 2013 omtalte NRK ved flere anledninger sanitærforholdene i Trondheim fengsel. Bakgrunnen for pressedekningen var opplysninger om at de kvinnelige innsatte i fengselet hadde blitt innelåst på cellene uten tilgang til toalett store deler av døgnet. De innsatte fortalte at det var vanlig å kaste avføring i poser ut av cellevinduet og at det forekom at de måtte urinere i vasken på cella.
På bakgrunn av opplysningene i presseoppslagene ble det funnet grunn til å be om en skriftlig redegjørelse fra Kriminalomsorgen region nord (KRN) om de sanitære forholdene i fengselet, med hovedvekt på toalettsituasjonen vurdert opp mot mulighetene for utlåsning på kvelds- og nattestid. Regionen ble bedt om å kommentere opplysningene i presseoppslagene om at de innsatte gjør fra seg i bøtter og kaster avføringen ut av vinduet. Videre ble regionene bedt om å redegjøre for de rutinene som følges knyttet til muligheten for toalettbesøk, herunder hvor lang tid det normalt tar fra de innsatte melder fra om behovet for toalettbesøk til de blir låst ut og fulgt på toalettet. Regionen ble også bedt om å opplyse om det var aktuelt å gjøre endringer av organisatorisk art, for eksempel knyttet til bemanning, med sikte på å sørge for at de innsatte som ikke har toalett på cellen i større grad skal kunne låses ut ved behov for toalettbesøk.
Kriminalomsorgen region nord besvarte spørsmålene i brev 9. januar 2014. I brevet opplyste regionen at Trondheim fengsel, avdeling Nermarka, ble bygget rundt 1971 og fremstår som umoderne i dag. Av 154 boenheter er det 110 enheter som ikke har toalett på cellen. Det ble opplyst at ordningen med toalettbøtter ble avviklet i 2005/2006, etter besøket fra Den europeiske torturovervåkingskomité, the European Committee for the Prevention of Torture and Inhumane or Degrading Treatment or Punishment (CPT). Det het videre:
«Det viser seg imidlertid at toalettbøtter på et eller annet tidspunkt etter 2005/06 er gjeninnført i Trondheim fengsel. Det har dessverre ikke lyktes verken fengselet eller regionen å fastslå tidspunkt for når dette har skjedd eller hvem som har godkjent dette … Det har heller ikke vært mulig å klarlegge om det har vært en generell gjeninnføring eller om det er utlevert toalettbøtter i spesielle tilfelle. Uansett hva som har funnet sted, er dette uakseptabelt og i strid med folkehelseloven. Toalettbøtter benyttes ikke i fengselet i dag».
Når det gjaldt innelåsning på cellene, uttrykte regionen følgende:
«I perioden innsatte er innelåst, kan kun en og en låses ut. I de situasjoner flere innsatte melder behov samtidig vil det kunne oppstå ventetid. Fengselsleder opplyser at det unntaksvis kan ta mer enn en time. Rutinen rundt utlåsning i innelåsningsperiodene skjer ved at det er fengselsførstebetjent assistert av to fengselsbetjenter som samtidig foretar utlåsning og følge til toalettbesøk. De omtalte episodene inntreffer i en avdeling med høyt sikkerhetsnivå hvor hensynet til både innsattes og ansattes sikkerhet har prioritet og må veies opp mot personlige behov i enkelte perioder. Når det er sagt, er det regionens oppfatning at Trondheim fengsel ivaretar situasjonen på beste måte.
Trondheim fengsels tilsvar til Europarådets torturforebyggingskomité – CPT – er fulgt opp så lang det er mulig innenfor fengselets økonomiske rammer, jf. foranstående.
KRN vil også nevne at forholdene rundt toalettbesøk er sammensatte. Noe ventetid må nødvendigvis påregnes. I noen tilfeller bryr ikke innsatte seg om å be om toalettbesøk. Det vil ikke være praktisk mulig å imøtekomme alle ønsker om utlåsning når flere behov oppstår samtidig. Som fengselsleder påpeker i sitt svar til regionen, jf vedlegg, er det unntaksvis av det må påregnes kø og bruk av poser til oppbevaring av avføring. Dette forholdet vil ikke la seg løse tilfredsstillende før det er toalett på alle boenheter».
Avslutningsvis ga regionen uttrykk for at den hadde prioritert oppgradering av Trondheim fengsel i sitt innspill til kapasitetsplan for kriminalomsorgen, og at vedlikehold og oppgradering av inventar og utstyr var redusert til det absolutt nødvendigste for å kunne opprettholde forsvarlig drift i påvente av nødvendige bevilgninger. Regionen la til grunn at sanitærforholdene ikke ville være tilfredsstillende ivaretatt før det ble installert toaletter i alle fengselets boenheter, og at det ikke var mulig å anslå når dette kunne være på plass.
Vedlagt regionens svarbrev fulgte en redegjørelse fra Trondheim fengsel datert 2. januar 2014. Det fremgikk av redegjørelsen at det skjer jevnlig at poser med avføring kastes ut av vinduene. Fengselet ga uttrykk for at det kunne være flere årsaker til dette, men at ventetid på utlåsning kunne være en av årsakene. Det ble videre presisert at sikkerhetsmessige grunner tilsa at de innsatte kun kan låses ut en og en, og at ventetiden på utlåsning unntaksvis forløp seg til en time eller mer.
Mitt syn på saken
Det følger av straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 2 at straffen skal gjennomføres på en måte som «sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold». I forskrift til straffegjennomføringsloven 22. februar 2002 nr. 183 § 3‑22 heter det at oppholdsrom og innsattes rom «skal ha tilfredsstillende utstyr og inventar, og holdes i ordentlig stand». Hvilke krav som stilles til sanitæranlegg er presisert i De europeiske fengselsreglene, som ble revidert av Europarådets ministerkomité 11. januar 2006. De europeiske fengselsreglene er riktignok ikke rettslig bindende, men det er forutsatt at medlemslandene bestreber seg på å følge prinsippene som fremgår. I punkt 19.3 heter det i norsk oversettelse:
«Innsatte skal ha lett tilgang til sanitæranlegg som er hygieniske og i pakt med retten til privatliv».
Sanitære forhold i fengsler er uttrykkelig vurdert av CPT, som undersøker statenes behandling av blant annet innsatte i fengsler i lys av artikkel 3 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Uttalelser og anbefalinger fra CPT er heller ikke rettslig bindende, men norske myndigheter bør likevel være lydhøre overfor anbefalingene. CPT har utviklet standarder i forbindelse med behandling av personer som er fratatt sin frihet. I «CPT standards» fremgår det følgende om tilgang til sanitæranlegg i fengsler (utdrag fra komiteens andre generelle rapport):
«Ready access to proper toilet facilities and the maintenance of good standards of hygiene are essential components of a humane environment.
In this connection, the CPT must state that it does not like the practice found in certain countries of prisoners discharging human waste in buckets in their cells (which are subsequently ‘slopped out’ at appointed times). Either a toilet facility should be located in cellular accommodation (preferably in a sanitary annex) or means should exist enabling prisoners who need to use a toilet facility to be released from their cells without undue delay at all times (including at night).»
Lignende uttalelser fremgår i CPTs rapport som ble oversendt 28. mars 2006 etter besøket til Norge i oktober 2005. Trondheim fengsel var blant institusjonene som ble besøkt, og komiteen uttalte blant annet:
«The CPT recommends that immediate steps be taken to ensure that female inmates at Trondheim Prison enjoy unrestricted access to the lavatory at all times, day or night; ideally, they should have the use of in-cell toilet facilities which are partitioned off.»
I svaret fra norske myndigheter til CPT (publisert 4. oktober 2006) fremgikk det at Trondheim fengsel ville omorganisere personalet, og sørge for at kvinnelige innsatte som ikke har toalett på cellen har tilgang til et toalett når det trengs.
Ut fra de foreliggende nasjonale og internasjonale rettskildene som det er redegjort for ovenfor, er det klart at bruk av dobøtter eller lignende fasiliteter ikke tilfredsstiller minimumsstandardene for fengsler. I tilfeller hvor det ikke er toalett på cellen, er de innsatte avhengige av å bli låst ut av cellen for å kunne gå på et toalett. Slik utlåsning må skje uten unødig forsinkelse. Dersom ventetiden blir for lang, vil de innsatte være henvist til å finne andre løsninger. Lang ventetid for å kunne benytte toalettet vil dermed ikke tilfredsstille minimumsstandardene.
Regionen har i svarbrevet opplyst at dobøtter ikke benyttes i fengselet i dag, men at de innsatte må påregne noe ventetid ved behov for toalettbesøk. Fengselet har i sin redegjørelse gitt uttrykk for at poser med avføring jevnlig kastes ut av vinduene. I presseoppslagene fremkommer det at de kvinnelige innsatte i fengselet har blitt innelåst på cellene uten tilgang til toalett store deler av døgnet. De innsatte skal ha fortalt at det er vanlig å gjøre fra seg på bøtter og kaste avføring i poser ut av cellevinduet, og at det er en egen «skittplukker» i fengslet som plukker opp poser med avføring utenfor vinduene. Videre skal de innsatte ha forklart at det hender at de må urinere i vasken.
Slik jeg oppfatter situasjonen, er det vanskelig å se at fengselet i dag ivaretar de innsattes grunnleggende behov for å kunne benytte toalett på en tilfredsstillende måte. Selv om fengselet ikke har en organisert ordning med dobøtter i dag, synes det som om de innsatte til en viss grad er henvist til å finne andre løsninger når ventetiden for å kunne benytte toalett blir for lang. Fengselets opplysning om at poser med avføring jevnlig kastes ut av cellevinduene er i denne sammenheng urovekkende.
Jeg har ikke vanskeligheter med å forstå at det å være henvist til å gjøre sitt fornødne på cellen, enten i en dobøtte eller på annen måte, oppleves som krenkende. Jeg er ikke kjent med bakgrunnen for at de innsatte pakker inn avføring i poser for deretter å kaste de ut av cellevinduet. Både lukt fra avføring og det å være i nærheten av poser/bøtter som inneholder ens egne ekskrementer over lengre tid kan være årsaker til dette. At de innsatte må vente lenge på utlåsning for å gå på toalettet, kan også medføre at enkelte forsøker å «holde seg». Dette kan i verste fall medføre en helserisiko. Lang ventetid for å kunne benytte toalettet, og de konsekvenser dette naturligvis har, er etter min mening både ydmykende, uverdig og uhygienisk for de innsatte.
Dette har også en side til Norges menneskerettighetsforpliktelser, blant annet forbudet mot tortur i EMK artikkel 3 og EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv. Mine undersøkelser i denne saken har vært generelle, og jeg har dermed ikke foretatt konkrete vurderinger av soningsforholdene for enkeltinnsatte. Jeg finner likevel grunn til å gjøre fengselet og regionen oppmerksom på at utilfredsstillende sanitærforhold etter omstendighetene kan utgjøre en krenkelse av EMK og andre konvensjoner Norge er bundet av.
Både fengselet og regionen har gitt uttrykk for at sanitærforholdene ikke vil være tilfredsstillende ivaretatt før det er installert toaletter i alle fengselets celler. Jeg er enig i at de innsatte fortrinnsvis bør ha tilgang til eget toalett på cellen. Regionen har imidlertid gitt uttrykk for at det ikke er mulig å si noe om når dette eventuelt vil kunne være på plass. Dette er urovekkende, ikke minst sett i lys av at det nå er over åtte år siden CPT påpekte at sanitærforholdene i Trondheim fengsel ikke var tilfredsstillende. Regionen og overordnet nivå i kriminalomsorgen må jobbe aktivt videre med disse spørsmålene. Dersom det ikke i løpet av kort tid vil bli gjort bygningsmessig endringer slik at hver celle får eget toalett, må regionen vurdere å øke bemanningen i fengselet for å sikre de innsattes tilgang til toalett uten unødig forsinkelser. Opplysningene om at de innsatte jevnlig kaster poser med avføring ut av vinduene, er en klar indikasjon på at ventetiden for toalettbesøk i dag kan bli for lang. Både fengselet og regionen må arbeide aktivt for å sikre at de innsatte får lett tilgang til toalett av tilstrekkelig standard til enhver tid, slik at lignende situasjoner ikke oppstår i fremtiden.
Jeg er kjent med at det også ved flere andre av landets fengsler er utfordringer knyttet til toalettfasilitetene, og vil vurdere å ta dette opp med Justis- og beredskapsdepartementet på generelt grunnlag.