Utformingen av vedtak om praktisk bistand

Bergen kommune la om praksis, og timefestet ikke innvilget praktisk bistand i vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

Det må være adgang til å utforme vedtakene slik, så fremt omfanget av hjelpen fremgår av saksfremstillingen eller andre dokumenter, på en slik måte at det lar seg kontrollere at hjelpen ikke er lovstridig. Ut fra muligheten for kontroll av vedtakene, har jeg i denne saken kommet til at kommunens redegjørelse for innvilget omfang av bistanden er utilstrekkelig, og fylkesmannen bes om å behandle saken på nytt.

Etter ny behandling av saken, opprettholdt fylkesmannen kommunens vedtak 11. oktober 2011.

Oppfølging

Sakens bakgrunn

A, som har en psykisk utviklingshemming, fikk i vedtak i 2003 fra Bergen kommune tildelt tjenester etter sosialtjenesteloven av 1991 til praktisk bistand i tilknytning til botilbud i bofellesskap. Det ble tildelt 2 timer pr. uke til husholdning (personlig opplæring og veiledning i dagliglivets gjøremål) og 12 timer pr. uke til person/egenomsorg. Det fremgikk at behovet var spesifisert i en tjenesteavtale som viste antall timer fordelt på ulike gjøremål. Videre ble det vist til at tjenestemottakerens bolig var bemannet hele døgnet, og at det ble ytt kontinuerlig tilsyn.

I møte i mai 2011, der tilsatte fra bydelens forvaltningsenhet og gruppelederen for boenheten deltok, ble brukerens hjelpebehov gjennomgått. I vedtak 11. mai 2011 fikk brukeren tildelt praktisk bistand til personlige oppgaver, knyttet til tannhygiene og ernæring. Det ble også funnet nødvendig med såkalte fellestjenester, knyttet til bofellesskapet, inkludert rengjøring av fellesareal, fellesmåltider, innkjøp og organiserte sosiale aktiviteter. Videre ble det vist til at bofellesskapet hadde hvilende nattevakt. Hjelpen ble ikke spesifisert til et bestemt timetall.

Vedtaket ble påklaget av brukerens pårørende, som mente at kravet til brukermedvirkning ikke var ivaretatt og at saksutredningen var mangelfull. Det ble vist til behov som ikke var beskrevet i saksutredningen, og til at anslått tidsbruk for enkelte tjenester var for lavt. I klagen ble det også tatt opp at timetall, eller kostnadsramme, ikke fremkom i vedtaket, slik at det ble vanskelig å klage på omfanget av de innvilgede tjenestene. Dersom det ble tatt utgangspunkt i saksutredningen, fremsto det som at tjenestetilbudet var redusert fra 14 til 5,45 timer med 1:1 hjelp pr. uke.

Kommunen fattet 11. oktober 2011 nytt vedtak med noe utvidede tjenester. Vedtaket ble påklaget, og tidligere klage ble opprettholdt på de punktene det ikke var gitt medhold. Saken ble oversendt til Fylkesmannen i Hordaland, som i 24. januar 2012 stadfestet kommunens vedtak.

Fylkesmannen vurderte klagen etter helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Det ble vist til helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 nr. 6 bokstav b om rett til praktisk bistand. Fylkesmannen kom til at kommunen hadde redegjort tilfredsstillende for de hensynene som hadde vært avgjørende for utmålingen av den praktiske bistanden. I og med at kommunen hadde skrevet at det skulle gis tilstrekkelig tid til hver enkelt beboer i bofellesskapet, kunne det ikke ses at den individuelle skjønnsutøvelsen og utmålingen av bistanden var i strid med helse- og omsorgstjenesteloven eller pasient- og brukerrettighetsloven.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) henvendte seg i brev 25. januar og 2. februar 2012 til fylkesmannen og anførte at vedtaket fra 2003 om tjenester var endret til ugunst for brukeren, og at det ikke var adgang til dette. Videre ble det vist til manglende individuell vurdering og forskjellsbehandling/diskriminering sammenholdt med tjenester gitt til personer som ikke bor i samlokaliserte boliger. Det ble påpekt at et vedtak uten fastsatt tidsbruk, ikke gir en tilstrekkelig oversikt over hva den enkelte får av tjenester.

På bakgrunn av klagen fra NFU ba fylkesmannen kommunen om å konkretisere hvilke tjenester, og omfang, brukeren hadde før vedtaket fra oktober 2011 og om en utredning av eventuelle endringer som følge av vedtaket. Kommunen svarte i brev 16. mars 2012 og gjenga vedtakene fra 12. desember 2003 og 11. mai 2011. Det ble vist til at det var vanskelig å sammenligne vedtakene, da måten å sette dem opp på, var endret. Den store forskjellen var at det de siste årene var innlagt fellestid til spesielle oppgaver. Kommunen vurderte det slik at brukeren ikke hadde fått redusert tid, og at han fortsatt fikk nødvendig hjelp til nødvendige oppgaver. Fylkesmannen opprettholdt 30. mars 2012 vedtaket 24. januar 2012, da det ikke ble funnet sannsynliggjort at endret vedtakspraksis hadde medført reduserte tjenester.

NFU brakte i brev 28. august 2012 saken inn for ombudsmannen. Det ble anført at brukeren hadde fått en reduksjon i tjenestene, sammenholdt med vedtaket fra 2003, og at dette var lovstridig, jf. forvaltningsloven § 35. Fylkesmannen hadde ikke vurdert spørsmålet om lovstridighet på dette grunnlaget, men bare vist til at det ikke hadde betydning, da vedtaket 11. mai 2011 ble avløst av nytt vedtak 11. oktober 2011 og at det var det siste vedtaket som skulle vurderes.

Videre ble det klaget på manglende brukermedvirkning og manglende individuell vurdering. Det ble vist til at fylkesmannen bare hadde lagt vekt på hva kommunen hadde sagt, og at andre faglige uttalelser ikke kunne ses å ha vært vurdert. Systemet med å tildele timer til boligen kunne ikke ses å være tilfredsstillende, da det er den enkelte som skal ha tjenester på grunnlag av en individuell vurdering. Dette ble anført også å være diskriminerende overfor dem som bor i et bofellesskap.

Om typen vedtak benyttet av Bergen kommune, ble det vist til at dette gjør det vanskeligere å ha en oversikt over hvilke tjenester som er tildelt, og å kunne klage. Særlig gjelder dette for personer som er avhengig av pårørende eller verger for å sikres et forsvarlig tilbud.

Undersøkelser herfra

I brev 8. november 2012 ble fylkesmannen tilskrevet om begrunnelsen av vedtak om utmåling av praktisk bistand og individuell vurdering. I brevet het det:

«1. Begrunnelsen av vedtak om utmåling av praktisk bistand

NFU har både under fylkesmannens behandling og i klagen hit påpekt de problemene som har oppstått i forbindelse med omlegging av vedtakspraksis i Bergen kommune. Det hitsettes fra klagen:

”Videre mener NFU at den type vedtak som Bergen kommune nå anvender medfører at det blir vanskeligere både for den det gjelder, hjelpeverger/verger og andre pårørende å ha en oversikt over hvilke tjenester man er tildelt, og også å kunne klage på vedtakene. Særlig vil dette være et problem for personer som er avhengige av pårørende og verger/hjelpeverger for å sikres et forsvarlig tilbud. Hvordan skal pårørende og verger/hjelpeverger kunne bidra til å sikre at den enkelte får den hjelp den har behov for når det tilsløres både hva som kan forventes og omfang av tjenester som gis”.

Det fremkommer av fylkesmannens etterfølgende vurdering 30. mars 2012:

”Vi har ved vår avgjørelse sett hen til at forvaltningsloven ikke krever at vedtak om hjelpetjenester skal tidfestes”.

Fylkesmannen bes utdype standpunktet om at forvaltningsloven ikke krever tidfesting av hjelpetjenester. I Helsedirektoratets veileder om saksbehandling og dokumentasjon for pleie- og omsorgstjenester, IS-1040, synes det forutsatt at tjenestene tidsangis i vedtaket. Det bes om fylkesmannens kommentarer til det som der uttales.

Videre bes fylkesmannen kommentere om manglende tidfesting i vedtakene vanskeliggjør partenes klagerett.

2. Individuell vurdering

Forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven (Hol) § 4-1 gir krav på nødvendig hjelp med en forsvarlig minstestandard, basert på en individuell helsefaglig og/eller sosialfaglig vurdering av den enkelte pasient og brukers behov.

NFU skriver i sin klage at det er vanskelig å forstå at det er foretatt en individuell vurdering i denne saken, da tjenesteytingen i timer klart er redusert i følge IPLOS – registreringen. Det vises til at det i samme register fremkommer at [A] har et større hjelpebehov enn tidligere registrert.

Fylkesmannen kan ikke ses å ha uttalt seg om dette i brev 30. mars 2012. Heller ikke i kommunens brev 26. mars 2012 til fylkesmannen ble det gitt et utfyllende svar på spørsmålet. Det bes om fylkesmannens kommentarer til dette».

På bakgrunn av foreleggelsen herfra, tilskrev fylkesmannen Bergen kommune og ba om at det ble gitt et utfyllende svar på om det var foretatt en helsefaglig og/eller sosialfaglig individuell vurdering i saken. I svaret redegjorde kommunen for at det i tråd med de kommunale rutinene var gjort en slik konkret vurdering, i dialog med personellet som bistår brukeren. Det ble vist til saksutredningen som lå til grunn for kommunens vedtak i mai 2011. Når det gjaldt fastsetting av tid til ulike oppgaver, ble det vist til at dette dokumenteres i pasientjournalen (IPLOS-timer). Det ble vist til at tidfesting i vedtak var uhensiktsmessig, da brukeren har krav på at de oppgaver det er behov for, gjennomføres på en faglig forsvarlig måte, uansett hvor lang tid som måtte medgå. Når den individuelle vurderingen av brukerens behov foretas, gjøres det samtidig en beregning av hvor lang tid som anslås til de ulike oppgavene det skal bistås til, og tiden justeres ved behov, i samsvar med egen retningslinje om dette.

I svar 3. desember 2012 hit viste fylkesmannen til at det etter regelverket ikke er krav om at vedtak om praktisk bistand til person, skal utmåles i timer. Det ble vist til forvaltningsloven kapittel V og Sosialdepartementets «Veileder for saksbehandlingen av sosiale tjenester» fra 1993, der det fremgår at hjelpen må angis i timer bare når det skal beregnes egenbetaling.

Videre redegjorde fylkesmannen for at Bergen kommune høsten 2011 la om praksis for utformingen av vedtak. Endringen medførte at tjenestene til praktisk bistand til person ikke lenger blir tidfestet, men i vedtakene og saksfremstillingen kommer det frem hvilke tjenester brukerne skal få bistand til. Det ble vist til kommunens redegjørelse til fylkesmannen i brev 5. oktober 2012 i en annen sak. I dette brevet skrev kommunen at bakgrunnen for ikke å sette inn fast tid i vedtakene, er at det i praksis ikke er mulig å vedta hvor lang tid bistand til personlige oppgaver skal ta, og at det som er viktig, er at hjelpen blir utført på en faglig forsvarlig måte. Kommunen viste til oppslag i dagspressen om «stoppeklokkeomsorg», og at en slik praksis oppleves av allmennheten som uverdig.

Fylkesmannen var av den oppfatning at det skal ytes forsvarlige tjenester, og at det for den enkelte derfor vil være mer avgjørende å få vite hvilke tjenester en får hjelp til å utføre, og ikke hvor lang tid kommunen har tenkt å bruke på oppgavene.

Om den individuelle vurderingen i saken, viste fylkesmannen til kommunens svarbrev 16. november 2012 på fylkesmannens forespørsel 13. november 2012 om dette, og mente at kommunens henvisning til tidfesting i dette brevet, måtte ses i sammenheng med redegjørelsen i brevet 5. oktober 2011. Kommunen skrev der at det gjøres en gjennomsnittsberegning av hvor mye tid som settes av til bistand til personlige oppgaver pr. uke, tid som registreres i pasientjournalen og rapporteres til IPLOS-registeret. Tidsangivelse i denne sammenhengen ville således ikke være bestemmende for hvilke oppgaver brukeren får hjelp til å utføre, idet nødvendige oppgaver, i henhold til kommunen skal utføres på en forsvarlig måte, uavhengig av hvor lang tid de måtte ta.

Til spørsmålet om fylkesmannen hadde uttalt seg om omsorgsmottakerens hjelpebehov og om det var foretatt en individuell vurdering, ble det vist til fylkesmannens vedtak 24. januar 2012, der det ble skrevet at «[k]ommunen må da sikre at ressurser til de som skal utføre oppgavene justeres i samsvar med endringene, samt oppdatere IPLOS i forhold til timer som skal rapporteres til pasientjournal. Dersom bruker har behov for bistand til nye oppgaver/tjenester eller endret hyppighet på hjelpen, vil det bli gjort i et nytt vedtak». Videre ble det vist til brev 30. mars 2012 til NFU om at «..dersom endret vedtakspraksis har medført reduserte tjenester til [A], har vi lagt til grunn feil premiss for avgjørelsen». Fylkesmannen skrev også at det forelå informasjon som tilsa at brukeren hadde nødvendige behov som ikke ble dekket fra bofellesskapets miljøpersonale, selv om det forelå en uenighet mellom pårørende og omsorgsmottakeren selv, om behovet for hjelp til handling.

NFU kommenterte i brev 14. januar 2013 fylkesmannens svar og hadde innvendinger mot at fylkesmannen i brev til kommunen hadde bedt om svar på om det var foretatt en individuell vurdering. Etter NFUs mening skulle fylkesmannen i klagebehandlingen tatt stilling til om kommunen hadde gjort det, da manglende individuell vurdering var en av grunnene for klagen på kommunens vedtak. Også spørsmålet om det hadde vært en reell brukermedvirkning fremsto som uavklart, noe NFU mente at fylkesmannen burde sagt noe om.

Til tidsbruken viste NFU til at den enkelte ikke får automatisk innsyn i kommunens registrering av tidsbruk, og at det heller ikke blir opplyst om at man kan få det. NFU mente at tidsbruken ville kunne si mye om de tjenester som ytes.

Fylkesmannen har ikke hatt ytterligere kommentarer.

Jeg ser slik på saken

1. Tidfesting

Enkeltvedtak skal i utgangspunktet være skriftlige, jf. forvaltningsloven § 23, og skal som regel grunngis, jf. forvaltningsloven § 25. Loven har ikke bestemmelser om den nærmere utformingen av vedtak. Det må likevel legges til grunn at vedtak bør utformes slik at innholdet er klart og utvetydig, jf. Eckhoff/Smith, Forvaltningsrett (9. utg. 2010) s. 303, Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer (5. utg. 2011) s. 445 flg. og Frihagen, Forvaltningsrett bind II (5. utg. 1992) s. 197 flg. Sistnevnte mener at det må være et rettskrav at alle slags formelle beslutninger i forvaltningen som direkte skal være bestemmende for den enkeltes plikter og rettigheter, eller som ellers er av særlig betydning, utformes rimelig klart og presist.

I denne saken er det spørsmål om i hvilken grad det i vedtaket om bistand er nødvendig å angi timetall.

Fylkesmannen viste i brev 3. desember 2012 hit til tidligere veileder for saksbehandlingen av sosiale tjenester, utgitt av Sosialdepartementet. Der fremgikk det, om hva som burde være med i et vedtak, at det først og fremst skulle fremgå hva søkeren hadde fått innvilget, eventuelt avslått. Videre at det måtte konkretiseres hva søkeren hadde fått innvilget hjelp til, og at det måtte angis i timer hvor mye dette utgjorde, når det skulle beregnes egenbetaling. Fylkesmannen la til grunn at det ikke har skjedd en endret rettsoppfatning om dette, slik at tidfesting av hjelpetjenester bare må fremkomme når det skal beregnes egenbetaling. Da tjenester til praktisk bistand til person ikke er underlagt egenbetaling, er det derfor ikke nødvendig med utmåling i timer.

Sosial- og helsedirektoratet har senere gitt ut veileder om saksbehandling og dokumentasjon for pleie- og omsorgstjenester – IS-1040. I punkt 3.4.8 på side 49 er detaljeringsgraden i vedtakene omtalt. Der står det i første avsnitt at «[a]v underretningen om vedtaket må det som et minimum fremgå hva som er tildelt av tjenester, eventuelt hva det er gitt avslag på. Ved tildeling av tjenester må det i vedtaket tydeliggjøres overfor mottakeren av tjenestetilbudet hva vedkommende kan forvente av tjenester. Vedtaket bør så langt det er mulig utformes slik at mottakeren vet hvilke tjenester som skal gis, omfang, og når de skal gis». I annet avsnitt står det at «[i] enkelte tilfeller vil en nærmere konkretisering av tjenestetilbudet kunne bli utdypet i tjenesteavtaler, individuell plan, pleieplaner m.v. Det er imidlertid vedtakene som det er adgang til å klage på. Et minimum av konkretisering må derfor fremgå av underretningen om vedtaket. …». I et påfølgende eksempel på utforming av vedtak om hjemmehjelp, er tjenesten timefestet.

I brev 5. oktober 2011 til fylkesmannen i en annen sak, redegjorde Bergen kommune for praksis for fastsetting av tid til personlig hjelp. Det ble vist til at det gjøres en gjennomsnittsberegning av hvor mye tid som settes av pr. uke til bistand til personlige oppgaver, og at tiden registreres i pasientjournalen og rapporteres til IPLOS-registeret. Videre opplyste kommunen at det som oftest vil fremgå av saksutredningen hvordan timene fremkommer. Eventuelle endringer vil fremgå av IPLOS-opplysningene, som er en del av pasientjournalen.

Om ressurser til bofellesskapene skrev kommunen at det er vedtakene og beregning av tid til ulike oppgaver til den enkelte som bestemmer tildelingen. Tidligere var praksis at budsjetterte personaltimer ble summert og fordelt på vedtakene til beboerne.

Kommunen redegjorde også for at behovet for tid som settes av til den enkelte, hyppig endrer seg. Det må da sikres at ressurser til dem som skal utføre oppgavene, justeres i samsvar med endringene, og IPLOS-timer, som skal rapporteres til staten, må oppdateres. Dersom tiden til personlig bistand skrives inn i vedtakene, vil det bety at langt flere enkeltvedtak må fattes, for å sikre at timetallet til enhver tid er korrekt. Det ble vist til at det vil bli gjort nye vedtak i tilfeller der brukeren har behov for bistand til nye oppgaver/tjenester eller endret hyppighet på hjelpen. I praksis er det imidlertid ofte slik at en brukers tilstand har endret seg gradvis over tid, slik at det må beregnes noe mer, eller mindre, tid til oppgaver som allerede er innvilget. I disse tilfellene gjøres det ikke nye vedtak, men endringene dokumenteres i pasientjournalen og IPLOS-timer oppdateres i samsvar med endringen.

Videre skrev kommunen at den sammen med enkeltvedtak, bør vedlegge IPLOS-variabelliste, hvor timer beregnet pr. uke for ulike tjenester fremkommer. Dette ville det bli vurdert å innføre som fast praksis.

Jeg kan ikke se at det er grunnlag for rettslige innvendinger mot fylkesmannens standpunkt om at det ikke er nødvendig å timefeste innvilget hjelp i vedtaket. Det er likevel grunn til å understreke at det må stilles krav om at omfanget av innvilget hjelp tydeliggjøres på en slik måte at de det gjelder, får innsikt i nivået på hjelpen. Dette er nødvendig for at det skal være reell mulighet til å kunne påklage vedtaket, dersom man mener at det innvilgede hjelpetiltaket er riktig, men ikke nivået/omfanget på hjelpen. Også for fylkesmannens mulighet for å utøve kontroll med kommunens vedtak, er det nødvendig med en synliggjøring av innvilget tid. En redegjørelse for beregnet tidsbruk i saksfremstillingen, samt en praksis med å vedlegge IPLOS-variabelliste, med slik beregning, kan etter en konkret vurdering kunne ivareta behovet for en presisering av omfanget av innvilget hjelp. Det vises også til at det fortløpende kan bes om innsyn i pasientjournal, slik at berørte kan følge med på faktisk tidsbruk.

Det fremstår for øvrig som et behov at såkalte fellestjenester beregnet på den enkelte, synliggjøres, også når det gjelder omfang/tid, mer presist enn ved en henvisning til et gjennomsnitt for aktuelt bofellesskap

2. Individuell vurdering

I IS-1040 fremgår det i punkt 2.9 at kommunenes tjenestetilbud skal dekke et bistandsbehov som er individuelt vurdert, og hjelpen skal tilpasses den enkeltes behov for tjenester. Det stilles krav til begrunnelsen, der det skal fremgå hvorfor den det gjelder, oppfyller vilkårene for tjenester, samt hvorfor kommunen mener at de tjenester som tilbys vil dekke det nødvendige behov på en forsvarlig måte, se punkt 3.4.2 og 3.4.3.3.

I kommunens vedtak 11. oktober 2011 ble praktisk bistand til personlige oppgaver nærmere spesifisert. I tillegg ble det vist til hvilke fellestjenester det var tilgang til i tilknytning til bofellesskapet.  Det ble ikke gitt noen nærmere tidfesting av tjenestene i vedtaket, men det ble vist til hvilke opplysninger det baserte seg på, herunder saksutredning. Det fremgikk at det hadde vært møter med bofellesskapet og verge.

I brevet 8. november 2012 herfra til fylkesmannen ble det vist til at NFU hadde påpekt at det var vanskelig å forstå at det var foretatt en individuell vurdering, da tjenesteytingen i timer klart var redusert i følge IPLOS-registreringen, og at det i samme register fremkom at brukeren hadde større hjelpebehov en tidligere registrert. Det ble vist til at fylkesmannen ikke kunne ses å ha uttalt seg om dette i brev 30. mars 2012, og at det heller ikke i kommunens brev 26. mars 2012 til fylkesmannen ble gitt utfyllende svar på spørsmålet. Det ble bedt om fylkesmannens kommentarer til dette.

I fylkesmannens svar ble det vist til kommunens brev 5. oktober 2011, om at det gjøres en gjennomsnittsberegning av hvor mye tid som settes av til bistand til personlige oppgaver pr. uke, tid som registreres i IPLOS-registeret. Tidsangivelse i denne sammenhengen ville ikke være bestemmende for hvilke oppgaver brukeren får hjelp til å utføre, i og med at oppgavene i henhold til kommunen skulle utføres på en forsvarlig måte, uavhengig av hvor lang tid de måtte ta. Om dette hadde fylkesmannen i vedtaket 24. januar 2012 skrevet at kommunen da måtte sikre at ressurser til de som skal utføre oppgavene, justeres i samsvar med endringene, samt oppdatere IPLOS for de timene som skal rapporteres til pasientjournal. Videre at «[d]ersom brukere har behov for bistand til nye oppgaver/tjenester eller endret hyppighet på hjelpen, vil det bli gjort i et nytt vedtak».

Fylkesmannen svarte også at det i brev 30. mars 2012 til NFU var vist til at dersom endret vedtakspraksis hadde medført reduserte tjenester til brukeren, så var det lagt til grunn feil premiss for avgjørelsen.

Fylkesmannens svar synes å vise at kommunens redegjørelse for omfanget av hjelpen til brukeren i denne saken ikke lar seg etterprøve fullt ut. I og med kommunens utgangspunkt om at den tiden skal benyttes, som det er behov for i det enkelte tilfellet, kan dette neppe oppnås.

Det er vanskelig helt generelt å ta stilling til kommunens praksis, da det synes å være gode grunner for at vedtakene åpner for noe justering i en vedtaksperiode, slik kommunen har redegjort for at det er behov for.

I denne saken forelå det imidlertid i utgangspunktet et vedtak fra 2003, der hjelpen var tidfestet til 14 timer pr. uke, i tillegg til at det var vist til at aktuell bolig var bemannet hele døgnet og at det ble ytt kontinuerlig tilsyn. I nytt vedtak ble det i saksutredningen 26. september 2011 for vedtaket 11. oktober 2011, gitt et timeanslag på mellom 6 og 7 timer. I tillegg antas at det er beregnet fellestid, i kommunens saksutredning 11. mai 2011 anslått til 1 time og 48 minutter pr. uke på dagtid og 7 timer pr. uke nattestid. Forskjellen i antall timer bistand på dagtid fremstår derfor som stor, selv om det på grunn av endring av vedtakspraksis er uttrykt at det er vanskelig å foreta en sammenligning. I lys av dette, og ut fra opplysningene i NFUs klage, om at tjenesteytingen i forhold til IPLOS-registreringen er klart redusert, samtidig som det i registeret fremkommer at brukeren har et større hjelpebehov enn tidligere registrert, fremstår kommunens redegjørelse for at det ikke har skjedd noen endring i hjelpen som brukeren mottar, som mangelfull.

Fylkesmannen skrev i brev 30. mars 2012 til NFU, der vedtak 24. januar 2012 ble opprettholdt, at på bakgrunn av mottatt informasjon etter at vedtaket var truffet, var det ikke sannsynliggjort at endret vedtakspraksis i kommunen hadde medført reduserte tjenester.

Etter min mening etterlater dette tvil om den vurderingen som ble foretatt, bare bygget på opplysninger gitt fra kommunen, eller om det også ble foretatt en selvstendig vurdering av om vedtaket var i tråd med helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Det vises også til fylkesmannens vedtak, der det fremgår at i og med at kommunen skriver at det skal gis tilstrekkelig tid til hver enkelt beboer, så kan det ikke ses at kommunens individuelle skjønnsutøving og utmåling er lovstridig.

På denne bakgrunn bes fylkesmannen om å foreta en ny vurdering av saken. Jeg ber om å bli orientert om utfallet av behandlingen ved oversendelse av kopi av avgjørelsen.

Selv om det ikke har vært tatt opp i denne saken, finner jeg grunn til å minne om reglene om forhåndsvarsling etter forvaltningsloven § 16. Dette ble ikke gjort da vedtaket fra 2003 ble tatt opp til revisjon. Slikt varsel er viktig for brukermedvirkning, noe kommunen beklaget at i utgangspunktet ikke ble ivaretatt i denne saken.

 

Forvaltningens oppfølging

Etter ny behandling av saken, opprettholdt fylkesmannen kommunens vedtak 11. oktober 2011.