• Forside
  • Uttalelser
  • Veiledningsplikt om foreningsmedlemmers individuelle klagemuligheter der foreningen mangler rettslig klageinteresse

Veiledningsplikt om foreningsmedlemmers individuelle klagemuligheter der foreningen mangler rettslig klageinteresse

En ad hoc forenings klage på et konsesjonsvedtak ble avvist på grunn av manglende rettslig klageinteresse. Spørsmålet i saken var om forvaltningen burde veiledet om at det enkelte medlem kan ha individuell klagerett selv om foreningen ikke har det, og om retten til å la seg bistå av foreningen som fullmektig.

Forvaltningen kan ha plikt til å gi slik veiledning dersom klagen fra en forening fremhever enkeltmedlemmers interesser i saken. Personer som hver for seg har rettslig klageinteresse bør ikke miste retten til å klage på et vedtak fordi de har gått sammen i en forening som nettopp har til formål å aksjonere mot vedtaket. I dette tilfellet ble vedtakets ulemper for enkeltmedlemmene ikke påberopt før etter klagefristen var utløpt. Det var derfor ikke grunnlag for å kritisere verken saksbehandlingen eller avgjørelsen om å avvise klagen. 

Sakens bakgrunn

Ved Olje- og energidepartementets (heretter OED) klagevedtak 2. mars 2010 fikk A konsesjon til bygging og drift av et vindkraftverk. Den 14. mars 2012 ga Norges vassdrags- og energidirektorat, heretter NVE, konsesjon til utvidelse av planområdet. Foreningen B er en forening som kun har til formål å aksjonere mot utbyggingen av vindparken. Foreningen påklaget NVEs vedtak 30. mars 2012. NVE avviste klagen 21. mai 2012 idet det ble lagt til grunn at B ikke hadde rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd, jf. § 33 annet ledd. Etter klage ble avvisningsvedtaket stadfestet av OED 1. november 2012.

C, som er leder av B, brakte saken inn hit.

Undersøkelsene herfra

Normalt vil ad hoc – foreninger som B ikke ha klagerett. Det var derfor ikke grunnlag for å rette innvendinger verken mot de momentene NVE og OED vektla eller mot konklusjonen om at B ikke har rettslig klageinteresse. I klagen ble det subsidiært anført at dersom B ikke har klagerett, skulle NVE opplyst om at den enkelte grunneier kan ha klagerett, og om retten til å la seg bistå av B som fullmektig, jf. forvaltningsloven § 12. Det ble besluttet å ta dette punktet i klagen opp til nærmere undersøkelse.

I klagen fra B til OED ble vedtakets negative konsekvenser for enkeltmedlemmer brukt som argument for at foreningen har klagerett. Det ble blant annet anført:

«Å være grunneier som står i fare for å få deler av sin eiendom ekspropriert, tomte- og grunneier som står i fare for å få sin livskvalitet vesentlig forringet, huseiere som står i fare for å få verdien på sine eiendommer redusert eller bli ikke salgbare i det hele tatt, burde være tilstrekkelig til å ha en kvalifisert tilknytning til saken, og det gir en så sterk faktisk tilknytning til saken at det er rimelig at vedkommende får klage.»

I foreleggelse herfra ble OED bedt om å gi sitt syn på om denne argumentasjonen ga oppfordring til å veilede om at grunneierne kan ha individuell klagerett, og at de i så fall kan la seg bistå av B som fullmektig, jf. forvaltningsloven § 12.

OED viste til at det kun var kommet ett brev fra foreningen B før klagefristen på NVEs vedtak 14. mars 2012 var utløpt. I klagen 30. mars 2012 ble det utelukkende vist til ulike nærings- og sektorinteresser som foreningen mente det ikke var tatt hensyn til på en tilfredsstillende måte, samt forhold som tilhører detaljplanleggingen. Betydningen av utvidelsen av planområdet for grunneiere og beboere var ikke nevnt i klagen. OED anførte at det derfor ikke var noe i Bs klage som ga indikasjon på et behov for å veilede enkeltpersoner bak organisasjonen om hvordan de kan ivareta sine interesser i en klagesak.

Jeg ser slik på saken

Spørsmålet i denne saken er hvorvidt ad hoc foreningen B burde vært gjort oppmerksom på at det enkelte medlem kan ha klagerett selv om foreningen ikke har det, og at enkeltmedlemmer eventuelt kan la seg bistå av foreningen som fullmektig, jf. forvaltningsloven § 12. Forvaltningens veiledningsplikt er nedfelt i forvaltningsloven § 11. Bestemmelsens første ledd lyder:

«Forvaltningsorganene har innenfor sitt sakområde en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte. Omfanget av veiledningen må likevel tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet.»

I dette tilfellet ble det ikke bedt om veiledning. I forvaltningsloven § 11 annet ledd er det imidlertid fastslått at forvaltningsorganet av eget tiltak skal vurdere partenes behov for veiledning. Rett til å påklage et vedtak er en sentral del av rettssikkerheten til borgerne.

Jeg antar at forvaltningen i noen tilfeller kan ha plikt til å veilede om enkeltmedlemmers klagemuligheter der foreningen mangler rettslig klageinteresse og om muligheten for å la seg bistå av foreningen som fullmektig, jf. forvaltningsloven § 12. Personer med rettslig klageinteresse bør ikke miste sin rett til å klage på et vedtak fordi de har gått sammen i en forening som nettopp har til formål å aksjonere mot vedtaket.

En forutsetning for slik veiledningsplikt må imidlertid være at forhold ved klagen eller omstendighetene ellers indikerer at medlemmene har behov for slik veiledning for å kunne ivareta sine interesser. Dette vil for eksempel kunne være tilfellet dersom enkeltmedlemmers interesser påberopes i klagen fra foreningen. En annen forutsetning må være at forvaltningen er kjent med eller burde være kjent med veiledningsbehovet før klagefristen på det aktuelle vedtaket er ute.

Som påpekt av OED, ble ikke vedtakets ulemper for grunneierne påberopt av B før avvisningsvedtaket ble påklaget. I klagen på NVEs vedtak om konsesjon ble det utelukkende vist til ulike nærings- og sektorinteresser som foreningen mente det ikke var tatt hensyn til på en tilfredsstillende måte, samt forhold som tilhører detaljplanleggingen. NVE hadde derfor ingen oppfordring til å veilede om enkeltmedlemmers mulige klagerett. Da anførslene om fare for ekspropriasjon og reduserte eiendomsverdier ble fremsatt overfor OED 1. juni 2012 var klagefristen på NVEs konsesjonsvedtak 14. mars 2012 utløpt. Grunneiernes eventuelle klagerett var dermed uansett gått tapt, slik at OED heller ikke hadde oppfordring til å veilede om dette.

Jeg har på denne bakgrunn ikke funnet grunnlag for å kritisere verken saksbehandlingen eller avvisningsvedtakene fra NVE og OED.