Uttalelse
Voldsoffererstatningsforskriften gjelder for eldre saker som ikke behandles etter voldsoffererstatningsloven. Forskriften inneholder ikke foreldelsesregler, men det praktiseres foreldelsesregler omtrent som lovens regler. Spørsmålet om dette er korrekt, har vært tatt opp herfra, sammen med spørsmålet om nemndas praksis for å avslå dekning av advokatutgifter når erstatningskravet ikke fører frem.
Bakgrunnen for å ta opp disse spørsmålene var to konkrete klagesaker. I den ene saken hadde Erstatningsnemnda for voldsofre lagt avgjørende vekt på at et skadetilfelle som falt under voldsoffererstatningsforskriften, var å anse som foreldet. I den andre saken avslo nemnda en søknad om erstatning for inntektstap, under henvisning til at det ikke ble påvist en tilstrekkelig årsakssammenheng mellom de skadevoldende handlingene og arbeidsuførheten. Avslaget på kravet om erstatning for advokatutgifter, ble begrunnet med at søknaden ikke hadde ført frem.
Det ble ikke funnet grunn til nærmere undersøkelser i noen av de to sakene, jf. sivilombudsmannsloven § 6 fjerde ledd. Det ble likevel funnet grunn til å ta opp generelle spørsmål knyttet til nemndas praksis.
Undersøkelsene herfra
I brev 23. oktober 2013 og 24. juli 2014 til Erstatningsnemnda for voldsofre ble spørsmål ved nemndas praksis tatt opp. Statens sivilrettsforvaltning svarte i brev 14. januar og 1. september 2014 på vegne av Erstatningsnemnda for voldsofre, som hadde sluttet seg til brevene.
1. Foreldelse i saker etter voldsoffererstatningsforskriften
I brev herfra 23. oktober 2013 ble det tatt utgangspunkt i at nemnda i en sak hadde uttalt at den i rimelighetsvurderingen etter forskriften § 1 hadde etablert en fast praksis med å legge avgjørende vekt på om forholdet er sivil- og strafferettslig foreldet.
I Justisdepartementets rundskriv G-17/01 til voldsoffererstatningsloven 2001 er det vist til at det etter voldsoffererstatningsforskriften ikke gjelder noen absolutte foreldelsesregler.
Da forvaltningen i en rimelighetsvurdering skal foreta en samlet vurdering, hvor ulike momenter avveies mot hverandre, ble nemnda bedt uttale seg om den utelukkende kan legge vekt på foreldelse.
I brosjyren «Statlig erstatning til voldsofre», som ligger tilgjengelig på nettstedet voldsoffererstatning.no, er det på side 9 opplyst følgende:
«Hvis det søkes erstatning på grunnlag av straffbar handling som fant sted før 1. juli 2001, så foreldes ikke kravet på voldsoffererstatning fra staten.»
Hensett til nemndas beskrivelse av egen praksis om foreldelse, ble den bedt om å vurdere om det siterte var egnet til å gi potensielle søkere riktig informasjon om reell praksis.
I brev 14. januar 2014 uttalte Statens sivilrettsforvaltning at begrepet «rimelig» i voldsoffererstatningsforskriften § 1 åpner for en «fri skjønnsmessig vurdering innenfor de rammer hensynet til likebehandling setter». Det fremgår av Justisdepartementets rundskriv 17/01 28. juni 2001 at det etter forskriften ikke gjelder noen absolutte foreldelsesregler som etter voldsoffererstatningsloven, men på den annen side at forskriften i utgangspunktet ikke gir den skadelidte noe rettskrav på erstatning. På denne bakgrunn har nemnda ansett at det ikke er utelukket at foreldelsesregler kan få anvendelse på forhold som faller innenfor forskriften, jf. blant annet nemndas vedtak 29. april 2010 (ENV-2010-144). Videre:
«Å tolke foreldelsesregler inn i forskriften er etter nemndas syn nødvendig for å harmonisere regelverkene for voldsoffererstatning fra staten og hindre forskjellsbehandling mellom saker som behandles fullt ut etter loven og de som behandles etter forskriften. Det ville etter nemndas syn vært uheldig at forhold som har funnet sted før lovens ikrafttredelse ikke skal anses foreldet og således komme bedre ut, samtidig som foreldelsesreglene regulerer alle nyere forhold som behandles etter loven og følgelig kan lede til at erstatningssøknaden i slike saker avslås. Likebehandlingshensynet anses derfor som et relevant moment i rimelighetsvurderingen».
Det ble vist til justisministerens svar 1. mars 2010 i Stortingets spørretime, hvor han uttalte:
«Voldsoffererstatningsforskriften har ingen formell foreldelsesfrist, men i den kongelige resolusjonen som lå til grunn for ordningen, ble det vist til at langvarig passivitet kunne tas med i rimelighetsvurderingen etter § 1. Det er også naturlig at voldsoffererstatningsmyndighetene i saker som går etter forskriften ser hen til foreldelsesbestemmelsene i loven. Ellers vil resultatet bli at de eldste sakene ikke er foreldet, mens de yngre kan være det.»
Nemnda oppfattet på denne bakgrunn at det i rimelighetsvurderingen kan legges avgjørende vekt på at erstatningskravet er foreldet. Nemndas praksis ble beskrevet som liberal i vurderingen av når sivil- og strafferettslig foreldelse har inntruffet, særlig med tanke på det tidspunkt fristen beregnes fra. Skadevolderen – her voldsoffererstatningsmyndigheten – har bevisbyrden for at kravet er foreldet, og det må foreligge «klare holdepunkter» for at kravet er foreldet. Det ble vist til begrunnelsen for den kongelige resolusjon 12. mars 1976, som ligger til grunn for forskriften, for at langvarig passivitet kan tillegges vekt ved rimelighetsvurderingen.
Videre ble det vist til at flere foreldelsesregler er blitt lempeligere de siste årene, blant annet ved forbrytelser etter straffeloven 1902 §§ 195 og 196, hvor foreldelsesfristen ikke løper før skadelidte når myndighetsalder, og at de nye reglene også legges til grunn for søknader hvor det straffbare forhold fant sted før 1998, da de nye reglene ble innført. Begrunnelsen er at voldsoffererstatning er en sak mellom staten og skadelidte, og det vil da være gode grunner for å legge den mest gunstige fristen for søkeren til grunn. Dette harmonerer med voldsoffererstatningsloven § 3 annet ledd siste punktum.
Nemnda legger til grunn den lengste foreldelsesfristen, enten dette er den sivilrettslige eller den strafferettslige. Det følger av nemndspraksis at det tas utgangspunkt i søkerens anførsel om den straffbare handlingen ved subsumsjon av straffebud, og at det beror på bevisvurderingen om det foreligger «klar sannsynlighetsovervekt» for at søkeren ble utsatt for en straffbar handling. Kravet i voldsoffererstatningsloven om å inngi rask anmeldelse er fjernet, og det er nå foreldelsesbestemmelsen som setter den tidsmessige yttergrensen for voldsoffererstatning. Denne lempningen har i praksis også fått betydning for søknader som behandles etter forskriften.
Det ble opplyst at den omtalte brosjyren som lå på hjemmesidene, ga misvisende informasjon om foreldelse etter voldsoffererstatningsforskriften. I brev 12. november 2013 fra Justis- og beredskapsdepartementet ble Kontoret for voldsoffererstatning bedt om å gjennomgå den informasjonen som er tilgjengelig på hjemmesidene.
I brev herfra 24. juli 2014 ble det vist til voldsoffererstatningsloven § 19 første ledd, hvor det heter at foreldelsesreglene i § 3 annet ledd i loven ikke kommer til anvendelse i tilfeller der det søkes om voldsoffererstatning som har funnet sted før lovens ikrafttredelse. Nemnda ble bedt om å kommentere bestemmelsens betydning for saker som behandles etter forskriften.
I svarbrev 1. september 2014 uttalte Statens sivilrettsforvaltning at hva som er «rimelig», er noe nemnda kan vurdere dynamisk etter hvert som forholdene endrer seg. En endring er at anmeldelsesvilkåret ble lempet ved lovendring i 2008. Kravet om anmeldelse «uten unødig opphold» ble da fjernet. Fra innføringen av ordningen i 1976 har det vært slik at langvarig passivitet har hatt betydning i rimelighetsvurderingen. Det avgjøres svært mange saker om voldsoffererstatning i året, og nemndas praksis med å legge avgjørende vekt på foreldelse også i saker etter forskriften, innebærer at det er etablert en forutsigbarhet. Harmoniseringshensyn tilsier at foreldelsesreglene bør få anvendelse også i saker etter forskriften.
Om overgangsbestemmelsen i § 19 første ledd ble det uttalt:
«Det følger av Ot.prp.nr.4 (2000-2001) side 46-47 at overgangsbestemmelsen i voel. § 19 var nødvendig på grunn av at: « (…) det (vil) føre til rettstap for mange voldsofre dersom lovens foreldelsesfrister uavkortet skulle anvendes i tilfeller der søknaden var fremsatt etter lovens ikrafttredelse.». Nemnda anser på bakgrunn av lempingen av anmeldelsesvilkåret at foreldelsesreglene ikke «uavkortet» legges til grunn i forskriftsakene, men er en del av helhetsvurderingen som foretas i henhold til forskriften § 1. Foreldelsesreglene i voel. § 3 annet ledd får ikke direkte virkning for saker som behandles etter forskriften, men foreldelsessynspunktet har i praksis blitt tillagt avgjørende vekt i rimelighetsvurderingen.
Slik nemnda ser det er en vurdering av særlige grunner til å lempe på vilkåret om rask anmeldelse en del av den helhetlige rimelighetsvurderingen i saker som reguleres av forskriften. Man kan etter nemndas syn ikke da forlate standpunktet om at foreldelse tillegges avgjørende vekt. Det vil gi en situasjon hvor det ikke lenger er en tidsmessig yttergrense for hvor lenge en skadelidt kan forholde seg passiv.»
2. Dekning av utgifter til advokathjelp
I brev 23. oktober 2013 ble Voldsoffererstatningsnemda blant annet bedt om å uttale seg om vurderingen etter voldsoffererstatningsloven § 4 utelukkende kan baseres på hvorvidt søkeren har fått medhold i det underliggende kravet om erstatning. Det ble også bedt om en redegjørelse for den rettslige bakgrunnen for nemndas praksis.
Statens sivilrettsforvaltning svarte i brev 14. januar 2014 og redegjorde for det rettslige utgangspunktet ved vurderingen av om det skal tilkjennes dekning for utgifter til advokathjelp:
«Nemnda anser at advokatutgifter i forbindelse med voldsoffererstatningssøknad og oppfølging av søknaden er et påført økonomisk tap, som kan dekkes etter § 4. Det er en forutsetning for å kunne tilkjennes erstatning etter § 4 at søkeren oppfyller inngangsvilkårene i §§ 1 – 3. Det følger dermed av fast nemndspraksis at søker kan tilkjennes erstatning for saksomkostninger når søkeren ellers er tilkjent erstatning.»
Om den nærmere vurderingen av advokatutgifter ble det blant annet uttalt:
«Ved vurderingen av hvilke utgifter som anses som rimelige og nødvendige, anser nemnda at det må foretas en konkret vurdering i hver enkelt sak, basert på sakstypen, sakens kompleksitet og hvilke poster det er søkt om. Videre har nemnda sett hen til den konkrete advokatbistanden, for eksempel om arbeidet dreier seg om sekretæroppgaver eller standardbrev i motsetning til utregninger av inntektstap.
I noen saker har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall i disse sakene. Se blant annet ENV-2010-2325. Nemnda og Statens sivilrettsforvaltning har i senere vedtak fulgt opp flertallets praksis i sin videre behandling av denne problemstillingen, jf. blant annet ENV-2011-3557.
Det følger av Forskrift om salær fra det offentlige til advokater m.fl. etter faste satser (stykkprissatser) ved fri rettshjelp og i straffesaker (Stykkprisforskriften) § 5 nr. 11 at man kan innvilges fritt rettsråd i forbindelse med søknad og klage om voldsoffererstatning etter en stykkpris. Fritt rettsråd for søknad om voldsoffererstatning er basert på behovsprøving, jf. rettshjelploven § 11 annet ledd nr. 6. En innvilgelse av fritt rettsråd skjer uavhengig av utfallet av erstatningssaken. Skal utgiftene kunne dekkes etter voldsoffererstatningsordningen vil de inngangsvilkår som her gjelder også komme til anvendelse for vurdering av kravet. Det innebærer at søkere som har inntekter utover grensene for fri rettshjelp må bære risikoen for utgiftene ved å engasjere advokat i søknadsprosessen om voldsoffererstatning. Skulle også disse søkerne få dekket utgiftene uavhengig av utfallet av erstatningssaken ville det uthule den begrensningen av fri rettshjelp som ligger i behovsprøving etter rettshjelpsordningen.
Nemndas praksis samsvarer også med tvistelovens bestemmelser om dekning av saksomkostninger, jf. tvisteloven kapittel 20. En part vil ikke få dekket saksomkostninger i retten, dersom saken ikke fører frem.
Etter pasientskadeloven § 11 tilkjennes det som hovedregel kun dekning for advokatbistand under utmålingen, etter at Norsk pasientskadeerstatning har kommet frem til at det foreligger ansvarsgrunnlag. I utmålingsprosessen dekkes rimelige og nødvendige utgifter til advokat. I yrkesskadesaker er man noe lempeligere i vurderingen av hvilke saksomkostninger som er dekningsmessige, jf. Reusch og Skårberg, «Yrkesskade», side. 137. Det er imidlertid også her en forutsetning at forsikringen dekker den aktuelle skaden. NOU 2011:16 Standardisert personskadeerstatning, side 257, beskriver gjeldende rett i forbindelse med juridisk bistand. Utvalget kom til at man kan kreve dekning for advokatbistand innenfor skrankene av hva som anses «rimelig og nødvendig» i de tilfellene hvor saken innebærer vanskelige juridisk-medisinske og juridisk-økonomiske årsaksvurderinger. Utvalget har oppsatt et veiledende synspunkt; at utgiftene til advokat er dekningsmessige når «skadelidte har en plausibel grunn til å få saken utredet med sikte på en første avklaring». NOU 2011:16 er imidlertid en utredning som ikke er vedtatt av Stortinget.
Utredningen oppstiller et moment som kan trekke i retning av at saksomkostningskrav til tilleggssøknader etter omstendighetene kan være dekningsmessige selv om tilleggssøknaden ikke fører frem, forutsatt at søker allerede fyller vilkårene til voldsoffererstatning fra staten.
Når det gjelder voldsoffererstatningssaker, er det utviklet fast praksis for at søknaden må ha ført frem før man tilkjennes erstatning for advokatutgifter medgått til arbeidet med å fremme det aktuelle kravet. Nemnda anser at praksis er forankret voldsoffererstatningslovens kapittel 1.»
Ombudsmannens merknader
1. Voldsoffererstatningsordningen
Ordningen med erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling – voldsoffererstatning – ble etter stortingsvedtak 5. mars 1976 etablert ved forskrift 11. mars 1976 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling (voldsoffererstatningsforskriften), med hjemmel i kgl. res. av samme dato. Ordningen gjelder for skader som har oppstått ved straffbare forhold begått etter 1. januar 1975. For straffbare forhold før 1975, kan skadelidte søke om rettferdsvederlag fra staten. Forskriften fra 1976 ble opphevet og avløst av forskrift gitt ved kgl. res. 23. januar 1981.
Voldsoffererstatning etter voldsoffererstatningsforskriften er en såkalt billighetsordning, det vil si at skadelidte ikke har noe rettskrav på erstatning fra staten. Således fremgår det av forskriften § 1 at staten yter erstatning i «den grad det finnes rimelig».
Voldsoffererstatningsordningen gikk fra å være en billighetsordning til en rettighetsordning ved lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven). Det fremgår av § 1 første ledd første punktum at den som har lidd personskade som følge av en straffbar handling som nevnt, «har rett» til voldsoffererstatning. Loven trådte i kraft 1. juli 2001. Etter overgangsbestemmelsen i § 19 første ledd skal søknader som gjelder straffbare handlinger som fant sted før ikrafttredelsestidspunktet, behandles etter de materielle reglene i forskriften. Lovens saksbehandlingsregler anvendes også for søknader som behandles etter forskriften, blant annet slik at Kontoret for voldsoffererstatning avløste fylkesmennene som førsteinstans.
Maksimalt beløp for voldsoffererstatning etter voldsoffererstatningsforskriften er 200.000 kroner for hvert enkelt skadetilfelle, jf. forskriften § 6 første ledd nr. 2. Ved voldsoffererstatningslovens ikrafttredelse utgjorde maksimalt beløp 20 ganger folketrygdens grunnbeløp (G), men ble ved lovendring i 2008 hevet til 40G. Maksimalbeløpet ble ved lovendringer i 2012 hevet til 60G, som nå er 5.302.200 kroner.
2. Foreldelse i saker etter voldsoffererstatningsforskriften
Det følger av overgangsbestemmelsen i voldsoffererstatningsloven § 19 første ledd at foreldelsesreglene i voldsoffererstatningsloven § 3 annet ledd ikke kommer til anvendelse på saker etter forskriften. Praksis har likevel blitt slik at foreldelse tillegges avgjørende vekt i rimelighetsvurderingen i forskriftssakene.
Nemndas praksis er begrunnet med utviklingen av regelverket og en nødvendig harmonisering mellom de to ordningene. Etter nemndas synspunkt vil det være uheldig at skadetilfeller som har funnet sted før lovens ikrafttredelse, ikke skal anses foreldet og således komme bedre ut enn nyere skadetilfeller.
Statens sivilrettsforvaltning har på vegne av nemnda vist til at bakgrunnen for at lovens foreldelsesregler ikke skulle anvendes på forskriftsakene, jf. § 19, var at det ville medføre rettstap for voldsofre dersom foreldelsesfristen uavkortet ble anvendt der søknaden var fremsatt etter lovens ikrafttredelse. Etter at det i 2008 ble lempet på kravet til rask politianmeldelse av den krenkelsen som lå til grunn for en søknad, har nemnda – slik ombudsmannen forstår svarbrevet 1. september 2014 side 2, fjerde og femte avsnitt – funnet anledning til å legge avgjørende vekt på foreldelse ved rimelighetsvurderingen.
Ordlyden i overgangsbestemmelsen i lovens § 19 første ledd er i utgangspunktet til hinder for den praksis som er utviklet. Det må særlige forhold til for å innfortolke og praktisere preklusive foreldelsesregler for forskriftssakene, når loven uttrykkelig sier at foreldelsesreglene ikke gjelder.
Endringen av kravet om rask politianmeldelse skjedde i form av lovendring. Lovgiver hadde da mulighet til å vurdere konsekvensen for forskriftssakene, uten at det fremgår at det ble gjort. Ombudsmannen finner blant annet av denne grunn at det er vanskelig å legge vesentlig vekt på endringen i anmeldelsesvilkåret som et argument for å se bort fra bestemmelsen i § 19. Uansett vil det i rimelighetsvurderingen kunne tas hensyn til tidsmomentet.
Det er vist til harmoniseringshensyn mellom ordningene. Foruten at det må antas at lovgiver var oppmerksom på dette ved fastsettelsen av overgangsbestemmelsen, vil ombudsmannen påpeke andre ulikheter mellom ordningene enn foreldelsesreglene. Etter ombudsmannens oppfatning kan ulikheter mellom billighetsordningen og rettighetsordningen begrunne at ordningene har ulike foreldelsesregler.
Et sentralt skille er at søkere etter billighetsordningen ikke har noe rettskrav på erstatning, og da ordningen ble etablert i 1976, ble det ikke vedtatt foreldelsesregler.
Høyeste erstatningsbeløp etter forskriften utgjør i dag 200.000 kroner. I kroneverdi fremstår dette som lavt, hensett til at høyeste erstatningsbeløp i 1976 utgjorde 100.000 kroner. Til sammenligning utgjør høyeste erstatningsbeløp etter loven 60G, som i dag tilsvarer 5.302.200 kroner.
I svaret hit er det vist til at nemndas praksis har etablert forutsigbarhet. Det oppfattes slik at det menes forutsigbarhet for dem som skal behandle sakene, da det er vist til at det behandles svært mange voldsoffererstatningssaker i året. Det er ikke opplyst hvor mange som behandles etter forskriften, men dette kan neppe være svært mange saker. Hensynet til saksavviklingen og forutsigbart for saksbehandlerne kan derfor vanskelig ses å være et tungtveiende argument for å anvende preklusive foreldelsesregler også i forskriftssakene.
Samlet sett er det vanskelig å se at det er vist til forhold som kan forsvare en tolkning og praksis i strid med bestemmelsen i § 19 første ledd.
Ombudsmannens konklusjon er at det ikke er rettslig grunnlag for å legge avgjørende vekt på foreldelse i voldsoffererstatningssaker som behandles etter forskriften.
3. Dekning av utgifter til advokathjelp etter voldsoffererstatningsloven
Erstatningsnemnda har i sin praksis lagt til grunn at advokatutgifter kan tilkjennes etter voldsoffererstatningsloven § 4 dersom søkeren tilkjennes voldsoffererstatning.
Problemstillingen som er tatt opp herfra, er om det er rettslig grunnlag for nemndas praksis om å dekke advokatutgifter bare når søkeren får medhold i søknaden om voldsoffererstatning.
Nemnda anser at praksisen er forankret i voldsoffererstatningslovens kapittel 1. Det er vist til at det er en forutsetning for å utmåle erstatning etter voldsoffererstatningsloven § 4 at inngangsvilkårene i §§ 1-3 er oppfylt, og at dekning av advokatutgifter derfor forutsetter at søkeren har fått medhold i søknaden.
Den som har lidd personskade som følge av en straffbar handling, «har rett» til voldsoffererstatning, jf. voldsoffererstatningsloven § 1. Hovedregelen for erstatningens utmåling er gitt i voldsoffererstatningsloven § 4 første ledd:
«Voldsoffererstatningen skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden.»
Ordlyden er tilsvarende skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd, og utmålingen av erstatning etter voldsoffererstatningsloven skal så langt som mulig følge alminnelige erstatningsregler, jf. Ot.prp. nr. 4 (2000-2001) punkt 5.8 og Innst. O. nr. 46 (2000-2001) punkt 3.2. Det samme utgangspunktet har vært styrende for senere endringer av loven, jf. Ot.prp. nr. 10 (2007-2008) punkt 3.13. Hovedregelen er at det skal tilkjennes full erstatning, også for påførte og fremtidige utgifter den skadelidte har hatt som følge av skaden. Det følger av rettspraksis og juridisk teori at slike merutgifter dekkes så langt de er en «nødvendig og rimelig» følge av skaden, jf. blant annet Rt. 2009 s. 425 og Rt. 2000 s. 441.
Voldsoffererstatningsloven § 14 femte ledd gir voldsoffererstatningsmyndighetene adgang til å gi forskudd på utgifter til innhenting av erklæring fra lege, tannlege, psykolog og lignende. I Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 8. april 2005 står det at «[d]e som får avslag på voldsoffererstatningssøknaden får ikke refundert noen av sine utgifter». Bestemmelsen omhandler ikke advokatutgifter, og ombudsmannen kan for øvrig ikke se at § 14 femte ledd skal være styrende for den alminnelige erstatningsrettslige vurderingen av dekning av påløpte utgifter, se Ot.prp. nr. 10 (2007-2008) punkt 5.
Dersom søknaden om erstatning ikke ender med at søkeren får medhold, anser nemnda at det heller ikke kan ha vært «nødvendig og rimelig» med advokatutgifter. Med andre ord, for at advokatutgiftene skal kunne dekkes, må de ha vært et nødvendig ledd i en årsakskjede som leder frem til at søkere får tilkjent erstatning.
Personskadeerstatningsutvalget uttalte i NOU 2011:16 Standardisert personskadeerstatning, i punkt 7.6.4 om juridisk bistand, blant annet følgende:
«Hvis utfallet av utredningsprosessen blir at det ikke er adekvat årsakssammenheng, kan det spørres om skadelidte har rett til erstatning for juridisk bistand. En «ren» årsaksbetraktning, sammenholdt med at merutgifter til juridisk bistand skal behandles på linje med andre utgiftsposter, kan tilsi at svaret er nei. På den annen side kan det hevdes at utgifter til juridisk bistand utgjør et formuestap forårsaket av ansvarshendelsen, og som derfor i utgangspunktet er erstatningsmessige etter skl. § 4-1 – innen rammen av det «nødvendige og rimelige». Utvalget har – under tvil – lagt til grunn følgende synspunkt: I saker med vanskelige juridisk-medisinske og juridisk-økonomiske årsaksvurderinger kan det være behov for juridisk bistand, og dekningen av disse merutgiftene bør ikke alene avhenge av utfallet av årsaksvurderingen. Utvalget har funnet dette synspunktet riktig, samtidig som det presiseres at «nødvendig og rimelig»-begrensingen vil sette skranker for omfanget av dekningsgraden i slike tilfeller.»
En tilsvarende rettsforståelse synes å være lagt til grunn av Pasientskadenemnda i blant annet PSN-2012-920. Det vises også til mindretallets vurdering i Erstatningsnemndas saker ENV-2011-648 og ENV-2010-2325:
«Mindretallet viser til at advokatbistanden har vært nødvendig i nærværende voldstilfelle, at utgiftene ikke ville ha vært tilstede uten skaden, og at det ikke er andre dekningsmuligheter for denne utgiften. Mindretallet påpeker at det ikke kan avgjørende at søker ikke er berettiget annen voldsoffererstatning, så lenge søker har hatt behov for advokatbistand i forbindelse med en voldshandling som omfattes av voldsofferstatningsloven § 1.»
Etter ombudsmannens syn harmonerer en slik forståelse med alminnelige erstatningsrettslige hensyn og hensynet til ivaretagelsen av voldsofre. Det er en sentral forutsetning for en fungerende voldsoffererstatningsordning at voldsofre ikke hindres i å oppnå rettskrav på erstatning fordi de ikke har økonomisk mulighet til å skaffe seg nødvendig rettshjelp, jf. Innst. O. nr. 46 (2000-2001). Saker om voldsoffererstatning kan reise kompliserte faktiske og rettslige spørsmål. Pasientskadenemnda har i praksis tilkjent utgifter til juridisk bistand i saker der søkeren har hatt vanskeligheter med å forstå innholdet i sakens dokumenter, eller av andre grunner ikke er i stand til å ivareta sine interesser. Det antas at tilsvarende behov kan gjøre seg gjeldende i voldsoffererstatningssaker.
Slik Statens sivilrettsforvaltning har pekt på, kan ordningen med fritt rettsråd avhjelpe noe i disse situasjonene, jf. rettshjelploven § 11 annet ledd nr. 6. Rettshjelpsordningen har imidlertid mange begrensninger. Videre kan det være forskjellige grunner til at det ikke er søkt om fritt rettsråd eller at behovet for juridisk bistand overstiger det innvilgede beløpet. Det er eksempler på at nemnda har tilkjent dekning for advokatutgifter som overstiger summen gitt som fri rettshjelp, se bl.a. ENV-2013-899.
Det er vanskelig å se at nemndas praksis i seg selv er tilstrekkelig til å danne et rettslig grunnlag for å avslå advokatutgifter når voldsoffererstatningssøknaden avslås. Nemndas publiserte avgjørelser tyder på at praksisen har vedvart siden 2005, mens formuleringen av kravet om medhold har blitt stadig mer kategorisk. Det var som nevnt dissens i nemnda i 2010 og 2011.
Etter ombudsmannens syn tilsier voldsoffererstatningens forarbeider og formål at det tas utgangspunkt i alminnelige erstatningsrettslige prinsipper ved vurderingen av om advokatutgifter skal dekkes i slike saker. Reelle hensyn tilsier også at vurderingen av om det skal gis dekning for advokatutgifter, ikke beror på om utgiften var nødvendig for å få erstatning, men om den var en følge av ansvarshendelsen, og om utgiften var naturlig og berettiget i lys av sakens karakter.
Det er etter dette vanskelig å se at det er tilstrekkelige rettslige holdepunkter for erstatningsnemndas praksis om at søkeren må få medhold i det underliggende erstatningskravet for å få dekket utgifter til advokat. En fortsettelse av nemndas praksis forutsetter etter ombudsmannens mening at den gis en klarere rettslig forankring.
Det bemerkes at så lenge søkeren kan tilkjennes dekning av advokatutgifter selv om søknaden ellers ikke fører frem, vil selv en restriktiv praksis være forenlig med den alminnelige erstatningsretten, da det vil være en oppgave for nemnda å foreta den konkrete vurderingen av om utgiftene skal dekkes.
Konklusjon
Ombudsmannen finner at det ikke er rettslig grunnlag for erstatningsnemndas praksis med å legge avgjørende vekt på om et skadetilfelle er foreldet, i saker etter voldsoffererstatningsforskriften.
Ombudsmannen finner videre at det heller ikke er rettslig grunnlag for nemndas praksis om ikke å dekke advokatutgifter når søkeren ikke får medhold i erstatningskravet.
På begge punktene synes det å ha utviklet seg en mer absolutt praksis enn det er hjemmel for. Det er relevant å legge vekt på tidsmomentet i sakene hvor det foretas en rimelighetsvurdering etter forskriften, men det kan ikke anvendes en generell foreldelsesregel. I vurderingen av om advokatutgifter skal dekkes, er det relevant å legge vekt på at erstatningskravet ikke har nådd frem.
Justis- og beredskapsdepartementet underrettes om disse manglene ved nemndas praksis, jf. sivilombudsmannsloven § 11.