Klagerne søkte om dispensasjon fra kommuneplanens arealdel for oppføring av en bolig nummer to samt garasje på sin eiendom. Eiendommen lå i et område som i kommuneplanens arealdel var avsatt til LNF-formål. Det forelå ingen naboprotester.
Eiendommen var på 4 daa og lå i et kjerneområde for jordbruk. Omtrent 3170 m2 av eiendommen besto av fulldyrket jord. Jorden var bortforpaktet. Eiendommen var ifølge kommunens jordbrukssjef for liten til å kunne understøtte jordbruksproduksjon av et visst omfang.
Eiendommen ble utskilt fra hovedbruket som boligtomt i 1954 og er bebygd med bolig (våningshus) og garasje. Bebyggelsen ble oppført på 1960-tallet.
Klagerne ønsket å oppføre en lavenergibolig samt ny garasje på eiendommen. De ønsket verken å oppgradere eller rive den eksisterende bebyggelsen.
Ettersom området der eiendommen lå var avsatt til LNF-område i kommuneplanens arealdel, var det nødvendig med dispensasjon etter plan- og bygningsloven (plbl.) § 7.
Formannskapet behandlet saken første gang i april 2006. Det vedtok å anbefale at dispensasjon ble gitt. Saken ble deretter forelagt Fylkesmannen i Rogaland og Rogaland fylkeskommune for uttalelse. Fylkesmannen anbefalte at det ikke ble gitt dispensasjon.
Formannskapet vedtok å gi dispensasjon i juni 2006. Det ble vist til at eiendommen ikke var å anse som en landbrukseiendom. Formannskapet la vekt på at jordbruksarealet er lite og at omdisponering derfor etter en samlet vurdering kunne anbefales.
Fylkesmannen i Rogaland påklaget vedtaket. I klagen ble det vist til at det i kommuneplanen var lagt til rette for boligbygging i et område (B11) like sør for det omsøkte området. Området avsatt til boligbygging krevde omdisponering av jordbruksareal. Innvilgelse av dispensasjon ville dermed forsterke arealavgangen på dyrket mark. Videre var det anført at innvilgelse av dispensasjon ville være i strid med intensjonene da område B11 ble tillatt. Til slutt gjorde fylkesmannen gjeldende at bygging var i strid med landbruksinteressene. Fylkesmannen viste til at disse skal ivaretas selv for mindre enheter.
Formannskapet behandlet klagen i oktober 2006. Dispensasjonsvedtaket ble opprettholdt, og klagen oversendt fylkesmannen for avgjørelse.
Fylkesmannen i Vest-Agder, som ble oppnevnt som settefylkesmann i saken, omgjorde kommunens vedtak og avslo søknaden om dispensasjon. Fylkesmannen understreket at de særlige grunner som kan begrunne en dispensasjon i første rekke er knyttet til areal- og ressursdisponeringshensyn. Fylkesmannen fant at slike hensyn («særlige grunner») ikke forelå.
Fylkesmannen la vekt på at området var avsatt til LNF-formål og at tomta var avsatt til kjerneområde landbruk. Selv om tomta var liten og landbrukssjefen hadde anbefalt dispensasjon, la fylkesmannen vekt på at deler av den ble brukt som fulldyrket jord som blir slått og at tomta var omkranset av dyrket mark. Fylkesmannen anså derfor at tiltaket ville komme i konflikt med hensynene bak arealformålet. Ved denne vurderingen ble det sett hen til at Fylkesmannen i Rogaland hadde frarådet dispensasjon.
Klagernes anførsel om usaklig forskjellsbehandling ble ikke tatt til følge. Klagerne hadde i forbindelse med fylkesmannens klagebehandling vist til delingstillatelser for en rekke andre eiendommer.
Fylkesmannen fremholdt at en vurdering av om det foreligger usaklig forskjellsbehandling først vil kunne finne sted dersom vilkåret «særlige grunner» er oppfylt og det skal vurderes om dispensasjon bør gis («kan»-vurderingen).
For øvrig bemerket fylkesmannen at dersom dispensasjon er gitt i saker uten at «særlige grunner» foreligger, kan en annen søker ikke bygge rett på dette i den forstand at det kan anføres at det er usaklig forskjellsbehandling ikke å gi dispensasjon.
Saken ble brakt inn for ombudsmannen. Klagerne ba ombudsmannen undersøke om de var utsatt for usaklig forskjellsbehandling. De påberopte seg som særlig grunn at parsellen ble fradelt for boligformål allerede i 1954.
Etter å ha innhentet og gjennomgått sakens dokumenter, ble det besluttet å undersøke saken nærmere med Fylkesmannen i Vest-Agder. Fylkesmannen ble bedt om å besvare noen spørsmål knyttet til vedtaket.
Ettersom fylkesmannen i sitt vedtak syntes å være av den oppfatning at en påstand om usaklig forskjellsbehandling kun er relevant ved vurderingen av om dispensasjon bør gis, og ikke ved vurderingen av vilkåret «særlige grunner», ble fylkesmannen spurt når og på hvilken måte hun mente en slik påstand er relevant ved vurderingen av dispensasjon etter plbl. § 7. I den forbindelse ble det bedt om fylkesmannens syn på om den praksis som har utviklet seg i andre dispensasjonssaker kan være relevant for den rettslige vurderingen av om lovens krav til «særlige grunner» er oppfylt. Redegjørelsen ble bedt knyttet opp mot sakene inntatt i ombudsmannens årsmelding for 2002 på side 320 og 2006 på side 279. Fylkesmannen ble også bedt om å vurdere om Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2007 s. 257 («Trallfa-dommen») hadde betydning for spørsmålet, og eventuelt på hvilken måte. Fylkesmannen ble spurt på hvilken måte hun anså at hensynet til likebehandling får betydning for om et moment er relevant og hvilken relativ vekt et moment skal tillegges ved «særlige grunner»-vurderingen. Svaret ble bedt gitt i lys av ombudsmannens uttalelser inntatt i årsmeldingen for 2006 på side 279 og 2007 på side 314. Fylkesmannen ble deretter bedt om å vurdere hvorvidt spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling skulle vært nærmere utredet.
For det andre ble fylkesmannen spurt om foreliggende praksis kan ha gitt klagerne forventninger om at dispensasjon ville bli gitt. Det ble vist til at Eigersund kommune i løpet av 2006 hadde gitt dispensasjon i flere delingssaker. Felles for disse sakene var at Fylkesmannen i Rogaland ikke hadde benyttet seg av sin klagerett, selv om fylkesmannen, som statlig planmyndighet, hadde uttalt seg negativt til tiltakene forut for at formannskapet traff selve dispensasjonsvedtaket, jf. plbl. § 7 tredje ledd. Det ble bedt om fylkesmannens syn på om de sakene klagerne hadde vist til var sammenlignbare med deres sak og relevante for anførselen om usaklig forskjellsbehandling. Fylkesmannen ble i den forbindelse bedt om å redegjøre for spørsmålet om hvilken praksis (dvs. fra hvilke forvaltningsinstanser) som skal legges til grunn ved likhetsvurderinger og spørsmål om forskjellsbehandling.
For det tredje ble fylkesmannen spurt om vilkåret for dispensasjon var tilstrekkelig vurdert. Fylkesmannen ble spurt om det var vurdert om og i hvilken utstrekning det var av betydning for dispensasjonsvurderingen at tomta allerede var bebygd og ble benyttet til boligformål. Det ble stilt spørsmål om det var foretatt en konkret vurdering av eiendommens størrelse i forhold til formålene i jordlova. Dette under henvisning til at kommunale jordbruksmyndigheter hadde innstilt på dispensasjon fordi eiendommen etter deres syn ikke var å anse som en landbrukseiendom. Ut fra fylkesmannens vedtak syntes det uklart på hvilken måte fylkesmannen mente det hadde negativ betydning for dispensasjonsvurderingen at tomta skulle være omgitt av dyrket mark, særlig sett i lys av innstillingen fra kommunale jordbruksmyndigheter, bruken av eiendommen til boligformål og det forhold at eiendommen allerede er bebygd. På denne bakgrunn ble fylkesmannen bedt om å kommentere vektleggingen av dette argumentet.
Fylkesmannen bemerket i sitt svar innledningsvis:
«På bakgrunn av Rt-2007-257, legger Fylkesmannen til grunn at det beror på en avveining etter fritt skjønn om vilkårene for dispensasjon er oppfylt. Herunder sluttet Høyesterett seg til lagmannsrettens uttalelse om at ‘hvis en overvekt av hensyn taler for dispensasjon, er det vanskelig å forestille seg at bygningsmyndighetene vil ha en holdbar begrunnelse for å avslå søknaden etter fritt skjønn. Alminnelige saklighetskrav innebærer at bygningsmyndighetene har plikt til å avgjøre saken i samsvar med den avveining man kommer til’. Hensynet til det kommunale selvstyret skal tillegges vekt ved Fylkesmannens prøving av kommunens utøvelse av fritt skjønn, jf. forvaltningsloven § 34, annet ledd.
Videre kreves at plan- og bygningsmyndighetene på en uttømmende måte løfter frem og vurderer de saklige hensyn som gjør seg gjeldende i den konkrete saken. Når det er gjort, vil det ved spørsmålet om det foreligger særlige grunner måtte være et visst spillerom i forhold til den vekt de ulike momentene skal tillegges i dispensasjonsvurderingen, jf. Sivilombudsmannens uttalelse i sak 2004/1243.»
Fylkesmannen svarte følgende på spørsmålet om når og på hvilken måte en påstand om usaklig forskjellsbehandling er relevant ved vurderingen av dispensasjon:
«En påstand om usaklig forskjellsbehandling vil kunne være relevant for vurderingen av om lovens vilkår om ‘særlige grunner’ er oppfylt. I den grad de saker klager har vist til som grunnlag for forskjellsbehandlingen, kan si noe om tolkingen av ‘særlige grunner’, og praktiseringen av dispensasjonsbestemmelsen, vil klageinstansen måtte vurdere hvilke konsekvenser dette kan få for klagers sak. Ved vurderingen av hensynets relative vekt, legger Fylkesmannen til grunn at likebehandlingshensynet vil kunne tillegges større vekt ved dispensasjon fra arealplan enn fra lovbestemmelser som bæres av nasjonale hensyn, for eksempel pbl. § 17-2. På den annen side anses det viktig at kommunens arealplan skal være et reelt, rettslig styringsredskap for arealbruken, og at en utstrakt bruk av dispensasjonsbestemmelsen for å oppnå en annet arealbruk, vil uthule kommuneplanens virkning og forutsigbarhet i strid med pbl. § 20-6.
Idet klager i denne saken har vist til flere saker der dispensasjon er gitt, vil det være et forhold av rettslig relevans, som må tas i betraktning ved den konkrete dispensasjonsvurderingen. Fylkesmannen ser det derfor som uheldig at det i vedtak av 3. september 2007 er uttalt at en vurdering av om det foreligger usaklig forskjellsbehandling først vil kunne finne sted dersom vilkåret ‘særlige grunner’ er oppfylt.»
Fylkesmannen uttalte videre:
«Det bemerkes imidlertid at en forutsetning for at en anførsel om usaklig forskjellsbehandling skal kunne føre frem, er at det dreier seg om like/sammenlignbare saker i forhold til faktiske og rettslige forhold. De saker som er anført av klager i angjeldende sak, er til dels ulike mht faktiske forhold. Vektleggingen av hensynene bak kommuneplanen vil således kunne ha ulik vekt. Kommunens administrasjon har innstilt på at vilkåret for dispensasjon ikke er til stede, men søknadene er ved politisk behandling blitt innvilget, med ulik begrunnelse. Fylkesmannen ser imidlertid at anførselen om at Fylkesmannen i Rogaland har unnlatt å påklage andre lignende dispensasjonsvedtak innen samme planformål i området, samt at klage er trukket i en lignende dispensasjonssak, burde vært undersøkt nærmere herfra. Dette på bakgrunn av at referansesakene i utgangspunktet er relevante for spørsmålet om det foreligger usaklig forskjellsbehandling, jf. Sivilombudsmannens uttalelse i sak 2003-0431 og i uttalelse inntatt i årsmelding 2004 s. 53. Til spørsmålet om hvilken praksis om skal legges til grunn ved likhetsvurderinger og spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling, legger Fylkesmannen til grunn at forvaltningen må bedømmes under ett og at det er den samlede behandlingen sakene har fått i de lokale/regionale/sentrale instans som må legges til grunn, jf. også Eckhoff/Smith Forvaltningsrett (8. utgave) side 384.»
Til spørsmålet om betydningen av at tomta allerede var bebygd og ble brukt til boligformål, svarte fylkesmannen at hun i sin vurdering hadde «tatt hensyn til at det på omsøkte eiendom eksisterer en bolig som ble godkjent i 1968 og en garasje som ble godkjent i 1970». Til spørsmålet om eiendommens størrelse i forhold til formålene i jordlova, bemerket fylkesmannen at «eiendommens størrelse har vært en del av sakens opplysning». Når det gjaldt vektleggingen av at tomta skal være omgitt av dyrket mark, fremholdt fylkesmannen at hun hadde «lagt vekt på at deler av eiendommen brukes som fulldyrket jord som blir slått, og at eiendommen i stor grad er omkranset av dyrket mark». Fylkesmannen mente at en ny bolig vil komme i konflikt med hensynene bak kommuneplanens LNF-formål, og at disse hensynene blir skadelidende. For øvrig viste fylkesmannen til at landbrukssjefen hadde uttalt at samtykke kunne gis etter jordlova, men at vurderingen etter plan- og bygningsloven vel måtte veie tyngst. Fylkesmannen bemerket at landbruksmyndighetenes uttalelse og behandling etter jordlova var vektlagt, men at dispensasjonsvurderingen etter plbl. § 7 i forhold til kommuneplanens arealformål er «videre og mer omfattende» enn vurderingen fra lokale jordbruksmyndigheter.
Klagerne fremholdt at fylkesmannen svarte «avvikende og unøyaktig» på spørsmålene herfra. De var ikke enige i fylkesmannens oppfatning om at de påberopte referansesakene «er til dels ulike mht faktiske forhold» og fremholdt at den største ulikheten var at det i de syv referansesakene også var søkt om deling etter jordlova § 12. Videre bemerket klagerne at det hadde vært ønskelig om fylkesmannen «hadde veid alle de sju andre sakene sine særlige grunner opp mot vår sak som ikke hadde nok særlige grunner». Klagerne kunne ikke se at fylkesmannen hadde gjort annet enn å bekrefte at vurderingene som etterspurt i spørsmål tre herfra var foretatt. Når det gjaldt fylkesmannens konkrete argumenter, presiserte klagerne at det ikke er riktig at eiendommen blir brukt til fulldyrket jord som blir slått. De bekreftet at det er gress på den delen av eiendommen som ikke er bebygd, men dette blir ikke brukt til landbruksformål og de har heller ingen planer om å bruke det til slikt formål. Videre opplyste de at eiendommen ligger helt i utkanten av kjerneområdet for landbruk. Klagerne kommenterte at fylkesmannen hadde lagt til grunn at eiendommen er «omkranset» av dyrket mark. De opplyste i den forbindelse at eiendommen på to sider grenser til andre privat bebygde eiendommer, at en side grenser til hovedveien og at den siste siden, som grenser mot sjøen, distanseres fra dyrket mark med en bratt skrent. Slik klagerne så det, var det ikke grunnlag for å si at eiendommen «omkranses av dyrket mark». Klagerne kunne videre ikke se at fylkesmannen hadde konkretisert hvilke konflikter som vil oppstå eller hvilke hensyn som blir skadelidende dersom tiltaket godkjennes.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Tiltaket er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven (plbl.) 14. juni 1985 nr 77 § 93. Tiltak nevnt i denne bestemmelsen må ikke være i strid med arealbruk eller bestemmelser fastlagt i endelig arealplan, jf. plbl. § 20-6 annet ledd. Tiltaket skal gjennomføres i et område avsatt til LNF-formål. Tiltaket skal benyttes til ordinært boligformål, og er derfor i strid med LNF-formålet i arealdelen. Derfor kreves det dispensasjon fra kommuneplanen etter plbl. § 7. En forutsetning for å gi dispensasjon er at det foreligger «særlige grunner».
Fylkesmannen har tatt et korrekt rettslig utgangspunkt når hun legger til grunn at de særlige grunner som kan begrunne en dispensasjon i første rekke er knyttet til areal- og ressursdisponeringshensyn. Fylkesmannen har konkludert med at slike hensyn ikke foreligger, og at vilkåret «særlige grunner» derfor ikke er oppfylt. Videre har fylkesmannen lagt vekt på at området er avsatt til LNF-formål og at tomta er avsatt til kjerneområde landbruk. Selv om tomta er liten, har fylkesmannen vektlagt at deler av den brukes som fulldyrket jord som blir slått og at tomta er omkranset av dyrket mark. Fylkesmannen har derfor ansett at tiltaket vil komme i konflikt med hensynene bak arealformålet. Ved denne vurderingen er det sett hen til at Fylkesmannen i Rogaland frarådet dispensasjon.
Fylkesmannen har ikke tatt klagernes anførsel om usaklig forskjellsbehandling til følge. I vedtaket har fylkesmannen lagt til grunn at en vurdering av om det foreligger usaklig forskjellsbehandling først vil kunne finne sted dersom vilkåret «særlige grunner» er oppfylt og det skal vurderes om dispensasjon bør gis («kan»-vurderingen).
I den offentlige forvaltningen gjelder det ulovfestede prinsippet at like saker skal behandles likt. Usaklig forskjellsbehandling kan medføre at et vedtak anses ugyldig. For at en anførsel om forskjellsbehandling skal føre frem, er det en forutsetning at det dreier seg om like saker både i faktisk og rettslig henseende. Likhetsprinsippet bygger på rettferdighetsbetraktninger og innebærer at de forvaltningsavgjørelser som fattes må bygge på en objektiv og saklig vurdering som sikrer likhet og rettssikkerhet. Når det skal tas stilling til spørsmålet om forvaltningen har utøvet forskjellsbehandling, er det ikke nødvendigvis noe galt med den enkelte avgjørelsen. Feilen kan bestå i at forvaltningen ikke kan gi noen saklig grunn for ikke å følge en konsekvent praksis.
Et sentralt spørsmål i denne saken er om vurderingen av usaklig forskjellsbehandling først skal foretas etter vurderingen av om særlige grunner foreligger. Til grunn for fylkesmannens avgjørelse ligger en oppfatning om at vurderingen av usaklig forskjellsbehandling er knyttet til situasjonen når «særlige grunner» først anses å foreligge. Fylkesmannen legger her en feilaktig rettsoppfatning til grunn. Jeg har uttalt meg om dette spørsmålet tidligere, jf. blant annet saken inntatt i årsmeldingen for 2002 på side 320. Synspunktene er gjentatt i saken inntatt i årsmeldingen for 2006 på side 279. I den første saken fremholdt jeg at en påstand om usaklig forskjellsbehandling i en sak om dispensasjon har relevans både ved vurderingen av forvaltningens frie skjønn og ved den rettslige vurderingen av om lovens krav til særlige grunner er oppfylt. I en sak om dispensasjon etter plbl. § 7, vil spørsmålet om det foreligger en usaklig forskjellsbehandling først og fremst ha relevans ved vurderingen av forvaltningens frie skjønn, det vil si spørsmålet om dispensasjon bør gis når det er slått fast at særlige grunner foreligger. Den praksis som har utviklet seg i andre dispensasjonssaker, kan imidlertid også være relevant for den rettslige vurderingen av om lovens krav til «særlige grunner» er oppfylt. En påstand om usaklig forskjellsbehandling må, etter omstendighetene, også behandles av klageinstansen i lys av dette. I praksis må forvaltningen etter omstendighetene prøve anførselen om usaklig forskjellsbehandling i forhold til vurderingen av «særlige grunner» i tidligere sammenlignbare saker. Slik jeg ser det, vil dette kunne gjelde desto mer etter Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2007 s. 257, hvor det fastslås at det er en glidende overgang mellom vurderingen av om særlige grunner foreligger og vurderingen av om dispensasjon kan gis. Ettersom fylkesmannen i brevet hit 29. februar 2008 opplyser at hun ser det som «uheldig at det i vedtak av 3. september 2007 er uttalt at en vurdering av om det foreligger usaklig forskjellsbehandling først vil kunne finne sted dersom vilkåret «særlige grunner» er oppfylt», er det ikke grunn for meg til å problematisere dette ytterligere. Fylkesmannen må vurdere klagernes anførsel på nytt. I den nye vurderingen er det naturlig at fylkesmannen nærmere tar stilling til om de sakene klagerne har vist til er sammenliknbare i rettslig og faktisk henseende. Jeg viser for så vidt til klagernes brev hit 29. februar 2008, der de sier seg uenige i fylkesmannens oppfatning om at de påberopte referansesakene «er til dels ulike mht faktiske forhold» og fremholder at den største ulikheten er at det i de syv referansesakene også var søkt om deling etter jordlova § 12.
Det neste spørsmålet er om fylkesmannen for øvrig på en tilstrekkelig måte har vurdert om vilkåret for å dispensere er oppfylt. I vedtaket har fylkesmannen ikke funnet å kunne legge vekt på at eiendommen ble fradelt som boligtomt i 1954. Dette under henvisning til at kommunen senere «har valgt at området skal disponeres som LNF-formål». Fylkesmannen har blant annet vist til at kommunen har ønsket at boligbygging skal skje i område B11. Synspunktene er gjentatt i svarbrevet hit. Jeg har ikke innvendinger mot at det som utgangspunkt ikke kan vektlegges at eiendommen ble fradelt som boligtomt når kommunen senere har bestemt at den skal reserveres for LNF-formål. At et nærliggende område B11 er avsatt til boligbygging, kan imidlertid vanskelig i seg selv avskjære muligheten for dispensasjon på klagernes tomt.
Videre har fylkesmannen vurdert om de hensynene som begrunnet innføringen av gjeldende arealanvendelse blir skadelidende ved at det gis dispensasjon. Her har fylkesmannen, for det første, lagt til grunn at deler av tomta brukes til fulldyrket jord som blir slått. For det andre, har fylkesmannen forutsatt at eiendommen i stor grad er «omkranset av dyrket mark». Sammen med det forhold at Fylkesmannen i Rogaland frarådet kommunen å dispensere, har fylkesmannen konkludert med at «ny bolig som omsøkt vil komme i konflikt med hensynene bak arealformålet». Fylkesmannen mener at det ikke foreligger «en overvekt av hensyn som taler for at dispensasjon skal kunne innvilges». Til dette har klagerne innvendt at det ikke er riktig at eiendommen blir brukt til fulldyrket jord som blir slått. De bekrefter at det er gress på den delen av eiendommen som ikke er bebygd, men opplyser at dette ikke blir brukt til landbruksformål og at de ikke har planer om å bruke det til slikt formål. Videre opplyser de at eiendommen ligger helt i utkanten av kjerneområdet for landbruk. De hevder også at det ikke er grunnlag for å si at eiendommen «omkranses av dyrket mark» og har nøye beskrevet hvordan tomta ligger i forhold til nabotomter, hovedvei med videre. Fylkesmannen har ikke funnet grunn til å kommentere disse opplysningene fra klagerne og saken fremstår derfor som ufullstendig opplyst i forhold til hva som er riktig faktum. Jeg er også enig med klagerne i at det er vanskelig å se at fylkesmannen har vært særlig konkret når det gjelder hvilke konflikter hun mener vil oppstå eller hvilke hensyn som blir skadelidende dersom tiltaket godkjennes sett på bakgrunn av at tomta allerede er i bruk til boligformål.
Samlet sett er det etter dette slike svakheter ved vedtaket 3. september 2007 at jeg må be fylkesmannen vurdere saken på nytt. Slik jeg ser det, har ikke fylkesmannen foretatt en tilstrekkelig konkret og reell vurdering av hvorvidt det foreligger «særlige grunner» til å dispensere. Fylkesmannen har videre unnlatt å ta stilling til betydningen av de referansesakene klagerne har vist til. Heller ikke har fylkesmannen i tilstrekkelig grad vurdert hvordan hensynene bak LNF-formålet eventuelt blir skadelidende ved at det dispenseres. I forbindelse med fylkesmannens fornyede vurdering må klagernes innvendinger mot påstanden om at eiendommen blir brukt til fulldyrket jord som blir slått undersøkes nærmere. Det samme må innvendingene knyttet til fylkesmannens påstand om at eiendommen omkranses av dyrket mark.
Jeg ber om å bli holdt orientert om hva fylkesmannen foretar seg videre i saken».
Fylkesmannen i Vest-Agder fremholdt senere at klagerne ikke hadde aktuell interesse i å få vurdert spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling. Dette fordi de hadde søkt om å rive eksisterende bolig og oppføring av ny bolig og garasje, og fått innvilget søknaden.
Etter en del korrespondanse mellom fylkesmannen, klagerne og ombudsmannen kom ombudsmannen – etter en helhetsvurdering med vekt på den tid som var gått og de ressurser som var brukt – til at det riktige ville være å la saken bero.