Seks lærere i Notodden kommune fikk over en periode på om lag to år for mye utbetalt i lønn. Etter ytterligere fire måneder krevde kommunen tilbakebetalt det som var feilutbetalt. Spørsmålet om tilbakebetaling må løses etter den ulovfestede læren om condictio indebiti. Ombudsmannen har etter en konkret helhetsvurdering av hvert av de seks kravene kommet til at det ikke er grunnlag for tilbakesøking for noen av dem. Kommunens saksbehandling kritiseres, ettersom det ikke synes å ha vært foretatt en konkret rimelighetsvurdering av om det var grunnlag for tilbakesøking av det enkelte kravet, slik læren om condictio indebiti forutsetter.

Saken gjelder tilsetting av turnusleger ved Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø våren 2014 og høsten 2014. Sykehuset benyttet et egenutviklet poengsystem for å vurdere søkerne. Sykehusets bruk av poengsystemet synes ikke å være egnet til å skille ut de søkerne som er best kvalifisert for stillingene. De kriteriene som gir poeng samsvarer ikke fullt ut med kvalifikasjonskravene i utlysningsteksten, og vektingen av kriteriene i poengsystemet er ikke fullt ut i samsvar med kvalifikasjonsprinsippet. Det er tatt utenforliggende hensyn ved at lokal tilknytning ble tillagt avgjørende vekt ved en av tilsettingene. Sykehusets utredning av saken fremstår som mangelfull. Det burde vært foretatt en samlet helhetsvurdering av kompetansen til de best kvalifiserte søkerne, og gjennomført intervjuer, og i alle fall undersøkt referanser, for alle søkerne som ble tilbudt stilling, og for de med lik poengsum som var aktuelle for tilsetting. De sentrale vurderingene i saksbehandlingen bør nedtegnes skriftlig, noe som i liten grad er gjort i de undersøkte sakene. Samlet sett knytter det seg usikkerhet til om de best kvalifiserte søkerne ble tilsatt ved de to tilsettingsrundene.

Saken gjelder spørsmålet om et uttrekk som var vedlagt et utgående dokument hos Vegdirektoratet, skulle vært arkivert og journalført. Ombudsmannen er kommet til at dokumentet skulle vært arkivert og journalført, og at Samferdselsdepartementets saksbehandlingstid var for lang.

Saken gjelder Trygderettens myndighetsområde, nærmere bestemt om Trygderetten skal behandle saker om dekning av utgifter til planlagt sykehusbehandling i et annet EØS-land i medhold av EØF-forordning 1408/71 artikkel 22 (nå forordning 883/2004 artikkel 20). Ombudsmannen syn er at tvister etter artikkel 22 i forordning 1408/71 (og nå artikkel 20 i forordning 883/2004) gjelder en rettighet etter folketrygdloven, og at det faller innenfor Trygderettens myndighetsområde å realitetsbehandle slike saker.

Saken gjelder Porsanger kommunes underretning om klageadgang og klagefrist ved utskriving av eiendomsskatt. Ombudsmannen er kommet til at Porsanger kommunes praksis med å underrette om klageadgang og klagefrist på eiendomsskattevedtak ved kunngjøring i lokalavisene, neppe vil oppfylle kravene til underretning om vedtak som stilles i forvaltningsloven § 27 tredje ledd. Informasjon om blant annet klageadgang og klagefrist må etter ombudsmannens syn fremgå av den enkelte eiendomsskatteseddel, for at underretningen om vedtaket skal oppfylle kravene som stilles i forvaltningsloven § 27 tredje ledd.

Over flere år har ombudsmannen fulgt særskilt med på saksbehandlingstiden ved Nav Internasjonalt. Nav Internasjonalt har også det siste året pekt seg ut som et av de Nav-organene ombudsmannen mottar flest klager på, og da særlig knyttet til saksbehandlingstiden i sykepengesaker og saker om uføretrygd der bruker er bosatt i utlandet. På denne bakgrunn ble Nav Internasjonalt bedt om å gi en oversikt over saksbehandlingstiden på disse saksfeltene. Det ble videre blant annet bedt opplyst om Nav Internasjonalt oppgir reell forventet saksbehandlingstid i de foreløpige svarene og hvorvidt det sendes ut forsinkelsesmeldinger. Ombudsmannen uttalte at den lange saksbehandlingstiden vanskelig kunne kritiseres når forsinkelsen skyldtes ressurssituasjonen og sakene undergis en forsvarlig prioritering. Imidlertid kunne ikke brukerens rett til å bli orientert om saksbehandlingstiden og forsinkelser underveis settes til side som følge av manglende ressurser. Nav Internasjonalt ble bedt om å holde ombudsmannen orientert om behandlingen av uføretrygdsaker bosatt utland mottatt før 1. januar 2015, og om muligheten for å orientere disse brukerne om videre saksbehandlingstid. Nav Internasjonalt opplyste at i løpet av januar 2016 ble de aktuelle brukerne orientert om videre saksbehandlingstid.

Saken gjaldt avslag på krav om dekning av sakskostnader påløpt ved klage på eiendomsskattetaksten for en næringsseksjon eid av et eiendomsselskap. Det ble også klaget over avslag på krav om tilbakebetaling av innbetalt eiendomsskatt for årene 2011- 2013. I 2014 påklaget et eiendomsselskap eiendomsskattetaksten fra 2005 for en eiendom. Som følge av dette ble taksten endret fra og med 2014. Eiendomsselskapet krevde deretter å få dekket sakskostnadene, men fikk avslag. Vurderingen var om det var «urimelig om skattyteren måtte dekke [kostnadene] selv», jf. ligningsloven § 9-11 nr. 4. Ombudsmannen mente at det skal foreligge spesielle forhold før kommunen blir ansvarlig for sakskostnader i eiendomsskattesaker der det ikke blir funnet feil ved det opprinnelige eiendomsskattevedtaket, men eiendomsskattetaksten likevel blir endret. Slik saken var opplyst tydet det på at det var endringer i faktiske omstendigheter som førte til en endring av taksten fra og med 2014, og ikke at det forelå en feil ved takseringen i 2005. Ombudsmannen kom til at det ikke var grunnlag for rettslige innvendinger mot klagenemndas avslag på kravet om sakskostnader og tilbakebetaling.

Ombudsmannen har av eget tiltak tatt opp spørsmål om offentlige ansattes ytringsfrihet med Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som har ansvar for den sentrale arbeidsgiverfunksjonen i staten. Undersøkelsene har blant annet vist at Etiske retningslinjer for statstjenesten går for langt i å begrense offentlig ansattes ytringsfrihet, og at det er tvilsomt om disse retningslinjene er i overenstemmelse med Grunnloven § 100. Ombudsmannen mener det er behov for konkrete tiltak for å styrke offentlig ansattes ytringsfrihet, og at dette mest hensiktsmessig kan skje gjennom en mer aktiv veiledning fra departementets side. Anbefalte tiltak er å revidere/opprette rundskriv til kommunene om de ansattes ytringsfrihet, samt revidere Etiske retningslinjer for statstjenesten.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader i medhold av forvaltningsloven § 36 etter Hordaland fylkeskommunes endring av en tillatelse til lokalitet for akvakultur. Fylkeskommunen avslo kravet fordi tillatelsen ikke var endret til gunst for en part, og fordi endringen av tillatelsen skyldes forhold utenfor fylkeskommunens kontroll. Ombudsmannen er kommet til at fylkeskommunen ikke kan avslå sakskostnadskravet med den begrunnelsen som er gitt. Klagerne må anses som part etter forvaltningsloven § 36, og tillatelsen er endret til gunst for dem. Videre var fylkeskommunens opprinnelige tillatelse ugyldig. Sakskostnadskravet kan dermed ikke avslås med grunnlag i kontrollunntaket i forvaltningsloven § 36.

Saken gjelder dekning av påløpte sakskostnader i tilfeller der en part bringer en uttalelse fra Likestillings- og diskrimineringsombudet inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda og får endret ombudets uttalelse (får et annet resultat) til sin gunst. Ombudsmannen har – etter en samlet vurdering av rettskildene – tatt Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets redegjørelse for dets syn på dekning av sakskostnader i brev hit 12. november 2015 til etterretning. Dermed legger ombudsmannen til grunn at departementets syn på dekning av sakskostnader i saker der en part bringer saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda og får «endret» ombudets uttalelse til sin gunst, er gjeldende rett. Det innebærer at sakskostnadsdekning bare innrømmes når ombudet treffer vedtak i motsetning til å avgi en uttalelse. Departementets standpunkt nå innebærer imidlertid en erkjennelse av at rettskildesituasjonen tidligere var uklar. I tillegg har nemnda i sin praksis behandlet krav om sakskostnadsdekning ut fra det som fremstår som en forsvarlig anvendelse av forvaltningsloven § 36. God forvaltningsskikk tilsier da at en mer restriktiv sakskostnadsdekning bare implementeres med virkning for fremtiden. Partskrav om dekning av sakskostnader som er fremmet før nemnda kommuniserer utad departementets syn på gjeldende rett, bør etter ombudsmannens syn imøtekommes ut fra en analogisk anvendelse av forvaltningsloven § 36.