Saken gjaldt fastsettelse av bosted i fiskermanntallet. Hvor fiskerne er og har vært registrert i manntallet er avgjørende blant annet for adgangen til å fiske kongekrabbe i Finnmark. Fiskeridirektoratet vedtok våren 2021 å endre en fiskers bosted i fiskermanntallet fra Nordkapp kommune i Finnmark til Vestvågøy kommune i Nordland. I bostedsvurderingen tok direktoratet utgangspunkt i folkeregisterloven § 5-1 andre ledd, som sier at personer skal regnes som bosatt der de tar overveiende døgnhvile. Direktoratet kom til at fiskerens reelle bosted var en bolig i Vestvågøy kommune som fiskeren kjøpte høsten 2020, til tross for at denne boligen ble utleid i det aktuelle tidsrommet. Sivilombudet var enig med Fiskeridirektoratet i at reglene om bosted i folkeregisterloven og folkeregisterforskriften er avgjørende for hvor fiskere skal registreres som bosatt i fiskermanntallet. Klageren syntes å ha oppholdt seg overveiende i Vestvågøy kommune. Det var imidlertid feil av direktoratet å registrere klageren som bosatt i den utleide boligen dersom direktoratet mente at klageren under oppholdene i Vestvågøy kommune hadde tatt døgnhvilen hos familiemedlemmer. Dersom klageren tok overveiende døgnhvile hos familiemedlemmene, skulle klageren vært registrert som bosatt der.

Saken gjaldt bosteds- og botidskrav for deltakelse i fiske av kongekrabbe. En fisker søkte høsten 2021 om deltakelse i fangst av kongekrabbe, men Fiskeridirektoratet avslo søknaden. Direktoratet mente fiskeren ikke oppfylte kravet om botid i Finnmark. I vurderingen av hvor fiskeren hadde vært reelt bosatt tok direktoratet utgangspunkt i folkeregisterloven § 5-1 andre ledd om krav til overveiende døgnhvile, og kom til at fiskeren ikke var reelt bosatt i Finnmark før i januar 2021. Fiskeren oppfylte derfor ikke kravet om botid i Finnmark. Sivilombudet var enig med Fiskeridirektoratet i at reglene om bosted i folkeregisterloven og folkeregisterforskriften er avgjørende for fastsettelse av reelt bosted ved vurdering av botidskravet i deltakerforskriften for 2022 § 40 bokstav d. Ombudet kom videre til at direktoratets fastsettelse av klagerens reelle bosted ikke var basert på en riktig anvendelse av reglene i folkeregisterloven og folkeregisterforskriften. Mye talte likevel for at klageren ikke var reelt bosatt i Finnmark før i januar 2021, slik at kravet om botid i Finnmark ikke var oppfylt på vedtakstidspunktet.

Saken gjelder klager over Statsforvalteren i Oslo og Vikens avgjørelse i en tilsynssak om brudd på taushetsplikt. I forbindelse med behandlingen av en søknad om BPA hadde saksbehandleren gjort oppslag i klagerens journaler fra samtaler med en behandler om psykisk helse. Klageren hadde gitt samtykke til at kommunen kunne innhente nødvendige opplysninger. Klagerens sentrale anførsel var at behandleren ikke skulle lagret journalen på et sted som var tilgengelige for oppslag fra saksbehandleren. Det ble også anført at saksbehandleren hadde brutt taushetsplikten ved å lese journalen. Statsforvalteren omtalte bare den sistnevnte anførselen, og konkluderte med at taushetsplikten ikke brutt. Sivilombudet er kommet til at det var i strid med begrunnelsesplikten i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a at ikke klageren ble informert om hvorfor hans hovedanførsel om at journalen var lagret på feil sted ikke ble behandlet videre. Ombudet ber Statsforvalteren sikre at det i fremtidige saker gis en begrunnelse for hvorfor vesentlige anførsler er utelatt fra tilsynssaker. Ombudet har videre kommet til at det er begrunnet tvil om saken var tilstrekkelig utredet til å konkludere med at det ikke var brudd på taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21 a. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken på nytt. Ombudet har også merknader til kommunens praksis med å gi saksbehandlere tilgang til journaler for psykisk helse. Etter ombudets syn gir denne praksisen risiko for brudd på helsepersonelloven § 21 a. Statsforvalteren har påpekt at det er nødvendig med fokus for å unngå spredning av sensitiv informasjon i større grad enn nødvendig og utover det samtykket er ment å omfatte, og at de vil ta med seg dette i sitt videre tilsynsarbeid. Ombudet ber Statsforvalteren være oppmerksom på risikoene denne saken har avdekket.

Saken gjelder retten til innsyn i hvem som har skrevet pasientjournal. Klagerne hadde i utgangspunktet rett til innsyn i pasientjournalen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1. Stjørdal kommune skjermet navnet til personen som hadde skrevet pasientjournalen med henvisning til arbeidsgivers plikt til å sikre at ansatte ikke utsettes for trakassering, annen utilbørlig adferd, vold eller trusler, jf. arbeidsmiljøloven § 3-4 nr. 3 og 4. Statsforvalteren hadde omgjort kommunens innsynsnektelse, uten at kommunen rettet seg etter vedtaket. Hovedspørsmålet er om kommunen kan anvende arbeidsmiljøloven § 4-3 til å nekte innsyn i pasientjournalen fordi kommunen mener klagerne vil bruke opplysningene på en krenkende måte overfor kommunens arbeidstaker. Saken reiser også spørsmål om kommunen som underinstans har plikt til å rette seg etter klageinstansens endelige vedtak. Stjørdal kommune skulle etter ombudets syn ha rettet seg etter Statsforvalterens endelige vedtak i saken. Ombudet ber kommunen gjennomføre Statsforvalterens vedtak. Stjørdal kommune har videre lagt feil rettsanvendelse til grunn for innsynssaken. Kommunen kan ikke benytte arbeidsmiljøloven § 4-3 for å innskrenke retten til innsyn i pasientjournalen. Etter ombudets oppfatning må unntak fra innsynsretten hjemles i unntaksreglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd eller forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav b. Kommunen har ikke vist til konkrete holdepunkter for at det er grunnlag for å holde tilbake den ansattes navn og stilling etter disse bestemmelsene. Ombudet ber kommunen merke seg ombudets vurderinger av anvendelse av arbeidsmiljøloven § 4-3 i lignende fremtidige saker.

Saken gjelder krav om innsyn i Larvik kommunes digitale «politikerportal». Politikerportalen er en webløsning der alle saker som skal til behandling i folkevalgte organer gjøres tilgjengelige for medlemmene av de folkevalgte organene. Politikerportalen har en funksjon kalt «bobla» der de folkevalgte i forkant av møtene kan sende inn skriftlige forslag til vedtak. Forslagene kan fremsettes, tilbaketrekkes og endres frem til det folkevalgte organet trer sammen i møte og eventuelt voterer over forslaget. Statsforvalteren stadfestet kommunens avvisning av kravet om innsyn i «bobla». Forslagene i «bobla» var etter Statsforvalterens vurdering ikke ferdigstilte dokumenter før de ble lagt frem i det aktuelle folkevalgte organets møte, jf. offentleglova § 4. I forbindelse med Sivilombudets undersøkelser skrev Statsforvalteren at politikernes forslag i «bobla» ikke er omfattet av virkeområdet til offentleglova § 16 første ledd bokstav a om saksframlegg. Sivilombudet kom til at medlemmer av kommunale folkevalgte organer kan utarbeide «saksframlegg med vedlegg», men at offentleglova § 16 første ledd bokstav a ikke omfatter saksbehandling som er møtepliktig etter kommuneloven § 11-2 første ledd. Ombudet mente mye talte for at det foregikk møtepliktig saksbehandling i «bobla», og at kommunen ikke hadde overholdt krav til kunngjøring, saksliste og møteoffentlighet. Dersom medlemmenes aktivitet i «bobla» skulle vært gjort i møte etter kommuneloven § 11-2, mente ombudet at møteoffentlighetsprinsippet som ligger til grunn for kommuneloven § 11-5 ga rett til innsyn i den møtepliktige aktiviteten, så langt aktiviteten ikke oppfylte vilkårene i § 11-5 andre eller tredje ledd om møtelukking. Ombudet mente videre at Statsforvalteren ikke hadde oppfylt kravene til klageinstansens utrednings- og prøvingsplikt. Ombudet var også i tvil om politikerportalen, slik bruken av den var beskrevet i denne saken, var forenlig med forvaltningslovens, offentleglovas og kommunelovens rettslige rammer for saksbehandlingen. Ombudet ba Statsforvalteren være oppmerksom på at tilsvarende problemstilling også kunne oppstå i andre kommuner. Ombudet ba Statsforvalteren behandle saken på nytt og om å bli underrettet om utfallet innen 20. januar 2023.

Saken gjelder vedtak av en reguleringsplan for landbasert oppdrett og tilknyttet, sjørettet næringsvirksomhet på Toftøya i Brønnøy kommune. Planen ble utarbeidet delvis parallelt med ny kommuneplan. Begge planene ble konsekvensutredet, men uten at utredning av alternative lokaliteter inngikk. Etter innsigelse fra Statsforvalteren i Nordland - grunnet virkningene for naturmangfold og friluftsliv - stadfestet Kommunal- og distriktsdepartementet reguleringsplanen. Norges Naturvernforbund klagde saken inn for Sivilombudet, og anførte at alternative lokaliteter skulle ha vært konsekvensutredet. Ombudet kom til at det var begrunnet tvil ved om undersøkelsene av om det fantes «relevante og realistiske alternativer» til plasseringen av næringsområdet på Toftøya, var omfattende nok til å tilfredsstille kravene i konsekvensutredningsforskriften, jf. forskriften § 19 siste ledd. Ombudet mente videre at det ikke var gitt en tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor plasseringen på Toftøya ble ansett som det eneste relevante og realistiske alternativet. Undersøkelsene var heller ikke godt nok dokumentert. Etter ombudets syn var det også begrunnet tvil ved om kriteriene som var lagt til grunn ved vurderingen av om det fantes aktuelle alternativer, var egnet til å skape et tilstrekkelig bredt kunnskapsgrunnlag om ulike lokaliseringer og måter å gjennomføre prosjektet på. Etter ombudets syn kunne det ikke utelukkes at manglene hadde hatt innvirkning på resultatet, jf. forvaltningsloven § 41. Ombudet ber departementet vurdere saken på nytt.

Under behandlingen av en anke til Trygderetten kom Nav Klageinstans til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst, og besluttet at den skulle sendes tilbake til Nav Arbeid og ytelser for ny behandling. Saken ble ikke undergitt noen form for prioritering, men ble behandlet som en ny sak i underinstansen. Klageren henvendte seg til Sivilombudet, og viste til at den samlede saksbehandlingstiden var lang og at saken burde prioriteres. Sivilombudet tok saken opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet som ble spurt om Navs rutiner for å prioritere saker som ble hjemsendt fra Nav Klageinstans. Direktoratet var enig i at hjemsendte saker skulle prioriteres, og at det var beklagelig at dette ikke ble gjort i saken ombudet tok opp. Direktoratet vil orientere Nav Arbeid og ytelser, Nav Familie- og pensjonsytelser og Nav Klageinstans for å sikre at rutiner for prioritering av hjemsendte saker er på plass og blir fulgt.

Saken gjelder en kontrollkommisjons vedtak om forlengelse av tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3-3 og § 3-8. Sivilombudet kom til at kontrollkommisjonens begrunnelse for fortsatt tvungent psykisk helsevern ikke oppfylte kravene til begrunnelse i forvaltningsloven § 25 og psykisk helsevernforskriften § 55 tredje ledd. Kommisjonens begrunnelse for at vilkårene for tvungent psykisk helsevern var oppfylt, var mangelfull. Det skulle videre fremgått av vedtaket hvilke faktiske forhold kommisjonen la til grunn, samt at det skulle vært redegjort for innholdet i regelen om bortfall av samtykkekompetanse i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Videre mente ombudet at det skulle fremgått av vedtaket at klagerens menneskerettslige anførsel hadde blitt sett og vurdert, jf. forvaltningsloven § 25 og § 34 andre ledd, samt kravene til god forvaltningsskikk. Ombudet ba kommisjonen vurdere saken på nytt og begrunne vedtaket i samsvar med merknadene i denne uttalelsen.

Ombudet ga i 2018 og 2019 uttrykk for bekymring for svært lang saksbehandlingstid i Skatteklagenemnda. En ny undersøkelse høsten 2022 viste at gjennomsnittlig saksbehandlingstid var på 22 måneder. Mange ubehandlede saker var mer enn to år gamle. På bakgrunn av uttalelser fra Riksrevisjonen fremsto det som usikkert om Sekretariatet ville klare å bygge ned restansene ytterligere i tiden fremover. Ombudet kan ikke pålegge skattemyndighetene å iverksette tiltak. Ombudet mente imidlertid at det var svært kritikkverdig dersom situasjonen med den lange saksbehandlingstiden vedvarte. Den lange saksbehandlingstiden kan få konsekvenser for muligheten til å endre uriktige avgjørelser fra Skatteklagenemnda. Femårsfristen for endring løper fra utgangen av det aktuelle inntektsåret. Den anses ikke avbrutt av den opprinnelige klagebehandlingen. Den lange tidsbruken kan dermed medføre at muligheten for endring faller bort. Dette gjelder både endring for den som det opprinnelige vedtaket rettet seg mot, men også muligheten for andre skattepliktige som har fått tilsvarende uriktige vedtak. Ombudet mente at skattemyndighetene raskt må utrede behovet for en endring av fristregelen for disse tilfellene. Ombudet mente videre at lempningsregelen i skatteforvaltningsloven bør anvendes som en midlertidig løsning for å bøte på de uheldige konsekvensene av lang saksbehandlingstid.

Saken gjelder behandlingstiden av en søknad om norsk statsborgerskap og sak om tilbakekall av permanent oppholdstillatelse. Klageren søkte om norsk statsborgerskap i august 2015. Utlendingsdirektoratet (UDI) fattet mistanke om at det kunne være grunnlag for tilbakekall av hans permanente oppholdstillatelse i mars 2016. Forhåndsvarsel om tilbakekall ble sendt i august 2022. Statsborgerskapssaken er – godt over syv år senere – fremdeles ikke avgjort. Sivilombudet er kommet til at en samlet behandlingstid på over syv år i denne saken er i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd om at en sak skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. UDI har heller ikke overholdt forvaltningslovens krav etter § 11 a andre og tredje ledd, samt god forvaltningsskikk, om å holde klageren orientert om saksfremdriften underveis. Verken statsborgerskapssaken eller tilbakekallssaken er per dags dato avgjort. Direktoratet må nå fatte vedtak i sakene.