Saken gjelder innsyn etter offentleglova i sjablongfaktorer (ytre og indre faktor) brukt for å regne ut eiendomsskattegrunnlaget for den enkelte eiendom. Opplysningene fremgår ikke av skattelistene som ligger ute til offentlig gjennomsyn. Et vanlig klagepunkt i eiendomsskattesaker er usaklig forskjellsbehandling, og i den sammenheng kan eiendomsskatteytere henvende seg til kommunen for å kreve innsyn i ytterligere opplysninger om sammenlignbare eiendommer. Spørsmålet er hvordan kommunene skal vurdere innsynskrav i disse opplysningene. Etter eigedomsskattelova § 29, jf. skatteforvaltningsloven § 3-1, har kommunen taushetsplikt om «noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold». Etter ombudsmannens syn er ytre og indre faktor i eiendomsskattegrunnlaget omfattet av taushetsplikten og derfor som utgangspunkt ikke åpne for innsyn i medhold av offentleglova § 3. Kommunen må likevel foreta en konkret vurdering der det også vurderes om opplysningene er «alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder», jf. skatteforvaltningsloven § 3-7 bokstav c. Ombudsmannen minner om at det er lagt til grunn at innsynskrav skal behandles dagen de er mottatt og i alle fall innen én til tre virkedager.

Et Nav-kontor i Oslo kommune besluttet å utestenge klageren fra fysisk oppmøte ved Navs lokaler i den aktuelle bydelen for en periode på tre måneder. Beslutningen var hovedsakelig begrunnet med at klageren over tid skulle ha kommet med anklager mot en bestemt saksbehandler, og at han nylig hadde levert en søknad som Nav-kontoret oppfattet som truende. Ombudsmannen er kommet til at Nav-kontorets beslutning på flere punkter ikke er gjort i samsvar med Arbeids- og velferdsdirektoratets retningslinjer for utestenging. Klageren ble ikke gitt et tilstrekkelig klart forhåndsvarsel eller en anledning til å komme med sitt syn på saken. Utestengingen på tre måneder oversteg retningslinjenes maksimale periode på 12 uker. Beslutningen skulle vært truffet av Nav-kontorets enhetsleder, og klagerens fullmektig skulle ha fått et skriftlig svar på sin klage. Ombudsmannen mener at beslutningen på disse punktene ikke var i tråd med god forvaltningsskikk. Ombudsmannen mener videre at det knytter seg begrunnet tvil til om Nav-kontoret gjorde en tilstrekkelig vurdering av mulige alternative reaksjonsformer og utestengingens lengde. Ombudsmannen ber kommunen og Nav-kontoret merke seg de forholdene som er påpekt i uttalelsen for fremtidige saker.

Ombudsmannen har av eget tiltak og på generelt grunnlag undersøkt Skatteetatens praksis for vurderingen av såkalte unnskyldelige forhold i forbindelse med ileggelse av tilleggsskatt. Undersøkelsen ble satt i gang på bakgrunn av konkrete klager ombudsmannen mottok, der det var anført at Skatteklagenemnda ikke hadde rettet seg etter føringene fra lovgiver og Finansdepartementet om en lempeligere praksis. Nedenfor følger ombudsmannens avslutning i saken, der deler av Skattedirektoratets svar på undersøkelsen gjengis. Ombudsmannen mener at direktoratets redegjørelse viser at man er bevisst på føringene fra departementet, og at det arbeides målrettet for å sikre en enhetlig lempeligere praksis.

En journalist ba om innsyn i dokumentasjon oversendt fra Statsministerens kontor (SMK) til Koronakommisjonen. Dokumentasjonen omfattet all informasjonsutveksling mellom personer som var involvert i vurderinger og beslutninger i forkant av nedstengningen 12. mars 2020. I tillegg ble det bedt om innsyn i svaret på henvendelsen til Koronakommisjonen. Statsministerens kontor avslo innsynskravet med henvisning til offentleglova §§ 14 første ledd og § 15 første og tredje ledd. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil knyttet til en del av ett dokument som er unntatt offentlighet, og om delen av dokumentet kan unntas med den begrunnelsen SMK har gitt. Det fremgår ikke i tilstrekkelig grad hvorfor unntak er nødvendig for sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser. Ombudsmannen ber SMK vurdere saken på nytt.

Saken gjelder krav om innsyn i bildemateriale fra Mattilsynets tilsyn hos en pelsdyroppdretter. Mattilsynet ga innsyn i de fleste bildene. To av bildene ble derimot sladdet i sin helhet. Som begrunnelse for avslaget, viste Mattilsynet blant annet til at bildene gjelder en virksomhet der en enkeltperson har ansvaret for manglende oppfølging av syke og skadde dyr, og at bildene i vesentlig sterkere grad enn det skriftlige materialet var egnet til å karakterisere den ansvarlige. Den ekstra dimensjonen som bildene tilfører, var videre egnet til å skape så negative reaksjoner at den offentlige interessen i at opplysningene blir kjent, ikke oppveier den ansvarlige sitt behov for beskyttelse. Ombudsmannen har ikke avgjørende innvendinger mot Mattilsynets vurdering av at de to sladdede bildene skal unntas fra offentlighet fordi de er underlagt lovbestemt taushetsplikt, jf. offentleglova § 13 første ledd og forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Begrensningen i forvaltningsloven § 13 a nr. 3 om opplysninger som er «alminnelig tilgjengelig andre steder» kommer ikke til anvendelse selv om det er gitt skriftlige beskrivelser av innholdet i bildene.

Saken gjelder Fredrikstad kommunes avslag på en søknad om parkeringslettelse for forflytningshemmede. I begrunnelsen for avslaget viste kommunen til at klagerens særskilte parkeringsbehov må være av regelmessig og hyppig karakter. Ombudsmannen kan ikke se at det er rettslig grunnlag for å kreve, som selvstendige og absolutte vilkår, at parkeringsbehovet må være regelmessig og hyppig for å tilfredsstille kravet om «særlig behov» i den aktuelle forskriften. Etter ombudsmannens syn er hyppigheten og regelmessigheten kun momenter ved helhetsvurderingen av om behovet for parkeringslettelse er «særlig». Ombudsmannen finner derfor at det foreligger begrunnet tvil om Klageutvalget forsto det nevnte vilkåret riktig ved avgjørelsen av klagerens sak. Ombudsmannen ber kommunen behandle saken på nytt. Ombudsmannen ber videre kommunen vurdere om informasjonen på kommunens hjemmeside er i tråd med ombudsmannens syn på gjeldende rett, og eventuelt justere den så snart som mulig. Ombudsmannen er enig i kommunens vurdering av at det var en saksbehandlingsfeil at oversendelsesbrevet til klageutvalget ikke ble sendt til klageren i kopi. Ombudsmannen ser positivt på at kommunedirektøren vil minne om hvilke rutiner som gjelder for klageutvalget, og sørge for at oversendelsesbrevene til klageutvalget heretter sendes i kopi til klagerne i samsvar med forvaltningsloven § 33 fjerde ledd.

Det følger av folkebibliotekloven § 5 at en kommune skal ha fagutdannet biblioteksjef. Det er adgang til å dispensere fra dette kravet dersom det kan dokumenteres at det ikke har meldt seg kvalifisert søker. I denne kvalifikasjonsvurderingen skal både søkers formelle kvalifikasjoner og egnethet for stillingen inngå. Ombudsmannen har kommet til at verken X kommune eller Nasjonalbiblioteket har gjort de undersøkelsene som er nødvendige for å kunne konkludere med at klager var uegnet for stillingen som biblioteksjef i kommunen. Det kan ikke utelukkes at hun er kvalifisert for stillingen, og dermed urettmessig forbigått. Det er også mulig at dispensasjonssøknaden ikke skulle ha blitt innvilget. Siden klageren ikke har blitt intervjuet er det heller ikke grunn til å konkludere med at hun rent faktisk er blitt forbigått i denne ansettelsesprosessen. Kommunen bør samtidig vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått mot henne. Som minimum bør uttalelsen i lokalavisen om at hun var uegnet for stillingen beklages. Den som ble ansatt i stillingen er samtidig ikke part i saken her, og ombudsmannens uttalelse innvirker ikke på hennes ansettelsesforhold.

Saken gjelder Bergen kommunes behandling av en vann- og avløpssak. Etter en akutt reparasjon av en vannlekkasje krevde kommunen at en huseier dekket utgifter til reparasjon og graving med 114 579 kr fordi lekkasjen skyldes et brudd i den private stikkledningen huseieren var ansvarlig for. Ombudsmannen har undersøkt Bergen kommunes saksbehandling. Ombudsmannen mener Bergen kommunes behandling av denne saken har flere svakheter og at saksbehandlingen ikke er i tråd med normer for god forvaltningsskikk. Særlig burde kommunen informert klageren på et tidligere tidspunkt om at hun ville bli fakturert for arbeidet som ble utført på den private stikkledningen. Dessuten burde kommunen sørget for å gi korrekte fakturaopplysninger i sin begrunnelse for kravet. Klagerens anførsler i klageomgangen burde også vært vurdert og kommentert. Sett hen til at kommunen har beklaget og rettet opp feil som er begått, finner ombudsmannen å kunne avslutte saken. Det forutsettes imidlertid at kommunen merker seg ombudsmannens synspunkter og innretter behandlingen av fremtidige saker i tråd med disse.

En kvinne fikk avslag av bostedskommunen på dekning av et spesifikt helse- og omsorgstilbud utenfor kommunen. Hun nådde ikke frem med klage og omgjøringsbegjæringer til Statsforvalteren. Noen måneder etter siste avslag på omgjøring fattet kommuneadministrasjonen flere vedtak om helse- og omsorgstjenester lokalt. Kommunestyret innvilget imidlertid kort tid etterpå det tilbudet kvinnen hadde fått avslag på, uten at det var fremsatt noen ny søknad. Kvinnen fikk ikke dekket utgifter til advokatbistand etter forvaltningsloven § 36, da innvilgelsen av tjenestene ble ansett som et vedtak i ny sak, og ikke en omgjøring av avslaget. Om innvilgelse av en tidligere avslått tjeneste skal anses som omgjøring eller vedtak i en ny sak, vil som et utgangspunkt bero på om parten har søkt på nytt eller begjært omgjøring av avslaget. Unntak fra dette kan tenkes når det faktiske eller rettslige grunnlaget for avgjørelsen har endret seg siden avslaget. Denne saken stod imidlertid i samme stilling, og det var ikke søkt på nytt. Ombudsmannen er ikke enig i Statsforvalterens begrunnelse for å likevel anse innvilgelsen som fattet i en ny sak. Selv om Statsforvalteren har stadfestet en kommunes avslag på helse- og omsorgstjenester, vil ikke kommunen være avskåret fra å omgjøre tidligere avslag og innvilge tjenestene. At det var opprettet ny sak om ulike helse- og omsorgstjenester i bostedskommunen, hadde heller ikke betydning for vurderingen av sakskostnader. Innvilgelsen av det tidligere avslåtte tilbudet utenfor kommunen måtte uansett anses fattet i samme sak som avslaget. Ombudsmannen er kommet til at kommunestyrets innvilgelsesvedtak i den aktuelle saken må anses som en omgjøring av tidligere avslag. Statsforvalterens stadfestelse av kommunens avslag på dekning av sakskostnader bygger på en uriktig lovforståelse, og Statsforvalteren bes foreta en ny vurdering av omkostningskravet.

Etter at en kvinne med psykisk lidelse hadde angrepet en ansatt ved den lokale butikken, besluttet en kommuneoverlege at kvinnen skulle bli undersøkt av en lege med tvang for å bringe på det rene om lovens vilkår for tvungent psykisk helsevern var oppfylt. Pasientens far (klageren) klaget på kommuneoverlegens vedtak, blant annet fordi verken han eller pasienten hadde fått anledning til å uttale seg om tvangsbruken før vedtaket ble fattet. Statsforvalteren konkluderte med at det i denne saken var anledning til å fravike regelen om at uttalelse fra pasienten og nærmeste pårørende skal innhentes før vedtak treffes. Fylkesmannen viste til at pasienten unndro seg legeundersøkelse tidligere samme dag, og at det forelå et umiddelbart behov for å undersøke pasienten. Ombudsmannen ber Statsforvalteren om å behandle saken på nytt. Ved den nye behandlingen må Statsforvalteren ta utgangspunkt i at pasienten og nærmeste pårørende har rett til å uttale seg før det treffes vedtak om tvungen legeundersøkelse etter psykisk helsevernloven § 3-1. Dersom Statsforvalteren mener det var adgang til å gjøre unntak fra retten til å uttale seg i denne saken, må de vise til det rettslige grunnlaget for dette og for øvrig begrunne unntaket i tråd med kravene i forvaltningsloven § 25 og alminnelige regler om forsvarlig saksbehandling. Ombudsmannen mener at Statsforvalteren skulle ha behandlet saken som en klagesak etter psykisk helsevernloven § 3-1 tredje ledd, og ikke som en anmodning om vurdering av pliktbrudd etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4.