Saken gjelder en søknad fra et grendelag om fritak fra renovasjonsordningen og gebyrplikten i Vega kommune. Søndre Helgeland Miljøverk (SHMIL) avslo søknaden. Etter klager fra grendelaget og flere andre eiere av fritidseiendommer, traff formannskapet i kommunen et vedtak som slo fast at «[e]iere av fritidsboliger i «øyan» innvilges, etter søknad, fritak for renovasjon». Vedtaket ble senere omgjort av formannskapet under henvisning til at det var i strid med den lokale renovasjonsforskriften og retningslinjene til denne. Saken reiser spørsmålet om Vega kommune i det hele tatt har behandlet klagen, eller om formannskapets vedtak må forstås som et prinsippvedtak om hvordan fritaksregelen bør praktiseres. Ombudsmannen er kommet til at vedtakene fra formannskapet må forstås som prinsippvedtak, uten direkte virkning for klagesaken fra grendelaget. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak begrenset derfor ikke muligheten til senere å endre det første vedtaket. Ombudsmannen mener samtidig at vedtaket burde vært mer presist, og at grendelaget skulle ha blitt opplyst om at Vega kommune ikke hadde realitetsbehandlet deres klage. Ombudsmannen finner også grunn til å påpeke at kommunen har det overordnede ansvaret for renovasjonstilbudet i kommunen, og at dette også gjelder der et interkommunalt selskap forvalter dette ansvaret på vegne av kommunen. En forskrift eller en retningslinje som setter for strenge krav til når en fritakssøknad kan innvilges, står i fare for å bryte med lovens krav om at dette må avgjøres ut fra et konkret skjønn i den enkelte sak. Der kommunale forskrifter eller retningslinjer fører til at det ikke kan legges vekt på hensyn som er relevante etter hjemmelsloven, eller medfører at det blir truffet vedtak som er kvalifisert urimelige eller på andre måter i strid med alminnelig forvaltningsrettslige regler, kan de ikke tillegges avgjørende vekt ved vurderingen. Vega kommune bes merke seg ombudsmannens synspunkter og sørge for at renovasjonstilbudet og håndteringer av søknader om fritak fra deltakelse i ordningen innrettes i henhold til disse.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt påtalemyndighetens behandling av krav fra sakens parter om utskrift av straffesaksdokumenter i avsluttede straffesaker. Bakgrunnen for undersøkelsen var klager fra blant andre mistenkte og fornærmede som hadde fått avslag fra politiet på sine krav om utskrift av dokumenter fra straffesaken. Klagesakene ombudsmannen mottok ga grunn til å undersøke påtalemyndighetens behandling av slike krav om utskrift nærmere. Undersøkelsesbrevet ble rettet til Riksadvokaten som har den overordnede ledelsen av påtalemyndigheten. Når påtalemyndigheten behandler krav fra sakens parter om å få utskrift i avsluttede straffesaker, gjelder flere generelle forvaltningsrettslige prinsipper. Disse prinsippene følger av straffeprosessloven, påtaleinstruksen, politiregisterlovgivningen og av normer for god påtaleskikk. Riksadvokaten har i svarbrevet hit erkjent at påtalemyndighetens behandling av slike utskriftskrav ikke alltid har vært i samsvar med regelverket og god påtaleskikk, og at praksis varierer mellom politidistrikter og mellom statsadvokatembeter. Riksadvokaten har videre opplyst at de vurderer å gi nærmere veiledning til påtalemyndigheten gjennom sentrale retningslinjer eller ved pålegg om utarbeidelse av lokale rutiner. Ombudsmannen er enig med Riksadvokaten i at det er behov for føringer og klargjøringer på området, og slutter seg til Riksadvokatens syn om at det bør utarbeides retningslinjer og rutiner for påtalemyndighetens behandling av krav om utskrift. Det er særlig behov for å klargjøre påtalemyndighetens veiledningsplikt, utredningsplikt og begrunnelsesplikt, samt krav til underretning om adgangen til rettslig prøving og klageadgang ved behandlingen av utskriftskrav. Det er også behov for rutiner som sikrer at utskriftskrav behandles innen rimelig tid. Videre bør det formidles til påtalemyndigheten at straffeprosessloven § 28 er riktig hjemmelsgrunnlag for slike utskriftskrav.

Klageren mente seg forbigått i en kommunal ansettelsesprosess da en med vesentlig mindre erfaring ble valgt. Kommunen anerkjente at klageren var bedre formelt kvalifisert, men anså henne som personlig uegnet for stillingen. Dette til tross for at hun på søknadstidspunktet hadde en tilsvarende stilling i en annen kommune. Ansettelsesmyndigheten bygget vurderingen på klagerens intervju. Klageren mente det stred mot ombudsmannens praksis å både utrede og vektlegge personlige egenskaper på den måten som kommunen hadde gjort. Ombudsmannen uttalte at det må vurderes konkret i hvilken grad personlig egnethet kan vektlegges for en bestemt stilling. Stillingens innhold og hvilke personlige egenskaper stillingen krever, vil normalt ha stor betydning. Vurderingene vil i stor grad måtte basere seg på ansettelsesmyndighetens skjønn. Hvilke krav som må stilles til den konkrete utredning, vil avhenge den enkelte sak. I denne saken mente ombudsmannen at ansettelsesmyndighetens saksbehandling hadde vært tilfredsstillende, og at det ikke var holdepunkter for at klageren var forbigått.

Klagen til ombudsmannen gjelder avslag på økonomisk sosialhjelp til medisiner, boliglån, fellesutgifter, strøm, forsikring, telefonregning og utgifter til søknad om norsk statsborgerskap. Ombudsmannen er kommet til at det er mangler ved Fylkesmannens behandling av sakene. Sakene er ikke på alle punkter blitt godt nok opplyst under klagebehandlingen. Det er vanskelig å se at Fylkesmannen hadde grunnlag for å foreta en konkret og individuell vurdering av om stønadsbehovet ut fra klagerens helhetlige situasjon. Ombudsmannen mener derfor at det kan foreligge begrunnet tvil ved resultatet i sakene. Statsforvalteren bes behandle klagerens saker på nytt, og orientere ombudsmannen om utfallet.

Saken gjelder unntak fra innsyn av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser. Utenriksdepartementet avslo innsyn i et vedlegg til en «Memorandum of understanding» i medhold av offentleglova § 20 første ledd bokstav b. Vedlegget inneholder nærmere informasjon om medlemslandenes finansielle overføringer til et internasjonalt samarbeid mellom seks land. Departementet begrunnet avslaget med at unntak fra offentlighet var påkrevd av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser, da opplysningene var mottatt under forutsetning av hemmelighold, og det fulgte av fast praksis i dette konkrete samarbeidet at opplysningene som fremkom av vedlegget ikke skulle offentliggjøres. Opprinnelig ble hele vedlegget unntatt fra offentlighet. I forbindelse med ombudsmannens undersøkelse av saken kom departementet likevel til at det kunne gis innsyn i opplysningene som gjaldt Norges finansielle overføringer til samarbeidet. Ombudsmannen har ikke innvendinger mot departementets standpunkt om at unntak fra offentlighet er påkrevd av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser, da offentliggjøring kan undergrave Norges troverdighet som en fortrolig partner og bidra til at vi får mindre relevant informasjon i fremtiden fra våre samarbeidspartnere. I forbindelse med den konkrete undersøkelsen departementet foretok overfor de øvrige medlemslandene om innsyn i vedlegget, mener ombudsmannen likevel at departementet kunne ha formulert seg klarere og mer åpent. På bakgrunn av departementets redegjørelse har ombudsmannen ikke tilstrekkelig informasjon til å konkludere med om vilkåret om at kravet til hemmelighold følger av fast praksis, er oppfylt. Ettersom ombudsmannen ikke har innvendinger mot departementets konklusjon om at det alternative vilkåret om at det foreligger en forutsetning om hemmelighold, er oppfylt, finner ombudsmannen likevel å kunne la denne siden av saken bero. I lys av departementets innvilgelse av innsyn i opplysningene i vedlegget som gjelder Norges finansielle overføringer, vil ombudsmannen understreke at samtlige opplysninger i et dokument må vurderes opp mot vilkårene i offentleglova § 20, herunder hvorvidt det faktisk foreligger en reell fare for at offentliggjøring av hver enkelt opplysning kan skade norske utenrikspolitiske interesser.

Saken gjelder manglende forhåndsvarsel før det ble fattet vedtak om bruksforbud for motorvogn. Ombudsmannen er kommet til at politidistriktet brøt forvaltningslovens plikt til å forhåndsvarsle parten. Unntaket fra varslingsplikten for tilfeller der varsling kan medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres kom ikke til anvendelse, da gjennomføringen av vedtaket kunne sikres på annen måte. Politidirektoratet skulle påpekt den manglende forhåndsvarslingen ved deres klagebehandling av saken. Da feilen også ser ut til å omfatte mange andre saker ber ombudsmannen Politidirektoratet sørge for at politidistriktene følger reglene om forhåndsvarsling i saker om bruksforbud.

Saken gjelder ilagt eiendomsskatt i 2018 på et verk og bruk i X kommune. I skattegrunnlaget var verdien av grunnen som selskapet festet/leide av flere grunneiere i kommunen, inkludert. Dette var selskapet uenig i. Saken reiste også flere saksbehandlingsspørsmål. Ombudsmannen er enig med kommunen i at festeavtalene med alle grunneierne foruten én, var å regne som tidsubegrensede. Det var derfor etter ombudsmannens syn riktig å tilordne selskapet eiendomsskatt for grunnen til disse eiendommene. En festeavtale som var inngått med én av grunneierne, var tidsbegrenset. Ombudsmannen har her kommet til at kommunen ikke godt nok har utredet selskapets innsigelser mot å betale eiendomsskatt for den leide grunnen. Overskattetakstnemndas vedtak oppfylte ikke kravet om «stutt grunngjeving» i eigedomsskattelova § 29 femte ledd. Det var også kritikkverdig at administrasjonen i saksforberedelsen i detalj hadde vist til konsekvensene for kommunens økonomi dersom det ble gitt medhold i klagen. Ombudsmannen ber kommunen om å behandle deler av saken på nytt.

Saken gjelder Nav Klageinstans Sørs avslag på et krav om erstatning. Klager mente Nav hadde opptrådt uaktsomt ved ikke å gi veiledning om at han ville miste retten til avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor dersom han mottok uførepensjon etter fylte 62 år. Ombudsmannen har undersøkt rekkevidden av Navs plikt til å gi veiledning om regelen i AFP-tilskottsloven § 8 ved behandlingen av klagers uføresøknad. Sivilombudsmannen mener overgangen til en ny AFP-ordning i privat sektor i 2010 medførte at Nav hadde en noe skjerpet veiledningsplikt om innholdet i AFP-tilskottsloven § 8 i den perioden nytt regelverk ble iverksatt. Klagers alder da han fikk innvilget gradert uførepensjon og hans vedvarende tilknytning til arbeidslivet, kunne tilsi at han hadde et aktuelt behov for veiledning om nevnte bestemmelse. Flere av momentene taler for at Nav av eget tiltak skulle gjort klageren oppmerksom på at han måtte si fra seg uføreytelsen innen han fylte 62 år, for ikke å miste retten til AFP i privat sektor. Det knytter seg derfor begrunnet tvil, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd, til om Navs veiledning overfor klager har vært tilstrekkelig. Ombudsmannen ber Nav om å vurdere erstatningskravet på nytt, i lys av ombudsmannens påpekninger.

Fylkesmannens behandling av en klage på barneverntjenestens oppfølging av et barn i fosterhjem har vært undersøkt her. Saken reiser generelle spørsmål om hvordan Fylkesmannen informerer og involverer personer som er direkte berørt i en tilsynssak. Ved behandlingen av tilsynssaker har Fylkesmannen et ansvar for at saksbehandlingen er forsvarlig. Blant annet må Fylkesmannen sørge for at saken er godt nok opplyst. Ombudsmannen mener denne saken ikke var godt nok opplyst fordi fosterforeldrene ikke fikk mulighet til å gi innspill til barneverntjenestens redegjørelse. Det var også feil å ikke informere fosterforeldrene om at Fylkesmannen senere gjennomførte et nytt tilsyn, som gjaldt barneverntjenestens plassering av barnet i fosterhjem hos dem. Fylkesmannen har erkjent og beklaget flere svakheter i saksbehandlingen, og opplyst at embetet vil gjennomgå egen praksis og retningslinjer. Det er dermed ikke grunn til å be om en ny behandling av den konkrete saken.

Saken gjelder grunnskoleelevers rett til å gå på «nærskolen» etter sammenslåing av kommuner, og er tatt opp av eget tiltak. Avhengig av de geografiske forholdene, kan videreføring av tidligere skoleforskrifter etter kommunesammenslåing stride mot retten til å gå på nærskolen i kommunen etter opplæringslova § 8-1 første ledd. Selv om inndelingslova § 13 generelt hjemler videreføring av tidligere kommunale skoleforskrifter i etterkant av kommunesammenslåing, må kommunene være oppmerksomme på at det kan oppstå motstrid mellom forskriftene og retten til å gå på nærskolen. Dersom områder i den sammenslåtte kommunen kan komme til å sokne til en skole i en annen tidligere kommune, bør arbeidet med ny skoleforskrift gis høy prioritet, og i det minste være klart før skolestart i august etter sammenslåingen. Ved søknad om skolebytte eller klage på nærskolevedtak, er det ikke tilstrekkelig bare å vise til at skolekretsene følger av de videreførte forskriftene uten også å gjøre en vurdering av nærskoleprinsippets betydning. Vurderingene som må gjøres i slike saker er konkrete og sammensatte, og hensynet til barnets beste må stå sentralt. I de antagelig få tilfellene der det etter en individuell vurdering er motstrid mellom gjeldende skoleforskrift og nærskoleprinsippet, kan det derfor ligge slik an at kommunen er forpliktet til å innvilge en søknad om skolebytte.