Saken gjelder Fylkesmannens kompetanse i klagesaker om rett til kvalifiseringsprogram etter sosialtjenesteloven. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannens vedtak etterlater tvil om det foretatt en reell klagebehandling av avslaget på kvalifiseringsprogram, slik sosialtjenesteloven § 48 og forvaltningsloven § 34 krever. Den nye utdypende redegjørelsen i svaret hit tilsier imidlertid at feilen ikke har hatt betydning for utfallet i saken. Ombudsmannen ber om at Fylkesmannen vurderer om det er grunn til å forbedre rutinene for å sikre at behandlingen av klager over avslag på kvalifiseringsprogram gjennomføres og begrunnes i samsvar med sosialtjenesteloven § 48 og forvaltningsloven § 34.

Sivilombudsmannen har i en sak opprettet av eget tiltak undersøkt og funnet flere feil ved den informasjonen UDI gir på sine nettsider om vilkårene for familieinnvandring til ektefelle i Norge. Feilene omfatter bruk av begrepet proformaekteskap på reelle ekteskap, informasjon om hvilke søknader som etter loven skal avslås og opplysninger om hvilke forhold som kan være straffbare. Ombudsmannen ber UDI om å rette opp i disse feilene så snart som mulig, og ber om tilbakemelding når dette er gjort. Dersom dette ikke har skjedd inn utløpet av juni anmodes det om en redegjørelse for hvorfor det ikke har latt seg gjøre.

Saken gjelder godkjenning etter jordlova § 12 av en livsvarig bruksrett til en hytte. X kommunes avslag ble etter klage omgjort av Fylkesmannen i Troms og Finnmark. Grunneieren klaget til ombudsmannen. Det sentrale spørsmålet er hvilken betydning det har for vurderingen av eiendommens arealressurser at hytta kan leies ut sammen med en fiskerett i …elva, og om saken på dette punktet var tilstrekkelig opplyst. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen kan ha vurdert verdien av bruksretten for lavt, da Fylkesmannen ikke synes å ha tatt høyde for at utleie av hytta kan ha vesentlig større verdi dersom den leies ut sammen med fiskeretten. Saken var på dette punktet ikke tilstrekkelig opplyst, da det forelå begrenset informasjon om verdien av eiendommens arealressurser, herunder potensiell inntekt fra utleie av hytta sammen med fiskeretten. Fylkesmannen har i sin vurdering av hensynet til det kommunale selvstyret lagt til grunn en for lav terskel for overprøving av kommunens skjønn, og vurderingen av dette hensynet gikk ikke frem av vedtaket. Ombudsmannen ber om at saken behandles på nytt.

Saken gjelder Helseklages behandlingstid for klage over Norsk pasientskadeerstatnings avslag på pasientskadeerstatning. Helseklage mottok klagen i november 2017, og den er ennå ikke ferdigbehandlet. Det er opplyst at saken forventes ferdigbehandlet i løpet av juli 2020. Sakens behandlingstid på totalt 33 måneder hittil er utvilsomt altfor lang og i strid med kravet i forvaltningsloven § 11a. Behandlingstiden er lengre enn gjennomsnittlig, men ikke uvanlig for behandlingstidene i saker om ansvarsgrunnlag for pasientskader, og også de generelle behandlingstidene er derfor uakseptable. Helseklage har siden flyttingen av Pasientskadenemndas sekretariat til Bergen ble påbegynt for fire år siden hatt svært lange behandlingstider i pasientskadesaker. Behandlingstidene er uakseptable og har vært det over flere år. Situasjonen blir stadig mer kritikkverdig etter hvert som tiden går uten at de nærmer seg et nivå som overholder de lovbestemte kravene i forvaltningsloven. Ombudsmannen vil fortsette å følge med på behandlingstidene hos Helseklage. Uttalelsen er oversendt Helse- og omsorgsdepartementet, som bes vurdere mulige tiltak for å bøte på situasjonen.

Saken gjelder en klage over saksbehandlingen, herunder manglende utredning og manglende adgang til kontradiksjon, i forbindelse med ansettelse av kommunalsjef for Y i X kommune. Kommunens behandling av klageren synes ikke å være i samsvar med god forvaltningsskikk. At det bare ble hentet inn referanser på ham, ikke andre kandidater som ble vurdert kalt inn til intervju, før det ble besluttet at han ikke skulle intervjues, var her i strid med likebehandlingsprinsippet. Det er også en mangel ved saksbehandlingen at klageren ikke er blitt gitt mulighet til kontradiksjon. Saken synes heller ikke å ha vært tilstrekkelig opplyst før det ble fattet vedtak om ansettelse, jf. forvaltningsloven § 17. Kommunen ble derfor bedt om å vurdere å gi klager en beklagelse for manglende likebehandling og kontradiksjon i ansettelsesprosessen.

Saken gjelder gevinstberegningen ved salg av deler av en eiendom mottatt som gave. Hovedproblemstillingen er hvordan inngangsverdien skal fastsettes etter dagjeldende § 9-7 i skatteloven, og hvilken betydning det har for fastsettelsen av inngangsverdien at det ikke er foretatt en arveavgiftsberegning. Videre behandles spørsmålet om gaven er arveavgiftspliktig. Ombudsmannen er kommet til at det må foretas en faktisk arveavgiftsberegning for at dette skal danne grunnlaget for inngangsverdien. Dersom det ikke er gjort, gjelder hovedregelen om at inngangsverdien fastsettes til omsetningsverdien på gavetidspunktet. Som en følge av at det ikke er foretatt en arveavgiftsberegning – og inngangsverdien ble redusert til kr 0 – ber ombudsmannen om at saken behandles på nytt. Videre er ombudsmannen kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til om gaven er arveavgiftspliktig. Ved den nye behandlingen bes det om at klagernes rettslige innvendinger til spørsmålet om arveavgiftsplikt blir behandlet.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltnings (SRF) vedtak om å frata en mor vergeoppdraget for sin voksne sønn. Sønnen ønsket å bo i egen leilighet i foreldrenes hus. Mor mente at sønnens helsetilstand var god nok til at hans ønske skulle bli respektert. Fordi mor motsatte seg at sønnen skulle bo på kommunal institusjon, sendte kommunen, og helseinstitusjonen hvor sønnen hadde opphold, bekymringsmelding til vergemålsmyndighetene. SRF kom til at det var til vergehavers beste å frata mor vergeoppdraget, jf. vergemålsloven § 29 andre ledd, første punktum. Ombudsmannen er kommet til at SRFs vedtak bygget på et utilstrekkelig utredet og til dels usaklig vurderingsgrunnlag. Det vises til at SRF la vekt på at mor hadde innsigelser til den medisinske uttalelsen som SRF mente var best og til tjenestetilbudet, uten å vurdere om hennes innsigelser var saklig begrunnet. Tilsvarende var avgjørelsesgrunnlaget utilstrekkelig utredet så lenge SRF ikke avklarte om mors motstand mot kommunens botilbud «bunnet i spørsmålet om tvang overfor vergehaver». Vergehaver var ikke blitt forsvarlig hørt før vedtaket ble fattet. Saken var derfor utilstrekkelig opplyst også på dette punktet. Det må antas at feilene «kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold» jf. forvaltningsloven § 41. Vedtaket er derfor ugyldig. Ombudsmannen forutsetter at SRF behandler fremtidige vergemålssaker i tråd med ombudsmannens synspunkter i saken her. Ombudsmannen er kjent med at vergemålsmyndighetenes uriktige håndtering av denne saken har hatt alvorlige negative følger for vergehaver, for mor og for andre pårørende. SRF bør derfor vurdere tiltak som kan bøte på den urett vergehaver og mor ble utsatt for. SRF bes også om innen 1. juli 2020 å orientere ombudsmannen om hvordan de følger opp denne anmodningen.

Saka gjeld tilsetjing av juridisk rådgjevar i ein kommune. Ein av kvalifikasjonane i utlysingsteksten var «sakshandsaming innan offentleg administrasjon». Ho som blei tilsett, hadde inga slik erfaring. Ombodsmannen meiner difor at kommunen braut kvalifikasjonsprinsippet i tilsetjinga av juridisk rådgjevar. Det var òg i strid med forvaltingslova at kommunen ikkje forfatta eit formelt tilsetjingsvedtak, jf. § 23 og heller ikkje sende klagaren og dei andre søkjarane skriftleg underretning om dette tilsetjingsvedtaket, jf. § 27 første ledd. I tillegg kjem andre vesentlege manglar ved kommunen sin skriftlege dokumentasjon for tilsetjingsprosessen. Mellom anna blei det ikkje utarbeidd ei skriftleg innstilling.

Saken gjelder tildeling av en funksjon som koordinator for en faglinje ved en videregående skole. Ombudsmannen konkluderte med at selv om arbeidsgiver kan tildele funksjoner i kraft av styringsretten, skal kvalifikasjonsprinsippet ligge til grunn ved valg av hvilken ansatt som skal få tildelt en funksjon. Dette gjør seg spesielt gjeldende i saker der funksjonen tildeles etter en ansettelseslignende søknadsprosess. Det er viktig for etterprøvbarheten og tillitten til forvaltningen at hovedpunktene i vurderingen og grunnlaget for beslutningen nedtegnes skriftlig. I denne saken var skriftligheten mangelfull, og det var derfor ikke mulig å slå fast om funksjonen var tildelt i samsvar med kvalifikasjonsprinsippet. Arbeidsgiver ble bedt om å sikre bedre rutiner for dokumentasjon av funksjonstildelinger, der funksjonen er tildelt etter en søknadsprosess.

Saken gjelder Statens pensjonskasses (SPK) behandling av et krav om oppsatt alderspensjon. Klager fikk i 2017 vedtak om rett til alderspensjon fra 2009. Pensjonen ble kun etterbetalt for tre år tilbake i tid, da SPK mente at kravet ellers var foreldet. Den brevvekslingen SPK hadde hatt med klager i 2008, kunne etter SPKs vurdering ikke forstås slik at han hadde fremsatt et krav om pensjon. Sivilombudsmannen mener at det ut fra lovens ordlyd, ikke kan oppstilles vilkår om at det må fremsettes krav for å få rett til oppsatt alderspensjon. SPK har ikke fulgt opp klagerens henvendelse på en forsvarlig måte, og har ikke veiledet ham om hva som manglet ved hans søknad. SPK har ikke på en aktsom måte oppfylt veiledningsplikten. Aktsomhetsnormen er overtrådt og det foreligger ansvarsgrunnlag etter skadeserstatningsloven § 2-1 første ledd. SPK er bedt om å vurdere om klager har krav på erstatning.