Saken gjelder spørsmålet om en powerpoint-presentasjon kan unntas fra innsyn som organinternt dokument. Presentasjonen ble vist av en polititjenestemann da vedkommende holdt et foredrag for foreldre og elever på en barneskole. En av de fremmøtte ba i etterkant om innsyn i presentasjonen. Politidirektoratet avslo innsynsbegjæringen med henvisning til at den var et organinternt dokument. Ut fra sakens opplysninger kan ikke ombudsmannen se at vilkårene for å unnta presentasjonen som et organinternt dokument er oppfylt. Presentasjonen synes ikke å være utarbeidet for den interne saksforberedelsen, og mye taler for at presentasjonen må anses for å være sendt ut av organet. Ombudsmannen er videre kommet til at det er mangler ved Politidirektoratets meroffentlighetsvurdering i denne saken. Ombudsmannen ber Politidirektoratet om å foreta en ny vurdering av innsynsspørsmålene.

Saken gjelder ansettelse av henholdsvis byplanlegger og enhetsleder for samme seksjon i X kommune. Klageren ble tilbudt stillingen som byplanlegger, og akseptfristen ble utsatt i påvente av resultatet for stillingen som enhetsleder. Som følge av at klageren ikke hadde opplyst om angivelige «konflikter» på arbeidsplassen, ble klageren ikke ansett som egnet til stillingen som enhetsleder. Kommunen trakk også tilbake tilbudet om stillingen som byplanlegger av den grunn. Ombudsmannen er kommet til at det foreligger begrunnet tvil om kommunens omgjøringsvedtak er gyldig. Kommunen hadde ikke rettslig adgang til å trekke tilbake tilbudet om stillingen som byplanlegger. Etter ombudsmannens syn pliktet neppe klageren å opplyse om de faglige uenighetene på arbeidsplassen. De anført manglende opplysningene kan derfor ikke føre til at vedtaket var ugyldig. Av samme grunn er kommunens beslutning om å avslå klagerens søknad på stillingen som enhetsleder tatt på et sviktende grunnlag. På denne bakgrunn foreligger det begrunnet tvil om ikke klageren er blitt urettmessig forbigått til den stillingen. Ombudsmannen ber kommunen vurdere hvordan den kan bøte på den urett som her synes å være begått. Ombudsmannen ber om å bli orientert om utfallet av vurderingen.

Skattekontoret hadde avvist klagers anmodning om endring av skattefastsetting for inntektsåret 2011. Begrunnelsen var at endringsfristen på fem år var utløpt. Under henvisning til skatteforvaltningsloven § 12-7 om utsatt friststart, mente klager at fristen ikke var løpt ut. Klager mente også at skattekontoret ikke bare hadde adgang til å endre skattefastsettingen, men også en plikt, jf. samme lovs § 12-1 tredje ledd bokstav b). Han viste særlig til at vilkårene i de to bestemmelsene hadde identisk ordlyd. I forbindelse med ombudsmannens undersøkelser sa Skattedirektoratet seg enig med klager i at § 12-7 om utsatt friststart kom til anvendelse. Til tross for at bestemmelsene hadde lik ordlyd, mente imidlertid direktoratet at bestemmelsen om endringsplikt ikke fikk anvendelse. Ombudsmannen kom til at vilkårene i de to bestemmelsene måtte forstås på samme måte. For å sikre en effektiv gjennomføring av skattelovgivning der det forutsettes eller foreskrives at en skattefastsetting skal endres på grunnlag av etterfølgende omstendigheter, må skatteforvaltningsloven § 12-1 tredje ledd bokstav b) om endringsplikt og § 12-7 om utsatt friststart gis anvendelse. Med skattelovgivning menes materielle rettsregler, ikke lov- eller forskriftstekst alene.

En enslig mindreårig asylsøker og representanten hans ble i forbindelse med søknad om beskyttelse bedt om å samtykke til å gjennomføre en aldersundersøkelse. Den mindreårige samtykket, men representanten samtykket ikke. I etterkant av denne episoden besluttet Fylkesmannen og Statens sivilrettsforvaltning (SRF) å frata representanten oppdraget. Som ledd i saksforberedelsen hadde en saksbehandler hos Fylkesmannen en telefonsamtale med den mindreårige, der det ble stilt spørsmål knyttet til aldersundersøkelse og eventuelt bytte av representant. Ombudsmannens undersøkelser har knyttet seg til denne samtalen. Det er positivt at vergemålsmyndighetene – i tråd med sine forpliktelser etter barnekonvensjonen og lovgivningen for øvrig – har forsøkt å gi den mindreårige mulighet til å bli hørt, og til å belyse relevante fakta i saken. Saksbehandlerens notat – sammenholdt med rammene rundt samtalen og den mindreåriges forutsetninger – tyder imidlertid på at samtalen har blitt lagt opp på en måte som ikke i tilstrekkelig grad sikret den mindreåriges rett til uttale seg på fritt og informert grunnlag. Saksbehandleres notat fra samtalen – som ikke er forelagt den mindreårige selv eller andre tilstedeværende for gjennomlesning og merknader – gir etter ombudsmannens syn heller ikke grunnlag for å fastslå med tilstrekkelig grad av sikkerhet hva den mindreårige forsto og ga uttrykk for i samtalen. Det gir heller ikke grunnlag for å fastslå at samtalen ble gjennomført på en måte som i tilstrekkelig grad ivaretok den mindreåriges rettigheter og forvaltningsrettslige krav om forsvarlig saksutredning. De påpekte forholdene kan ikke anses avhjulpet gjennom SRFs behandling av klagesaken. Etter det ombudsmannen legger til grunn, har imidlertid den mindreårige nå fylt 18 år, slik at han ikke lenger trenger en representant eller verge. Ombudsmannen finner på denne bakgrunn å kunne la den konkrete saken bero. SRF bes imidlertid om å merke seg ombudsmannens synspunkter og å videreformidle disse til fylkesmennene på en hensiktsmessig måte.

Saken gjelder ansettelse av fire operatører på en nødalarmeringssentral. Ingen av de ansatte oppfylte alle utdanningskravene i dimensjoneringsforskriften § 7-5. Ombudsmannen kom til at kravene om gjennomført yrkesutdanning som brannkonstabel og beredskapsutdanning trinn I eller tilsvarende må være oppfylt ved ansettelsen. Ingen av de ansatte oppfylte begge disse kravene, slik klageren gjorde. Ansettelsen er da i strid med dimensjoneringsforskriften.

Saken gjelder utlendingsmyndighetenes anvendelse av utlendingslovens regler for fastsettelse av alder når det grunn til tvil om utlendingen er barn eller voksen. Klageren kom fra Afghanistan til Norge og søkte om beskyttelse. Han mente han var 15 år gammel. Utlendingsdirektoratet (UDI) la vekt på aldersundersøkelsen og politiets uttalelser og kom til at klageren var ett år eldre enn han selv forklarte. Utlendingsnemnda (UNE) tiltrådte UDIs aldersvurdering. Etter at ombudsmannen stilte spørsmål ved de vurderingene som førte frem til UDIs aldersfastsettelse, vurderte UNE alle aldersopplysningene i saken på nytt. UNE kom da til at den alderen klageren selv hadde oppgitt skulle legges til grunn. Ombudsmannen har ingen innvendinger til UNEs forståelse og anvendelse av § 88 første ledd da de vurderte aldersopplysningene på nytt. Ombudsmannens alminnelige erfaring med denne sakstypen er likevel at lignende svakheter og feil som i det vedtaket UNE tiltrådte under den ordinære klagebehandlingen, ikke er uvanlig. Ombudsmannen ber derfor både UDI og UNE om å innskjerpe i sine organisasjoner de kravene som utlendingsloven § 88 første ledd stiller til utlendingsmyndighetenes vurderinger av aldersopplysningene i den enkelte sak. Ombudsmannen mener at aldersspørsmålet i klagers sak var et vesentlig tvilsspørsmål som skulle være avgjort av en nemndleder og to nemndmedlemmer etter hovedregelen i utlendingsloven § 78 første ledd. Utlendingsnemnda bes om å behandle saken på nytt.

To kommunale vedtak om tilbakebetaling av feilutbetalt produksjonstilskudd ble omgjort av Fylkesmannen etter «alminnelige forvaltningsrettslige regler», jf. forvaltningsloven § 35 siste ledd, fordi kommunen ikke hadde avkortet i klagers tilskudd og det heller ikke fremgikk av vedtakene at avkorting var vurdert. Landbruksdirektoratet stadfestet omgjøringsvedtaket etter klage, men på et annet hjemmelsgrunnlag. Direktoratet mente at vedtakene var ugyldige på grunn av saksbehandlingsfeil og rettsanvendelsesfeil, og dermed kunne omgjøres i medhold av forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Ombudsmannen er kommet til at kommunens vedtak verken lider av saksbehandlingsfeil eller rettsanvendelsesfeil. Vedtakene må anses gyldige, og direktoratet hadde dermed ikke omgjøringsadgang etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Videre har direktoratet brutt de minimumskravene som må stilles til kontradiksjon, ved at klager ikke fikk anledning til å uttale seg om det nye hjemmelsgrunnlaget for omgjøring. Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om hvordan direktoratet følger opp saken videre.

Saken gjelder Skattedirektoratets vurdering av om ilagt tvangsmulkt skulle reduseres/frafalles etter skatteforvaltningsloven § 14-1 tredje ledd. Det er uomstridt at skattepliktige ikke mottok varsel og vedtak om tvangsmulkt ettersom det kom i retur til skattekontoret. Spørsmålet er hvilken betydning det har for helhetsvurderingen av om det foreligger et «særlig» tilfelle med adgang til reduksjon/frafall etter bestemmelsens tredje ledd. Ombudsmannen er kommet til at Skattedirektoratet, gjennom redegjørelsene hit, synes å ha en korrekt oppfatning av hvordan vurderingen skal foretas. Det foreligger imidlertid begrunnet tvil om denne forståelsen ble lagt til grunn i det aktuelle vedtaket. Tvilen skyldes enkelte formuleringer i vedtakets begrunnelse. På den bakgrunn bes Skattedirektoratet om å behandle klagen på nytt, og merke seg ombudsmannens påpekninger til fremtidige saker om tvangsmulkt.

Saken gjelder primært saksbehandlingstiden hos Utlendingsdirektoratet (UDI) ved behandlingen av en søknad om statsborgerskap. UDI visste alt da søknaden ble fremsatt i september 2005 at søkeren var en av flere som var under etterforskning som mistenkt for å ha deltatt i folkemordet i Rwanda i 1994. Søknaden ble derfor stilt i bero kort tid etter at den ble fremsatt. Siktelse mot søkeren ble tatt ut i august 2012. I Rwanda ble tiltale mot ham tatt ut i august 2013. Da ble søker begjært utlevert dit. Utleveringssaken er per dags dato ikke endelig avgjort. Basert på disse saksopplysningene har ombudsmannen ikke rettslige innvendinger til at statsborgersaken fortsatt er stilt i bero i påvente av endelig avgjørelse i utleveringssaken. Ombudsmannen mener at klager frem til våren 2008 ikke ble tilstrekkelig orientert om hvorfor ingenting skjedde med søknaden, men har ikke rettslige innvendinger til UDIs oppfatning om at det fra desember 2008 var unødvendig å gi klager ytterligere informasjon om status og forsinkelser i statsborgersaken. UDI har erkjent og beklaget at begjæring om partsinnsyn ikke ble besvart i tråd med forvaltningsloven § 11 a annet ledd. Slik den saken trakk ut i tid, skulle UDI både ha sendt foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger.

Saken gjelder tolkningen av forvaltningsloven § 9 andre ledd om overføring av en sak til sideordnet eller overordnet forvaltningsorgan ved inhabilitet. Barnevernlederen i en kommune anmodet om overføring av en barnevernssak til en annen kommune fordi hun anså hele tjenesten som inhabil. Fylkesmannen avslo anmodningen etter å ha kommet til at det ikke var grunnlag for å konstatere inhabilitet etter loven. Klageren som hadde fremsatt inhabilitetsinnsigelsen, reiste spørsmål om Fylkesmannen hadde kompetanse til å sette barnevernlederens habilitetsvurdering til side. Ombudsmannen er, under tvil, kommet til at det ikke er grunnlag for å kritisere Fylkesmannen for å ha foretatt en selvstendig prøving av om habilitetsvilkåret etter forvaltningsloven § 9 første ledd er oppfylt i saken om overføring etter andre ledd. Det rettslige grunnlaget for Fylkesmannens kompetanse til å se bort fra kommunale tjenestemenns konklusjon om inhabilitet etter forvaltningsloven § 8 i en slik sak er imidlertid uklart, og regelverket kan med fordel presiseres. Etter ombudsmannens syn er ikke Fylkesmannens vurdering av habilitetsspørsmålet i en sak om overføring bindende for kommunens tjenestemenn, som selv tar stilling til habiliteten etter § 8. Kommunen kan derfor fastholde at barnevernlederen og hennes underordnede er inhabile, hvis barnevernlederen fortsatt mener at dette er riktig. Saken må da behandles av en overordnet tjenestemann eller en oppnevnt stedfortreder. Fylkesmannen skulle ikke ha formulert konklusjonen i avslaget om overføring slik at den fremsto som en bindende avgjørelse om kommunens habilitet. Ombudsmannen ber Fylkesmannen klargjøre overfor kommunen og klager at Fylkesmannens syn på habilitetsspørsmålet i en sak om overføring ikke er bindende for kommunen. Fylkesmannen bes også rette seg etter merknadene i denne uttalelsen ved behandlingen av fremtidige saker om overføring etter forvaltningsloven § 9 andre ledd.