Saken gjelder klage på avslag på soningsoverføring fra Ullersmo fengsel til Bastøy fengsel. Klageren leverte med få dagers mellomrom to brev som begge var formulert som klager på avslaget. Begge brevene ble fremmet gjennom Ullersmo fengsel. Det siste brevet ble imidlertid ikke identifisert som en egen klage ved den opprinnelige registreringen i Ullersmo fengsels saksbehandlingssystem. Brevet ble ikke oversendt Bastøy fengsel eller Kriminalomsorgen region sør før etter at regionen hadde fattet vedtak i klagesaken. Klagerens siste brev skulle vært oversendt Bastøy fengsel og Kriminalomsorgen region sør i tide til at regionen kunne ta dette i betraktning ved sin behandling av klagesaken. Ullersmo fengsel har på dette punktet ikke håndtert saken i tråd med alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling og normer for god forvaltningsskikk. Som en konsekvens av dette har klagerens rett til kontradiksjon – herunder retten til å få vurdert sine synspunkter hos klageinstansen – ikke blitt tilstrekkelig ivaretatt ved kriminalomsorgens behandling av klagesaken. Klageren er etter det opplyste nå innvilget overføring til Bastøy fengsel. Videre har Ullersmo fengsel beklaget sin håndtering av saken. Ombudsmannen finner derfor å kunne la den konkrete saken bero. Det bes imidlertid om at Kriminalomsorgen region sør videreformidler denne uttalelsen til Ullersmo fengsel, og at både fengselet og regionen merker seg ombudsmannens synspunkter med tanke på fremtidige saker.

Sivilombudsmannen har undersøkt praktiseringen av kontantstøtteloven § 3, som stiller krav om fem års medlemskap i folketrygden, i relasjon til regelverket for sammenlegging av trygdetid når en av foreldrene er statsborger av et tredjeland. Rådsforordning (EF) 883/2004 regulerer beregning/sammenlegging av trygdetid. Det fremgår av denne at familiemedlemmer av EØS-borgere er omfattet av forordningen. På tidspunktet for ombudsmannens henvendelse fremgikk det av Arbeids- og velferdsdirektoratets rundskriv om EØS-regelverket og kontantstøtte at Norge «ikke bruker forordningene på tredjelandsborgere, med mindre de er bosatt i et nordisk land og er omfattet av nordisk konvensjon om trygd». Samme punkt i rundskrivet oppstilte eksempler, der det klart fremgikk at ektefelle/forelder som var statsborger fra tredjeland, ikke fikk sitt medlemskap fra EØS-land utenfor Norden medregnet i trygdetiden, altså til tross for å være familiemedlem (ektefelle) av en EØS-borger. Resultatet av ombudsmannens undersøkelse er en anerkjennelse fra departementets side om at tredjelandsborgere som er familie med en EØS-borger, får medregnet eventuell trygdetid fra andre EØS-land når det vurderes om vilkårene i kontantstøtteloven er oppfylt. Barne- og likestillingsdepartementet har opplyst at rundskriv og praksis vil bli endret i tråd med dette.

Saken gjelder ansettelse av miljøarbeider/miljøterapeut i helgestilling i en kommune. Selv om klageren fremsto som formelt kvalifisert, ble han ikke innkalt til intervju. Kommunens begrunnelse var kjennskap til klageren gjennom en annen stilling i kommunen og uklarheter knyttet til hans arbeidserfaring. Ombudsmannen er kommet til at det hefter begrunnet tvil om saken var tilstrekkelig opplyst hva gjelder klagerens egnethet og erfaring. Gjennomgangen av saken her avdekket også at en av personene som ble ansatt, ikke oppfylte utlysningstekstens krav til utdanning.

Saken gjelder ileggelse av tvangsmulkt som en følge av at skattemelding ikke ble levert. Plikten til å levere skattemelding for et NUF er betinget av at selskapet er skattepliktig til Norge for den aktuelle skattleggingsperioden. Spørsmålet i denne saken var om det var foretatt en tilstrekkelig vurdering av NUFets skatteplikt da tvangsmulkten ble ilagt. Etter ombudsmannens undersøkelse erkjente Skattedirektoratet at det ikke var foretatt en tilstrekkelig vurdering av om NUFet var skattepliktig til Norge, og dermed hadde plikt til å levere skattemelding. Som følge av dette frafalt Skattedirektoratet den ilagte tvangsmulkten. Skattedirektoratet opplyste at de så at det kunne være et behov for å utdype retningslinjene, og at de ville gjøre det ved neste den revisjonen av retningslinjene. Ombudsmannen er positiv til at Skattedirektoratet vil utdype relevante punkter i retningslinjene for bruk av tvangsmulkt, og ber om å bli orientert når dette er gjort.

Saken gjelder klage over takseringen i en eiendomsskattesak. Kommunen hadde ikke realitetsbehandlet klagen fordi den mente at klagen var fremsatt på samme grunnlag som en tidligere klage over samme takst. Ombudsmannen er kommet til at det ikke er grunnlag for å avvise en klage over overtakst fordi det også tidligere har vært klaget over for høy takst. Det avgjørende er om det i klagen fremmes nye argumenter som fordrer at kommunen må ta stilling til andre spørsmål enn i tidligere klage. Da ombudsmannen ikke kan se at det er grunnlag for avvisning, bes kommunen om å ta den aktuelle klagen til behandling.

Saken gjelder fylkesmannens plikt til å behandle klager over vedtak i saker om skoleelevers psykososiale miljø. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen skulle behandlet klagene på kommunens vedtak 3. mai 2017 og 5. juli 2017 etter opplæringslovas kapittel 9a slik det lød frem til lovendringen som trådte i kraft 1. august 2017. Fylkesmannen bes om å foreta en slik klagebehandling nå. Videre bes Fylkesmannen om å orientere ombudsmannen om sin oppfølging av saken.

Saken gjelder Helseklages behandlingstid i en enkeltsak om utmåling av erstatning for pasientskade og Helseklages generelle behandlingstider i pasientskadesaker. Behandlingstiden i enkeltsaken frem til nå har vært 41 måneder, og saken forventes ferdigstilt innen 43 måneder. Saken lå først ubehandlet i 36-37 måneder i påvente av ledig saksbehandlerkapasitet. Denne behandlingstiden er utvilsomt alt for lang og i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Gjennomsnittlig behandlingstid i avsluttede utmålingssaker har det siste året ligget på mellom 31 og 37 måneder. Det har vært lange saksbehandlingstider siden flyttingen til Bergen ble påbegynt for tre år siden. Det er positivt at Helseklage har satt i verk tiltak for å bøte på situasjonen, men tiltakene har så langt ikke vært tilstrekkelige. Problemene som følge av omorganiseringen kan i stadig mindre grad forsvare lange behandlingstider ettersom tiden går. Det er positivt at Helseklage nå skal ha etablert en rutine for å sende ut informasjon om forventet saksbehandlingstid og eventuelle forsinkelser. Informasjonen til klagerne i enkeltsaken var imidlertid ikke tilfredsstillende. Ombudsmannen vil fortsette å følge med på saksbehandlingstidene hos Helseklage, og på at klagerne rutinemessig mottar informasjon underveis i saksbehandlingen. Det forutsettes at klagerne i enkeltsaken får informasjon om forsinkelsen og ny forventet behandlingstid dersom saken ikke avsluttes innen utgangen av mars 2019.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) avslag på en søknad fra en etiopisk jente om oppholdstillatelse i familieinnvandring med en som er oppgitt å være hennes far i Norge. Avslaget er begrunnet med at søkeren ikke hadde dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet. Bakgrunnen var særlig en sammenligning av et bilde av søkeren og et bilde av ei jente fra en visumsøknad i 2006. UNE mente at det var samme person som nå søkte familieinnvandring som hadde søkt om visum i 2006. Siden det den gang var oppgitt et annet navn, et annet fødselsår og et annet slektskapsforhold til referansepersonen enn det som var oppgitt i familieinnvandringssøknaden, mente UNE at det var tvil om søkerens identitet. Ombudsmannen er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig utredet da UNE avgjorde søknaden om familieinnvandring. UNE skulle ha foretatt flere undersøkelser, blant annet DNA-analyser, for å søke å avklare søkerens identitet. Ombudsmannen mener også at søkeren, som på vedtakstidspunktet var oppgitt å være nesten 13 år gammel, skulle ha blitt tilbudt en samtale etter bestemmelsene i utlendingsforskriften om høring av barn.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en klage på en bydels sviktende helse- og omsorgsoppfølging av en bruker som ikke evnet å ta vare på seg selv. Klagen ble fremsatt av brukerens søster rett før brukeren døde. Fylkesmannen oppfattet klagen utelukkende som en rettighetsklage og avsluttet saken etter å ha fått bydelens redegjørelse for tiltakene den siste måneden før brukeren døde. Ombudsmannen mener Fylkesmannen handlet i strid med god forvaltningsskikk og forsvarlig saksbehandling ved ikke å spørre brukerens søster om hun også ønsket en vurdering av om bydelen hadde begått pliktbrudd. Fylkesmannen bør derfor vurdere saken på nytt. For at oppfølgingen av søsterens eventuelle anmodning skal bli forsvarlig og i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a, må Fylkesmannen også ta i betraktning opplysninger som går lenger tilbake i tid enn siste måned før bruker døde. Søsteren må få anledning til å sende inn supplerende dokumentasjon, hvis hun ønsker det.

Saken gjelder spørsmål om det er klagerett på kommunenes beslutninger om ulovlighetsoppfølging etter plan- og bygningsloven § 32-1. Videre gjelder saken hva fylkesmennene skal prøve ved klager på kommunenes manglende ulovlighetsoppfølging. Ombudsmannen er kommet til at kommunenes beslutninger om å forfølge ulovligheter eller la det være, ikke er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Borgerne har da ikke klagerett på slike beslutninger. Når kommunene avviser klager fra borgerne på manglende ulovlighetsoppfølging, er dette avvisningsvedtak som kan påklages til fylkesmennene, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd. Når fylkesmennene mottar klager på slike avvisningsvedtak, skal fylkesmennene – etter ombudsmannens syn – bare prøve om det var riktig av kommunene å avvise klagen, det vil si om beslutningene det klages på er enkeltvedtak som er undergitt klagerett.