Saken gjelder retten til gratis skyss for et barn med krav på spesialpedagogisk hjelp. Moren søkte om gratis skyss til Barnehage 2, da hun mente at sønnen ikke fikk den hjelpen han trengte i Barnehage 1, som lå i gangavstand fra hjemmet. X kommune avslo søknaden, og Statsforvalteren opprettholdt avslaget med den begrunnelse at sønnen kunne motta nødvendig spesialpedagogisk hjelp i Barnehage 1. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalterens vedtak ikke oppfyller kravet til begrunnelse etter forvaltningsloven § 25. Statsforvalteren har ikke gitt tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor de mente at sønnen fikk nødvendig hjelp i Barnehage 1, til tross for morens innvendinger. Videre mener ombudet at saken ikke var godt nok opplyst, da det mangler rapporter eller evalueringer om barnets opphold i Barnehage 1.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestlands overprøving av kommunens avslag på søknad om skolebytte til nabokommunen for en elev som skulle starte på ungdomsskolen. Kommunen hadde vist til at den ikke hadde samarbeidsavtale om felles skolekrets med nabokommunen, jf. tidligere opplæringslov § 8-1 annet ledd, og at slik avtale må foreligge hvis skolebytte til nabokommune skal innvilges. Kommunens vedtak viste ikke hvilke hensyn som talte imot å innvilge skolebytte. Statsforvalteren vurderte at flere momenter i saken talte for at det beste for barnet var å få bytte skole, men at kommunen ikke kunne pålegges et slikt økonomisk ansvar. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren burde opphevet kommunens vedtak som følge av feil ved rettsanvendelsen. En samarbeidsavtale med hjemmel i § 8-1 annet ledd er ikke en forutsetning for å innvilge en enkeltelevs søknad om skolebytte etter tredje ledd. Kommunens begrunnelse ga heller ikke Statsforvalteren tilstrekkelig grunnlag til å prøve den kommunale skjønnsutøvelsen. De hensyn som etter kommunens syn talte mot å innvilge søknaden fremgikk ikke av vedtaket. Mens saken var til behandling hos ombudet hadde barnet blitt folkeregistrert i nabokommunen og fått plass på den aktuelle skolen. Det var derfor ikke grunn til å be Statsforvalteren behandle saken på nytt.

Saken gjelder Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus` avgjørelse om reduksjon i antall timer brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Kommunen hadde ikke behandlet klagen på deres vedtak, før Statsforvalteren avgjorde klagesaken. Ombudet var enig med Statsforvalteren når de under sakens behandling her erkjente at saken skulle ha vært klagebehandlet i kommunen, før Statsforvalteren tok endelig stiling til den. Ombudet mente det var begrunnet tvil om saken var tilstrekkelig opplyst da Statsforvalteren tok stilling til den. Videre kom ombudet til at avgjørelsen ikke var begrunnet i tråd med forvaltningsloven og god forvaltningsskikk. Det fremgikk ikke av Statsforvalterens vedtak at de hadde vurdert klagerens anførsel knyttet til kommunens begrunnelse for endring av tjenestetilbudet. Ut fra Statsforvalterens begrunnelse fremsto det som uklart hvilke konkrete vurderinger som var gjort av As hjelpebehov. Ut fra svaret til Sivilombudet, kunne Statsforvalteren synes å ha gjort en noe annen vurdering av grunnlaget for reduksjonen i tjenestetilbudet enn kommunen. Heller ikke det fremgikk av Statsforvalterens avgjørelse. Ombudet ba Statsforvalteren behandle saken på nytt i tråd med ombudets merknader, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.

Saken gjelder behandlingstiden i en sak der Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) hadde bedt Utlendingsdirektoratet (UDI) om partsinnsyn på vegne av en utlending. Saken hennes gjaldt mulig avslag på søknad om beskyttelse under henvisning til at hun kan kreves mottatt av et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet. UDI brukte 16 dager på å sende et svar, og da de sendte svar, feilet den digitale oversendelsen, slik at NOAS ikke mottok svaret. NOAS purret på saken etter den feilslåtte oversendingen, og UDI sendte svar på nytt omtrent seks uker senere – ni uker etter at NOAS hadde sendt begjæringen. Sivilombudet er kommet til at saken ikke ble behandlet «uten ugrunnet opphold» slik forvaltningsloven § 11 a krever. Ut fra opplysningene i saken er det begrunnet tvil om hvorvidt UDI generelt overholder kravene til behandlingstid ved begjæringer om partsinnsyn. UDI bes derfor om å redegjøre for arbeidet med å forbedre sine rutiner for å sikre overholdelse av lovens krav i slike saker innen 1. januar 2025.

Saka gjeld Vestland fylkeskommune si behandling av krav om partsinnsyn i ei tilsettingssak. Saka reiser spørsmål om forvaltninga si plikt til å identifisere, journalføre og vurdere krav om partsinnsyn. Saka gjeld også kva som må reknast som eit avslag på partsinnsyn, og plikta til å informere om klageretten til overordna organ i forvaltninga og om klagefristen når innsynskrav vert avslått. Sivilombodet kom til at fylkeskommunen, som førsteinstans, på fleire punkt ikkje hadde behandla innsynskrava i saka på rett måte. Etter at Sivilombodet undersøkte saka, har fylkeskommunen vurdert klagaren sitt innsynskrav på nytt, og gitt innsyn i dokument og opplysningar som klagaren tidlegare ikkje hadde fått. Sivilombodet bad fylkeskommunen om å sørge for det i framtida vert gitt informasjon om rettsleg grunnlag, klagerett og klagefrist når fylkeskommunen heilt eller delvis avslår partsinnsynskrav. Sivilombodet gav uttrykk for at det er viktig at fylkeskommunen legg til rette for at innsynskrav blir identifisert, journalført og behandla på rett måte, etter rett regelverk. Ombodet bad fylkeskommunen om å svare på kva tiltak som er eller eventuelt vil bli iverksett for å sikre at krav om partsinnsyn blir behandla på ein tilfredsstillande måte i framtida.

Saken gjelder Ullersmo fengsels behandlingstid i sak om innsynsbegjæring i Infoflyt-systemet fra en innsatt. Fengselet brukte nesten ett år og ni måneder på å besvare begjæringen. Ullersmo fengsel beklaget sterkt tidsbruken i saken. Fengselet viste til at behandlingstiden skyldtes flere forhold, slik som svært mange andre henvendelser fra den innsatte, stor saksmengde ved juridisk avdeling og praktiske utfordringer med å få tak i den fysiske mappen som opplysningene var registrert i. Sivilombudet viste til at det følger av personopplysningsloven at henvendelser om innsyn i egne personopplysninger som utgangspunkt skal besvares uten ugrunnet opphold og senest innen 30 dager. Adgangen til å bruke lenger tid er etter personopplysningsloven snever. Det var i denne saken klart at fristen uansett var brutt. Manglende forsinkelsesmeldinger og manglende svar på klagerens purringer var i strid med kravene til god forvaltningsskikk. Ombudet ba fengselet merke seg ombudets syn, og overholde fristen i personopplysningsloven ved behandlingen av fremtidige innsynskrav i Infoflyt-systemet. I tillegg rettet ombudet en henstilling til Kriminalomsorgsdirektoratet om å vurdere å innarbeide rutiner for svarfrister på innsynsbegjæringer i Infoflyt-systemet i kriminalomsorgens generelle rundskriv.

Saken gjelder krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger fra Stavanger universitetssykehus HF om antall avvik de siste fem årene der kommunikasjon er registrert som en del av avviket. Det var også bedt om å få tall hvor det kategoriseres på hendelser som fikk betydelig konsekvens for pasient, og hendelser hvor pasienten døde. Sykehuset og Helse- og omsorgsdepartementet avslo kravet. Departementet begrunnet avslaget med at sykehuset hadde opplyst at for å gi ut tall som har «den nødvendige kvalitet» ville sykehuset være nødt til å foreta en manuell gjennomgang av alle sakene, og departementet mente at den sammenstillingen som sykehuset kunne gjøre, ikke var det dokumentet som var etterspurt. Departementet mente at sammenstillingen av opplysningene det var bedt om innsyn i, ikke gjøres med enkle fremgangsmåter og vilkårene for å gi innsyn jf. offentleg- lova § 9 var derfor ikke oppfylt. Sivilombudet fikk opplyst fra departementet at det med enkle fremgangsmåter kan fremstilles et uttrekk som viser antall saker som er påført avviket «kommunikasjon/samhandling» og faktisk konsekvens «alvorlig konsekvens/død» i avvikssystemet. Sivilombudet kom til at de opplysningene journalistene har bedt om innsyn i fremgår av den sammenstillingen som Stavanger universitetssykehus kan gjøre. Det var ikke grunnlag for å tolke innsynskravet til å omfatte kun saker der avvik i kommunikasjon/samhandling faktisk hadde ført til betydelig konsekvens eller død. En redegjørelse for begrensninger, feilkilder og annen kvalitetssikring av opplysningene i sammenstillingen er etterarbeid som ikke er relevant for vurderingen av om sammenstillingen kan gjøres med enkle fremgangsmåter. Ombudet kom til at sammenstillingen kan gjøres med enkle fremgangsmåter og vilkåret i offentleglova § 9 var derfor oppfylt. Ombudet kom videre til at saken ikke var godt nok opplyst før avgjørelsen i departementet ble tatt da departementet ikke hadde tilgjengelig den sammenstillingen som sykehuset hadde opplyst at kunne gjøres. Klagesaksbehandlingen har ikke vært i tråd med kravet i offentleglova § 32 tredje ledd jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd. Helse- og omsorgsdepartementet er bedt om å behandle innsynskravet på nytt.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets behandlingstid for tre asylsaker. Sakene ble avgjort to år og syv måneder etter at søknadene om asyl ble innlevert. Behandlingstiden i de tre sakene var først og fremst liggetid, som skyldtes kapasitetsutfordringer og interne prioriteringer. Sivilombudet kom til at klagernes saker ikke ble avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. UDI hadde heller ikke overholdt kravet etter forvaltningsloven § 11 a andre og tredje ledd, samt kravene til god forvaltningsskikk, om å holde klagerne orientert om fremdriften i saken underveis. UDIs fristoversittelser og utilstrekkelige svar på Sivilombudets henvendelser i forbindelse med undersøkelsen av sakene, var videre i strid med Stortingets forutsetning om at henvendelser fra Sivilombudet skal gis prioritet.

Saken gjelder avslag på hjelpetiltak fra barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 3-1. Klageren og hennes sønn mottok hjelpetiltak fra sin tidligere bostedskommune, men hjelpetiltakene ble ikke opprettholdt da familien flyttet til en ny kommune. Statsforvalteren mente at klageren og hennes sønn kunne få adekvat hjelp fra helse- og omsorgstjenesten i kommunen, og at vilkårene for hjelpetiltak i barnevernsloven § 3-1 ikke var oppfylt. Sivilombudet kom til at fraværet av barnets beste-vurderinger i vedtaket var i strid med Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og utgjorde en saksbehandlingsfeil. Statsforvalterens manglende vurdering av guttens mening og hensynet til lillesøsters beste var heller ikke i tråd med bestemmelsene. Videre kom Sivilombudet til at Statsforvalterens begrunnelse ikke tilfredsstilte kravene i forvaltningsloven § 25, da begrunnelsen verken gjorde det tydelig at klagerens informasjon om sønnens situasjon hadde blitt vurdert, eller gjorde klageren i stand til å forstå vedtaket.

Saken gjelder adgangen til å opprettholde begrensninger i midlertidige oppholdstillatelser etter utlendingsloven § 38 over tid. Klageren kom til Norge i 2006 og fikk opphold på bakgrunn av tilknytning til riket gjennom sitt norske barn i 2011. Ettersom det er tvil om hennes identitet, har imidlertid oppholdstillatelsen blitt gjort begrenset, jf. utlendingsloven § 38 femte ledd. Begrensningene innebærer blant annet at klageren ikke kan innvilges permanent oppholdstillatelse og familieinnvandring. Etter ombudets syn, indikerer forarbeidene at begrensede tillatelser først og fremst bør benyttes der det uklart om oppholdet vil bli varig. Dersom begrensede tillatelser innvilges over lengre tid, vil ikke dette hensynet gjøre seg gjeldende med samme styrke. I slike tilfeller vil imidlertid hensynet til integrering og forutsigbarhet for utlendingen fortsatt gjøre seg gjeldende. Dette er sentrale hensyn. Ombudet ba ikke nemnda om å foreta en ny vurdering av saken nå, ettersom klageren om kort tid må søke på nytt om fornyelse av oppholdstillatelsen. Ombudet forutsatte imidlertid at synspunktene i uttalelsen vil bli lagt til grunn av utlendingsmyndighetene under behandlingen av den nye søknaden.