Det presset som ungdom utsettes for gjennom Klokkergårdenkollektivets bruk av ufrivillige motivasjonsturer er urovekkende, sier sivilombudsmann Aage Thor Falkanger. Under besøket fant Sivilombudsmannen ustrakt bruk av ufrivillige «motivasjonsturer» som en del av behandlingen. Sammen med andre virkemidler som «storsamling» og «faseløshet», bidro den dette til uforutsigbarhet og utrygghet for ungdommene. – Institusjonen bør gjennomgå egen praksis og sikre at ungdommene blir hørt og behandlet med verdighet, sier sivilombudsmann Aage Thor Falkanger.
Barnevernsinstitusjon
Klokkergårdenkollektivet er en barnevernsinstitusjon i Hedmark med formål å rehabilitere ungdom med rus- og atferdsproblemer. Den har plass til 15 personer i alderen 13-18 år og er godkjent for plassering uten eget samtykke. Sivilombudsmannens forebyggingsenhet besøkte Klokkergårdenkollektivet 6.–8. juni 2017. Klokkergården ble varslet i april 2017 om at et besøk ville finne sted i perioden mai-juli 2017. Dato for besøket ble ikke varslet. Stedets rutiner og praksis ved bruk av tvang, medvirkning, aktivitetstilbud, helse og trygghet ble undersøkt. Ombudsmannen snakket med ungdommer, ansatte og ledelse og gjennomgikk en rekke dokumenter.
Problematisk praksis med ufrivillige «motivasjonsturer»
Et av funnene fra besøket er Klokkergårdenkollektivets bruk av ufrivillige «motivasjonsturer» hvor én ungdom og to voksne oppholdt seg på ett av stiftelsens hus i skogen i opptil 14 dager. Motivasjonsturer brukes som et terapeutisk virkemiddel og er integrert del av behandlingen. Hensikten med disse turene er at ungdommene skulle kunne arbeide konsentrert og uten forstyrrelser med konflikter eller problemer som hadde oppstått raskt, eller utviklet seg over tid. Bruken av motivasjonsturer fremstår problematisk. Ungdommene fikk ikke alltid vite bakgrunnen for at de skulle på motivasjonstur, lengden på turen ble ikke oppgitt, og ungdom kunne føle seg isolert da de var borte fra resten av kollektivet og ofte ble fratatt mobiltelefon.
Det er en rekke forhold ved bruken av motivasjonstur som legger til rette for manipulering og utilbørlig press fra de voksnes side.
Prosedyrene for «uttak» til motivasjonstur er også svært bekymringsverdige. Når de ansatte hadde besluttet at motivasjonstur skulle gjennomføres ble ungdommen som regel tatt til side i gangen innenfor utgangsdøren i hovedhuset. Dersom ungdommen ikke ønsket å bli med på tur og ikke gikk ut til bilen frivillig, ble ansatte og ungdommen værende i gangen fram til ungdommen samtykket til å bli med på turen. I slike situasjoner stod ansatte foran dørene i gangen og blokkerte ungdommen fra å gå noe annet sted enn ut til bilen. De fikk heller ikke pakke bagasje. Ungdommene ble satt i en situasjon der de bare kunne komme ut av tvangen ved å oppfylle voksnes krav til hvordan de skulle oppføre seg og hva de skulle fortelle. – Det er en rekke forhold ved bruken av motivasjonstur som legger til rette for manipulering og utilbørlig press fra de voksnes side, sier Aage Thor Falkanger
Ungdom har rett til å bli hørt og medvirke
Motivasjonsturene inkluderte også i de fleste tilfellene en periode som «faseløs» når ungdommen kom tilbake til kollektivet. Å være «faseløs» innebar å ha voksenfølge både inne og utenfor institusjonene, og ofte var man fratatt mobil. I tillegg måtte ungdommen presentere grunnen til at han eller hun var sendt på tur og svare på spørsmål som kunne bli stilt av voksne og andre ungdommer under en såkalt «storsamling» som ble gjennomført i plenum.
Ungdom har rett til å bli hørt og bli behandlet med verdighet, sier Falkanger.
– Graden av tvang og mangelen på reell mulighet for medvirkning fra ungdommenes side gjør det vanskelig å se hvordan motivasjonstur skal bidra positivt til varige endringer. – Ungdom har rett til å bli hørt og bli behandlet med verdighet, sier Falkanger. Under besøket ble det funnet flere mangler ved vedtakene om bruk av tvang. Mangel på vedtak, svake begrunnelser og mangel på informasjon som er viktig for å ivareta ungdommens rett til å klage, var etter Sivilombudsmannens vurdering urovekkende. Dette er en praksis som klart svekker ungdommenes rettssikkerhet.
Husarrest på rommet
Videre kom det frem at det ved kollektivet ble brukt husarrest på rommet ved forsovelse. Ungdom som forsov seg om morgenen og ikke var nede til kl. 08.45, måtte oppholde seg på rommet resten av dagen. Dette inkluderte å spise måltidene sine på rommet. Ungdommen ville heller ikke få være med på sosiale aktiviteter som var arrangert utenfor huset. – Rutinemessig bruk av husarrest på rommet ved forsovelse er et klart inngrep i ungdommens selvbestemmelsesrett og privatliv. Det bidrar til økt risiko for at ungdom opplever seg som isolert Bruk av husarrest på rommet som rutinemessig straff ved forsovelse bør ikke finne sted, sier Aage Thor Falkanger.
Bredt aktivitetstilbud
De fysiske omgivelsene på Klokkergårdenkollektivet framstod som gode, og det syntes å være et bredt tilbud av aktiviteter til ungdommene, både på institusjonen og utenfor. Sivilombudsmannen fikk også inntrykk av at ungdommene hadde god mulighet til å være med på å bestemme hvilke aktiviteter de ønsket å drive med. Stedet hadde også gode rutiner for å ivareta ungdommens helse ved innkomst og under oppholdet.