Saken gjelder Statsforvalteren i Troms og Finnmarks behandling av en tilsynssak med barneverntjenesten i X kommune om oppfølgingen av et barn i fosterhjem. Ombudets undersøkelse var rettet mot om fosterforeldrene til barnet skulle fått anledning til å lese og kommentere barneverntjenestens uttalelser til Statsforvalteren i tilsynssaken, og om de burde fått tilsendt kopi av selve tilsynsavgjørelsen. Sivilombudet viste til at ved behandling av tilsynssaker med barneverntjenesten må Statsforvalteren sikre en forsvarlig saksbehandling, jf. krav til god forvaltningsskikk. Kontradiksjon står sentralt i kravet til forsvarlighet. Sivilombudet mente at fosterforeldrene skulle fått anledning til kontradiksjon, både av hensyn til sakens opplysning og for å kunne ivareta egne interesser. Ombudet mente at de også burde fått kopi av selve tilsynsavgjørelsen, da det ikke forelå opplysninger i saken som tilsa at taushetsplikten var til hinder for dette. Statsforvalteren var enig i at fosterforeldrene burde fått anledning til å kommentere barneverntjenestens redegjørelser, og at de også med fordel kunne mottatt selve tilsynsavgjørelsen. Fordi det forelå begrunnet tvil om manglende kontradiksjon hadde fått betydning for tilsynssaken, mente ombudet at saken burde vurderes på nytt. På bakgrunn av at Statsforvalteren ville tydeliggjøre egne rutiner og maler for å sikre at fremtidige saker ble behandlet i tråd med Helsetilsynets veileder for tilsynssaker på sosial- og barnevernområdet og ombudets uttalelse SOM-2017-3066, var det ikke grunn til ytterligere merknader.

Saken gjelder avslag på hjelpetiltak fra barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 3-1. Klageren og hennes sønn mottok hjelpetiltak fra sin tidligere bostedskommune, men hjelpetiltakene ble ikke opprettholdt da familien flyttet til en ny kommune. Statsforvalteren mente at klageren og hennes sønn kunne få adekvat hjelp fra helse- og omsorgstjenesten i kommunen, og at vilkårene for hjelpetiltak i barnevernsloven § 3-1 ikke var oppfylt. Sivilombudet kom til at fraværet av barnets beste-vurderinger i vedtaket var i strid med Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og utgjorde en saksbehandlingsfeil. Statsforvalterens manglende vurdering av guttens mening og hensynet til lillesøsters beste var heller ikke i tråd med bestemmelsene. Videre kom Sivilombudet til at Statsforvalterens begrunnelse ikke tilfredsstilte kravene i forvaltningsloven § 25, da begrunnelsen verken gjorde det tydelig at klagerens informasjon om sønnens situasjon hadde blitt vurdert, eller gjorde klageren i stand til å forstå vedtaket.

Barnevernstjenesten fattet vedtak om frivillig hjelpetiltak i form av utredning ved et senter for foreldre og barn. Barnets mor medvirket til gjennomføringen, men påklaget likevel vedtaket dagen før hun og barnet skulle flytte inn på senteret. Det gikk over 10 uker før barnevernstjenesten svarte på klagen ved et brev til klager. Mor og barn hadde da flyttet hjem igjen. Selv om Statsforvalteren i Oslo og Viken stod oppført som kopimottaker i svaret på klagen, fremgikk det ikke at saken var ment oversendt til klagebehandling. Barnevernstjenesten skulle ha sørget for at saken ble oversendt til Statsforvalteren på en slik måte at det klart fremgikk at et vedtak fattet av kommunen skulle klagebehandles av Statsforvalteren. Barnevernstjenestens behandlingstid i klagesaken var i strid med forvaltningsloven §§ 11 a og 33 fjerde ledd. Klagen gjaldt et pågående tiltak, og barnevernstjenesten skulle derfor ha prioritert å sende klagen til Statsforvalteren så snart som mulig. Siden behandlingen av klagen ble forsinket, skulle barnevernstjenesten videre ha sendt klager et foreløpig svar. Barnevernstjenesten ble bedt om å merke seg ombudets syn til senere saker.

Saken gjelder behandlingstiden hos Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ved krav om innsyn i saker om utenlandsadopsjon. Ombudet har undersøkt både behandlingstiden i en konkret sak og behandlingstiden generelt. Tidligere brukte Bufdir normalt én til to måneder på å behandle slike saker, men på grunn av en sterk økning av antallet innsynskrav økte vanlig behandlingstid til omtrent fem måneder. I klagerens sak tok det omtrent fire og en halv måned å behandle kravet. Sivilombudet er kommet til at behandlingstiden i klagerens sak ikke er i tråd med forvaltningslovens krav til at saken skal avgjøres «uten ugrunnet opphold». Utgangspunktet er at krav om innsyn skal behandles svært raskt. Ombudet har forståelse for at den sterke økningen i antallet innsynskrav har medført lengre behandlingstider, særlig i en overgangsfase. En normal behandlingstid på fem måneder i denne type saker, over tid, oppfyller ikke forvaltningslovens krav til behandlingstid. Selv om behandling av innsynskrav ved utenlandsadopsjon er ressurskrevende, mener ombudet at det også er begrunnet tvil om allerede de tidligere behandlingstidene på opp mot to måneder er i tråd med lovens krav. Bufdir bes om å vurdere ytterligere tiltak for å få ned behandlingstidene.

Saken gjelder et Nav-kontor som sendte melding til barnevernet fordi de opplevde en klient som konfliktskapende og ble bekymret for hennes omsorgsevner. Ansatte i Nav har taushetsplikt om klientenes personlige forhold. Både taushetsplikten og meldeplikten til barnevernet ivaretar viktige samfunnshensyn. Offentlig ansatte har etter loven under visse omstendigheter rett og plikt til å melde til barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt. Vilkårene er oppfylt hvis det er «grunn til å tro» at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen «alvorlig omsorgssvikt». Sivilombudet fant under tvil ikke grunnlag for å konkludere med at det var brudd på taushetsplikten å sende melding til barnevernstjenesten i saken her. Ombudet mente imidlertid at det var brudd på personvernforordningen å ta med en sensitiv personopplysning som ikke var nødvendig og ikke tjente noe legitimt formål. Ombudet mente også at klageren skulle ha blitt informert om at det ble sendt melding om henne til barnevernstjenesten. Saken avdekket mangler ved Arbeids- og velferdsetatens ivaretakelse av sitt myndighetsansvar. Etatens rutinebeskrivelser gir for lite veiledning, og gir inntrykk av at terskelen for å melde til barnevernet uten hinder av taushetsplikt er lavere enn det som følger av loven. De ansatte ved det lokale Nav-kontoret virket å ha fulgt de interne rutinene, men tok utgangspunkt i feil informasjon om terskelen for å melde. Ombudet har bedt Arbeids- og velferdsetaten om å gjennomføre flere tiltak, herunder å endre de interne rutinene og vurdere behovet for mer opplæring. Vi har bedt om tilbakemelding innen 15. november 2023.

Saken gjelder retten til innsyn i hvem som har skrevet pasientjournal. Klagerne hadde i utgangspunktet rett til innsyn i pasientjournalen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1. Stjørdal kommune skjermet navnet til personen som hadde skrevet pasientjournalen med henvisning til arbeidsgivers plikt til å sikre at ansatte ikke utsettes for trakassering, annen utilbørlig adferd, vold eller trusler, jf. arbeidsmiljøloven § 3-4 nr. 3 og 4. Statsforvalteren hadde omgjort kommunens innsynsnektelse, uten at kommunen rettet seg etter vedtaket. Hovedspørsmålet er om kommunen kan anvende arbeidsmiljøloven § 4-3 til å nekte innsyn i pasientjournalen fordi kommunen mener klagerne vil bruke opplysningene på en krenkende måte overfor kommunens arbeidstaker. Saken reiser også spørsmål om kommunen som underinstans har plikt til å rette seg etter klageinstansens endelige vedtak. Stjørdal kommune skulle etter ombudets syn ha rettet seg etter Statsforvalterens endelige vedtak i saken. Ombudet ber kommunen gjennomføre Statsforvalterens vedtak. Stjørdal kommune har videre lagt feil rettsanvendelse til grunn for innsynssaken. Kommunen kan ikke benytte arbeidsmiljøloven § 4-3 for å innskrenke retten til innsyn i pasientjournalen. Etter ombudets oppfatning må unntak fra innsynsretten hjemles i unntaksreglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd eller forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav b. Kommunen har ikke vist til konkrete holdepunkter for at det er grunnlag for å holde tilbake den ansattes navn og stilling etter disse bestemmelsene. Ombudet ber kommunen merke seg ombudets vurderinger av anvendelse av arbeidsmiljøloven § 4-3 i lignende fremtidige saker.

Saken gjelder avvisning av klage over barneverntjenestens avgjørelse om å stanse samvær etter omsorgsovertakelse på grunnlag av nødrett. Statsforvalteren mente at samværsnektelsen ikke er et enkeltvedtak, men en faktisk handling truffet med hjemmel i straffeloven, og at det følgelig ikke er klagerett etter barnevernlovens regler. Sivilombudet er kommet til at den delen av barneverntjenestens avgjørelse som knyttet seg til stans av det fremtidige samværet mellom klageren og barnet, er et enkeltvedtak. Vedtaket kan etter barnevernloven § 6-5 påklages til Statsforvalteren. Sivilombudet ber Statsforvalteren vurdere klagen over barneverntjenestens avgjørelse på nytt, og legge ombudets syn til grunn i senere saker. En kopi av uttalelsen sendes Barne- og familiedepartementet. Ombudet forutsetter at departementets tidligere føringer til statsforvalterembetene justeres i tråd med uttalelsen, og at departementet vurderer behovet for klargjøring i regelverket.

Fylkesmannens behandling av en klage på barneverntjenestens oppfølging av et barn i fosterhjem har vært undersøkt her. Saken reiser generelle spørsmål om hvordan Fylkesmannen informerer og involverer personer som er direkte berørt i en tilsynssak. Ved behandlingen av tilsynssaker har Fylkesmannen et ansvar for at saksbehandlingen er forsvarlig. Blant annet må Fylkesmannen sørge for at saken er godt nok opplyst. Ombudsmannen mener denne saken ikke var godt nok opplyst fordi fosterforeldrene ikke fikk mulighet til å gi innspill til barneverntjenestens redegjørelse. Det var også feil å ikke informere fosterforeldrene om at Fylkesmannen senere gjennomførte et nytt tilsyn, som gjaldt barneverntjenestens plassering av barnet i fosterhjem hos dem. Fylkesmannen har erkjent og beklaget flere svakheter i saksbehandlingen, og opplyst at embetet vil gjennomgå egen praksis og retningslinjer. Det er dermed ikke grunn til å be om en ny behandling av den konkrete saken.

Fylkesmannen i Troms og Finnmark behandlet en klage på barneverntjenestens enkeltvedtak som en tilsynssak. Fylkesmannen tolket klagen som en klage på barneverntjenestens manglende undersøkelser, og ikke som en klage på…

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av tre klager med påstand om at skolen har brutt taushetsplikten ved å sende bekymringsmelding til barnevernet. Fylkesmannen har i tilsynssakene vist til at ombudsmannen synes å være enig i at Fylkesmannens saksbehandling ikke er egnet for å avklare om taushetsplikten er brutt i en konkret sak etter opplæringsloven § 15-3, og at ombudsmannen har gitt føringer om at tilsyn i slike saker bør innrettes mot aktuelle systemer/rutiner. Fylkesmannen har her tolket ombudsmannen uriktig. Ombudsmannen har forutsatt at Fylkesmannens kompetanse til å føre tilsyn også omfatter adgangen til å prøve om vilkårene for å sende melding til barnevernet har vært oppfylt. Den sentrale begrunnelsen for at Fylkesmannen avsluttet de aktuelle sakene, var basert på slutninger og tolkninger av ombudsmannens brev og uttalelse som det ikke var dekning for. Fylkesmannen bes vurdere de aktuelle sakene på nytt. Fylkesmannen bes om å gjennomgå eventuelle andre saker med tilsvarende vurderinger, og om nødvendig behandle også disse sakene på nytt. Uttalelsen sendes i kopi til Statens helsetilsyn og Utdanningsdirektoratet, med oppfordring om å vurdere om deres retningslinjer og veiledninger er riktig forstått av Fylkesmannen.