Saken gjelder avslag på en innsatts søknad om å bli overført fra Ila fengsel og forvaringsanstalt til Romerike fengsel, Ullersmo avdeling. Søknaden var begrunnet i behovet for samvær med sin datter på da 12 år, som bor nærmere Ullersmo. Hun hadde ikke besøkt ham siden han ble varetektsfengslet, det vil si på over 5 måneder på regionens vedtakstidspunkt. Sivilombudet uttalte at regionen skulle ha vurdert hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Ombudet var ikke enig med regionen i at det ikke var nødvendig å vurdere dette fordi avstandsforskjellen mellom datterens bosted og de to ulike fengslene ikke var vesentlig, og fordi de kapasitetsmessige hensynene uansett måtte veie tyngst. På denne bakgrunn var Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 ikke oppfylt i saken. Regionen skulle i forlengelsen av barnets beste-vurderingen også ha tatt stilling til om datteren skulle ha fått anledning til å bli hørt direkte i saken, jf. Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen artikkel 12. Da klageren etter søknad var blitt overført til Oslo fengsel, fant ombudet ikke grunn til å be regionen behandle saken på nytt, men ba regionen merke seg ombudets syn og legge det til grunn ved behandlingen av fremtidige saker der barn berøres.

Saken gjelder Ullersmo fengsels behandlingstid i sak om innsynsbegjæring i Infoflyt-systemet fra en innsatt. Fengselet brukte nesten ett år og ni måneder på å besvare begjæringen. Ullersmo fengsel beklaget sterkt tidsbruken i saken. Fengselet viste til at behandlingstiden skyldtes flere forhold, slik som svært mange andre henvendelser fra den innsatte, stor saksmengde ved juridisk avdeling og praktiske utfordringer med å få tak i den fysiske mappen som opplysningene var registrert i. Sivilombudet viste til at det følger av personopplysningsloven at henvendelser om innsyn i egne personopplysninger som utgangspunkt skal besvares uten ugrunnet opphold og senest innen 30 dager. Adgangen til å bruke lenger tid er etter personopplysningsloven snever. Det var i denne saken klart at fristen uansett var brutt. Manglende forsinkelsesmeldinger og manglende svar på klagerens purringer var i strid med kravene til god forvaltningsskikk. Ombudet ba fengselet merke seg ombudets syn, og overholde fristen i personopplysningsloven ved behandlingen av fremtidige innsynskrav i Infoflyt-systemet. I tillegg rettet ombudet en henstilling til Kriminalomsorgsdirektoratet om å vurdere å innarbeide rutiner for svarfrister på innsynsbegjæringer i Infoflyt-systemet i kriminalomsorgens generelle rundskriv.

Saken gjelder Kriminalomsorgen region østs behandlingstid i en klagesak fra en innsatt ved X fengsel som ble nektet å be under lufting i fengselets luftegård. Regionen mottok klagen 27. april 2023. Da ombudet avsluttet saken var klagen ennå ikke ferdig behandlet. Regionen opplyste at behandlingstiden skyldtes kapasitetsutfordringer, interne prioriteringer og at saken reiste vanskelige problemstillinger og krevde grundig utredning. Sivilombudet kom til at regionen ikke hadde forberedt og avgjort klagerens sak «uten ugrunnet opphold» etter forvaltningsloven. Ombudet ba regionen ferdigbehandle klagen. Videre ba ombudet regionen merke seg ombudets syn ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjaldt saksbehandlingstiden i Kriminalomsorgen region sør ved behandlingen av en klage over avslag på søknad om straffavbrudd for å være sammen med familien etter et dødsfall. Regionen brukte over åtte måneder på å behandle klagen, og parten mottok ikke foreløpig svar med informasjon om forventet behandlingstid. Regionen beklaget den lange behandlingstiden og at det ikke var blitt gitt informasjon om forventet behandlingstid, og uttalte at behandlingen ikke var i samsvar med forvaltningsloven. Sivilombudet var enig i det. Ressurshensyn kunne ikke begrunne den lange behandlingstiden. Ombudet la til grunn at regionen i fremtiden vil sende foreløpig svar, og om nødvendig forsinkelsesmeldinger. Ombudet fant det sannsynlig at forvaltningslovens krav til behandlingstid har vært brutt i en rekke saker de siste to årene. Det er alvorlig. At regionen har styrket saksbehandlingskapasiteten er derfor positivt. Ombudet vil følge med på den videre utviklingen gjennom vår klagebehandling.

Saken gjelder en innsatt som ønsket å studere under soning. Kriminalomsorgen region nord avslo søknaden hans om frigang for å studere, og fengselet kunne ikke tilrettelegge for studier fra fengslet. Regionen avslo søknaden fordi de mente frigang ikke var sikkerhetsmessig forsvarlig. I vurderingen viste regionen til at domfelte hadde «truet og forsøkt å oppvigle innsatte til opprør». Sivilombudet uttalte at hendelsene, som begrunnet avslaget på søknaden om frigang, var gjengitt på en slik måte i vedtaket, at det var uklart hvilket faktum som lå til grunn for regionens vurdering og hvordan hendelsene var vurdert. Det skulle også kommet tydeligere frem av vedtaket, at klagerens idømte handlinger var en viktig del av regionens begrunnelse. På denne bakgrunn kom ombudet til at det forelå begrunnet tvil om regionens vedtak var i tråd med forvaltningslovens krav til begrunnelse. Ombudet uttalte også at regionen burde vurdert betydningen av at fengselet likevel ikke kunne tilrettelegge for utdanningen i fengselet. Ombudet ber regionen merke seg ombudets syn, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om frigang til studier og andre saker der tilrettelegging for høyere utdanning i fengsler er relevant.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt situasjonen for forvaringsdømte som venter i kø på plass på forvaringsavdeling. Formålet med undersøkelsen har vært å bidra til å øke deres rettssikkerhet. En stor andel forvaringsdømte må starte soningen i ordinært fengsel. Kriminalomsorgens praksis med svært forsinket overføring til forvaringsavdeling for så mange forvaringsdømte på grunn av langvarig plassmangel, er i strid med regelverket og de forutsetninger som lovgiver la til grunn da forvaringsinstituttet ble innført. Undersøkelsen har avdekket et mangelfullt system for å sikre at straffen til forvaringsdømte som må sone lenge i ordinært fengsel mens de står i kø for plass på forvaringsavdeling, får det innholdet det er ment å ha. Forvaringsdømte i kø får i dag i stor grad det samme soningstilbudet som andre domfelte, og ikke et særskilt tilrettelagt tilbud som de ville fått på forvaringsavdeling. Dersom den forvaringsdømte ikke gis en reell mulighet til å redusere gjentakelsesfaren gjennom egnet behandling og oppfølging, kan fortsatt frihetsberøvelse etter utløpet av minstetiden være i strid med det menneskerettslige vernet mot vilkårlig frihetsberøvelse i EMK artikkel 5 nr. 1 a. For å øke rettssikkerheten til de forvaringsdømte i kø og for å redusere risikoen for menneskerettighetsbrudd, kommer Sivilombudet med flere anbefalinger til Kriminalomsorgsdirektoratet.

Saken gjelder avslag på en innsatts søknad om å få bruke datasystemet «Desktop for skolen» (DFS) i forbindelse med gjennomføring av videregående opplæring under soning i Halden fengsel. Hovedbegrunnelsen for avslaget var at tilgang til DFS ikke ville være «sikkerhetsmessig ubetenkelig», jf. forskrift om straffegjennomføring § 3-20. Sivilombudet har kommet til at Kriminalomsorgen region øst ikke kunne avslå en søknad om DFS utelukkende ut fra en vurdering av om DFS-tilgang ville være «sikkerhetsmessig ubetenkelig». Regionen skulle vurdert hvilken betydning tilgang til dataløsningen hadde for den innsattes rett og mulighet til å gjennomføre utdanning, og om en begrensning i tilgangen var forholdsmessig, jf. straffegjennomføringsloven § 2 og den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 2. Når dette ikke ble gjort, innebar regionens avgjørelse både et brudd på plikten til å hensynta den enkelte innsattes behov og rettigheter ved avgjørelser av betydning for sikkerheten, og på EMKs bestemmelse om retten til utdanning. Kriminalomsorgen region øst ble bedt om å merke seg ombudets uttalelse, og legge den til grunn ved behandling av fremtidige saker om avslag på søknader om DFS. Ombudet vil orientere Kriminalomsorgsdirektoratet om det som synes å være en mangel ved kriminalomsorgens praksis, jf. sivilombudsloven § 25 tredje ledd, ved å sende det kopi av uttalelsen. Ombudet vil også i et eget brev orientere Justis- og beredskapsdepartementet om mangler ved § 3-20 i forskrift om straffegjennomføring, jf. sivilombudsloven § 25 tredje ledd.

Saken gjelder spørsmål om cannabisholdige legemidler («medisinsk cannabis») som ikke er forskrevet av lege i Norge, men importert i tråd med narkotikaforskriften § 19, kan brukes under gjennomføring av fengselsstraff. Ved innsettelse ble klageren nektet å bruke et medbragt cannabisholdig legemiddel som han lovlig kunne bruke utenfor fengselet, utelukkende fordi legemiddelet var forskrevet av en lege i Nederland. Kriminalomsorgen mente at vilkåret for å gjøre unntak fra forbudet i straffegjennomføringsforskriften § 3-21, jf. straffegjennomføringsloven § 29, stiller krav om at legemiddelet må være forskrevet av lege i Norge. Både fengselets og regionens vedtak ble truffet uten at fengselshelsetjenesten hadde foretatt en konkret vurdering av klagerens medisinske behov. Regionen hadde heller ikke vurdert forholdet til menneskerettighetene. Sivilombudet er kommet til at regionen ikke har opplyst saken i tråd med forvaltningsloven § 33 siste ledd eller oppfylt sin plikt etter forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum til å vurdere klagerens menneskerettslige anførsler. Vedtaket var heller ikke begrunnet i samsvar med forvaltningsloven § 25, jf. § 33 første ledd. Ombudet er også kommet til at det ikke var rettslig grunnlag for å nekte klageren å bruke medbrakt cannabisholdig legemiddel som var importert i tråd med narkotikaforskriften § 19, utelukkende fordi legemiddelet ikke var forskrevet av lege i Norge. Å nekte klageren å bruke det aktuelle legemiddelet var i tillegg et ulovlig inngrep i hans rett til privatliv og selvbestemmelse etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Vedtaket må på denne bakgrunn anses som ugyldig. Ombudet ber regionen merke seg ombudets uttalelse, og legge ombudets syn til grunn i framtidige saker. Ombudet vil også underrette Kriminalomsorgsdirektoratet samt Justis- og beredskapsdepartementet som ansvarlig departement, om den mangelen som er avdekket i kriminalomsorgens praksis, jf. sivilombudsloven § 25 tredje ledd. Ombudet ber direktoratet og departementet om å sørge for at praksisen endres i overensstemmelse med ombudets syn, og gi ombudet tilbakemelding om sin oppfølging av saken.

En innsatt – som soner to brasilianske dommer i Norge etter soningsoverføring – fikk avslag på søknad om prøveløslatelse etter halv tid fordi kriminalomsorgen vurderte at vilkåret om «særlige grunner» ikke var oppfylt, jf. straffegjennomføringsloven § 42 tredje ledd. Sivilombudet uttalte at det fremsto uklart om kriminalomsorgen hadde foretatt en helhetsvurdering av saken, herunder hvilke momenter som var vurdert og hvordan disse var vektlagt i saken. Vedtaket var også mangelfullt begrunnet. På denne bakgrunn kom ombudet til at det forelå begrunnet tvil om kriminalomsorgen hadde behandlet saken i tråd med straffegjennomføringsloven § 42 tredje ledd og straffegjennomføringslovens retningslinjer. Ombudet ba om at saken ble behandlet på nytt.

Saken gjelder utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte i Ringerike fengsel på grunn av «bygningsmessige forhold», jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Den innsatte ble først utelukket etter straffegjennomføringsloven § 37 første ledd på grunn av en påstand om utøvelse av vold mot en medinnsatt. Han ble da overført til en restriktiv avdeling og mistet plassen sin i fellesskapsavdelingen. Når utelukkelsen etter § 37 første ledd opphørte etter ca. 22 dager, var det ikke ledig plass til ham på noen av fellesskapsavdelingene. Han ble derfor delvis utelukket fra fellesskap med andre innsatte i ytterligere 16 dager. Hovedspørsmålet i saken var om plassmangelen i fellesskapsavdelingene var et «bygningsmessig forhold» som gjorde det «påkrevet» med utelukkelse, jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Sivilombudet kom til at adgangen til å utelukke innsatte fra fellesskapet dersom bygningsmessige forhold gjør det «påkrevd», jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd, er begrenset til situasjoner som har oppstått nokså brått og uventet. Den aktuelle plassmangelen på fellesskapsavdelingene var ikke et uforutsett forhold ved bygningsmassen, og utelukkelsen hadde derfor ikke hjemmel i straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Hjemmelsmangelen i saken innebar at vedtaket måtte anses ugyldig, selv om Kriminalomsorgen i ettertid mente at utelukkelsen alternativt kunne hatt grunnlag i § 37 første ledd bokstavene b eller e. Ombudet har også gjennomgått fengselets ti siste vedtak fra 2022 hvor en innsatt var utelukket, fordi plassmangel gjorde at hen ikke kunne overføres tilbake til en fellesskapsavdeling etter å ha vært utelukket på annet grunnlag. Disse utelukkelsene hadde en varighet fra tre til 29 dager. I seks av vedtakene var utelukkelsen etter § 37 niende ledd nesten like lang som, eller betraktelig lenger enn, den forutgående utelukkelsen etter første ledd som førte til at de havnet på restriktiv avdeling. Da vedtakene var begrunnet på samme måte som i enkeltsaken som er vurdert av ombudet, er ombudet kommet til at det er sannsynlig at mange av disse vedtakene led av den samme hjemmelsmangelen som vedtaket behandlet i denne saken. Fengselet ser ut til å ha hatt en ulovlig praksis, som må endres. Ombudet ba Kriminalomsorgen region sør merke seg ombudets syn, og legge det til grunn ved behandling av fremtidige saker om utelukkelse på grunn av «bygningsmessige forhold», jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. For å følge opp det som synes å være en ulovlig praksis videre, ba ombudet om at regionen i januar 2024 oversender de vedtakene Ringerike fengsel har truffet i 2023 om tilsvarende utelukkelser, samt en oversikt over lengden på disse utelukkelsene. Ombudet vil orientere Kriminalomsorgsdirektoratet og Ringerike fengsel om uttalelsen ved å sende dem en kopi.