Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt Trondheim kommunes praksis knyttet til dispensasjon fra eldre reguleringsplaner. Undersøkelsen gjelder også plansituasjonen i kommunen. Plansituasjonen i kommunen er preget av et stort antall eldre og utdaterte reguleringsplaner. Arealutviklingen i kommunen skjer derfor ikke gjennom plan- og bygningslovens prosesser og saksbehandlingskrav og i tråd med de demokratisk forankrede avveiningene som loven forutsetter at skal gjøres. Reguleringsplanene er heller ikke egnet som informasjon- og beslutningsgrunnlag for tiltakshavere, naboer og andre berørte, noe som er i strid med forutsetningene i plan- og bygningsloven. Det store antallet eldre og utdaterte reguleringsplaner innebærer videre en generell risiko for at planene bygger på et utdatert kunnskapsgrunnlag om klima og naturfare. Sivilombudet har derfor konkludert med at plansituasjonen ikke innebærer et forsvarlig grunnlag for å ivareta intensjonene bak og systemet i plan- og bygningsloven. Ombudet har også funnet mangler i en stor andel av dispensasjonsvedtakene. Vedtakene inneholder i liten grad vurderinger av om hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra blir vesentlig tilsidesatt opp mot den utformingen av området som reguleringsplanen forutsetter. Det er heller ikke tilstrekkelige drøftelser av om planen har utspilt sin rolle som styringsdokument. Kommunen viser sjelden til konkrete fordeler med dispensasjon, og det legges ofte vekt på generelle fortettingshensyn og andre ønskede utnyttelser av eiendommen, uten at dette har forankring i reguleringsplanene.

Kommunestyret i Hemsedal kommune vedtok en detaljreguleringsplan som legger til rette for oppføring av fritidsboliger på 35 tomter på Kjelhovda. I planområdet er det enkelte sårbare naturtyper. Ytterligere hytteutbygging vil ifølge fagrapporter bidra til å opprettholde og forsterke den negative situasjonen for villreinbestanden i Nordfjella villreinområde som følge av at dagens utbygging, ferdsel og aktivitet er til hinder for villreinens bruk av viktige trekkorridorer og vinterbeiteområder. Statsforvalteren i Oslo og Viken (nå Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus) stadfestet kommunens vedtak i klageomgangen. Ombudet er kommet til at Statsforvalterens overprøving av kommunestyrets vedtak bygger på feil forståelse av naturmangfoldprinsippene og kravet til begrunnelse i naturmangfoldloven § 7, jf. §§ 8 til 12. Statsforvalteren har heller ikke foretatt selvstendige vurderinger av naturmangfoldprinsippene i tråd med naturmangfoldloven § 7. Statsforvalterens vedtak er ikke i tråd med kravene til klageinstansens prøving, jf. forvaltningsloven § 34. Det er tvil om vedtaket er gyldig. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Kristiansand kommunes behandling og avslutning av et varsel om et påstått ulovlig byggetiltak på innmelderens naboeiendom. Sivilombudet har kommet til at kommunen ikke har undergitt ulovlighetsvarselet en forsvarlig behandling. Formålet med tilsynsplikten og plikten til å forfølge ulovligheter tilsier at kommunen ikke kunne avslutte saken, ut fra en forståelse om at de ikke har en generell plikt til å iverksette tilsyn i alle saker, jf. plan- og bygningsloven § 25-1. Tilsynsplikten etter plan- og bygningsloven kapittel 25 innskrenker ikke den alminnelige plikten til å påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes i kommunen etter § 32-1, jf. § 1-4. Kommunen må derfor avklare om det er sannsynlig at det foreligger en overtredelse som kommunen plikter å forfølge. Videre har kommunen feilaktig lagt til grunn at en ulovlighetsoppfølging alltid må innledes med at det åpnes et tilsyn etter plan- og bygningsloven § 25-1. Ombudet ber kommunen om å behandle varselet på nytt i lys av føringene gitt i uttalelsen, og å merke seg det ombudet har uttalt ved behandlingen av fremtidige ulovlighetssaker. Videre forutsetter ombudet at kommunen organiserer arbeidet sitt slik at kommunen overholder forvaltningslovens krav til saksbehandling og saksbehandlingstid.

Saken gjelder Fredrikstad kommunes behandling og avslutning av et varsel om flere påståtte ulovlige byggetiltak på innmelderens naboeiendom. Sivilombudet har kommet til at kommunen ikke har undergitt ulovlighetsvarselet en forsvarlig behandling. Kommunen besvarte varselet med å avslutte saken under henvisning til prioriterings- og ressurshensyn. Ombudet kom til at kommunen har en plikt til å vurdere varselets innhold, samt å vurdere hvilke undersøkelser det er hensiktsmessig og nødvendig å gjøre for å kunne ta stilling til varselet. Kommunen kunne ikke avslutte saken under henvisning til prioriterings- og ressurshensyn. Videre kom ombudet til at saken ikke var godt nok opplyst når kommunen i svaret til ombudet vurderte at det ikke var sannsynlig at det forelå en ulovlighet. Kommunen hadde tidligere forklart til klageren at de manglet nødvendig informasjon om tiltakene, slik at de ikke kunne vurdere om tiltakene var søknadspliktige eller ikke. Beslutningsgrunnlaget var det samme da kommunen i brevet hit gjorde sin sannsynlighetsvurdering. Ombudet ber kommunen om å behandle varselet på nytt i lys av føringene gitt i uttalelsen. Ombudet forutsetter at kommunen organiserer arbeidet sitt slik at kommunen kan oppfylle sine lovpålagte plikter til å avdekke brudd på plan- og bygningsloven, forfølge ulovlige forhold og overholde forvaltningslovens krav til saksbehandling og saksbehandlingstid.

X kommune innvilget en søknad om dispensasjon fra arealformålet LNF for oppføring av en garasje med en boenhet på søkerens tomt. Etter klage fra en nabo, omgjorde Statsforvalteren vedtaket og avslo søknaden begrunnet i at det ikke forelå en klar overvekt av fordeler ved dispensasjonen. Søkeren ba om omgjøring, og viste til at formålet med garasjen med boenhet var å skape en trygg bolig for datteren, som hadde fylt 18 år og har Downs syndrom. Sivilombudet uttalte at visse typer sosialmedisinske, personlige og menneskelige hensyn kan få avgjørende vekt i en dispensasjonsvurdering. Ombudet mente at det forelå slike helt spesielle hensyn som måtte få betydelig vekt i denne saken, både ut fra klagerens datters spesielle helsesituasjon og i lys av hennes rettigheter etter CRPD. I vedtaket hadde Statsforvalteren i liten grad beskrevet hvilke konkrete ulemper som gjorde seg gjeldende i saken og hvilken vekt disse hadde. Samlet sett var det tvilsomt om det var en riktig konklusjon at fordelene ikke var klart større enn ulempene i saken. Ombudet uttalte også at kravet til god forvaltningsskikk tilsa at Statsforvalteren skulle ha synliggjort hvilke vurderinger som ble gjort knyttet til CRPD da de behandlet omgjøringsbegjæringen. Statsforvalteren ble bedt om å behandle saken på nytt og å merke seg ombudets syn i fremtidige saker.

Saken gjelder Statsforvalteren i Nordlands stadfestelse av en reguleringsplan i Moskenes kommune. Planen åpnet for utbygging i 100-metersbeltet langs sjøen, men inneholdt ikke en egen byggegrense, jf. plan- og bygningsloven § 1-8 tredje ledd. Statsforvalteren innførte derfor, med samtykke fra kommunestyret, en planbestemmelse om byggegrense mot sjø. Sivilombudet er kommet til at det foreligger saksbehandlingsfeil ved vedtakelsen av reguleringsplanen. Det er ikke gjort en tilstrekkelig vurdering og vekting av hensynene som gjør seg gjeldende i strandsonen ved vedtakelsen byggegrensen mot sjø. Det er heller ikke gjort en vurdering av prinsippene i naturmangfoldloven, i strid med lovens § 7. Ombudet har videre kommet til at Statsforvalteren hadde kompetanse til å innføre en planbestemmelse om byggegrense mot sjø, da endringen av planen hadde tilstrekkelig forankring i kommunestyret. Ombudet ber Statsforvalteren vurdere om det er grunn til å omgjøre vedtaket sitt og om å bli orientert om utfallet av vurderingen.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt Statsforvalteren i Vestlands praksisomlegging knyttet til høring av dispensasjonssaker etter plan- og bygningsloven § 19-1 siste punktum. I brev 4. januar 2024 til kommunene i fylket, skrev Statsforvalteren blant annet at Statsforvalteren ikke lenger ville be om å få dispensasjonssaker oversendt til høring før kommunene fatter vedtak. Sivilombudet har kommet til at plan- og bygningsloven § 19-1 siste punktum innebærer en plikt for kommunene til å sende dispensasjonssøknader omfattet av bestemmelsen på høring, dersom ansvarsområdet til en regional eller statlig myndighet blir direkte berørt. Statsforvalteren har videre en plikt til å motta disse sakene og vurdere konkret om det skal gis en uttalelse til den enkelte sak. På bakgrunn av dette har ombudet kommet til at Statsforvalterens praksis knyttet til høring av kommunale dispensasjonssaker ikke er i tråd med kravene i plan- og bygningsloven § 19 1. Ombudet ber Statsforvalteren vurdere sin praksis på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen.

Saken gjelder overtredelsesgebyr for riving av SEFRAK-registrerte bygninger uten søknad. En låve- og driftsbygning på klagerens tomt fikk betydelige skader som følge av store snømengder. Klageren rev bygningen og fjernet materialene for å unngå at barn skulle ta seg inn på tomten og risikere å skade seg i den sammenraste bygningen. Låvebygningen var sammenbygd med våningshuset, og deler av huset ble skadet. Denne delen ble derfor revet samtidig med låve- og driftsbygningen. Klageren kontaktet ikke kommunen før han rev bygningene. Noen måneder senere brant resten av våningshuset og ble totalskadet. Kommunen ila klageren et overtredelsesgebyr på kr 70 000 for riving av SEFRAK-registrerte bygninger uten å søke om tillatelse, jf. plan og bygningsloven § 20-2, og kr 3 000 for å rive bygninger uten å bruke ansvarlig foretak, jf. plan- og bygningsloven § 20-3. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om rivingen av de skadede bygningene medførte «fare» for «alvorlig uopprettelig skade», jf. byggesaksforskriften § 16-1 første ledd bokstav a nr. 3. Videre er det tvil om Statsforvalteren har gjort en tilstrekkelig vurdering av relevante momenter ved utmålingen av gebyrets størrelse. Statsforvalteren er bedt om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder spørsmålet om det påløper tvangsmulkt etter plan- og bygningsloven § 32-5 når det er gitt utsatt iverksetting for retting av tiltaket etter forvaltningsloven § 42. Ombudet har kommet til at det ikke påløp tvangsmulkt i perioden mellom den fristen kommunen hadde satt for retting, og den nye gjennomføringsfristen etter Statsforvalterens endelige vedtak i klagesaken. Kommunen kan derfor ikke innkreve tvangsmulkt for denne perioden. Ombudet mener også at kommunens behandlingstid for å ta stilling til klagerens anmodning om utsatt iverksetting, i utgangspunktet ikke er i samsvar med forvaltningslovens krav.

Saken gjelder tolkningen av en reguleringsplan for utbygging av fem tomter i Nesodden kommune. Statsforvalteren i Oslo og Viken stadfestet Nesodden kommunes vedtak om rammetillatelser for oppføring av to eneboliger på hver av de fem tomtene i planområdet. Spørsmålet var om reguleringsplanen inneholdt en begrensning på én enebolig per tomt, slik at søknadene om rammetillatelsene for to eneboliger per tomt skulle vært avslått. Ombudet er kommet til at tolkningen av reguleringsplanen som Statsforvalteren gjorde var mangelfull. Statsforvalteren unnlot å vurdere flere relevante tolkningsfaktorer, fordi Statsforvalteren mente at ordlyden alene måtte legges til grunn. Etter en samlet vurdering av de innsendte dokumentene i saken, mener ombudet at reguleringsplanen inneholder en begrensning om én enebolig per tomt. Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.