Saken gjelder tolkning av en reguleringsplan for Haganeset i Kvitsøy kommune. Saken reiser særlig spørsmål om inntegnede omriss av opprinnelig bebyggelse i plankartet kan forstås slik at de angir krav til utnyttelsesgrad og bindende plassering for ny bebyggelse på tomtene. Et annet sentralt spørsmål er om omrissene kan forstås som byggegrenser mot sjø fastsatt i plan, jf. plan- og bygningsloven § 1-8 tredje ledd. Ombudet kom til at omrissene i plankartet ikke kan forstås slik at de angir bindende krav til utnyttelsesgrad og plassering av bebyggelsen for de opprinnelig bebygde tomtene, herunder for eiendommen som denne saken gjelder. Ombudet mente i stedet at krav til utnyttelsesgrad mv. reguleres av påtegninger i plankartet og reguleringsbestemmelsene, og at reguleringen er den samme både for de opprinnelig bebygde og ubebygde tomtene. Ut fra en tolkning av planens forhistorie og formål mente ombudet samtidig at de konkrete bestemmelsene som regulerer bebyggelsen, trolig først og fremst har vært utarbeidet med tanke på de opprinnelig ubebygde tomtene. Det kan bety at bestemmelsene i liten grad er egnet for å regulere de opprinnelig bebygde tomtene, herunder eiendommen i denne saken. Ombudet oppfordrer kommunen og Statsforvalteren til å vurdere betydningen av dette ved oppfølgingen av denne uttalelsen, herunder om det er grunn til å gjøre endringer i reguleringsplanen. Ombudet kom videre til at omrissene i planen ikke kan anses som en byggegrense «fastsatt» i plan, jf. pbl. § 1-8 tredje ledd. Ombudet oppfordrer kommunen til å vurdere om det bør fastsettes en slik grense i planen, og hvor den eventuelt bør gå.

Avsluttende brev som ble sendt fra Sivilombudet til Grimstad kommune 27. februar 2025. Sivilombudet konkluderer blant annet med at saksbehandlingstiden for ulovlighetsvarsler ikke er i tråd med forvaltningslovens krav. Kommunen må derfor vurdere hvilke tiltak som kan få ned restansene til et forsvarlig nivå, og Sivilombudet har bedt kommunen om å sende en redegjørelse.

Kommunestyret i Larvik kommune vedtok en detaljreguleringsplan som legger til rette for oppføring av seks fritidsboliger i Sørskogen ved Nevlunghavn. Planområdet ligger nær fuglefredningsområdet ved Mølen og Nevlungstranda naturreservat og er en del av raet som ligger på den UNESCO-godkjente geoparken, Geo Norwegica. I planområdet er det truede arter og sårbare naturtyper, men det fremgår ikke av kommunens vedtak hvordan utbyggingen vil påvirke dette naturmangfoldet. Statsforvalteren i Vestfold og Telemark stadfestet kommunens vedtak i klageomgangen. Ombudet er kommet til at Statsforvalteren ikke i tilstrekkelig grad har vurdert om kommunen har fulgt kravene til utredning og begrunnelse etter naturmangfoldloven § 7, jf. §§ 8-12, jf. forvaltningsloven § 34. Statsforvalteren har heller ikke foretatt selvstendige vurderinger av naturmangfoldprinsippene i tråd med naturmangfoldloven § 7. Det er tvil om vedtaket er gyldig. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt Trondheim kommunes praksis knyttet til dispensasjon fra eldre reguleringsplaner. Undersøkelsen gjelder også plansituasjonen i kommunen. Plansituasjonen i kommunen er preget av et stort antall eldre og utdaterte reguleringsplaner. Arealutviklingen i kommunen skjer derfor ikke gjennom plan- og bygningslovens prosesser og saksbehandlingskrav og i tråd med de demokratisk forankrede avveiningene som loven forutsetter at skal gjøres. Reguleringsplanene er heller ikke egnet som informasjon- og beslutningsgrunnlag for tiltakshavere, naboer og andre berørte, noe som er i strid med forutsetningene i plan- og bygningsloven. Det store antallet eldre og utdaterte reguleringsplaner innebærer videre en generell risiko for at planene bygger på et utdatert kunnskapsgrunnlag om klima og naturfare. Sivilombudet har derfor konkludert med at plansituasjonen ikke innebærer et forsvarlig grunnlag for å ivareta intensjonene bak og systemet i plan- og bygningsloven. Ombudet har også funnet mangler i en stor andel av dispensasjonsvedtakene. Vedtakene inneholder i liten grad vurderinger av om hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra blir vesentlig tilsidesatt opp mot den utformingen av området som reguleringsplanen forutsetter. Det er heller ikke tilstrekkelige drøftelser av om planen har utspilt sin rolle som styringsdokument. Kommunen viser sjelden til konkrete fordeler med dispensasjon, og det legges ofte vekt på generelle fortettingshensyn og andre ønskede utnyttelser av eiendommen, uten at dette har forankring i reguleringsplanene.

Kommunestyret i Hemsedal kommune vedtok en detaljreguleringsplan som legger til rette for oppføring av fritidsboliger på 35 tomter på Kjelhovda. I planområdet er det enkelte sårbare naturtyper. Ytterligere hytteutbygging vil ifølge fagrapporter bidra til å opprettholde og forsterke den negative situasjonen for villreinbestanden i Nordfjella villreinområde som følge av at dagens utbygging, ferdsel og aktivitet er til hinder for villreinens bruk av viktige trekkorridorer og vinterbeiteområder. Statsforvalteren i Oslo og Viken (nå Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus) stadfestet kommunens vedtak i klageomgangen. Ombudet er kommet til at Statsforvalterens overprøving av kommunestyrets vedtak bygger på feil forståelse av naturmangfoldprinsippene og kravet til begrunnelse i naturmangfoldloven § 7, jf. §§ 8 til 12. Statsforvalteren har heller ikke foretatt selvstendige vurderinger av naturmangfoldprinsippene i tråd med naturmangfoldloven § 7. Statsforvalterens vedtak er ikke i tråd med kravene til klageinstansens prøving, jf. forvaltningsloven § 34. Det er tvil om vedtaket er gyldig. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Kristiansand kommunes behandling og avslutning av et varsel om et påstått ulovlig byggetiltak på innmelderens naboeiendom. Sivilombudet har kommet til at kommunen ikke har undergitt ulovlighetsvarselet en forsvarlig behandling. Formålet med tilsynsplikten og plikten til å forfølge ulovligheter tilsier at kommunen ikke kunne avslutte saken, ut fra en forståelse om at de ikke har en generell plikt til å iverksette tilsyn i alle saker, jf. plan- og bygningsloven § 25-1. Tilsynsplikten etter plan- og bygningsloven kapittel 25 innskrenker ikke den alminnelige plikten til å påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes i kommunen etter § 32-1, jf. § 1-4. Kommunen må derfor avklare om det er sannsynlig at det foreligger en overtredelse som kommunen plikter å forfølge. Videre har kommunen feilaktig lagt til grunn at en ulovlighetsoppfølging alltid må innledes med at det åpnes et tilsyn etter plan- og bygningsloven § 25-1. Ombudet ber kommunen om å behandle varselet på nytt i lys av føringene gitt i uttalelsen, og å merke seg det ombudet har uttalt ved behandlingen av fremtidige ulovlighetssaker. Videre forutsetter ombudet at kommunen organiserer arbeidet sitt slik at kommunen overholder forvaltningslovens krav til saksbehandling og saksbehandlingstid.

Saken gjelder Fredrikstad kommunes behandling og avslutning av et varsel om flere påståtte ulovlige byggetiltak på innmelderens naboeiendom. Sivilombudet har kommet til at kommunen ikke har undergitt ulovlighetsvarselet en forsvarlig behandling. Kommunen besvarte varselet med å avslutte saken under henvisning til prioriterings- og ressurshensyn. Ombudet kom til at kommunen har en plikt til å vurdere varselets innhold, samt å vurdere hvilke undersøkelser det er hensiktsmessig og nødvendig å gjøre for å kunne ta stilling til varselet. Kommunen kunne ikke avslutte saken under henvisning til prioriterings- og ressurshensyn. Videre kom ombudet til at saken ikke var godt nok opplyst når kommunen i svaret til ombudet vurderte at det ikke var sannsynlig at det forelå en ulovlighet. Kommunen hadde tidligere forklart til klageren at de manglet nødvendig informasjon om tiltakene, slik at de ikke kunne vurdere om tiltakene var søknadspliktige eller ikke. Beslutningsgrunnlaget var det samme da kommunen i brevet hit gjorde sin sannsynlighetsvurdering. Ombudet ber kommunen om å behandle varselet på nytt i lys av føringene gitt i uttalelsen. Ombudet forutsetter at kommunen organiserer arbeidet sitt slik at kommunen kan oppfylle sine lovpålagte plikter til å avdekke brudd på plan- og bygningsloven, forfølge ulovlige forhold og overholde forvaltningslovens krav til saksbehandling og saksbehandlingstid.

X kommune innvilget en søknad om dispensasjon fra arealformålet LNF for oppføring av en garasje med en boenhet på søkerens tomt. Etter klage fra en nabo, omgjorde Statsforvalteren vedtaket og avslo søknaden begrunnet i at det ikke forelå en klar overvekt av fordeler ved dispensasjonen. Søkeren ba om omgjøring, og viste til at formålet med garasjen med boenhet var å skape en trygg bolig for datteren, som hadde fylt 18 år og har Downs syndrom. Sivilombudet uttalte at visse typer sosialmedisinske, personlige og menneskelige hensyn kan få avgjørende vekt i en dispensasjonsvurdering. Ombudet mente at det forelå slike helt spesielle hensyn som måtte få betydelig vekt i denne saken, både ut fra klagerens datters spesielle helsesituasjon og i lys av hennes rettigheter etter CRPD. I vedtaket hadde Statsforvalteren i liten grad beskrevet hvilke konkrete ulemper som gjorde seg gjeldende i saken og hvilken vekt disse hadde. Samlet sett var det tvilsomt om det var en riktig konklusjon at fordelene ikke var klart større enn ulempene i saken. Ombudet uttalte også at kravet til god forvaltningsskikk tilsa at Statsforvalteren skulle ha synliggjort hvilke vurderinger som ble gjort knyttet til CRPD da de behandlet omgjøringsbegjæringen. Statsforvalteren ble bedt om å behandle saken på nytt og å merke seg ombudets syn i fremtidige saker.

Saken gjelder Statsforvalteren i Nordlands stadfestelse av en reguleringsplan i Moskenes kommune. Planen åpnet for utbygging i 100-metersbeltet langs sjøen, men inneholdt ikke en egen byggegrense, jf. plan- og bygningsloven § 1-8 tredje ledd. Statsforvalteren innførte derfor, med samtykke fra kommunestyret, en planbestemmelse om byggegrense mot sjø. Sivilombudet er kommet til at det foreligger saksbehandlingsfeil ved vedtakelsen av reguleringsplanen. Det er ikke gjort en tilstrekkelig vurdering og vekting av hensynene som gjør seg gjeldende i strandsonen ved vedtakelsen byggegrensen mot sjø. Det er heller ikke gjort en vurdering av prinsippene i naturmangfoldloven, i strid med lovens § 7. Ombudet har videre kommet til at Statsforvalteren hadde kompetanse til å innføre en planbestemmelse om byggegrense mot sjø, da endringen av planen hadde tilstrekkelig forankring i kommunestyret. Ombudet ber Statsforvalteren vurdere om det er grunn til å omgjøre vedtaket sitt og om å bli orientert om utfallet av vurderingen.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt Statsforvalteren i Vestlands praksisomlegging knyttet til høring av dispensasjonssaker etter plan- og bygningsloven § 19-1 siste punktum. I brev 4. januar 2024 til kommunene i fylket, skrev Statsforvalteren blant annet at Statsforvalteren ikke lenger ville be om å få dispensasjonssaker oversendt til høring før kommunene fatter vedtak. Sivilombudet har kommet til at plan- og bygningsloven § 19-1 siste punktum innebærer en plikt for kommunene til å sende dispensasjonssøknader omfattet av bestemmelsen på høring, dersom ansvarsområdet til en regional eller statlig myndighet blir direkte berørt. Statsforvalteren har videre en plikt til å motta disse sakene og vurdere konkret om det skal gis en uttalelse til den enkelte sak. På bakgrunn av dette har ombudet kommet til at Statsforvalterens praksis knyttet til høring av kommunale dispensasjonssaker ikke er i tråd med kravene i plan- og bygningsloven § 19 1. Ombudet ber Statsforvalteren vurdere sin praksis på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen.