Sakens bakgrunn Tiltakshaver A søkte 28. april 2011 om rivning av en eksisterende garasje på en eiendom i Oslo kommune. Ifølge sakens dokumenter forelå det på søknadstidspunktet en forhåndsuttalelse fra byantikvaren hvor rivning av garasjen ble frarådet. I forbindelse med søknaden kom byantikvaren 21. juli 2011 med en ny uttalelse hvor det blant annet ble bedt om at det ble nedlagt midlertidig forbud mot tiltak på eiendommen. I brev 22. juli 2011 til ansvarlig søker varslet kommunen oppstart av arbeid med å legge ned midlertidig forbud. «Endelig beslutning» om å starte arbeidet med midlertidig forbud mot tiltak ble varslet 14. september 2011. Forbudet ble vedtatt av byutviklingskomiteen i Oslo kommune 30. mai 2012 med hjemmel i plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71 (pbl.) § 13-1 første ledd. Det var da gått tretten måneder siden rivningssøknaden ble sendt inn.

Ombudsmannen har av eget tiltak tatt Skatteetatens praksis med å nekte, eventuelt begrense, skattyters rett til fremføring av underskudd fra og med det inntektsåret han eller hun har fått etablert gjeldsordning etter gjeldsordningsloven, opp med Finansdepartementet på generelt grunnlag. Finansdepartementets konklusjon i svarbrevet hit var at gjeld som omfattes av en frivillig eller tvungen gjeldsordning etter gjeldsordningsloven, ikke kan anses ettergitt før ved utløpet av gjeldsordningsperioden. Avskjæring av underskudd etter skatteloven § 14-6 andre ledd kan derfor ikke finne sted før det foreligger en endelig ettergivelse i samsvar med bestemmelsene i gjeldsordningsloven. Departementet ville underrette Skattedirektoratet om at fremstillingen av de aktuelle reglene i Lignings-ABC ikke var dekkende. Ombudsmannen deler Finansdepartementets standpunkt. Særlig på bakgrunn av fristreglene i ligningsloven § 9-6 forutsetter ombudsmannen at Finansdepartementet vil be Skattedirektoratet om å prioritere den videre oppfølgingen av saken.

Saken gjelder en søknad om dispensasjon fra en reguleringsplan som bestemmer at byggetillatelse for bolig først kan gis etter at en atkomstvei er rustet opp. Stavanger kommune avslo søknaden. I klage til Fylkesmannen i Rogaland anførte søkerne at dispensasjon vil medføre redusert trafikk og bedre trafikksikkerhet på den eksisterende veien. Fylkesmannen unnlot imidlertid å undersøke denne anførselen nærmere, da hun mente den var for lite konkretisert fra klagernes side. Klagen førte ikke frem. Ombudsmannen er kommet til at det foreligger brudd på fylkesmannens utredningsplikt, ved at en sentral anførsel som med enkle midler kunne vært opplyst nærmere, ikke ble tilstrekkelig utredet. I tillegg knytter det seg begrunnet tvil til om fylkesmannens vurdering av fordeler og ulemper etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd annet punktum er riktig. Fylkesmannen bes derfor om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder avslag på søknad om dispensasjon fra avstandskravet i plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71 (pbl.) § 29-4 for oppføring av støttemur. Fylkesmannen i Oslo og Akershus omgjorde kommunens tillatelse. Hun tok utgangspunkt i at tiltakshaver også uten dispensasjonen ville ha et funksjonelt og kvalitetsmessig godt uteareal, og mente en utvidelse av utearealet måtte anses som et personlig hensyn det ikke kunne legges avgjørende vekt på. Jeg er kommet til at utvidelse av uteoppholdsareal kan være et areal- og ressursdisponeringshensyn, som skal vektlegges i en dispensasjonsvurdering og som etter forholdene også kan tillegges avgjørende vekt. På bakgrunn av sakens lange forhistorie, der kvaliteten på utearealet uansett synes å være vektlagt og veid opp mot ulempene for naboeiendommen, finner jeg imidlertid å kunne la den konkrete saken bero.

Landbruks- og matdepartementet stadfestet Reindriftsstyrets vedtak om forholdsmessig reduksjon av reintall under henvisning til reindriftsloven § 60 tredje ledd. Reineieren klaget vedtaket inn for ombudsmannen. Ombudsmannen er kommet til at departementet skulle vurdert om vedtaket om forholdsmessig reduksjon var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon protokoll 1 artikkel 1 om eiendomsrett. På denne bakgrunn bes departementet om å behandle saken på nytt.

Nav Internasjonalts behandlingstider i saker om medlemskap i folketrygden har vært undersøkt her på generelt grunnlag. Sivilombudsmannen har flere merknader, blant annet til behandlingstiden i saker om unntak fra medlemskap i folketrygden og til at Nav Internasjonalt ikke har orientert brukerne om saksbehandlingstiden.

Klima- og miljødepartementet sendte 30. mai 2013 ut en høring om endring i regelverket for motorisert ferdsel i utmark. Høringsbrevet inneholdt også en invitasjon til enkelte kommuner til å delta i en forsøksordning som åpnet for at kommuner, gjennom kommunale forskrifter og planvedtak, kunne vedta løyper for fornøyelseskjøring med snøscooter i utmark. I invitasjonen var det satt tak på 40 kommuner. Den nye regjeringen utvidet i november 2013 ordningen slik at alle kommuner som hadde meldt sin interesse kunne delta. Samlet sett utgjorde dette 108 kommuner.  Det ble samtidig opplyst at arbeidet med å utarbeide et høringsbrev med forslag til endringer i motorferdselloven var igangsatt. Den Norske Turistforening, Friluftslivets fellesorganisasjon og Virke brakte i november 2013 saken inn for ombudsmannen. Slik saken er opplyst har jeg kommet til at forsøksordningens omfang ligger utenfor de rammer forsøksloven setter. Departementet bør derfor foreta en ny vurdering av forsøksordningen, og da særlig behovet for antall kommuner.

Etter et besøk til Drammen fengsel i juni 2013 ble det funnet grunn til å ta opp flere forhold med Kriminalomsorgen region sør. Dette gjaldt blant annet de sanitære forholdene, aktivitetstilbudet for kvinnelige innsatte og informasjonen om tilsynsrådet. Et flertall av cellene i fengselet mangler toalett, og det er ikke bemanning til å låse innsatte ut av cellene ved behov for toalettbesøk. Det er uakseptabelt at innsatte skal være henvist til å benytte dobøtter 10 – 13 timer i døgnet. Regionen bør sørge for at Drammen fengsel tilføres tilstrekkelige ressurser, slik at de innsatte ved behov for toalettbesøk kan låses ut uten unødige forsinkelser til alle døgnets tider. Det er positivt at fengselet har innskjerpet rutinene for informasjon om tilsynsrådet, og at det etter ombudsmannens besøk er skaffet til veie en postadresse som de innsatte kan benytte til å korrespondere skriftlig med rådet. Det bør arbeides for å finne en løsning som gjør det mulig for de innsatte å kunne kommunisere med rådet per telefon utenom tilsynsbesøkene.

NRK klaget 16. januar 2014 over at Kommunal- og moderniseringsdepartementet avslo begjæring 14. januar 2014 om innsyn i departementsinterne vurderingene som Planavdelingen i det tidligere Miljøverndepartementet hadde gjort i sak om bygging av Lærdalstunnelen. Disse dokumentene var ikke journalført. NRK hadde på dette tidspunktet fått innsyn de journalførte dokumentene i saken. Det var kritikkverdig at to av saksdokumentene ikke ble journalført før saken ble tatt opp herfra. Begge dokumentene var e-poster, sendt til departementet fra politikere i Lærdal kommune. En e-post fra en representant fra Venstre ble journalført etter den første henvendelsen fra ombudsmannen. Et annet dokument, som ble sendt direkte til statssekretæren fra en av hennes partikolleger i kommunen, ble ikke journalført før departementet på nytt ble bedt om å utdype hvorfor dokumentet ikke ble ansett å være saksdokument for organet. Dokumentene burde vært ansett som «saksdokument for organet», ikke som «politikerpost». Det forelå derfor journalføringsplikt etter arkivforskriften § 2-6.

Osen kommune avslo en søknad om nedsettelse av krav om vannavgift, som kommunen hadde innkrevd flere år etter at vannleveringen hadde skjedd, med den begrunnelse at manglende utsending av faktura ikke fritar abonnenter for betalingsplikt. Klageren mente at kommunen ikke hadde adgang til å ilegge vannavgiften, fordi abonnenten hadde en muntlig avtale med kommunen om fritak for vannavgift frem til vannkvaliteten på eiendommen var utbedret. Selv om kommunen som utgangspunkt har hjemmel til å innkreve vannavgift etter at vannlevering har funnet sted, foreligger det samlet sett så spesielle omstendigheter i denne konkrete saken, at jeg er kommet til at det kan stilles spørsmål om ikke kommunen burde ha innvilget full reduksjon av vannavgiftskravet. Slik saken er opplyst for meg, er det bl.a. grunn til å tro at kommunen har misforstått klagerens anførsel om hva innholdet av den muntlige avtalen mellom abonnenten og kommunen gikk ut på. Jeg anbefaler derfor at kommunen foretar en ny behandling av klagerens søknad om reduksjon av kravet om vannavgift, basert på riktig forståelse av klagerens anførsel.