Saken gjaldt flere vedtak om innskrenkninger i en pasients rett til kontakt med omverdenen, jf. psykisk helsevernloven § 4-5. Bakgrunnen var at pasienten, som var underlagt tvungent psykisk helsevern etter et drap, rømte fra institusjonen og at sykehuset oppfattet situasjonen i de påfølgende ukene som uoversiktlig. Innskrenkningene gjaldt kontroll av samtaler med og besøk av moren og broren av sikkerhetsmessige grunner og forbud mot å kontakte media. Ombudsmannen kom til at vedtakene om kontroll av samtaler med og besøk av familiemedlemmer var mangelfulle. Det var også tvilsomt om det var hjemmel for restriksjonene, særlig når det gjaldt telefonkontroll. Forbudet mot å kontakte media i ca. tre uker var inngripende og rettslig sett tvilsomt. 

Spørsmål om saka var godt nok opplyst då fylkesmannen stadfesta reguleringsplanvedtaket til kommunen. Ombodsmannen kom til at saka burde ha vore grundigare opplyst. Etter ei fornya vurdering fann fylkesmannen ikkje grunn til å omgjere vedtaket sitt. Ombodsmannen fann, etter ei heilskapsvurdering, ikkje grunn til å gå vidare med saka.  

En kommune tildelte et 40 % driftstilskudd til en fysioterapeut. Driftstilskuddet var del av et samarbeid om fysioterapitjenester mellom tre kommuner, og var knyttet til et privat praksisfellesskap. En av søkerne klaget til ombudsmannen. Hun viste til at kommunen hadde gjort feil både i saksbehandlingen og i kvalifikasjonsvurderingen. Blant annet pekte hun på at det ikke ble gjennomført intervjuer av søkerne. Ombudsmannen konkluderte med at tildelingsprosessen ikke hadde vært tillitvekkende. Kommunen hadde ikke sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst, og den hadde heller ikke foretatt en tilfredsstillende sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Det knyttet seg også noe usikkerhet til om det ble tatt utenforliggende hensyn ved tildelingen. Ombudsmannen hadde imidlertid ikke grunnlag for å uttale seg sikkert om feilene hadde resultert i at klageren ble forbigått. 

Saken gjaldt utlendingsmyndighetenes avslag på As søknad om norsk statsborgerskap fordi vilkåret om løsning fra annet statsborgerskap ikke ble ansett oppfylt. Ombudsmannen mente det var uheldig at utlendingsmyndighetene bygget sin tolking og praktisering av statsborgerloven § 10 første ledd siste punktum på forarbeidene og ikke det som kan sies å følge av en naturlig forståelse av lovens ordlyd. På bakgrunn av støtten i forarbeidene og praksis fant ombudsmannen det likevel ikke riktig å kritisere at Utlendingsnemnda hadde lagt til grunn at statsborgerforskriften § 6-1 var uttømmende, og at tilfeller som falt utenfor ordlyden måtte vurderes etter dispensasjonsbestemmelsen i statsborgerloven § 19. Ombudsmannen fant imidlertid grunn til å orientere Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om saken med tanke på å etablere et større samsvar mellom ordlyden i regelverket og praksis. Videre hadde ombudsmannen merknader knyttet til adgangen til å realitetsvurdere en søknad etter utløp av tilsagnsfristen og utlendingsmyndighetenes saksbehandling. Ombudsmannen fant at saken ikke hadde vært tilstrekkelig opplyst for Utlendingsnemnda og ba nemnda vurdere hva som mest hensiktsmessig burde gjøres overfor A. Utlendingsnemnda tok deretter saken opp til ny behandling og fattet nytt vedtak om å innvilge klageren norsk statsborgerskap. Nemnda endret også sin egen standardmal som benyttes i løsningssaker med ny informasjon til søkerne om at en søknad om statsborgerskap kan bli realitetsvurdert også hvis løsning oppnås etter utløpet av tilsagnsfristen. Videre orienterte Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ombudsmannen om at departementet arbeidet med å ferdigstille en instruks til Utlendingsdirektoratet om tolkning av statsborgerloven § 10 første ledd, jf. statsborgerforskriften § 6-1 nr. 5. Det fremgikk også at departementet forberedte en høring om å endre ordlyden i den nevnte forskriftsbestemmelsen.

Saken gjaldt avslag på søknad om straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Kriminalomsorgens behandling av saken reiste spørsmål om straffegjennomføringsforskriften § 7-3 var i strid med FNs barnekonvensjon artikkel 3 fordi forskriften ikke åpnet for skjønn i klagerens tilfelle. Ombudsmannen kom til at en naturlig tolkning av straffegjennomføringsforskriften § 7-3 fjerde ledd siste punktum ikke åpnet for nødvendig skjønnsutøvelse ved avgjørelse av søknad om straffegjennomføring for enkelte kategorier domfelte. Bestemmelsen måtte etter ombudsmannens syn tolkes mindre restriktivt enn sin ordlyd for å være i samsvar med overordnete krav, slik Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) fremholdt i sitt svarbrev til ombudsmannen. Ombudsmannen uttalte at det var behov for en klargjøring i tråd med KSFs redegjørelse, men at dette mest hensiktsmessig burde gjøres ved endring av forskriften og ikke bare gjennom revisjon av retningslinjer, slik KSF tok initiativ til. Det ble ikke funnet grunnlag for å rette innvendinger mot at klageren ikke fikk innvilget sin søknad om soning med elektronisk kontroll. 

På generelt grunnlag, av eget tiltak, ble det herfra stilt spørsmål til Arbeids- og velferdsdirektoratet om hvilken betydning det kunne ha for retten til arbeidsavklaringspenger om brukerne fremmet krav om uførepensjon eller påklaget avslag på krav om uførepensjon. Ombudsmannen vurderte spørsmålet annerledes enn Arbeids- og velferdsdirektoratet, og uttalte blant annet at det var grunn til tvil om det fremgikk tilstrekkelig tydelig av Navs rundskriv at Nav måtte foreta selvstendige vurderinger av om søkere av uførepensjon kunne ha krav på arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-13 første ledd.  Arbeids- og velferdsdirektoratet har rettet seg etter uttalelsen og rundskrivet og standardtekstene i saksbehandlingssystemet er endret.

Reineier A klaget til Reindriftsstyret over at distriktsstyret i hans reinbeitedistrikt utøvde en ulovlig praksis i forbindelse med merking av rein. Reindriftsstyret svarte blant annet at det ikke behandler «enkeltsaker som angår interne privatforhold i et reinbeitedistrikt». A klaget saken inn for ombudsmannen. Ombudsmannen kom til at det forelå offentlig interesse i å bringe et eventuelt lovstridig forhold til opphør, jf. reindriftsloven § 75 første punktum. Reindriftsmyndighetene ble derfor bedt om å foreta en vurdering av hvorvidt distriktets merkepraksis var i overensstemmelse med reindriftslovens regler. Reindriftsmyndighetene igangsatte deretter en undersøkelse av merkepraksisen i det aktuelle distriktet. 

Fylkesmannen i Telemark opphevet et vedtak fra Fyresdal kommune, der det ble gitt dispensasjon for fradeling av tomter til husbygging, og sendte saken tilbake til ny behandling. I forbindelse med den nye behandlingen for kommunen endret grunneieren dispensasjonssøknaden, herunder de omsøkte tomtenes størrelse og grenser. Fylkesmannen behandlet dispensasjonssøknaden etter plan- og bygningsloven av 1985 til tross for at endringene i dispensasjonssøknaden var innkommet etter ikrafttredelse av ny plan- og bygningslov. Etter en konkret vurdering kom ombudsmannen til at endringene i søknaden var av en slik karakter at det var naturlig å anse det som en ny søknad. Dispensasjonsvurderingen skulle dermed vært foretatt etter plan- og bygningsloven av 2008. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt etter riktig lovverk. Ombudsmannen hadde også reservasjoner mot det resonnementet fylkesmannen syntes å ha lagt til grunn for sin vurdering etter 1985-loven. Etter ombudsmannens uttalelse foretok fylkesmannen en fornyet vurdering av saken. Spørsmålet om dispensasjon ble, i tråd med ombudsmannens uttalelse, behandlet i medhold av plan- og bygningsloven 2008. Etter en konkret vurdering kom fylkesmannen til at vilkårene for dispensasjon var til stede. 

Høsten 2009 vedtok Posten å praktisere en tydeligere håndtering av Postens retningslinjer, herunder Postens adgang til å anvise plassering av postkasser «inntil en avstand på 100 meter fra port/innkjørsel». En velforening klaget et slikt pålegg inn for ombudsmannen. Ombudsmannen kom til at Posten hadde adgang til å pålegge samlestativer i tettbygde strøk, og at bruken av anvisningsmyndigheten ikke var urimelig. 

En kommunalt ansatt arbeidstager klaget over å ha blitt ilagt en tjenstlig tilrettevisning for brudd på arbeidstidsbestemmelsene i kommunen. Spørsmålet som ble undersøkt nærmere her var om den ansatte hadde brutt varslingsbestemmelsene for permisjoner i arbeidsmiljøloven § 12-3 annet ledd jf. § 12-7, ved at hun ikke hadde orientert kommunen om at det kunne bli aktuelt med permisjon på kort varsel fordi familien hennes ønsket å bli fosterhjem. Ombudsmannen konkluderte med at den ansatte ikke hadde noen rettslig plikt til å informere kommunen om familiens planer, før den dagen familien ga formell beskjed til barneverntjenesten om at den var klar for å motta oppdrag. Vilkårene for å ilegge tilrettevisning var derfor ikke oppfylt, og kommunen ble kritisert for å ha ilagt tilrettevisningen på et slikt grunnlag. Kommunen ble bedt om å vurdere tilbaketrekning av tilrettevisningen, og om å holde ombudsmannen orientert om hva kommunen foretok seg i saken. Kommunen vurderte saken på nytt, men tilrettevisningen ble ikke trukket tilbake. Ombudsmannen ba om at hans uttalelser ble lagt på arbeidstakerens personalmappe, slik at det ville fremgå at ombudsmannen ikke hadde delt kommunens oppfatning om berettigelsen av tilrettevisningen.