Saken gjaldt Utlendingsdirektoratets saksbehandling av en søknad om norsk statsborgerskap. Da klageren henvendte seg til ombudsmannen hadde det gått ca. 2 ½ år fra søknaden ble fremsatt, uten at saken var ferdigbehandlet. Klageren hadde heller ikke fått informasjon om hvilken saksbehandlingstid som kunne forventes og hans skriftlige henvendelser til direktoratet var ikke besvart. Ombudsmannens kritiserte direktoratet for at det ikke på et tidligere tidspunkt hadde blitt avklart at det var behov for ytterligere undersøkelser i saken. At dette først skjedde etter ca. ett år, hadde medført en vesentlig forsinkelse av saksbehandlingen. Videre kritiserte ombudsmannen at det ikke ble gitt foreløpig svar med informasjon om forventet saksbehandlingstid, at klageren ikke fikk tilfredsstillende etterfølgende informasjon om forsinkelser i saksbehandlingen og at hans henvendelser dels ble besvart sent og dels ikke ble besvart overhodet. Ombudsmannen hadde også kritiske merknader til direktoratets journalføring og til oppfølgingen av ombudsmannssaken  

En kommune tildelte et driftstilskudd til fysioterapi i privat praksis. Det var fire søkere til tilskuddet, men bare vedkommende som fikk tilskuddet ble innkalt til intervju. A påklaget vedtaket og hevdet at det heftet flere feil ved kommunens saksbehandling og den kvalifikasjonsvurderingen som var gjort av søkerne. Hun viste i denne forbindelse blant annet at hun hadde mye lengre og mer relevant erfaring enn vedkommende som ble tildelt tilskuddet. Ombudsmannen konkluderte med at kommunen ikke hadde vært seg tilstrekkelig bevisst skillet mellom tilsettingssaker og tildelingssaker etter kommunehelsetjenesteloven § 4-2 første ledd. Flere av forvaltningslovens saksbehandlingsregler var brutt i prosessen, som bar preg av manglende skriftlighet. Det forelå blant annet ikke skriftlig vedtak i saken og A hadde ved underretningen om vedtaket ikke fått informasjon om klageadgang og klagefrist m.v. Det var også vanskelig å se at kommunen hadde hatt et tilstrekkelig grunnlag for å foreta en forsvarlig kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Ombudsmannen ga uttrykk for at det knyttet seg begrunnet tvil til forhold av betydning for saken. Ettersom saken lå mange år tilbake i tid var det ikke aktuelt med ny behandling som klagesak. Kommunen ble imidlertid bedt om å vurdere hva som eventuelt burde gjøres overfor A på bakgrunn av de feilene som var gjort. Ombudsmannen ba også om å få oversendt kommunens nye prosedyrer for slike tildelingssaker. Kommunen oversendte deretter sine retningslinjer. I et nytt brev til kommunen påpekte ombudsmannen at retningslinjene var kortfattede og lite detaljerte med hensyn til de ulike saksbehandlingsreglene som må følges i saker om tildeling av driftstilskudd. Ombudsmannen forutsatte imidlertid at forvaltningslovens regler om blant annet skriftlighet, begrunnelse og krav til underretning om vedtaket ville bli fulgt av kommunen i fremtidige saker.  

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet krevet at utgifter til avholdt bokettersyn ble innbetalt før behandling av søknad om ny advokatbevilling etter tilbakekall. Klagen til ombudsmannen gjaldt blant annet dette og at det var gitt opplysninger til pressen i strid med taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Ombudsmannen kom til at det var klageadgang til Advokatbevillingsnemnden på Tilsynsrådets vedtak om å gi ny bevilling, da det måtte anses å være satt et vilkår til ugunst for advokaten. Videre fant ombudsmannen det tvilsomt om det var adgang til å kreve innbetaling av utgiftene til bokettersyn for å behandle eller innvilge søknad om ny bevilling. Tilsynsrådet ble bedt om å behandle spørsmålet på nytt. Ombudsmannen fant at det ikke kunne anses å foreligge brudd på taushetsplikten. Tilsynsrådet tok til etterretning ombudsmannens syn på klageadgang og kom senere til at det ikke var adgang til å kreve innbetaling av utgiftene til bokettersyn for å behandle eller innvilge ny advokatbevilling.  

På generelt grunnlag ble Skattedirektoratet stilt spørsmål om Skatteetatens registrering av henvendelser sendt til etatens postboksadresser i Mo i Rana. Bakgrunnen for saken var klagesaker om manglende svar, der det ikke kunne sees at de ubesvarte brevene var registrert mottatt. Skattedirektoratet redegjorde for mulige årsaker til at brev sendt til postboksadressene ikke ble registrert mottatt. Da økt bruk av elektronisk kommunikasjon ville redusere risikoen for at henvendelser ble feilsendt til Mo i Rana, var det etter direktoratets oppfatning ikke behov for omfattende tiltak for å forhindre at det som ble antatt å være et lite antall brev kom bort. Ombudsmannen fremhevet viktigheten av at henvendelser Skatteetaten mottok raskt ble journalført og registrert inn i saksbehandlingssystemene. Skattedirektoratets redegjørelser reiste spørsmål om feil i registreringen av mottatte henvendelser ble tatt tilstrekkelig alvorlig. Direktoratet ble derfor bedt om å vurdere om de praktiske rutinene for registrering av innkomne henvendelser til postboksadressene i Mo i Rana burde bli gjennomgått, og om å følge eventuelle fremtidige henvendelser om mangelfulle registreringer ordentlig opp.  

Etter et besøk til St. Olavs hospital, Divisjon psykisk helsevern, avdeling Brøset fant ombudsmannen grunn til å ta opp enkelte spørsmål med sykehusavdelingen. Spørsmålene gjaldt først og fremst avdelingens rutiner for og gjennomføring av rutinemessige undersøkelser av pasientenes rom, eiendeler og post m.v., og det rettslige grunnlaget for rutinene. Ombudsmannen konkluderte med at sykehuset i henhold til legalitetsprinsippet ikke hadde klar nok hjemmel for de inngrepene som husordensreglene la opp til. Rutinemessig gjennomgang av pasientenes rom, eiendeler og post m.v., forutsetter en endring av psykisk helsevernloven. Det ble vist til at Helsedirektoratet hadde bedt Helse- og omsorgsdepartementet om å vurdere en slik lovendring. Avdeling Brøset ble bedt om å utforme bestemmelsene i husordensreglene i tråd med psykisk helsevernloven kapittel 4 inntil en lovendring eventuelt foreligger. I svaret fra avdeling Brøset het det at man fant det naturlig å innarbeide/beholde prosedyrene i husordensreglene ved avdelingen, med henvisning til krav om internkontroll og prosedyrer som er tilpasset avdelingens risikoforhold. Ombudsmannen mottok ikke noen kopi av endrede husordensregler og forstod sykehusets tilbakemelding slik at endringer ikke var foretatt. Det ble derfor funnet grunn til å gjøre Helse- og omsorgsdepartementet oppmerksom på saken. Departementet ba Helse Midt-Norge RHF om å følge opp saken overfor St. Olavs hospital, avdeling Brøset. I tillegg ble Helsedirektoratet bedt om å vurdere om det burde gis ytterligere informasjon om husordensreglement i institusjoner innenfor psykisk helsevern i informasjonsmateriell til helsetjenesten, for å bidra til at husordensreglene og praksis er i samsvar med gjeldende regelverk.  Ombudsmannen fikk etter hvert tilsendt endrede husordensregler fra avdeling Brøset. Ifølge sykehuset var regelverket revidert i samsvar med psykisk helsevernlovens regler etter endringene i lovens kapittel 4A, som trådte i kraft 1. juli 2012. Ombudsmannen tok dette til etterretning og avsluttet saken etter dette. 

Saken gjaldt i første rekke Utlendingsnemndas beregning av oppholdstiden ved behandlingen av en søknad om norsk statsborgerskap. Nemnda la til grunn at det bare er oppholdstid med en identitet som norske myndigheter mener er riktig som kan tas i betraktning ved vurderingen av om kravet til oppholdstid er oppfylt. Ifølge nemnda følger dette av fast forvaltningspraksis. Ombudsmannen hadde ikke avgjørende rettslige innvendinger mot at nemnda la ovennevnte praksis til grunn ved vurderingen av botidskravet etter statsborgerrettsloven 8. desember 1950 nr. 3 § 6 første ledd nr. 2 og at statsborgerskapssøknaden ble avslått på dette grunnlaget. Han uttalte imidlertid at kravet om klarlagt identitet i botiden burde ha kommet til uttrykk på en måte som gjorde det mulig for potensielle søkere å forutse sin rettsposisjon. Når det gjaldt nemndas praktisering av et krav om klarlagt identitet ved beregning av oppholdstiden etter statsborgerloven 10. juni 2005 nr. 51 § 7 første ledd bokstav e, mente ombudsmannen at det var vanskelig å se at dette hadde tilstrekkelig grunnlag i rettskildene. Dette hadde ikke betydning for klagesaken, men ombudsmannen ba nemnda om å foreta en ny vurdering av sin praksis på dette punktet på generelt grunnlag. Nemnda orienterte senere om at den ikke fant det hensiktsmessig å ta den aktuelle praksisen opp til en generell vurdering. Det ble blant annet vist til at problemstillingen i fremtiden bare forventes å komme opp helt unntaksvis, og at ombudsmannens uttalelse og Utlendingsdirektoratets veletablerte praksis i så fall vil være relevante rettskilder. Ombudsmannen fant etter dette ikke grunn til å gå videre med saken.  

Kulturdepartementet avslo Aftenpostens begjæring om innsyn i et brev fra Statsbygg til departementet som inneholdt kostnadsestimat for oppgradering av Nationaltheatrets hovedbygning. Den utvidede begrunnelsen som ble gitt for avslaget kunne neppe sies å tilfredsstille kravet som følger av offentlighetsloven § 31 annet ledd da det ikke var vist til hvilke(t) hovedhensyn som var avgjørende for avslaget i denne saken. Det fremgikk heller ikke av det opprinnelige avslaget eller begrunnelsen at meroffentlighet etter § 11 var vurdert. Departementet hadde ikke overfor ombudsmannen vist til konkrete forhold som gjorde det «nødvendig» å unnta brevet offentlighet av hensyn til forsvarlige interne beslutningsprosesser i departementet, jf. offentlighetsloven § 15. Kulturdepartementet ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av om det kunne gis innsyn i brevet. Etter en ny vurdering ga Kulturdepartementet innsyn i brevet fra Statsbygg  

Et offentlig eid aksjeselskap som har konsesjon til å drive sivil lufthavn hadde gitt advarsler til to ansatte i et sikkerhetsselskap som sto for kontrollen ved flyplassen. Videre var det stilt spesifikke krav til sikkerhetsselskapets utøvelse av kontrollen. Klagerne mente dette var å anse som enkeltvedtak, og at forvaltningslovens saksbehandlingsregler ikke var fulgt Ombudsmannen kom til at verken ileggelsene av advarslene eller kravet om hvordan sikkerhetskontrollen skulle utføres var å anse som myndighetsutøvelse. Advarslene var derfor ikke et enkeltvedtak, men det ble stilt spørsmål om kravet til kontradiksjon tilsa at de ansatte burde fått adgang til å uttale seg før advarslene ble gitt. Selskapet ble bedt om å vurdere advarslene på nytt.

A søkte om rammetillatelse for oppføring av seks boenheter, i tråd med gjeldende reguleringsplan. Kommunen avslo søknaden uten nærmere begrunnelse. A klaget. Kommunen vedtok deretter nye reguleringsbestemmelser. Fylkesmannen la til grunn at søknaden var i strid med de nye reguleringsbestemmelsene og avslo av den grunn søknaden. Saken ble klaget inn for ombudsmannen, som forela saken for fylkesmannen. Under henvisning til ombudsmannens uttalelser i Somb-1987-71, sak 2011/720 og sak 2011/730, ble fylkesmannen spurt om søknaden skulle vært behandlet etter de opprinnelige reguleringsbestemmelsene. Fylkesmannen svarte og varslet omgjøring av sitt vedtak, i tråd med de nevnte uttalelsene. På denne bakgrunn avsluttet ombudsmannen saken.  

Søstrene A og B eide en tomt i sameie. B eide en fritidsbolig på tomta. A søkte kommunen om dispensasjon og byggetillatelse for oppføring av fritidsbolig på sameietomta. B mente at A manglet privatrettslig rett til å oppføre hytta, og at søknaden derfor skulle vært avvist av bygningsmyndighetene. Etter en konkret vurdering av saken fant ombudsmannen ikke grunn til å rette rettslige innvendinger mot at bygningsmyndighetene tok As søknad til behandling.