Arbeids- og inkluderingsdepartementet hadde ikke som praksis å journalføre begjæringer om dokumentinnsyn og andre dokumenter knyttet til førstegangsbehandlingen av innsynssaker. I forbindelse med en sak som ble behandlet hos ombudsmannen, hadde departementet også gitt uriktig informasjon om sine rutiner for arkivering av innsynsbegjæringer. Ombudsmannen uttalte at den manglende journalføringen av innsynsbegjæringer m.v. var i strid med gjeldende regelverk. I tilegg ble det rettet kritikk mot at departementets rutiner for arkivering av slike dokumenter ikke syntes tilstrekkelig kjent blant departementets ansatte, og at ombudsmannen som følge av dette ikke hadde fått oversendt de dokumenter og opplysninger han hadde krav på.

Saken reiste spørsmål om innsyn i informasjon om testresultater for kjemikalier som ble benyttet ved leteboring i Barentshavet ville innebære brudd på taushetspliktsreglene i produktkontrolloven § 11. Etter å ha undersøkt saken, fant ombudsmannen at det kunne stilles spørsmål om saken var tilstrekkelig opplyst da Miljøverndepartementet traff sitt vedtak om å gi delvis innsyn i slik informasjon. Ombudsmannen mente videre at det var tvilsomt om departementet hadde tolket produktkontrolloven § 11 riktig, i det også opplysninger som konkurrenter for så vidt kan tilegne seg, men som krever betydelige ressurser å få tak i, vil kunne være omfattet av taushetspliktsbestemmelsen.

Et lokalt Nav-kontor utleverte en uredigert trygdemappe til et forsikringsselskap på bakgrunn av en nær åtte år gammel fullmakt. Ombudsmannen mente utleveringen var et brudd på den lovbestemte taushetsplikten. Nav hadde et selvstendig ansvar for sakens opplysning ved utlevering av denne typen dokumenter til tredjemenn. Etaten hadde videre en klar oppfordring til å bringe på det rene hvorvidt fullmakten dekket utleveringen til A så lang tid etter at den var avgitt. Endelig var det vanskelig å se at fullmakten etter sin ordlyd kunne begrunne utlevering av trygdemappen i sin helhet.

Saka gjaldt nekta innsyn i dokument hos Statsministerens kontor (SMK). Mens saka var til behandling hos ombodsmannen gjorde Kongen i statsråd vedtak i ei sak om innsyn i det same dokumentet som klagen til ombodsmannen gjaldt. I avgjerda hadde Kongen i statsråd berre avgjort om det var heimel for å nekte innsyn. Derimot hadde Kongen i statsråd ikkje prøvd meirinnsynsvurderinga som SMK hadde gjort. Ombodsmannen måtte som følgje av dette vurdere kva sider av avgjerda til SMK han hadde høve til å prøve. Ombodsmannen kom til at han ikkje kunne prøve nokre sider av innsynssaka. Avgjerder frå Kongen i statsråd fell utanfor arbeidsområdet til ombodsmannen. Når Kongen i statsråd hadde tatt stilling til spørsmålet om det var heimel for å nekte innsyn, var det klart at ombodsmannen ikkje kunne prøve denne sida av saka. Sjølv om Kongen i statsråd ikkje hadde prøvd meirinnsynsvurderinga til SMK, var det heller ikkje mogleg for ombodsmannen å vurdere dette spørsmålet uavhengig av heimelspørsmålet. Også den førebuande saksbehandlinga hos SMK fall utanfor arbeidsområdet til ombodsmannen når Kongen i statsråd hadde gjort det endelege vedtaket i saka.

Dyrevernnemnda utleverte en rekke bilder til en journalist. Bildene var tatt under en inspeksjon av hundehold hjemme hos klagerne. Klagerne mente utleveringen var et brudd på den lovbestemte taushetsplikten. Ombudsmannen kom til at bildene ga uttrykk for opplysninger om «noens personlige forhold», og de var i utgangspunktet underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. Begrensningen i forvaltningsloven § 13 a nummer 3 om opplysninger som er «alminnelig tilgjengelig andre steder» var ikke anvendelig, til tross for at de opplysningene bildene gir uttrykk for i stor grad fremgikk av en offentlig tilgjenglig tingrettsdom på utleveringstidspunktet.

Nav avviste klager fra flere pasienter på et pålegg til deres lege om å utlevere journalopplysninger om dem. Spørsmålet saken reiste var om Nav kunne avvise klagene, eller om utleveringspålegget måtte anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 som kunne påklages av pasientene. Pålegget var klart en avgjørelse som var truffet under utøvelse av offentlig myndighet. Det var videre på det rene at pålegget måtte anses som bestemmende for pasientenes rettigheter, nærmere bestemt deres rett til vern mot spredning av personlige opplysninger. Pålegget ble ifølge Nav gitt utelukkende for å kontrollere legens virksomhet, og pasientene ville ikke være parter i en eventuell etterfølgende sak mellom Nav og legen. Deres rettssikkerhetsgarantier knyttet til utleveringspålegget ville dermed ikke kunne bli ivaretatt gjennom den senere saken. Begrunnelsen for eventuelt å skulle anse pålegget som en prosessledende avgjørelse slo da ikke til. Pålegget fremsto som et selvstendig tiltak overfor pasientene, og ble av ombudsmannen ansett som et enkeltvedtak.

I eit møte blant medlemene i formannskapet vart det gjort avgjerd om at styret i eit heleigd kommunalt aksjeselskap skulle gå av. Kommunen meinte at det var tale om eit møte i generalforsamlinga i selskapet, og at reglane i kommuneloven om møteoffentlegheit difor ikkje gjaldt.  Ombodsmannen kom til at avgjerd om utøving av kommunen sine eigarinteresser i eit aksjeselskap er ei kommunal oppgåve, og at reglane i kommuneloven gjeld fullt ut. Formannskapet hadde mynde frå kommunestyret til å gjere slike vedtak. Møtet var difor eit møte i folkevalt organ, og reglane for møteoffentlegheit i kommuneloven måtte då gjelde.

Tromsø kommune tilsatte den til da konstituerte rådmannen A som permanent rådmann, uten at stillingen først hadde blitt utlyst eksternt. I sin redegjørelse til ombudsmannen viste kommunen bl.a. til at A hadde gjort en god jobb som konstituert rådmann, at ekstern utlysing ville kunne medført en langt mer tidkrevende tilsettingsprosess, og at ekstern utlysing kunne bli oppfattet som misnøye med jobben A hadde gjort som konstituert rådmann. Ombudsmannen, som tok saken opp av eget tiltak, uttalte at det ikke hadde vært rettslig adgang til å fravike den ulovfestede hovedregelen om at offentlige stillinger skal utlyses eksternt. Det var ikke grunn til å trekke As kvalifikasjoner for stillingen i tvil. Både det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet som gjelder ved offentlige tilsettinger, samt hensynene til likebehandling og forvaltningens tillit hos borgerne, tilsa imidlertid at stillingen skulle vært utlyst.

Saken gjaldt tilsetting i professorat/kvalifiseringsstipend ved et universitet. Det var to søkere til stillingen. Den ene søkeren, A, ble av den sakkyndige komiteen funnet «klart kvalifisert» til et professorat og den andre søkeren, B, ble funnet «klart kvalifisert» til et kvalifiseringsstipend. Etter gjennomføring av prøveforelesning og intervju ble A ikke funnet kvalifisert til stillingen som professor, og B ble tilsatt midlertidig i kvalifiseringsstipendiatet. A klaget til ombudsmannen og anførte at tilsettingen var i strid med universitetsloven § 6-3 (3). Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å rette rettslig innvendinger mot grunnlaget for den kvalifikasjonsvurderingen universitetet foretok av A, og tilsettingen stred ikke mot universitetsloven § 6-3 (3). Det ble imidlertid ansett som uklart om det etter universitetsloven § 6-5 (1) var adgang til å tilsette i midlertidig stilling når det var søkere som var funnet klart kvalifisert til fast stilling av den sakkyndige komiteen. Ombudsmannen ba departementet gjennomgå bestemmelsen og vurdere behovet for en presisering. Kunnskapsdepartementet opplyste i brev 27. juni 2008 at det høsten 2008 ville bli fremmet en odelstingsproposisjon med forslag om endringer i universitets- og høgskoleloven. Den problemstilling ombudsmannen tok opp i uttalelsen ville bli behandlet i sammenheng med arbeidet med lovforslaget.

Formannskapet i kommunen, som var tilsettende myndighet, fravek administrasjonens innstilling. Tilsettingsvedtaket var ikke grunngitt, og det var ingen dokumenter i saken som kunne belyse bakgrunnen for vedtaket. Hensynet til god forvaltningsskikk tilsier at hovedpunktene i tilsettingsprosessen kommer til uttrykk skriftlig og blir nedtegnet. Dette gjelder også der tilsettingsvedtaket treffes av et kollegialt organ, slik som formannskapet. At enkelte ledd i tilsettingsprosessen ikke ble nedtegnet, var i strid med god forvaltningsskikk, og svekket tilliten til at avgjørelsen var bygget på saklige hensyn. Det var også tvilsomt om saken var tilstrekkelig opplyst for formannskapet.