To hytteeiere i Kvinesdal kommune, med husholdningsabonnement i renovasjonsdistriktet, fikk avslag på sin søknad om fritak fra hytterenovasjon. Klagerne mente at kommunens forskrift om hytterenovasjon innebar en usaklig forskjellsbehandling fordi den ga fritidseiendommer innenfor et bestemt geografisk område adgang til fritak fra renovasjonsavgift dersom eierne samtidig hadde husholdningsabonnement i renovasjonsdistriktet, mens fritidseiendommer utenfor dette geografiske området ikke kunne få fritak fra renovasjonsavgiften med den samme begrunnelsen. Ombudsmannen mente at kommunens forskriftsbestemte ordning verken var i strid med forurensningsloven eller innebar noen usaklig forskjellsbehandling. Ordningen var begrunnet i objektive forskjeller mellom de to områdene. Ombudsmannen la også til grunn at kommunen var innforstått med plikten etter forurensningsloven § 30 annet ledd annet punktum til å foreta en konkret vurdering av søknader om fritak og at det skulle tas stilling til om det forelå objektive trekk ved eiendommen som tilsa slikt fritak.

A klaget til ombudsmannen over Stryn kommunes beregning av vann- og avløpsgebyr for en eiendom som inneholder både butikklokaler og leiligheter. Klageren anførte at det ikke var adgang til å kreve abonnementsgebyr for hver enkelt boenhet. Ombudsmannen uttalte at det ikke var hjemmel i kommunens forskrift om vann- og avløpsgebyr for å kreve abonnementsgebyr for useksjonerte boenheter i kombinasjonsbygg av typen som A eier. De innbetalte gebyrene ble etter ombudsmannens uttalelse tilbakebetalt til klager.

A ble dømt etter straffeloven § 127 for å ha dyttet en parkeringsbetjent. Pga. dommen vedtok politidistriktet å tilbakekalle As ordensvaktgodkjenning. Politidirektoratet opprettholdt vedtaket og viste i tillegg til to nye uavgjorte forhold. Ombudsmannen kom til at skikkethetsvurderingen som lå til grunn for tilbakekallet, var mangelfull. Det var ikke foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av grovheten av overtredelsen av straffeloven § 127. Videre var det tatt utenforliggende hensyn da et uavgjort forhold ble tillagt vekt. I tillegg gjorde tre tilfeller av skrivefeil at det knyttet seg usikkerhet til Politidirektoratets vurdering. Direktoratet ble bedt om å vurdere saken på nytt. Ombudsmannen ba også direktoratet om å gjennomgå interne saksbehandlingsrutiner for å kvalitetssikre vedtakene. På bakgrunn av uttalelsen ble saken behandlet på nytt. Politidirektoratet fant ikke grunnlag for å gjøre endringer i det tidligere vedtaket.

Naturvernforbundet i Finnmark klaget til ombudsmannen over Kautokeino kommunens dispensasjonspraksis i saker om motorferdsel i utmark. Forbundet anførte at kommunen misbrukte lovens adgang til å gi dispensasjon, i strid med bl.a. fylkesmannens retningslinjer. Ombudsmannen uttalte at Kautokeino kommunens dispensasjonspraksis ikke var i tråd med fylkesmannens retningslinjer og kommunen ble bedt om å endre sin praksis.

Statens kartverk hadde sendt faktura for dokumentavgift knyttet til tinglysing av to skjøter til advokatfirmaet X. A mente at dokumentavgiften skulle ha vært avkrevd ham, ettersom det var han som hadde rekvirert tinglysingen, og ikke advokatfirmaet X. Ombudsmannen kom til at det ut fra følgebrevene til de aktuelle skjøtene og de oppfølgende e-postene vanskelig kunne fremstå som klart at det var advokatfirma X som var rekvirenten. Statens kartverk burde derfor, etter sin egen praksis i henhold til dokumentavgiftsloven 12. desember 1975 nr. 59 § 6 annet ledd og tinglysingsloven 7. juni 1935 nr. 2 § 7, ha returnert skjøtene uten dagbokføring.

En avis ba om innsyn i stemmesedler brukt ved ordførervalg i kommunestyret. Ordførervalget var blitt gjennomført skriftlig etter bestemmelsen i kommuneloven § 35 nr. 5. Begjæringen ble avslått av fylkesmannen med hjemmel i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, jf. offentlighetsloven § 5a. Det ble vist til at det kunne være mulig å finne identiteten bak de ulike stemmegivningene, og at stemmesedlene dermed kunne røpe taushetsbelagte personopplysninger. Ombudsmannen fant ikke grunn til å rette innvendinger mot fylkesmannens avslag på innsyn, men mente avgjørelsen kunne forankres direkte i kommuneloven § 35 nr. 5, som gir kommunestyremedlemmene rett til å kreve skriftlig valg. Ut fra bestemmelsens klare intensjon om anonymitet, antok ombudsmannen at det ikke kunne ha vært lovgivers mening at stemmesedlene samtidig skulle være gjenstand for offentlig innsyn.

På bakgrunn av en tidligere sak om fastsettelse av eiendomsskatt i Porsgrunn kommune (ombudsmannssak 2006/2261), besluttet ombudsmannen å stille kommunen enkelte spørsmål knyttet til innsyn i andre skatteyteres skattetakster og takstgrunnlag. Ombudsmannen la til grunn at offentlighetsloven kom til anvendelse ved behandling av innsynsbegjæringer i eiendomsskatteopplysninger, med de begrensninger som følger av reglene om taushetsplikt i ligningsloven § 3-13. Kommunen kunne heller ikke sette tilsvarende begrensninger for innsyn i eiendomsskattelistene som det som gjelder for skattelistene for fysiske personer og selskaper. Kommunen ble bedt om å innrette sin praksis i tråd med ombudsmannens synspunkter.

Saken gjaldt Utenriksdepartementets saksbehandling og meroffentlighetsvurdering i forbindelse med en begjæring om innsyn i to dokumenter sendt fra Samferdselsdepartementet. Ombudsmannen fant departementets saksbehandling lite tillitvekkende, og meroffentlighetsvurderingen mangelfull. Det var neppe grunn til å unnta deler av opplysningene i dokumentene fra offentlighet. Departementet ble bedt om å behandle innsynskravet på nytt og merke seg synspunktene om saksbehandlingen for fremtidige saker. Etter en fornyet vurdering ga departementet fullt innsyn i dokumentene.

Sosial- og helsedirektoratet avslo en klage over nektet innsyn i to dokumenter knyttet til et forskningsprosjekt ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Etter direktoratets syn var det ene dokumentet å anse som et internt saksdokument som kunne unntas innsyn etter offentlighetsloven § 5 første ledd. For det andre dokumentet, som var et e-brev til en rekke eksterne personer, ble innsyn nektet etter § 5 annet ledd annet punktum, jf. første punktum bokstav b, som gjaldt innhenting av uttalelse fra «særlige rådgivere eller sakkyndige». Ombudsmannen kom til at det skulle vært praktisert meroffentlighet for det ene dokumentet, da det ikke var godtgjort at det forelå særlige grunner for å nekte innsyn. Det andre dokumentet kunne ikke anses å gjelde innhenting av uttalelser fra «særlige rådgivere eller sakkyndige», da adressatene ikke kunne anses å ha en særlig rådgiverfunksjon i tilknytning til det konkrete forskningsprosjektet. Ombudsmannen rettet også kritikk mot at Sosial- og helsedirektoratet hadde brukt mer enn 6 måneder på å behandle As klage over nektet innsyn. Helse- og omsorgsdirektoratet besluttet etter dette å gi A innsyn i samtlige dokumenter.

Kunnskapsdepartementet avslo en begjæring om innsyn i dokumenter om mulige forskriftsendringer sendt fra Utdanningsdirektoratet til departementet. Begrunnelsen var at dokumentene var ledd i departementets interne saksforberedelse. Ombudsmannen uttalte at Kunnskapsdepartementets standpunkt om at dokumentene var interne og dermed kunne unntas i medhold av offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 § 5 annet ledd bokstav a, ikke kunne kritiseres på et rettslig grunnlag. Han kom imidlertid til at det var mangler ved departementets meroffentlighetsvurdering, slik at det forelå en begrunnet tvil knyttet til forhold av betydning i saken, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 annet ledd siste punktum. Departementet ble bedt om å behandle innsynsbegjæringen på nytt. Etter en fornyet vurdering opprettholdt departementet avslaget. I svar til departementet fastholdt ombudsmannen sitt tidligere standpunkt. Etter dette vurderte departementet innsynsspørsmålet på nytt, og fant å kunne gi delvis innsyn i de aktuelle dokumentene.