En innsatt (A) ble nektet innsyn i et dokument som viste hvilke stoffer en avlagt urinprøve var blitt testet for. Begrunnelsen for avslaget var at innsyn var utilrådelig ut fra sikkerhetsmessige hensyn, jf. straffegjennomføringsloven § 7 bokstav c annet punktum. Ombudsmannens undersøkelser av saken avdekket at ikke alle fengsler og kriminalomsorgsregioner hadde som praksis å nekte innsatte innsyn i denne typen dokumenter. Ombudsmannen uttalte at behovet for å forebygge og kontrollere rusmisbruk i fengselet var et forhold som kunne gi grunnlag for å nekte innsatte dokumentinnsyn. Hvorvidt det var behov for å nekte innsyn i As tilfelle måtte bero på en konkret vurdering av bl.a. sikkerhetsmessige forhold i fengselet. Kriminalomsorgens regionale og sentrale organer hadde imidlertid et overordnet ansvar for å påse at regelverket ble praktisert riktig og konsekvent i alle anstalter og regioner under Kriminalomsorgen.

Ligningsforvaltningen brukte over 19 måneder på å behandle en klage over nektet partsinnsyn. Klageren ble heller ikke oppdatert med foreløpige svar mens saken verserte, til tross for flere purringer. Ombudsmannen kritiserte den lange saksbehandlingstiden. Selv om ligningsloven ikke inneholder uttrykkelige bestemmelser om saksbehandlingstid i innsynssaker, tilsier sammenhengen i regelverket at slike saker må avgjøres hurtig. Det var også i strid med alminnelige prinsipper for god forvaltningsskikk at klageren ikke ble gitt foreløpige svar mens saken var til behandling. Skatt vest, som hadde overtatt saken etter omorganiseringen av ligningsforvaltningen fra 1. januar 2008, utarbeidet etter dette nye skriftlige rutiner for behandling av innsynssaker.

Barne- og likestillingsdepartementet hadde ikkje journalført søknader og andre inn- og utgåande dokument i samband med tilsetjing av nytt barneombod. Departementet hevda at det hadde fått aksept for denne praksisen frå Riksarkivaren. De vidare undersøkingane i saka viste at dette ikkje var tilfellet. Ombodsmannen uttalte at stillingssøknader og andre inn- og utgåande dokument i tilsetjingssaka skulle vorte journalført, og at det i den konkrete saka også skulle vore nytta eit arkivsystem som følgde Noark-standarden. Departementet fekk også kritikk for å ha freista å legitimere den mangelfulle journalføringa ved å vise til ei ikkje-eksisterande godkjenning frå Riksarkivaren. Departementet la etter dette om rutinane sine, slik at alle søknader i alle tilsetjingssaker hos departementet skulle verte journalført.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet hadde ikke som praksis å journalføre begjæringer om dokumentinnsyn og andre dokumenter knyttet til førstegangsbehandlingen av innsynssaker. I forbindelse med en sak som ble behandlet hos ombudsmannen, hadde departementet også gitt uriktig informasjon om sine rutiner for arkivering av innsynsbegjæringer. Ombudsmannen uttalte at den manglende journalføringen av innsynsbegjæringer m.v. var i strid med gjeldende regelverk. I tilegg ble det rettet kritikk mot at departementets rutiner for arkivering av slike dokumenter ikke syntes tilstrekkelig kjent blant departementets ansatte, og at ombudsmannen som følge av dette ikke hadde fått oversendt de dokumenter og opplysninger han hadde krav på.

Saken reiste spørsmål om innsyn i informasjon om testresultater for kjemikalier som ble benyttet ved leteboring i Barentshavet ville innebære brudd på taushetspliktsreglene i produktkontrolloven § 11. Etter å ha undersøkt saken, fant ombudsmannen at det kunne stilles spørsmål om saken var tilstrekkelig opplyst da Miljøverndepartementet traff sitt vedtak om å gi delvis innsyn i slik informasjon. Ombudsmannen mente videre at det var tvilsomt om departementet hadde tolket produktkontrolloven § 11 riktig, i det også opplysninger som konkurrenter for så vidt kan tilegne seg, men som krever betydelige ressurser å få tak i, vil kunne være omfattet av taushetspliktsbestemmelsen.

Et lokalt Nav-kontor utleverte en uredigert trygdemappe til et forsikringsselskap på bakgrunn av en nær åtte år gammel fullmakt. Ombudsmannen mente utleveringen var et brudd på den lovbestemte taushetsplikten. Nav hadde et selvstendig ansvar for sakens opplysning ved utlevering av denne typen dokumenter til tredjemenn. Etaten hadde videre en klar oppfordring til å bringe på det rene hvorvidt fullmakten dekket utleveringen til A så lang tid etter at den var avgitt. Endelig var det vanskelig å se at fullmakten etter sin ordlyd kunne begrunne utlevering av trygdemappen i sin helhet.

Saka gjaldt nekta innsyn i dokument hos Statsministerens kontor (SMK). Mens saka var til behandling hos ombodsmannen gjorde Kongen i statsråd vedtak i ei sak om innsyn i det same dokumentet som klagen til ombodsmannen gjaldt. I avgjerda hadde Kongen i statsråd berre avgjort om det var heimel for å nekte innsyn. Derimot hadde Kongen i statsråd ikkje prøvd meirinnsynsvurderinga som SMK hadde gjort. Ombodsmannen måtte som følgje av dette vurdere kva sider av avgjerda til SMK han hadde høve til å prøve. Ombodsmannen kom til at han ikkje kunne prøve nokre sider av innsynssaka. Avgjerder frå Kongen i statsråd fell utanfor arbeidsområdet til ombodsmannen. Når Kongen i statsråd hadde tatt stilling til spørsmålet om det var heimel for å nekte innsyn, var det klart at ombodsmannen ikkje kunne prøve denne sida av saka. Sjølv om Kongen i statsråd ikkje hadde prøvd meirinnsynsvurderinga til SMK, var det heller ikkje mogleg for ombodsmannen å vurdere dette spørsmålet uavhengig av heimelspørsmålet. Også den førebuande saksbehandlinga hos SMK fall utanfor arbeidsområdet til ombodsmannen når Kongen i statsråd hadde gjort det endelege vedtaket i saka.

Dyrevernnemnda utleverte en rekke bilder til en journalist. Bildene var tatt under en inspeksjon av hundehold hjemme hos klagerne. Klagerne mente utleveringen var et brudd på den lovbestemte taushetsplikten. Ombudsmannen kom til at bildene ga uttrykk for opplysninger om «noens personlige forhold», og de var i utgangspunktet underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. Begrensningen i forvaltningsloven § 13 a nummer 3 om opplysninger som er «alminnelig tilgjengelig andre steder» var ikke anvendelig, til tross for at de opplysningene bildene gir uttrykk for i stor grad fremgikk av en offentlig tilgjenglig tingrettsdom på utleveringstidspunktet.

Nav avviste klager fra flere pasienter på et pålegg til deres lege om å utlevere journalopplysninger om dem. Spørsmålet saken reiste var om Nav kunne avvise klagene, eller om utleveringspålegget måtte anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 som kunne påklages av pasientene. Pålegget var klart en avgjørelse som var truffet under utøvelse av offentlig myndighet. Det var videre på det rene at pålegget måtte anses som bestemmende for pasientenes rettigheter, nærmere bestemt deres rett til vern mot spredning av personlige opplysninger. Pålegget ble ifølge Nav gitt utelukkende for å kontrollere legens virksomhet, og pasientene ville ikke være parter i en eventuell etterfølgende sak mellom Nav og legen. Deres rettssikkerhetsgarantier knyttet til utleveringspålegget ville dermed ikke kunne bli ivaretatt gjennom den senere saken. Begrunnelsen for eventuelt å skulle anse pålegget som en prosessledende avgjørelse slo da ikke til. Pålegget fremsto som et selvstendig tiltak overfor pasientene, og ble av ombudsmannen ansett som et enkeltvedtak.

I eit møte blant medlemene i formannskapet vart det gjort avgjerd om at styret i eit heleigd kommunalt aksjeselskap skulle gå av. Kommunen meinte at det var tale om eit møte i generalforsamlinga i selskapet, og at reglane i kommuneloven om møteoffentlegheit difor ikkje gjaldt.  Ombodsmannen kom til at avgjerd om utøving av kommunen sine eigarinteresser i eit aksjeselskap er ei kommunal oppgåve, og at reglane i kommuneloven gjeld fullt ut. Formannskapet hadde mynde frå kommunestyret til å gjere slike vedtak. Møtet var difor eit møte i folkevalt organ, og reglane for møteoffentlegheit i kommuneloven måtte då gjelde.