Sivilombudet har behandlet en sak om virkningstidspunktet for uføretrygd. Klagen gjaldt trygderettens femmedlemskjennelse TRR-2022-1424. Problemstillingen i saken var hva som skal til for at vilkårene i folketrygdloven § 12-5 første ledd anses oppfylt. Trygderettens flertall på tre medlemmer og Arbeids- og velferdsdirektoratet mente at vilkårene i folketrygdloven § 12-5 først er oppfylt når søkerens inntektsevne er endelig avklart. Etter denne forståelsen kan det ikke gjenstå noe hensiktsmessig behandling eller arbeidsrettede tiltak som kan bedre søkerens inntektsevne, uavhengig av om det er avklart at vedkommende har varig nedsatt inntektsevne i stønadsbetingende grad. Trygderettens mindretall på to medlemmer og klageren mente at vilkårene i folketrygdloven § 12-5 første ledd er oppfylt når det er tilstrekkelig avklart at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten/40 prosent, jf. folketrygdloven §§ 12-6 og 12-7. Ombudet mente det rettslige spørsmålet var svært tvilsomt og avsluttet saken uten kritikk. Det avsluttende brevet fra Sivilombudet er publisert under.

Saken gjelder Diskrimineringsnemndas behandling av en klage fra Norsk forbund for Utviklingshemmede (NFU) mot Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Spørsmålet i saken var om departementet hadde handlet i strid med forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse, ved ikke å sikre et innloggingssystem til offentlige digitale tjenester som er tilgjengelig for alle. NFU viste til at mange mennesker utestenges fra digitale offentlige tjenester fordi de ikke får tilgang til eID på høyeste sikkerhetsnivå. Diskrimineringsnemnda avsa uttalelse i saken 11. mars 2024, og konkluderte med at det ikke forelå diskriminering fra departementets side. Sivilombudet kom til at det var feil ved Diskrimineringsnemndas uttalelse. Sivilombudet pekte på at nemndas utredning og begrunnelse var mangelfull. Det gjaldt både vurderingen av faktiske omstendigheter og rettslige spørsmål. Uttalelsen manglet en nærmere drøftelse av hovedspørsmålet. Det var dermed uklart hva som var grunnlaget for Diskrimineringsnemndas konklusjon om at departementet ikke diskriminerer. Sivilombudet anbefalte NFU å sende Diskrimineringsnemnda en begjæring om gjenåpning, så raskt som mulig.

Sivilrettsforvaltningen hadde avslått klagerens krav om voldserstatning i form av oppreisningserstatning etter seksuell omgang og seksuelle handlinger. Sivilrettsforvaltningen fant det ikke rimelig å tilkjenne oppreisningserstatning fordi partene var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. På handlingstidspunktet var klager 10 år, mens skadevolder var 12 år. Sivilrettsforvaltningen hadde vist til Eidsivating lagmannsretts dom LE-2021-166099. Sivilombudet kom til at Sivilrettsforvaltningen hadde gjengitt innholdet i dommen feil. Videre mente Sivilombudet at Sivilrettsforvaltningens vektlegging av jevnbyrdighet i alder og utvikling ikke var i samsvar med gjeldende rett slik den kommer til uttrykk i Høyesteretts praksis. Sivilombudet ba Sivilrettsforvaltningen om å vurdere saken på nytt i lys i av ombudets uttalelse.

Saken gjelder om Statsforvalteren i Vestfold og Telemark brøt taushetsplikten ved å dele taushetsbelagt informasjon om en lege med legens arbeidsgiver under utredning av tilsynssak mot legen. Den taushetsbelagte informasjonen ble også delt med en virksomhet som ikke var legens arbeidsgiver. Informasjonen var uten tilknytning til legens yrkesutførelse. Det sentrale spørsmålet var om forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 hjemlet bruk av informasjonen. Ombudet kom til at det knyttet seg tvil til Statsforvalterens forståelse og anvendelse av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2, og at mye talte for at Statsforvalteren brøt sin taushetsplikt ved å dele informasjonen med legens arbeidsgiver i den innledende fasen av tilsynet. Det var uansett et brudd på taushetsplikten å dele opplysningene med feil arbeidsgiver. Etter ombudets syn må det innfortolkes et nødvendighetsvilkår i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Vilkåret må forstås slik at taushetsbelagte opplysninger kan deles i den utstrekning det er nødvendig for en forsvarlig saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll av den enkelte sak.

Saken gjelder saksbehandlingstiden for krav om partsinnsyn ved enheten Nav utland og fellestjenester Oslo. Sivilombudet mottok flere klager på saksbehandlingstiden ved den samme Nav-enheten, og valgte å undersøke to saker. I begge sakene var det gitt en orientering om at saksbehandlingstiden på innsynskravet var estimert til 19 uker på grunn av stor saksmengde. I en av sakene hadde behandlingstiden da orienteringen ble gitt allerede oversteget fire måneder. Sivilombudet hadde i tidligere uttalelse av 13. desember 2024 (SOM-2024-4613) undersøkt saksbehandlingstiden for partsinnsyn ved Nav kontaktsenter, som er en annen enhet i Nav. Sivilombudet fant grunn til å se undersøkelsene i sammenheng. Sivilombudet er kommet til at de to undersøkte sakene ikke ble avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Dette ble også erkjent og beklaget av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Sivilombudet merket seg at restansene fra tidligere innsynskrav ved Nav utland og fellestjenester nå har blitt overført til Nav kontaktsenter, og at Nav kontaktsenter har startet behandling av disse sakene. Ombudet har bedt direktoratet organisere det videre arbeidet med partsinnsyn slik at Nav overholder forvaltningslovens krav til saksbehandlingstid, og at arbeidet med å effektivisere håndteringen av partsinnsynskrav i Nav fortsetter. Ombudet ber om tilbakemelding på hvordan restansesituasjonen er etter utgangen av tredje kvartal (september 2025), både for krav som er overført fra Nav utland og fellestjenester og for partsinnsynskrav generelt.

Saken gjelder en fastlege som mistet retten til å praktisere for trygdens regning for ett år. Nav undersøkte fastlegens praksis etter at han hadde påklaget Navs innhenting av journalopplysninger. Nav mente blant annet at fastlegen ikke hadde mulighet til å påklage nødvendigheten av opplysningsinnhentingen, og at det ikke i tilstrekkelig grad var dokumentasjon for sykemeldingene hans i journalene. Sivilombudet mener at fastlegen hadde mulighet til å klage på opplysningsinnhentingen til Nav. Nav hadde derfor lagt til grunn en feil lovforståelse for denne delen av vedtaket. Forhåndsvarselet var for generelt utformet til at klageren konkret kunne kommentere og eventuelt klargjøre faktum på punkter som deretter ble vektlagt i vedtaket. Begrunnelsen i avgjørelsene til klageinstansen gjorde det heller ikke klart hvorfor fastlegen hadde mistet retten til å få refusjon. Basert på den begrunnelsen som var gitt i vedtaket, var det ikke grunnlag for å konkludere med at fastlegen hadde opptrådt grovt uaktsomt.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt saksbehandlingstiden for innsynskrav og innsynsklager hos Grimstad kommune. Ombudet er kommet til at Grimstad kommunes gjennomsnittlige saksbehandlingstid for innsynskrav er for lang. Videre er ombudet enig med kommunen i at behandlingstiden for enkelte innsynskrav ikke er i tråd med offentleglovas krav, og merker seg at kommunen har igangsatt enkelte tiltak for å avhjelpe dette. Undersøkelsen her har avdekket at kommunen ikke har oversikt over behandlingstiden for innsynsklager. Den manglende oversikten begrenser kommunens mulighet til å påse at behandlingstiden i klagesaker om innsyn er lovlig. Kommunen må derfor skaffe seg slik oversikt. Videre anbefaler ombudet kommunen å utarbeide skriftlige rutiner for sin behandling av innsynssaker, samt rutiner for å holde borgerne orientert under sakens gang.

Saken gjelder innsyn i X radios aksjonslogg som Statens havarikommisjon innhentet i forbindelse med sine undersøkelser av et forlis i 2015. Innsynskravet ble først avslått av Statens havarikommisjon (SHK). Samferdselsdepartementet opprettholdt avslaget slik at loggen ble unntatt innsyn i sin helhet. Departementet mente at aksjonsloggen var en «forklaring» som det ikke kunne gis innsyn i da dette ville være i strid med sjøloven § 477 tredje ledd der det står at forklaringer «kan ikke stilles til rådighet for andre formål enn sikkerhetsundersøkelsen». Sivilombudet kom til at det knytter seg begrunnet tvil til om departementet har rett forståelse av § 477 tredje ledd sett hen til direktiv 2009/18/EF når departementet har kommet til at aksjonsloggen som er produsert i utgangspunkt for et annet formål av en ekstern instans og i forkant av SHKs undersøkelser, er taushetsbelagt i sin helhet. Ombudet ba Samferdselsdepartementet om å behandle saken på nytt i lys av de føringene som er gitt i uttalelsen. Ombudet var enig med departementet at samordningen mellom §§ 477 og 480 synes å ha blitt krevende. Det er etter dette bra at departementet har et pågående revisjonsarbeid knyttet til taushetspliktbestemmelsene.

Saken gjelder et krav om innsyn i svarene fra nærings- og dyrevernorganisasjoner på en spørreundersøkelse om Mattilsynets tilsynskampanje for svin. Landbruks- og matdepartementet stadfestet Mattilsynets delvise avslag på klagerens krav om innsyn. Aktørenes svar på spørreundersøkelsen ble unntatt i sin helhet etter offentleglova § 15 andre ledd, fordi dokumentene etter departementets og Mattilsynets syn inneholdt råd og vurderinger som det var nødvendig å unnta. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil om departementet kan unnta svarene på spørreundersøkelsen med hjemmel i offentleglova § 15 andre ledd. Departementet hadde ikke foretatt en korrekt og tilstrekkelig konkret vurdering av hvilke deler av de forskjellige besvarelse som kunne unntas. Ombudet mente at aktørenes svar på spørreundersøkelsen ikke inneholdt råd og vurderinger i offentleglovas forstand. Ombudet kunne heller ikke se at departementet hadde sannsynliggjort at det var nødvendig å unnta svarene av hensyn til en forsvarlig ivaretakelse av det offentliges interesser i saken. Departementet ble bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder tolkning av en reguleringsplan for Haganeset i Kvitsøy kommune. Saken reiser særlig spørsmål om inntegnede omriss av opprinnelig bebyggelse i plankartet kan forstås slik at de angir krav til utnyttelsesgrad og bindende plassering for ny bebyggelse på tomtene. Et annet sentralt spørsmål er om omrissene kan forstås som byggegrenser mot sjø fastsatt i plan, jf. plan- og bygningsloven § 1-8 tredje ledd. Ombudet kom til at omrissene i plankartet ikke kan forstås slik at de angir bindende krav til utnyttelsesgrad og plassering av bebyggelsen for de opprinnelig bebygde tomtene, herunder for eiendommen som denne saken gjelder. Ombudet mente i stedet at krav til utnyttelsesgrad mv. reguleres av påtegninger i plankartet og reguleringsbestemmelsene, og at reguleringen er den samme både for de opprinnelig bebygde og ubebygde tomtene. Ut fra en tolkning av planens forhistorie og formål mente ombudet samtidig at de konkrete bestemmelsene som regulerer bebyggelsen, trolig først og fremst har vært utarbeidet med tanke på de opprinnelig ubebygde tomtene. Det kan bety at bestemmelsene i liten grad er egnet for å regulere de opprinnelig bebygde tomtene, herunder eiendommen i denne saken. Ombudet oppfordrer kommunen og Statsforvalteren til å vurdere betydningen av dette ved oppfølgingen av denne uttalelsen, herunder om det er grunn til å gjøre endringer i reguleringsplanen. Ombudet kom videre til at omrissene i planen ikke kan anses som en byggegrense «fastsatt» i plan, jf. pbl. § 1-8 tredje ledd. Ombudet oppfordrer kommunen til å vurdere om det bør fastsettes en slik grense i planen, og hvor den eventuelt bør gå.