Saken gjelder lang behandlingstid, manglende forsinkelsesmeldinger og ubesvarte henvendelser hos Statsforvalteren i Møre og Romsdal i forbindelse med tilsynssak mot tidligere Molde sjukehus. Statsforvalterens behandlingstid var på om lag 2 år og 5 måneder, med en liggetid på nærmere 1 år og 10 måneder. Den lange behandlingstiden ble forklart med ressurssituasjonen og et behov for å prioritere rettighetssaker og uavklarte tilsynssaker. Etter ombudets syn var behandlingstiden i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd, noe Statsforvalteren også hadde erkjent og beklaget. Opplysninger Statsforvalteren ga om gjennomsnittlig behandlingstid i denne typen tilsynssaker, gjorde ombudet bekymret for at flere saker kan få ulovlig lange behandlingstider. Ombudet ba Statsforvalteren om å vurdere tiltak for å bedre situasjonen og ombudet vil fortsette å følge med på behandlingstidene fremover. Heller ikke reglene i forvaltningsloven § 11 a andre ledd og normer for god forvaltningsskikk om orienteringer til klageren om sakens fremdrift, var overholdt i saken. Statsforvalteren har opplyst at de nå vil utarbeide rutiner for å sende ut forsinkelsesmelding når saksbehandlingstiden opplyst om i det foreløpige svaret ikke kan overholdes.

Saken gjelder Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus’ saksbehandlingstid ved behandling av en søknad om samtykke etter vergemålsloven § 11, og den generelle saksbehandlingstiden for slike søknader. På Statsforvalterens nettsider står det at saksbehandlingstiden for denne sakstypen er 14 måneder. Statsforvalteren oppga den samme behandlingstiden i sitt foreløpige svar på klagerens søknad. Brevet ble først sendt om lag tre måneder etter at søknaden ble mottatt. Sivilombudet har forståelse for at Statsforvalteren innenfor den tildelte ressursrammen må prioritere, men forutsetter at søknaden behandles så snart som mulig og «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Statsforvalteren har ikke holdt klageren tilstrekkelig orientert om status i saken, og ombudet forutsetter at klageren blir orientert underveis i saksbehandlingen dersom den videre behandlingen av saken vil ta uforholdsmessig lang tid, jf. forvaltningsloven § 11 a andre ledd. Sivilombudet er positiv til at Statsforvalteren allerede har iverksatt tiltak som har redusert behandlingstiden, og forutsetter at Statsforvalteren fortsetter å arbeide aktivt med å redusere restansene og sikrer fremdrift også på dette saksfeltet.

Saken gjelder Statsforvalterens behandling av forespørsler om lovlighetskontroll etter kommuneloven § 27-1 annet ledd. Saken ble tatt opp av ombudet på eget tiltak. Bakgrunnen for undersøkelsen var at Sivilombudet mottok to klager på et kommunestyrevedtak om skolestruktur i Vestland fylke. I begge sakene hadde Statsforvalteren avvist å åpne lovlighetskontroll av eget initiativ. Ombudet har kommet til at Statsforvalteren må vurdere alle innsendte henvendelser og ta stilling til om lovlighetskontroll bør åpnes. Alle henvendelser må besvares. God forvaltningsskikk tilsier at en kort forklaring gis når Statsforvalteren avslår å kontrollere vedtaket.

Saken gjaldt Kriminalomsorgen region nords vedtak om tvangsoverføring av en innsatt fra et fengsel med lavere sikkerhetsnivå til et fengsel med høyere sikkerhetsnivå på grunn av den innsattes helsetilstand. Avgjørelsen ble hjemlet i straffegjennomføringsloven § 14 første ledd bokstav d om at slik overføring kan skje dersom det er nødvendig av hensyn til «ro, orden og sikkerhet». Ombudet kom til at bestemmelsen ikke hjemlet overføringen. Det var ingen opplysninger i saken som tilsa at innsattes helsetilstand utfordret fengselets «ro, orden og sikkerhet». Det var videre begrunnet tvil om regionen hadde oppfylt sin plikt til å vurdere klagers anførsler, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Vurderingen av hensynet til barnets beste var heller ikke tilstrekkelig individuell og konkret, og Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 var derfor ikke oppfylt i saken. Ombudet ba regionen om å vurdere saken på nytt. Ombudet innhentet også informasjon fra Kriminalomsorgsdirektoratet om praksis for tvangsoverføring av innsatte til fengsel med høyere sikkerhetsnivå av hensyn til helseoppfølging med hjemmel i straffegjennomføringsloven § 14 første ledd bokstav d. Det at retningslinjene ikke hadde blitt oppdatert siden tilføyelsen av bestemmelsens andre ledd i 2013, kunne ha bidratt til at første ledd bokstav d fremdeles ble brukt i noen grad. Det var derfor positivt at direktoratet nå ville oppdatere retningslinjene om tvangsoverføring på bakgrunn av innsattes helsetilstand.

Saken gjelder lang behandlingstid hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus i forbindelse med behandlingen av en klage over avslag på partsinnsyn. To foreldre begjærte partsinnsyn i deres barns pasientjournal hos Oslo universitetssykehus HF. Innsynskravet ble fremsatt 7. juli 2023, og kom sist 28. august 2024 til Statsforvalteren for klagebehandling, etter at Statsforvalteren tidligere hadde opphevet sykehusets avslag. Statsforvalteren har opplyst i brev 29. november 2024 at saken vil bli ferdigbehandlet i løpet av mai 2025. Mens saken har pågått, har en av foreldrene gått bort. Den lange behandlingstiden skyldtes ifølge Statsforvalteren kapasitetsutfordringer. Sivilombudet kom til at Statsforvalterens behandlingstid er i strid med forvaltningsloven § 11 a. Ombudet mente videre at saken ikke har vært tilstrekkelig prioritert. Statsforvalteren hadde heller ikke holdt klagerne orientert om sakens fremdrift slik forvaltningsloven § 11 a andre ledd og normer til god forvaltningsskikk krever

Saken gjelder UDIs forberedende klagesaksbehandlingstid i en sak om familieinnvandring. UDI brukte om lag tre år og fem måneder på å behandle klagen, før avslagsvedtaket ble omgjort. Hovedspørsmålet var om UDI forberedende klagesaksbehandlingstid skjedde «uten ugrunnet opphold». UDI hadde stanset (stilt i bero) saksbehandlingen da det var opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens statsborgerskap. Med henvisning til Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI 02/2024, mente UDI at et mulig fremtidig tilbakekall av referansepersonens statsborgerskap var et forhold som alltid hadde betydning for om vilkårene for familieinnvandring var oppfylt. Saken er en oppfølging av ombudets uttalelse 16. november 2023 (SOM-2022-4445), hvor ombudet konkluderte med at det ikke var rettslig grunnlag for UDIs praksis om å alltid stanse behandlingen av søknader om familieinnvandring der det er opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens oppholdstillatelse eller statsborgerskap, samt at instruksen som praksisen bygget på var i strid med loven. Ombudet kom til at en tilbakekallssak opprettet mot referansepersonen ikke var et forhold som alltid må avklares før det kan tas stilling til om vilkårene for familieinnvandring er oppfylt. I denne saken var det heller ikke påvist at sammenhengen mellom tilbakekallssaken og klagerens søknad om familieinnvandring gav grunn til opphold i saksbehandlingen. Ombudet ba igjen UDI om å innrette sin praksis etter ombudets syn på gjeldende rett. Videre ba ombudet Justis- og beredskapsdepartementet om å endre instruks GI-02/2024, i tråd med merknadene i denne uttalelsen og uttalelsen i SOM-2022-4445, og etterfølgende korrespondanse.

Saken gjelder UDIs behandlingstid i en sak om familieinnvandring. UDI brukte om lag tre år og tre måneder på å behandle søknaden. Hovedspørsmålet var om UDI hadde behandlet klagerens søknad «uten ugrunnet opphold». UDI hadde stanset (stilt i bero) saksbehandlingen av søknaden da det var opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens statsborgerskap. Med henvisning til Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI 02/2024, mente UDI at et mulig fremtidig tilbakekall av referansepersonens statsborgerskap var et forhold som alltid hadde betydning for om vilkårene for familieinnvandring var oppfylt. Saken er en oppfølging av ombudets uttalelse 16. november 2023 (SOM-2022-4445), hvor ombudet konkluderte med at det ikke var rettslig grunnlag for UDIs praksis om å alltid stanse behandlingen av søknader om familieinnvandring der det er opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens oppholdstillatelse eller statsborgerskap, samt at instruksen som praksisen bygget på var i strid med loven. Ombudet kom til at en tilbakekallssak opprettet mot referansepersonen ikke var et forhold som alltid må avklares før det kan tas stilling til om vilkårene for familieinnvandring er oppfylt. I denne saken var det heller ikke påvist at sammenhengen mellom tilbakekallssaken og klagerens søknad om familieinnvandring gav grunn til opphold i saksbehandlingen. Ombudet kom også til at UDI ikke hadde klart å holde klageren tilstrekkelig orientert om status i saken, slik at det forelå brudd på forvaltningsloven § 11 a andre ledd og regelen god forvaltningsskikk. Ombudet ba igjen UDI om å innrette sin praksis etter ombudets syn på gjeldende rett. Videre ba ombudet Justis- og beredskapsdepartementet om å endre instruks GI-02/2024, i tråd med merknadene i denne uttalelsen og uttalelsen i SOM-2022-4445, og etterfølgende korrespondanse.

Sivilombudet har behandlet en sak som gjaldt spørsmålet om Forbrukerrådet kan representere enkeltpersoner i klagesaker til Datatilsynet og Personvernnemnda. Personvernnemnda var enig i at Forbrukerrådet oppfyller vilkårene for representasjon etter reglene i personvernforordningen (GDPR) artikkel 80 nr. 1. Sivilombudet avsluttet derfor saken med et avsluttende brev. Forbrukerrådet har opplyst til Sivilombudet at de ikke er kjent med at andre organisasjoner i Norge tar klagesaker om brudd på GDPR til Datatilsynet på vegne av enkeltpersoner. Forbrukerrådet opplyser at deres representasjon i klagesaker ofte vil være avgjørende for å få komplekse saker om brudd på GDPR – gjerne begått av internasjonale teknologiselskaper – prøvd for Datatilsynet og Personvernnemnda. Det avsluttende brevet fra Sivilombudet er publisert under.

Saken gjelder avslag på søknad om velferdspermisjon. Klageren fikk avslag på en søknad om velferdspermisjon fra fengsel. Bakgrunnen for saken var at klagerens far og farfar hadde blitt utsatt for en ulykke. Klageren ønsket å besøke sin far, og bistå i å sikre personlige eiendeler i huset. Regionen kom til at vilkåret om «særlige og vektige grunner» i straffegjennomføringsloven § 33 første ledd ikke var oppfylt ettersom klageren ikke hadde dokumentert at hans velferdspermisjon ville avhjelpe situasjonen. Ombudet kom til at regionen skulle lagt større vekt på den faktiske situasjonen som oppstod, og vurdert om denne når opp til terskelen «særlige og vektige grunner».

Saken gjelder en samisk elev i X kommune, som hadde krav på opplæring i samisk som andrespråk. Han fikk ikke dekket reiseutgifter til en språksamling i nordsamisk, selv om samlingen var en del av undervisningsopplegget tilbudt fra Y kommune. X kommune anså imidlertid ikke samlingen for å være en del av undervisningsopplegget, men dekket likevel deltakerkostnaden og regnet timene med i vurderingen av antall undervisningstimer, etter en fastsatt timefordeling. Kommunen mente også at undervisningsopplegget som ellers for det meste besto av fjernundervisning og enkeltbesøk av fjernundervisningslæreren var forsvarlig, slik at deltakelse på språksamlingen ikke var nødvendig. Sivilombudet mente at X kommune ikke hadde oppfylt retten til samisk opplæring, da de ikke dekket reisen til språksamlingen. Uten språksamlingen hadde ikke undervisningsopplegget et tilstrekkelig antall timer. Kommunen vurderte om undervisningen var forsvarlig i svaret til ombudet, men kunne ikke dokumentere at det var gjort en slik vurdering tidligere. Sivilombudet mente derfor at kravene til skriftlighet ikke var fulgt og at saksbehandlingen ikke var forsvarlig. Kommunen erkjente at de ikke hadde gitt god nok informasjon om retten til opplæring i samisk og hvilket undervisningstilbud de mente at eleven skulle ha. Sivilombudet redegjorde for retten til opplæring i samisk både etter ny og gammel opplæringslov og ba kommunen foreta en ny vurdering.