Saken gjelder saksbehandlingstiden i Nav for søknader om PD U1-attest. Dette er en attest som dokumenterer trygdetid, arbeid og inntekt i et gitt land innenfor EØS-området og Sveits. Sveits er ikke et EØS-land, men er medlem av EFTA. De har knyttet seg til den EU-/EØS-rettslige trygdeforordningen gjennom en særskilt avtale med EU og EFTA-landene, inkludert Norge. En PD U1-attest brukes for overføring av trygderettigheter mellom medlemslandene. Klager hadde flyttet fra Norge til Sveits. Hun søkte sveitsiske trygdemyndigheter om dagpenger og ba derfor Nav om en PD U1-attest. Nav opplyste at saksbehandlingstiden var 22 uker. Sivilombudet tok saken opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet som var enig i at behandlingstiden var for lang. I et møte i 2024 var medlemslandene blitt enige om en anbefalt behandlingstid på ti uker. Nav hadde igangsatt flere tiltak for å redusere behandlingstiden. Sivilombudet mente at saksbehandlingstiden var i strid med Navs forpliktelse til rask og effektiv utveksling av opplysninger mellom medlemslandene, jf. gjennomføringsforordningen til trygdeforordningen. Dagpenger er en ytelse til livsopphold. Søkerne kan derfor ende i en svært vanskelig økonomisk situasjon med så lang behandlingstid. Sivilombudet tok Arbeids- og velferdsdirektoratets redegjørelse for tiltak for å redusere behandlingstiden til etterretning, og ba om å bli orientert om utviklingen i saksbehandlingstiden innen seks måneder.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) saksbehandlingstid i en sak om oppholdskort til et familiemedlem av en EØS-borger. Det følger av utlendingsloven § 118 fjerde ledd at en søknad om oppholdskort skal «avgjøres innen seks måneder etter at søknaden er levert». Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden etter ca. syv måneder. Avslaget ble påklaget og UNE opplyste at saksbehandlingstiden for slike saker var 10 til 16 måneder. UNE avviste at seksmånedersfristen har betydning for deres saksbehandling. Ombudet mener at seksmånedersfristen i utlendingsloven § 118 fjerde ledd, tolket i lys av blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i C-246/17 (Diallo), også har betydning for UNEs saksbehandling. Formålet bak seksmånedersfristen taler for at UNE må bestrebe seg å behandle klagesaker om oppholdskort innen fristen. Dersom dette ikke er mulig, må UNE tilrettelegge for en saksbehandlingsprosess som sikrer at klagen avgjøres innen rimelig tid, sett i lys av den absolutte seksmånedersfristen som gjelder for førsteinstans. Saksbehandlingstiden i den foreliggende saken er ikke i tråd med utlendingsloven § 118 fjerde ledd og formålene bak seksmånedersfristen. Basert på opplysningene mottatt fra UNE og flere klager hit, er det grunn til å tro at behandlingstiden i flere andre saker heller ikke er rask nok. UNE opplyser at de jobber kontinuerlig med å få ned saksbehandlingstiden i saker etter EØS regelverket. Sivilombudet mener det er positivt at UNE jobber med å redusere behandlingstiden, men påpeker at utlendingsforvaltningen må organisere seg på en slik måte at også UNE kan behandle saker innen rimelig tid, i tråd med formålet bak seksmånedersfristen i utlendingsloven § 118 fjerde ledd. Per dags dato opplyser UNE på sine nettsider at saksbehandlingstiden er 12 til 18 måneder. Ombudet finner den økte behandlingstiden bekymringsfull, og vil følge utviklingen i saksbehandlingstiden i saker om oppholdskort.

Saken gjelder avslag på søknad etter sosialtjenesteloven § 18 til dekning til lagerleie mens klager satt i fengsel. Sivilombudet har kommet til at Statsforvalteren ikke har foretatt en tilstrekkelig individuell og konkret vurdering av om det var «åpenbart urimelig» at klageren ikke fikk dekket sine utgifter til lagerleie. Ombudet har bedt Statsforvalteren behandle saken på nytt. I vurderingen må det ses hen til at NAV-kontoret skal bidra til å sikre en god overgang fra institusjonen eller boligen til livet utenfor for den enkelte som trenger det. Vurderingen må også ta hensyn til de mulighetene klageren i sin nåværende situasjon har til å finne alternative måter å sikre sine eiendeler, og om han har hatt mulighet til å finne andre, rimeligere måter å ivareta eiendelene.

Saken gjelder Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus` behandling av en klagesak om omsorgsstønad. Statsforvalteren vurderte ikke om tjenestetilbudet samlet sett var forsvarlig, kun om kommunens vedtak var åpenbart urimelig. Ombudet mente at Statsforvalteren, slik kommunen gjorde, skulle ha foretatt en vurdering av om tjenestetilbudet samlet sett var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Etter ombudets syn kan statsforvalteren ikke avstå fra en forsvarlighetsvurdering i saker om utmåling/omfang av omsorgsstønad der omsorgsstønad til omsorgsgiver er gjort til en del av tjenestetilbudet til omsorgsmottaker, som i denne saken. Statsforvalteren har full adgang til å prøve om kommunens tjenestetilbud er forsvarlig. Idet Statsforvalteren ikke gjorde en selvstendig prøving av om tjenestetilbudet var forsvarlig, var det etter ombudets syn ikke gjort en reell toinstansbehandling. Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å behandle saken på nytt, og om at ombudets syn på gjeldende rett blir lagt til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Ombudet har av eget tiltak undersøkt hva Statsforvalteren i Innlandet har gjort for å sikre medisinskfaglig rådgivers habilitet i en tilsynssak mot et sykehus. Den medisinskfaglige rådgiveren var, i tillegg til sin stilling hos Statsforvalteren, ansatt i en 20% stilling ved det sykehuset tilsynet gjaldt. Ombudet kom til at det forelå begrunnet tvil om As habilitet, og uttalte at ansettelsen ved sykehuset utgjør et særegent forhold som er egnet til å svekke tilliten til As upartiskhet etter forvaltningsloven § 6 annet ledd. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere As habilitet på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen. Statsforvalteren ble bedt om å merke seg ombudets syn på habilitetsspørsmålet for fremtidige saker. Ombudet bemerket også at det er positivt at Statsforvalteren jobber med skriftlige rutiner for å avklare habilitet hos ansatte, og la til grunn at dette vil komme på plass i løpet av kort tid.

Saken gjelder innsyn i sluttavtaler inngått i Forsvaret på bakgrunn av straffbare forhold. Det ble gitt innsyn i avtalene, men uten navnet på arbeidstakerne og andre opplysninger som kunne identifisere de ansatte. Forsvarsdepartementet opprettholdt det delvise avslaget på innsyn i avtalene under henvisning til offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 – taushetsplikt om opplysninger om noens personlige forhold. Sivilombudet kom til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst ved klagebehandlingen og at Forsvarsdepartementet ikke har foretatt en tilstrekkelig konkret og helhetlig vurdering av om opplysningen om at sluttavtalen er inngått på bakgrunn av et straffbart forhold i de enkelte sakene er taushetsbelagt, fordi opplysningen sier noe om «noens personlige forhold» jf. offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Forsvarsdepartementet er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i en e-post som ble sendt fra Norges spesialutsending for integreringssaker i kopi til Barne- og familiedepartementet. E-posten inneholdt en oppsummering av det som fremkom i møter mellom spesialutsendingen og flere thailandske, norske og internasjonale myndigheter og organisasjoner i Bangkok og Pattaya 3.-6. juli 2023. Barne- og familiedepartementet avslo innsynskravet etter offentleglova § 15 første ledd, fordi dokumentet var innhentet for departementets interne saksforberedelse. Departementet mente også at dokumentet kunne unntas etter bestemmelsens tredje ledd, samt offentleglova § 20. Ombudet kom til at e-posten synes å være sendt på spesialutsendingens eget initiativ, og at det derfor var tvil om departementet hadde «innhenta» dokumentet. Videre var ombudet i tvil om e-posten var utarbeidet for departementets interne saksforberedelse, og om unntak var nødvendig for å sikre interne avgjørelsesprosesser. Ombudet var også i tvil om unntak var «påkravd» for å sikre Norges utenrikspolitiske interesser og om opplysningene i dokumentet var gitt av møtedeltakerne under forutsetning av hemmelighold eller som følge av fast praksis, jf. offentleglova § 20 første ledd bokstav b.

Saken gjelder Statens helsepersonellnemnds avslag på søknad om autorisasjon som psykolog basert på utenlandsk utdannelse. Sivilombudet er kommet til at det ikke kommer frem av vedtaket at Statens helsepersonellnemnd har foretatt en slik samlet, konkret og individuell vurdering av søkerens kvalifikasjoner som følger av helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav d og EØS-retten. Ombudet ber Statens helsepersonellnemnd vurdere saken på nytt.

Saken gjelder HV-09s praksis for behandling av søknader om utsatt tjeneste grunnet utdanning. I et skriv til flere utdanningsinstitusjoner redegjorde HV-09 for praksisen og gav uttrykk for at utsettelse av årlig heimevernstjeneste på grunn av utdanning kun skal skje dersom den tjenestepliktige soldaten har eksamen under øvelsen. Forsvaret har ellers lagt til grunn en annen og bredere forståelse av når det skal gis utsettelse på grunn av utdanning. Sivilombudet mener at hjemmelen for utsettelse av heimevernstjenesten på grunn av utdanning i vernepliktsforskriften § 52, også omfatter andre tilfeller enn kun selve eksamensdagen. For eksempel kan det gis utsettelse hvis heimevernstjenesten gjør at det ikke gis nok tid til forberedelse til eksamen, eller andelen obligatorisk oppmøte på studiet ikke oppfylles. Sivilombudet mener også at HV-09s unnlatelse av å følge de overordnede føringene fra Forsvaret var i strid med likebehandlingsprinsippet og instruksjonsmyndigheten. Forsvaret ble bedt om å sørge for at utdanningsinstitusjonene blir informert om at HV-09s forståelse var feil, samt at HV-09 følger overordnede føringer.

Saken gjelder behandlingstiden hos Namsmannen i Troms i en utleggsak. Namsmannen mottok klagerens utleggsbegjæring 21. februar 2024, og saken ble avsluttet 4. mars 2025. Ifølge Namsmannen skyldtes den lange behandlingstiden, på over ett år, hovedsakelig at saken har vært mer komplisert enn normalt, stor saksmengde, og lavere kapasitet på det ansvarlige saksbehandlerteamet. Forvaltningslovens regler om saksbehandlingstid kommer ikke direkte til anvendelse i saker som behandles etter tvangsfullbyrdelsesloven. Kravene til saksbehandlingstid og orientering om status underveis i slike saker må i hovedsak utledes fra tvangsfullbyrdelseslovens forarbeider og god forvaltningsskikk. Sivilombudet kom til at klagerens sak klart ikke ble avgjort raskt og uten ugrunnet opphold, og at Namsmannen dermed hadde opptrådt i strid med god forvaltningsskikk. Sivilombudet kom også til at Namsmannen hadde opptrådt i strid med god forvaltningsskikk ved å ikke holde klageren tilstrekkelig orientert om status i saken. Namsmannen bør vurdere om det skal etableres rutiner for utsending av slike orienteringer.