Spørsmålet om utrekning av inntekt ved fastsetjing av tilskot til barn når den tilskotspliktige er lønnsmottakar i selskap som han gjennom eit anna selskap eig alle aksjane i, blei tatt opp i ei sak som tilskotsmottakaren klaga til ombodsmannen. Ombodsmannen uttalte at tilskotspliktige sjølv kunne bestemme om utbytte skulle takast ut. Dette måtte ha innverknad på spørsmålet om tilskotet skulle fastsetjast etter skjønn, sjølv om ein ikkje kan påleggje tilskotspliktige å ta ut utbytte. Det var tvil knytta til den vurderinga som var gjort, og ombodsmannen bad Nav Klage og anke om å vurdere saka på nytt. Nav Klage og anke handsama saka på nytt, og tilskotspliktige si inntekt blei fastsett etter skjønn.

Bidragsmottakeren hadde søkt om særtilskudd til briller for sønnen, jf. barnelova § 67 annet ledd. Søknaden ble avslått fordi det tidligere var fastsatt tilskudd til dette formålet. Det ble vist til fast praksis for at særtilskudd ble gitt til engangsutgifter og dermed ble det bare fastsatt til førstegangs anskaffelse av briller til barn. Ombudsmannen uttalte at praksisen bygget på en feil forståelse av regelverket. Verken ordlyden, forarbeidene eller reelle hensyn tilsa en slik innskrenkende tolkning av barneloven § 67 annet ledd og forskriften om særtilskott § 1. Barne- og likestillingsdepartementet ble bedt om å følge opp overfor bidragsmyndighetene. Departementet orienterte senere om at Nav Arbeids- og velferdsdirektoratet hadde endret etatens rundskriv i tråd med ombudsmannens uttalelse og lagt de nye retningslinjene ut på Navs hjemmeside på internett. Departementet opplyste videre at Nav Klage og anke Øst hadde gjort nytt vedtak i saken i tråd med de nye retningslinjene.

Bidragsmottakerens inntekt var av bidragsmyndighetene skjønnsfastsatt med utgangspunkt i minstelønnen for lærer. Ombudsmannen kom til at det var tvil knyttet til Nav Klage og ankes skjønnsberegning av bidragsmottakerens inntekt. I en situasjon hvor inntektsevnen ikke er utnyttet, og det er denne evnen som skal danne grunnlaget for bidragsberegningen, syntes det i for stor utstrekning å være lagt vekt på de aktuelle faktiske forholdene.

A klaget til ombudsmannen over et sykehus og Helsetilsynet i fylkets behandling av hans krav om sletting av opplysninger i hans pasientjournal. Ombudsmannen kritiserte flere sider både ved sykehusets og Helsetilsynets behandling av kravet om sletting. Sykehusets beslutning om å nekte sletting ga ikke inntrykk av at kravet var vurdert opp mot helsepersonellovens vilkår for sletting av journalopplysninger. Videre skulle kravet ha vært vurdert av den journalansvarlige ved sykehuset. Ombudsmannen uttalte også at Helsetilsynet med fordel kunne ha gitt en nærmere begrunnelse for sitt vedtak, og at det hadde vært en fordel om både sykehuset og Helsetilsynet hadde undersøkt om pasienten ønsket retting av journalopplysningene, dersom sletting ikke var aktuelt. Helsetilsynet ble bedt om å behandle saken på nytt.

I et brev til en legemiddelprodusent påpekte Statens legemiddelverk ulovlig markedsføring av et legemiddel uten at produsenten hadde vært gitt anledning til å uttale seg om saken på forhånd. Legemiddelverket konstaterte at informasjonsmateriellet representerte et «brudd på regelverket» og anmodet om at markedsføringen ble stanset, samt at det ble gitt en «omgående tilbakemelding» på at anmodningen ville bli tatt tilfølge. Brevet ble etter kort tid lagt ut på Legemiddelverkets hjemmesider under overskriften «Avgjørelser fra Statens legemiddelverk om reklame». Ombudsmannen ga uttrykk for at Legemiddelverket hadde uttalt seg på en måte som lå tett opp mot et pålegg. Den valgte uttrykksformen var uheldig, selv om det ikke var truffet noe enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper tilsa at parten burde ha vært gitt anledning til å uttale seg om sakens rettslige og faktiske sider før Legemiddelverket så tydelig ga uttrykk for sin mening. Det burde også kommet klarere frem i korrespondansen med selskapet at det bare var Legemiddelverkets syn som kom til uttrykk. Offentliggjøringen av brevet var etter ombudsmannens syn betenkelig, bl.a. på bakgrunn av den forutgående saksbehandlingen, og sto i et tvilsomt forhold til alminnelige regler om god forvaltningsskikk. Statens legemiddelverk tok ombudsmannens syn til etterretning, og endret sine saksbehandlingsrutiner.

Statens legemiddelverk omklassifiserte produktet X fra handelsvare til legemiddel. Markedsføreren av produktet påklaget avgjørelsen, men klagen ble avvist av Helse- og omsorgsdepartementet. Avvisningen ble begrunnet med at omklassifiseringen ikke var å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, men en «ren subsumsjon» under legemiddelloven § 2. Saken reiste også spørsmål om omklassifisering av produkter oppført i klassifiseringsforskriften. Ombudsmannen uttalte at Legemiddelverkets klassifisering og omklassifisering av legemidler er å anse som enkeltvedtak. Forvaltningslovens saksbehandlingsregler for slike vedtak, herunder reglene om klage, må derfor følges. Endringer i listen over stoffer, droger, preparater eller urter i klassifiseringsforskriften må følge forvaltningslovens bestemmelser om forskriftsendringer.

På generelt grunnlag ble Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet bedt om å gi en orientering om situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere. Redegjørelsen fra direktoratet ga et nyttig grunnlag for å vurdere eventuell videre oppfølging fra ombudsmannens side.

Sakens problemstilling var om Fylkesmannen i Hordalands vedtak med avslag på søknad om dispensasjon fra LNF-formål i kommuneplanens arealdel og byggeforbudet i plan- og bygningsloven (plbl.) § 17-2 var begrunnet i samsvar med kravene i forvaltningsloven § 25 og ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling. Herunder var det spørsmål om fylkesmannen hadde gitt en tilfredsstillende begrunnelse for hvorfor klagerens anførsel om usaklig forskjellsbehandling ikke kunne føre frem. Videre var det spørsmål om saken var tilstrekkelig opplyst uten befaring, jf. forvaltningsloven § 17. Ombudsmannen kom under tvil til at fylkesmannens begrunnelse for avslaget oppfylte kravene til begrunnelsens innhold. Imidlertid måtte fylkesmannen ta stilling til klagerens anførsel om at plbl. § 17-2 tredje ledd nr 3 om unntak for oppføring av brygge på bebygd eiendom til sikring av atkomst kom til anvendelse. Det ville også vært en fordel om fylkesmannen hadde befart eiendommen. Ombudsmannen hadde ikke vesentlige innvendinger mot den forklaringen som var gitt til spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling.

En mor ønsket oppfølgning fra barneverntjenesten etter omsorgsovertakelsen, jf. barnevernloven 17. juli 1992 nr. 100 § 4-16, men fylkesmannen var enig med kommunen i at det ikke forelå plikt til slik oppfølging før saken var endelig avgjort. Etter at det herfra ble stilt spørsmål om denne lovforståelsen, kom fylkesmannen til at kommunens oppfølgingsansvar inntrådte før det forelå rettskraftig dom, noe ombudsmannen var enig i. Ombudsmannen hadde likevel kritiske bemerkninger til at fylkesmannen ikke kunne se at kommunen hadde opptrådt i strid med lovbestemmelsen.

Ombudsmannen ba av eget tiltak om en redegjørelse fra Politidirektoratet for utviklingen i sittetiden i politiets arrester etter 1. juli 2006. Av Politidirektoratets svar fremgikk det at alle landets politidistrikter hadde oversittet overføringsfristen på to døgn i den aktuelle ettårsperioden. Det samlede antallet fristoversittelser var på 2 592, med store variasjoner mellom politidistriktene. Ombudsmannen uttalte at det samlede antallet fristbrudd var betydelig og i seg selv meget urovekkende. Han ga også uttrykk for at det ga grunn til bekymring at antallet fristbrudd så ut til å ha økt betydelig i mange av politidistriktene fra 2005 til 2006/2007. Ombudsmannen understreket at politiet og kriminalomsorgen har et felles ansvar for å sørge for at overføring fra politiarrest til fengsel skjer innen fristen på to døgn. Det ble videre pekt på betydningen av at politidistriktene har egnede verktøy for å registrere sittetiden i politiarrestene, som det er enkelt å hente tallmateriale og statistikk ut av. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) ble i eget brev bedt om å understreke overfor fengslene deres plikt til også å ta imot pågrepne personer. Det ble samtidig bedt om retting av feil i retningslinjene for kriminalomsorgen. KSF kom tilbake til saken og opplyste at fengselets plikter i forhold til pågrepne var innskjerpet. Det fremkom videre at retningslinjene ville bli revidert.