Uttalelsen gjelder avslag på begjæring om innsyn i en rapport fra tre rådgivere som har bistått regjeringen ved utnevning av ny justitiarius i Høyesterett. Rapporten var unntatt offentlighet fordi det var et dokument i sak om tilsetting, jf. offentleglova § 25. Setteombudsmannen er kommet til at det ikke er grunnlag for å kritisere Justis- og beredskapsdepartementets avgjørelse om å ikke offentliggjøre hele eller deler av rapporten etter reglene om meroffentlighet i offentleglova § 11. Det er særlig vist til at rapporten inneholdt opplysninger som var svært fortrolige, og at referanser og overordnede hadde gitt opplysningene under forutsetning av at de ikke ville bli offentliggjort. Etter en interesseavveining er setteombudsmannen kommet til at innsyn heller ikke kan kreves i medhold av EMK artikkel 10 eller andre internasjonale menneskerettighetbestemmelser. Grunnloven § 100 femte ledd ga her ikke videre innsynsrett enn det som følger av EMK artikkel 10. Setteombudsmannen mener det er behov for å sikre allmennheten en videre rett til innsyn enn det som følger av gjeldende regelverk, og anbefaler at departementet gjennomgår rutinene for utnevningsprosessen.

Saka gjeld høvet til å akseptere oppmodingane til søkjarar om å utelate namnet frå offentleg søkjarliste til dommarstillingar i Høgsterett. Til embete som høgsterettsdommar er det knytt særleg offentleg interesse. I lys av Høgsteretts særskilde stilling i samfunnet bør oppmodingar om å utelate namn på søkjarar frå søkjarlista berre aksepterast i heilt uvanlege tilfelle. Ei permanent endring av Innstillingsrådets praksis med opne søkjarlister til Høgsterett bør vere svært godt grunngitt, og ho bør i tilfelle utgreiast og vurderast konkret frå sak til sak før ho blir sett i verk. Etter mi meining er det knytt tvil til departementets avslag på kravet om innsyn i oppmodingane frå to av søkjarane om unntak frå søkjarlista. At søkjarane har behov for å sleppe å stå på søkjarlista, veg normalt ikkje like tungt som behovet og interessa hos allmenta for å vite kven som har søkt embete som dommar i Høgsterett. I den spesielle  situasjonen som låg føre, har eg funne grunn til å uttrykkje tvil om det var rett å la tre av søkjarane halde namna sine unna søkjarlista.

NRK ba om innsyn i enkelte av lydfilene fra politiets lydlogg 22. juli 2011 fra terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya. Filene inneholdt ulike samtaler mellom bl.a. privatpersoner og operasjonssentralen og også mellom ulike offentlige instanser. Avslaget ble endelig stadfestet av Politidirektoratet. På bakgrunn av at Politidirektoratet ikke selv hadde lyttet til de aktuelle lydfilene, ba jeg i brev 13. september 2013 direktoratet innhente filene og foreta en konkret og individuell meroffentlighetsvurdering for hver enkelt fil, jf. offentleglova §§ 14 og 11. Politidirektoratet fastholdt at det forelå hjemmel for å unnta de aktuelle filene. Jeg har ikke rettslig grunnlag for å kritisere direktoratets vurdering.

A begjærte innsyn i saksdokumenter hos Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i sak om ekstraordinært styremøte i Forbrukerrådet.  Dokumentene var oversendt departementet på bakgrunn av Forbrukerrådets egne vedtekter, utarbeidet av departementet og fastsatt av Kongen i statsråd. Styredokumentene var hentet inn til bruk i departementets forberedelse av den ordinære styringsdialogen med Forbrukerrådet. Departementet unntok dokumentet med hjemmel i offentleglova § 15 første ledd. Etter at saken hadde vært forelagt departementet ble det gitt innsyn i hoveddokumentet og vedlegg tre. For de øvrige to vedleggene ble unntaket oppretthold, og det ble anført at disse vedleggene også kunne unntas med hjemmel i offentleglova § 25. Jeg har kommet til at departementet ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at det var nødvendig av hensyn til forsvarlige interne beslutningsprosesser å unnta de to vedleggene med hjemmel i offentleglova § 15. Departementet bes derfor vurdere på nytt om innsyn kan gis etter § 15 og om det bør gis helt eller delvis innsyn etter § 11. Etter en fornyet vurdering fant departementet grunn til å praktisere meroffentlighet i alle de unntatte vedleggene. Det ble blant annet vist til at tidsaspektet innebar at det ikke lenger var like stort behov for unntak, at direktøren selv hadde uttrykt ønske om åpenhet i prosessen og at offentlig interesse i saken talte for at det ble utvist meroffentlighet. På bakgrunn av at dokumentene kunne unntas med hjemmel i offentleglova § 25 og det ble funnet grunn til å praktisere meroffentlighet, vurderte ikke departementet om vedleggende kunne unntas med hjemmel i offentleglova § 15. 

Saka gjeld Fornyings-, administrasjons og kyrkjedepartementet sitt avslag på krav om innsyn i dokument knytta til nedlegginga av Noregs statskalender. Ombodsmannen bad departementet om å gjere ei ny vurdering av meirinnsynsspørsmålet då det var vanskeleg å sjå at departementet hadde gjort den vurderinga og interesseveginga som offentleglova § 11 krev. Departementet gjorde ei ny vurdering av meiroffentlegheit og ga klagaren innsyn i dokument 13 i saka. 

Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet nekta å gi innsyn i mellom anna ein interdepartemental rapport. Det var vist til at rapporten var utarbeida for regjeringa si eiga interne saksførebuing. Rapporten skulle danne grunnlaget for regjeringa sitt svar på eit representantforslag om å innføre ei registreringsordning for lobbyverksemd i Stortinget, i departementa og på statsministeren sitt kontor. Ombodsmannen fant departementet si grunngjeving for å nekte innsyn i rapporten noko generell og uklar, og kom til at det var grunn til å tvile på om det låg føre eit reelt og sakleg behov for å nekte innsyn i heile rapporten. Departementet blei bedt om å handsame spørsmålet om innsyn på nytt. Departementet vurderte saka på nytt og gav innsyn i delar av rapporten.

Saken gjaldt Utenriksdepartementets saksbehandling og meroffentlighetsvurdering i forbindelse med en begjæring om innsyn i to dokumenter sendt fra Samferdselsdepartementet. Ombudsmannen fant departementets saksbehandling lite tillitvekkende, og meroffentlighetsvurderingen mangelfull. Det var neppe grunn til å unnta deler av opplysningene i dokumentene fra offentlighet. Departementet ble bedt om å behandle innsynskravet på nytt og merke seg synspunktene om saksbehandlingen for fremtidige saker. Etter en fornyet vurdering ga departementet fullt innsyn i dokumentene.

Sosial- og helsedirektoratet avslo en klage over nektet innsyn i to dokumenter knyttet til et forskningsprosjekt ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Etter direktoratets syn var det ene dokumentet å anse som et internt saksdokument som kunne unntas innsyn etter offentlighetsloven § 5 første ledd. For det andre dokumentet, som var et e-brev til en rekke eksterne personer, ble innsyn nektet etter § 5 annet ledd annet punktum, jf. første punktum bokstav b, som gjaldt innhenting av uttalelse fra «særlige rådgivere eller sakkyndige». Ombudsmannen kom til at det skulle vært praktisert meroffentlighet for det ene dokumentet, da det ikke var godtgjort at det forelå særlige grunner for å nekte innsyn. Det andre dokumentet kunne ikke anses å gjelde innhenting av uttalelser fra «særlige rådgivere eller sakkyndige», da adressatene ikke kunne anses å ha en særlig rådgiverfunksjon i tilknytning til det konkrete forskningsprosjektet. Ombudsmannen rettet også kritikk mot at Sosial- og helsedirektoratet hadde brukt mer enn 6 måneder på å behandle As klage over nektet innsyn. Helse- og omsorgsdirektoratet besluttet etter dette å gi A innsyn i samtlige dokumenter.

Kunnskapsdepartementet avslo en begjæring om innsyn i dokumenter om mulige forskriftsendringer sendt fra Utdanningsdirektoratet til departementet. Begrunnelsen var at dokumentene var ledd i departementets interne saksforberedelse. Ombudsmannen uttalte at Kunnskapsdepartementets standpunkt om at dokumentene var interne og dermed kunne unntas i medhold av offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 § 5 annet ledd bokstav a, ikke kunne kritiseres på et rettslig grunnlag. Han kom imidlertid til at det var mangler ved departementets meroffentlighetsvurdering, slik at det forelå en begrunnet tvil knyttet til forhold av betydning i saken, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 annet ledd siste punktum. Departementet ble bedt om å behandle innsynsbegjæringen på nytt. Etter en fornyet vurdering opprettholdt departementet avslaget. I svar til departementet fastholdt ombudsmannen sitt tidligere standpunkt. Etter dette vurderte departementet innsynsspørsmålet på nytt, og fant å kunne gi delvis innsyn i de aktuelle dokumentene.