Saken gjelder grunnskoleelevers rett til å gå på «nærskolen» etter sammenslåing av kommuner, og er tatt opp av eget tiltak. Avhengig av de geografiske forholdene, kan videreføring av tidligere skoleforskrifter etter kommunesammenslåing stride mot retten til å gå på nærskolen i kommunen etter opplæringslova § 8-1 første ledd. Selv om inndelingslova § 13 generelt hjemler videreføring av tidligere kommunale skoleforskrifter i etterkant av kommunesammenslåing, må kommunene være oppmerksomme på at det kan oppstå motstrid mellom forskriftene og retten til å gå på nærskolen. Dersom områder i den sammenslåtte kommunen kan komme til å sokne til en skole i en annen tidligere kommune, bør arbeidet med ny skoleforskrift gis høy prioritet, og i det minste være klart før skolestart i august etter sammenslåingen. Ved søknad om skolebytte eller klage på nærskolevedtak, er det ikke tilstrekkelig bare å vise til at skolekretsene følger av de videreførte forskriftene uten også å gjøre en vurdering av nærskoleprinsippets betydning. Vurderingene som må gjøres i slike saker er konkrete og sammensatte, og hensynet til barnets beste må stå sentralt. I de antagelig få tilfellene der det etter en individuell vurdering er motstrid mellom gjeldende skoleforskrift og nærskoleprinsippet, kan det derfor ligge slik an at kommunen er forpliktet til å innvilge en søknad om skolebytte.

En kommunalt ansatt, som også var styremedlem i en folkegruppe mot en utbygging i kommunen, ble intervjuet om utbyggingssaken i lokalavisa. Det ble også publisert et innlegg om saken på gruppens Facebook-side, der den ansatte figurerte. I etterkant av ytringene ble hun innkalt til et møte med arbeidsgiver, hvor hun ble bedt om å vurdere formen på sitt fremtidige engasjement og oppfordret til å ha en mer tilbaketrukket rolle i gruppen. Ombudsmannen er enig i kommunens redegjørelse om at ytringene var innenfor det som er vernet av ytringsfriheten, og ikke var i strid med den ulovfestede lojalitetsplikten for arbeidstakere. Det avholdte møtet var egnet til å kunne fremstå som en reaksjon fra arbeidsgiver. Ombudsmannen forutsetter at saken ikke får betydning for den ansattes arbeidsforhold i kommunen.

I forbindelse med klagebehandlingen av et krav om pasientskadeerstatning hos Pasientskadenemnda søkte klageren om forhåndsgodkjenning av dekning av advokatutgifter. Helseklage fattet vedtak i saken etter delegasjon fra Pasientskadenemnda. Vedtaket om forhåndsgodkjenning ble påklaget, men klagen ble avvist av Helseklage. Helseklage mente vedtaket verken kunne påklages til Pasientskadenemnda eller Helse- og omsorgsdepartementet. Ombudsmannen besluttet å stille Helse- og omsorgsdepartementet, som er ansvarlig departement for pasientskadeloven, spørsmål i saken. Ombudsmannen er kommet til at det ikke er grunnlag for å begrense klageadgangen på vedtak om forhåndsavgjørelser om dekning av advokatutgifter fattet av Pasientskadenemnda ved Helseklage i første instans. Helseklage og departementet bør derfor vurdere å behandle klagen i den aktuelle saken på nytt. Departementet bes også, på bakgrunn av ombudsmannens uttalelse, på nytt vurdere om det generelt er adgang til å unnlate å behandle klager på vedtak om forhåndsgodkjenning der Pasientskadenemnda er første instans. Videre ber ombudsmannen departementet vurdere om det er behov for å regulere dette nærmere i lov eller forskrift.

Et foretak ba om innsyn i all korrespondanse mellom et IT-selskap og en kommune for en periode på ca. to år. Kravet omfattet en e-post der navn på noen av IT-selskapets kunder fremgikk. Statsforvalteren i Nordland ga delvis innsyn i e-posten, men unntok samtlige kundenavn som taushetsbelagt informasjon. Statsforvalteren viste til at bransjen selv anser kundelister som forretningshemmeligheter og fremholdt at det var uten betydning om kundene var private eller offentlige. Ombudsmannen er kommet til at opplysninger om eksistensen av et kundeforhold mellom et offentlig organ og en privat virksomhet som hovedregel ikke er taushetsbelagt og at opplysninger om hvilke løsninger avtalen omfatter kan fremgå av offentlige anbudsdokumenter eller annen offentlig informasjon. Det er derfor begrunnet tvil om de unntatte opplysningene er taushetsbelagt. Ombudsmannen ber Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.

En journalist ba om innsyn i dokumenter om budsjett- og økonomistyring ved jernbaneutbygging. Samferdselsdepartementet avslo journalistens krav. Kravet omfattet brev fra departementet til Jernbanedirektoratet, Bane NOR og Norske tog AS, samt virksomhetenes svar. Departementet avslo kravet med henvisning til bl.a. offentleglova § 15 første, andre og tredje ledd. Etter undersøkelsene herfra ga departementet innsyn i flere dokumenter og opplysninger som tidligere var unntatt offentlighet. For to av dokumentene ble hjemmelen endret til offentleglova § 22. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om enkelte av dokumentene som det fremdeles er nektet innsyn i kan unntas med den begrunnelsen departementet har gitt. For å nekte innsyn i et dokument etter offentleglova § 15 første ledd, må unntak være nødvendig for å sikre interne avgjørelsesprosesser. Bestemmelsen retter seg primært mot råd, innspill, vurderinger og forslag som det vil innebære en fare for skade å gi innsyn i. Faktiske forhold og generelle premisser vil normalt falle utenfor. Det fremgår ikke i tilstrekkelig grad av begrunnelsen hvorfor noen av dokumentene inneholder råd, innspill og vurderinger som det vil innebære en fare for skade å gi innsyn i. Videre retter offentleglova § 15 andre ledd seg mot råd og vurderinger om hvordan organet bør stille seg i en sak når det er påkrevd av hensyn til en forsvarlig ivaretakelse av det offentliges interesser i saken. Enkelte av opplysningene som er unntatt etter bestemmelsen synes å være beskrivelse av faktiske forhold og ikke råd og vurderinger. Ombudsmannen ber departementet vurdere saken på nytt.

Saken gjaldt behandling av søknad om parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Ombudsmannen kom til at kommunens saksbehandler var inhabil ved utarbeidelse av saksframlegget for klagenemnda når rådmannen i kommunen hadde underskrevet førsteinstansens avslag. Ombudsmannen kom videre til at forskrift om parkering for forflytningshemmede må forstås slik at også forflytningsproblemer knyttet til på- og avstigning i forbindelse med parkering kan gi grunnlag for parkeringstillatelse. Kommunen har derfor tolket forskriften feil. Ombudsmannen ba kommunens klagenemnd behandle klagen på nytt med grunnlag i en riktig forståelse av forskriften. Denne gangen uten at saksframlegget skrevet av kommunens administrasjon ble lagt til grunn for behandlingen. Ombudsmannen ba videre kommunen være oppmerksom på habilitetsreglene i kommuneloven § 13-3 ved fremtidig klagebehandling og sørge for en organisering av den kommunale klagebehandlingen som sikrer at habilitetsreglene fastsatt i kommuneloven overholdes.

En journalist ba om innsyn i Koronakommisjonens brev til ulike aktører om deres håndtering av koronapandemien. Kravet ble avslått med henvisning til offentleglova § 24 første ledd om unntak fordi innsyn vil motvirke et offentlig kontroll- og reguleringstiltak. Saken reiser et prinsipielt spørsmål om Koronakommisjonen kan anses som et «kontroll- og reguleringstiltak» i lovens forstand. Med mandatets overordnede målsetning om læring og forbedring av nasjonens beredskap og krisehåndtering har Koronakommisjonens mandat, slik ombudsmannen ser det, lite preg av å være et kontrolltiltak. Ombudsmannen har derfor kommet til at offentleglova § 24 første ledd ikke kommer til anvendelse og ber om at Klagenemnda for Koronakommisjonen behandler innsynskravene på nytt.

Klageren overtok sommeren 2019 sin mors dødsbo til privat skifte. I midten av september 2020 fikk klageren et brev fra Oslo kemnerkontor med krav på betaling av avdødes restskatt for 2019. Kemnerkontoret krevet også at klageren betalte forsinkelsesrente, ettersom restskatten hadde forfalt til betaling 20. august 2020. Klageren var uenig i at hun skulle betale forsinkelsesrente, og viste til at kemnerkontoret ikke hadde sendt henne kravet før restskatten forfalt. Ombudsmannen er kommet til at kemnerkontoret ikke hadde rett til å kreve forsinkelsesrente fra klageren. Det måtte kunne forventes at kemnerkontoret på en bedre måte utnyttet muligheten til å innhente og sammenstille informasjon fra Folkeregisteret, slik at klageren fikk tilsendt betalingskravet for restskatten før forfall. Den forsinkede betalingen må anses å være fremkalt ved forhold på kemnerkontorets side, og klageren skal da ikke betale forsinkelsesrente, jf. skattebetalingsloven § 11-1 annet ledd og forsinkelsesrenteloven § 2 annet ledd. Ombudsmannen ber Skatteetaten sørge for at klagerens sak blir behandlet på nytt.

Sameiet Vidars gate 16 kontaktet Oslo kommune for å få rettet det som etter sameiets oppfatning var en feil i kartet på finn.no og andre offentlig tilgjengelige kart. I stedet for å bytte om på registreringen av oppgang A og B slik sameiet ba om, ga kommunen de to inngangene nye adresser, i henhold til det som etter kommunens syn var gjeldende prinsipp for adressering etter matrikkelforskriften § 50. Sameiet klagde vedtaket inn til Fylkesmannen, som opprettholdt kommunens vedtak. Sameiet klagde deretter Fylkesmannens vedtak inn til ombudsmannen. Etter ombudsmannens syn har Fylkesmannen tatt utgangspunkt i en feilaktig forståelse av prinsippene for omadressering etter matrikkelforskriften § 50 syvende, jf. tredje og fjerde ledd. Etter bestemmelsen i fjerde ledd har kommunen en skjønnsmessig adgang til å velge om adressenavnet for hovedinngangene i en bygning skal knyttes til én vei, eller til de ulike veiene som de ulike hovedinngangene vender mot. Det var derfor i utgangspunktet ikke nødvendig å endre adressene i strid med sameiets ønske, for å oppnå en adressering i tråd med forskriften. Fylkesmannens rettsoppfatning synes å ha begrenset de skjønnsmessige vurderingene som ligger til grunn for adresseendringen. Fylkesmannens svar etterlater tvil om alle relevante hensyn er tatt i betraktning ved vurderingen av om adresseendringen var nødvendig for å få klarere og mer entydige adresser. Det er videre ikke utøvd et tilstrekkelig skjønn i den bredere vurderingen av om den skjønnsmessige adgangen til å endre adressen i dette tilfellet skulle benyttes.

Ombudsmannen besluttet av eget tiltak å undersøke Bergen kommunes rutiner for samordning mellom den kommunale vei- og bygningsmyndigheten. Bakgrunnen for undersøkelsen var en byggesak som var klaget inn til ombudsmannen, hvor det hadde oppstått uenighet mellom Plan- og bygningsetaten og Bymiljøetaten om hvem som var rett myndighet til å fatte vedtak om henholdsvis tillatelse til å oppføre byggverk innenfor byggegrense langs kommunal vei, jf. veglova § 29, og godkjenning av avkjørsel fra offentlig vei, jf. plan- og bygningsloven § 27-4 første ledd. Uenigheten mellom etatene førte til at det ikke ble fattet enkeltvedtak, hverken i spørsmålet om dispensasjon fra byggegrense eller avkjørselstillatelse. Som følge av dette ble byggesøknaden avvist. Etter ombudsmannens syn mangler Bergen kommune tilfredsstillende rutiner for samordning mellom den kommunale vei- og bygningsmyndigheten, jf. plan- og bygningsloven § 21-5. Byrådens svar etterlater også tvil om kommunens forståelse av reglene om personell kompetanse til å gi dispensasjon fra byggegrense langs kommunal vei er i tråd med veglova § 30 og forarbeidene til plan- og bygningsloven. Ombudsmannen oppfordrer byråden til å utarbeide nye rutiner som sikrer bedre samordning mellom etatene og sørger for at tvilsomme kompetansespørsmål avklares. Byråden bør også utarbeide retningslinjer for vurdering av vedtakskompetansen i saker om dispensasjon fra byggegrense langs kommunal vei.