Saken gjelder innsyn etter offentleglova i et referat fra møte i Beredskapsutvalget mot biologiske hendelser. I sin endelige avgjørelse i saken unntok Helse- og omsorgsdepartementet dokumentet fra innsyn med hjemmel i offentleglova § 14 første ledd om organinterne dokumenter. Det ble ikke funnet grunn til å gi merinnsyn. Ombudsmannen har kommet til at Beredskapsutvalget er et eget organ, men slik at utvalgets rådgivere ikke er del av organet. Når referatet er sendt fra utvalget til rådgiverne og i tillegg til Helse- og omsorgsdepartementet og Justisdepartementet, har det mistet sin organinterne karakter, og kan ikke unntas etter § 14 første ledd. Ettersom referatet er sendt til Helse- og omsorgsdepartementet og Justisdepartementet, mener ombudsmannen at det heller ikke er grunnlag for å unnta det etter § 15 tredje ledd, som departementet har anført som et alternativt grunnlag. Ombudsmannen ber Helse- og omsorgsdepartementet om å foreta en ny vurdering av saken.

Etter at et innsynskrav var fremsatt hos Folkehelseinstituttet (FHI), men før det var behandlet, ble datafilene det var begjært innsyn i, slettet. Det ble av denne grunn ikke vurdert om det kunne gis innsyn i filene. Klagen på innsynsavslaget ble avvist av Helse- og omsorgsdepartementet med den begrunnelse at det ikke var en klage etter offentleglova. Departementet viste til at loven gir rett til innsyn i dokumenter, at dokumentene i dette tilfellet ikke eksisterte, og at departementet derfor ikke kunne vurdere om det skulle ha vært gitt innsyn i dem. Ombudsmannen mener at saken skulle ha vært behandlet som en klage etter offentleglova. God forvaltningsskikk tilsier at saksdokumenter det er begjært innsyn i, ikke slettes før innsynskravet er vurdert, selv om det etter arkivregelverket er adgang til å slette. Når sletting likevel har skjedd, vil det være god forvaltningsskikk å forsøke å bøte på feilen ved å undersøke om gjenoppretting er mulig med en rimelig tids- og ressursbruk. Departementet burde derfor ha vurdert om datafilene var saksdokumenter som var omfattet av offentleglova. I så fall burde FHI blitt bedt om å vurdere muligheten for å gjenopprette filene, for eksempel ved å innhente dem på nytt. Dersom dette lot seg gjøre med rimelig tids- og ressursbruk, burde filene ha blitt gjenopprettet, slik at klager fikk oppfylt sin rett etter offentleglova til å få vurdert innsyn i dem.

Saken gjelder avslag på økonomisk stønad til livsopphold. Ombudsmannen er kommet til at saksbehandlingen sett under ett ikke er i samsvar med det som etter forvaltningsloven kreves for en forsvarlig saksbehandling. Begrunnelsene i saken har vært mangelfulle, noe som gjør at ombudsmannen mener det foreligger begrunnet tvil, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd, om det er foretatt en tilstrekkelig individuell vurdering av klagerens helhetlige situasjon. På denne bakgrunn bes Fylkesmannen om å behandle klagen på nytt, og å merke seg ombudsmannens påpekninger til fremtidige saker.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med oppheving av statlig reguleringsplan for nasjonalt minnested på Sørbråten. Kommunal- og moderniseringsdepartementet avslo Utstranda Velforenings krav uten nærmere begrunnelse. Etter ombudsmannens undersøkelse begrunnet departementet avslaget med at utgiftene ikke hadde vært «nødvendige» for å få opphevet vedtaket. Departementet stilte også spørsmål ved om andre vilkår for å få dekket sakskostnader var oppfylt, men uten å ta stilling til dette. Ombudsmannen er kommet til at departementet i sitt avslag på krav om sakskostnader ikke har oppfylt lovens krav til begrunnelse. For nødvendighetsvilkåret mener ombudsmannen det var forståelig at velforeningen pådro seg utgifter for å klage den statlige reguleringsplanen inn for ombudsmannen, samt at opphevelsen av den statlige reguleringsplanen ikke «kun» skyldes andre forhold enn velforeningens innsats. Velforeningens vesentlige utgifter til å klage til ombudsmannen var nødvendige for å få opphevet planvedtaket. Ombudsmannen har ikke tatt stilling til hvilke deler av det fremsatte kravet dette omfatter. Ombudsmannen har ikke tatt endelig stilling til om partsvilkåret er oppfylt, men peker på noen forhold som tilsier at partsvilkåret i fvl. § 36 er oppfylt. Ombudsmannen ber departementet om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

Saken gjelder spørsmålet om hvilke krav som kan stilles til en søknad om økonomisk sosialhjelp. Klager sendte et brev til Nav der han blant annet skrev at han trengte penger til livsopphold. Brevet ble ikke behandlet av Nav som en søknad om økonomisk sosialhjelp. Fylkesmannen var enig i Navs vurdering av at brevet ikke var å anse som en søknad. Fylkesmannen begrunnet sin vurdering overfor ombudsmannen med at klagers brev var gitt tittelen «Kjære Nav…» og at det ikke konkretiserte hva han trengte sosialhjelp til og fra hvilket tidspunkt. I tillegg hadde klager tidligere fått veiledning om hvordan en skulle gå frem for å søke om økonomisk sosialhjelp. Ombudsmannen er kommet til at klagers brev burde blitt fulgt opp som en søknad. Det kan ikke stilles for strenge krav til innholdet i en henvendelse før det anses som en søknad. Klager hadde gitt uttrykk for et hjelpebehov. Navs skjerpede veiledningsplikt i sosialtjenestesaker innebærer at det i dette tilfellet ikke var tilstrekkelig å sende et generelt veiledningsbrev. Fylkesmannen bes behandle saken om søknadsdato på nytt. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens syn og ta dette i betraktning i fremtidige saker om økonomisk sosialhjelp.

Saken gjelder Stavanger kommunes manglende behandling av en innsynsbegjæring. Klageren hadde purret skriftlig gjentatte ganger og bedt om klagebehandling av saken. Kommunen mente at det kommunale foretaket, Stavanger Parkeringsselskap KF, skulle behandle innsynssaken. Ombudsmannen er kommet til at kommunens håndtering av innsynskravet ikke er i overensstemmelse med offentleglova § 29. Kommunen må omgående ta stilling til innsynskravet, samt vurdere om det er nødvendig å veilede klageren i saken. Ombudsmannen ber om å få kopi av kommunens avgjørelse i innsynssaken. Ombudsmannen forutsetter at kommunen gjennomgår gjeldende rutiner for behandling av innsynskrav, slik at også innsynskrav som etter kommunens vurdering skulle vært rettet til et annet organ, behandles etter samme rutiner og innen samme frister som øvrige innsynskrav. Til tross for gjentatte muntlige og skriftlige påminnelser herfra, og gjentatte muntlige forsikringer fra kommunen om at saken vil bli fulgt opp, har kommunen i en periode på ti måneder ikke besvart ombudsmannens henvendelser. Ombudsmannen forutsetter videre at eventuelle fremtidige henvendelser herfra behandles og besvares innen de frister ombudsmannen setter.

Saken gjelder ansettelse av rektor ved Y skole i X kommune. Ombudsmannen har kommet til at X kommune har dokumentert, gjennom sine svar på spørsmålene herfra, at kvalifikasjonsprinsippet ble ivaretatt ved ansettelse av rektor ved Y skole. Kommunen hadde foretatt en ny vurdering av klagers kandidatur, og så da bort fra fraværet som i første runde førte til at klager ikke ble innstilt til stillingen. Det er dokumentert at fraværet, som det ikke var adgang til å legge vekt på, ikke var det som avgjorde vurderingen av hvem som var best kvalifisert. Kommunen anmodes samtidig om å etablere en rutine i ansettelsessaker, der den sammenlignende kvalifikasjonsvurderingen av kvalifiserte kandidater nedfelles skriftlig.

Saken gjelder spørsmålet om forsvarets kurs i snøscooterkjøring omfattes av motorferdsellovens forbud mot motorferdsel i utmark, eller om slik aktivitet er unntatt fra lovens generelle forbud. Ombudsmannen er kommet til at forsvarets kurs i snøscooterkjøring er gitt tillatelse direkte i motorferdselloven § 4 første ledd bokstav d. Forsvaret trenger derfor ikke å søke kommunen om tillatelse til slik virksomhet.

Klageren deltok på et arbeidsmarkedstiltak i fire uker, og hadde utgifter til de daglige reisene til og fra tiltaksstedet. Da tiltaket var avsluttet søkte han om tilleggsstønad til reiseutgiftene etter dagjeldende arbeidsmarkedsloven § 13 annet ledd og tilleggsstønadsforskriften §§ 1 og 3. Nav Klageinstans avslo søknaden fordi klageren søkte først etter at reiseutgiftene påløp, og viste hovedsakelig til forskriften § 15. Ombudsmannen er kommet til at det ikke gjaldt en frist for klageren til å søke om tilleggsstønad til reiseutgiftene. Nav Klageinstans’ begrunnelse for å avslå klagerens søknad var derfor ikke riktig. Ombudsmannen ber Arbeids- og velferdsdirektoratet sørge for at saken blir behandlet på nytt i tråd med påpekningene i denne uttalelsen. Ombudsmannen mener også at saken viser at det er behov for en klargjøring av det någjeldende regelverket.

Saken gjelder manglende svar fra Ullensvang kommune på klagerens to brev fra desember 2019. Kommunen beklaget at henvendelsene ikke var besvart, og viste blant annet til kapasitetsutfordringer. Kommunen opplyste at de ikke har rutiner for sending av foreløpig svar i saker som ikke gjelder enkeltvedtak/forskriftsvedtak. Ombudsmannen pekte på at forvaltningslovens alminnelige saksbehandlingsregler, herunder forvaltningsloven § 11 a om at en sak skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold», også kommer til anvendelse i saker som ikke gjelder enkeltvedtak. Ombudsmannen forutsetter at kommunen i fremtiden besvarer henvendelser i henhold til forvaltningslovens krav, og ber kommunen etablere rutiner for utsending av foreløpig svar/forsinkelsesbrev for å sikre borgerne informasjon under sakens gang.