NRK ba om innsyn i enkelte av lydfilene fra politiets lydlogg 22. juli 2011 fra terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya. Filene inneholdt ulike samtaler mellom bl.a. privatpersoner og operasjonssentralen og også mellom ulike offentlige instanser. Avslaget ble endelig stadfestet av Politidirektoratet. På bakgrunn av at Politidirektoratet ikke selv hadde lyttet til de aktuelle lydfilene, ba jeg i brev 13. september 2013 direktoratet innhente filene og foreta en konkret og individuell meroffentlighetsvurdering for hver enkelt fil, jf. offentleglova §§ 14 og 11. Politidirektoratet fastholdt at det forelå hjemmel for å unnta de aktuelle filene. Jeg har ikke rettslig grunnlag for å kritisere direktoratets vurdering.

I en sak som gjaldt avslag på innsyn i et internt dokument etter offentleglova § 14 første ledd, hadde Kommunal- og regionaldepartementet vist til offentleglova § 12 c) som begrunnelse for å unnta en påtegning på dokumentet som inneholdt den endelige avgjørelsen i saken og som etter lovens § 14 annet ledd pkt a) ikke kan unntas fra innsyn. Ombudsmannen kom til at påtegningen ikke var å anse som den endelige avgjørelsen i saken og at dokumentet i sin helhet kunne unntas etter § 14 første ledd, men uttalte seg kritisk til departementets lovforståelse om forholdet mellom offentleglova §§ 12 c) og 14 annet ledd pkt a). Dersom påtegningen hadde vært den endelige avgjørelsen i saken, vil den spesielle regelen i § 14 annet ledd pkt a) måtte gå foran den mer generelle regelen i § 12 c). 

Kulturdepartementet avslo Aftenpostens begjæring om innsyn i et brev fra Statsbygg til departementet som inneholdt kostnadsestimat for oppgradering av Nationaltheatrets hovedbygning. Den utvidede begrunnelsen som ble gitt for avslaget kunne neppe sies å tilfredsstille kravet som følger av offentlighetsloven § 31 annet ledd da det ikke var vist til hvilke(t) hovedhensyn som var avgjørende for avslaget i denne saken. Det fremgikk heller ikke av det opprinnelige avslaget eller begrunnelsen at meroffentlighet etter § 11 var vurdert. Departementet hadde ikke overfor ombudsmannen vist til konkrete forhold som gjorde det «nødvendig» å unnta brevet offentlighet av hensyn til forsvarlige interne beslutningsprosesser i departementet, jf. offentlighetsloven § 15. Kulturdepartementet ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av om det kunne gis innsyn i brevet. Etter en ny vurdering ga Kulturdepartementet innsyn i brevet fra Statsbygg  

En avis ønsket innsyn i en rapport til Bufdir fra et eksternt konsulentbyrå, samt dokumenter fra de fem regionkontorene i Bufetat som var sendt til Bufdir og brukt ved utarbeidelsen av Bufetats årsrapport. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) fant etter en fornyet vurdering å kunne gi delvis innsyn i konsulentrapporten, men fastholdt at Bufdir og regionkontorene i Bufetat måtte anses som ett organ i tilknytning til årsmeldingsarbeidet og at rapportene fra regionkontorene kunne unntas som organinterne. Etter en konkret helhetsvurdering av de opplysningene som forelå i saken om forholdet mellom regionkontorene i Bufetat og Bufdir, kunne ombudsmannen vanskelig se at direktoratet og regionkontorene til vanlig var å anse som ett organ. Det var ikke begrunnet hvorfor dette skulle være annerledes i tilknytning til årsrapporten, og det knyttet seg derfor begrunnet tvil til adgangen til å unnta dokumentene som organinterne, jf. offentlighetsloven § 14. Begrunnelsen departementet hadde gitt for ikke å utvise meroffentlighet i underlagsmaterialet fra regionene var også mangelfull. Departementet hadde heller ikke grunngitt hvorfor det var «påkravd» å unnta fem sider i den eksterne rapporten, jf. offentlighetsloven § 15 annet ledd. Etter en ny vurdering ga departementet fullt innsyn i samtlige dokumenter i saken.  

Justisdepartementet avslo en begjæring om innsyn i flere dokumenter knyttet til departementets gjennomgang av to lovforslag sendt fra Finansdepartementet. For et brev fra Justisdepartementet til Finansdepartementet med merknader til lovutkastene kom ombudsmannen til at unntaksadgangen ikke var vurdert tilstrekkelig konkret. Det var dessuten mangler ved meroffentlighetsvurderingen for et notat fra lovavdelingen til den politiske ledelsen i Justisdepartementet, for utkastet til odelstingsproposisjon og for de lovtekniske merknadene inntatt i utkastet. Ombudsmannen ba departementet behandle saken på nytt for så vidt gjaldt disse forholdene. Etter en fornyet vurdering opprettholdt departementet avslaget på innsynskravet.

Klagen gjaldt Justis- og politidepartementets avslag på begjæring om innsyn i 12 dokumenter tilknyttet møter mellom politisk ledelse i departementet og representanter for innvandrer- og minoritetsorganisasjoner. Innsyn ble først avslått med hjemmel i offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 § 5 første ledd, men ble senere endret til offentleglova 19. mai 2006 nr. 16 § 15 tredje ledd jf. annet ledd for tre av dokumentene. Departementet ga delvis innsyn i disse tre dokumentene, og begrunnet avslaget på fullt innsyn med offentleglova § 24 tredje ledd. For tre av dokumentene kom ombudsmannen til at verken den tidligere offentlighetsloven § 5 første ledd eller offentleglova § 15 tredje ledd jf. annet ledd ga rettslig grunnlag for å unnta dokumentene fra offentlighet. Ombudsmannen kom også til at avgjørelsen om å nekte innsyn med hjemmel i offentleglova § 24 tredje ledd ikke var tilstrekkelig konkret begrunnet, og departementet ble bedt om å vurdere innsynsspørsmålet på nytt. For et annet dokument knyttet det seg begrunnet tvil til departementets meroffentlighetsvurdering, og ombudsmannen ba departementet vurdere spørsmålet på nytt. Justis- og politidepartementet behandlet spørsmålet om meroffentlighet på nytt, og kom til at det kunne gis innsyn i dokumentet.

Etter offentliggjøring av en avtale mellom Sandefjord kommune, en privat part og Staten ba pressen om innsyn i en e-post som var sendt fra rådmannen til bl.a. den private forhandlingsmotparten. Kommunen avslo innsynsbegjæringen med henvisning til at det var tale om et organinternt dokument etter offentlighetsloven § 5 første ledd og fylkesmannen opprettholdt avslaget. Ombudsmannen kom til at e-posten med vedlegg etter utsendelsen til den private forhandlingsmotparten ikke lenger var eksklusivt forbeholdt den interne forvaltningsmessige behandlingen av saken. Det var da vanskelig å se at de legislative hensynene bak offentlighetsloven § 5 første ledd gjorde seg gjeldende, og det var ikke adgang til å unnta dokumentet som organinternt. Fylkesmannen foretok deretter en ny vurdering av innsynsspørsmålet, og traff vedtak om å gi avisen innsyn i e-posten med tilhørende bilag.

Kredittilsynet avslo delvis en begjæring om innsyn i dokumenter som var overlevert til tilsynet fra henholdsvis Statsministerens kontor, Norges Bank og Finansdepartementet i forbindelse med Kredittilsynets undersøkelser i den såkalte «DnB Nor-saken». Etter klage ble avgjørelsen opprettholdt av Finansdepartementet. Ombudsmannens undersøkelse av saken knyttet seg til tre dokumenter. Ombudsmannen uttalte at notatet fra Finansdepartementet ikke kunne anses å være organinternt fordi det ikke var utarbeidet for departementets interne saksforberedelse. Unntaket i offentlighetsloven § 5 første ledd kom derfor ikke til anvendelse for dette dokumentet, og Finansdepartementet ble bedt om å vurdere offentlighetsspørsmålet på nytt. De to øvrige dokumentene ble ansett å være interne saksdokumenter, og utleveringen av dokumentene til Kredittilsynet endret ikke dokumentenes karakter av å være ment for den interne saksforberedelsen. Det ble ikke funnet grunn til å rette innvendinger mot den meroffentlighetsvurderingen departementet hadde gjort for disse to dokumentene. Finansdepartementet fant etter en ny vurdering å kunne gi innsyn i notatet utarbeidet av departementet.

Sosial- og helsedirektoratet avslo en klage over nektet innsyn i to dokumenter knyttet til et forskningsprosjekt ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Etter direktoratets syn var det ene dokumentet å anse som et internt saksdokument som kunne unntas innsyn etter offentlighetsloven § 5 første ledd. For det andre dokumentet, som var et e-brev til en rekke eksterne personer, ble innsyn nektet etter § 5 annet ledd annet punktum, jf. første punktum bokstav b, som gjaldt innhenting av uttalelse fra «særlige rådgivere eller sakkyndige». Ombudsmannen kom til at det skulle vært praktisert meroffentlighet for det ene dokumentet, da det ikke var godtgjort at det forelå særlige grunner for å nekte innsyn. Det andre dokumentet kunne ikke anses å gjelde innhenting av uttalelser fra «særlige rådgivere eller sakkyndige», da adressatene ikke kunne anses å ha en særlig rådgiverfunksjon i tilknytning til det konkrete forskningsprosjektet. Ombudsmannen rettet også kritikk mot at Sosial- og helsedirektoratet hadde brukt mer enn 6 måneder på å behandle As klage over nektet innsyn. Helse- og omsorgsdirektoratet besluttet etter dette å gi A innsyn i samtlige dokumenter.

Kunnskapsdepartementet avslo en begjæring om innsyn i dokumenter om mulige forskriftsendringer sendt fra Utdanningsdirektoratet til departementet. Begrunnelsen var at dokumentene var ledd i departementets interne saksforberedelse. Ombudsmannen uttalte at Kunnskapsdepartementets standpunkt om at dokumentene var interne og dermed kunne unntas i medhold av offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 § 5 annet ledd bokstav a, ikke kunne kritiseres på et rettslig grunnlag. Han kom imidlertid til at det var mangler ved departementets meroffentlighetsvurdering, slik at det forelå en begrunnet tvil knyttet til forhold av betydning i saken, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 annet ledd siste punktum. Departementet ble bedt om å behandle innsynsbegjæringen på nytt. Etter en fornyet vurdering opprettholdt departementet avslaget. I svar til departementet fastholdt ombudsmannen sitt tidligere standpunkt. Etter dette vurderte departementet innsynsspørsmålet på nytt, og fant å kunne gi delvis innsyn i de aktuelle dokumentene.