En gutt fra Afghanistan ble ansett for å være 15 år da han søkte om beskyttelse høsten 2015. Utlendingsnemnda mente at han ikke hadde krav på beskyttelse, men at manglende forsvarlig omsorg ved retur ga grunnlag for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Oppholdstillatelser som gis på et slik grunnlag, kan tidsbegrenses frem til fylte 18 år dersom utlendingen har fylt 16 år på UDIs vedtakstidspunkt, jf. utlendingsforskriften § 8-8. Gutten hadde fylt 16 år før UDIs vedtak og fikk en slik begrenset oppholdstillatelse. Som ledd i vurderingen av om tillatelsen skulle tidsbegrenses, kom UNE til at UDIs behandlingstid på ett år fram til gutten fylte 16 år, oppfylte kravet til behandlingstid i forvaltningsloven § 11a. Ombudsmannen mener at dersom en mindreårig asylsøker har blitt 16 år som følge av brudd på de lovbestemte krav til behandlingstid i forvaltningsloven § 11a, så vil det være nærliggende å anse en tidsbegrensning etter utlendingsforskrift § 8-8 som klart urimelig. Utlendingsmyndighetene bør ikke kunne utvide sin egen myndighet til ugunst for borgerne gjennom ulovlig behandlingstid. UNE og UDI bes merke seg at også et overordnet departements instruks om prioritering av visse sakstyper etter omstendighetene må avveies mot hensyn og rettslige føringer som tilsier prioritering av andre sakstyper. Dersom de prioriteringene departementets instruks gir uttrykk for står i strid med lovbestemte krav, som kravene til behandlingstid i § 11 a, må utlendingsmyndighetene rette seg etter loven. I denne saken er det uklart om UNE har foretatt en vurdering av om UDI hadde plikt til å prioritere saker fra enslige mindreårige asylsøkere høyere enn de sakene departementet ba om prioritering av. Ombudsmannen mener det er begrunnet tvil om UNE – i sin vurdering av om UDIs saksbehandlingstid var lovmessig – har tillagt hensynet til barnets beste den vekt som kreves etter barnekonvensjonen og Grunnloven. UNE bes derfor om å behandle saken på nytt. UNE bes også om å formidle ombudsmannens syn i denne saken i organisasjonen på en hensiktsmessig måte. Uttalelsen oversendes også UDI, som bes om å merke seg synspunktene og formidle innholdet i uttalelsen til sine ansatte på en hensiktsmessig måte.

Sivilombudsmannen har, av eget tiltak og på generelt grunnlag, undersøkt hvilke rutiner Kemneren i Grenland har for innkreving av krav for kommunene. Undersøkelsen har avdekket at kommunenes inkassovarsler ikke har vært i tråd med kravene som stilles etter inkassolovens § 9. Konsekvensen av dette er at krav uriktig er har gått til inkasso, og at gebyr i henhold til inkassoforskriftens § 1-2 urettmessig er blitt ilagt. Det foreligger også begrunnet tvil til om kemneres utforming av betalingsoppfordringen er i tråd med inkassolovens § 10, og om rutinene for utstedelse av varsler om rettslig pågang sikrer at kravet til god inkassoskikk blir ivaretatt. Ombudsmannen ber Kemneren om å gjennomgå den gjeldende utformingen av inkassovarslene og betalingsoppfordringene, og gjør de endringer som må til for å tilfredsstille kravene som inkassoloven stiller. Kemneren bes også om å vurdere rutinene for om gjeldende praksis for utstedelse av varsler om tvangsinnkreving, og sørge for at varsler blir sendt i tråd med god inkassoskikk. Ombudsmannen forutsetter at Kemneren vil tilbakebetale feilaktig ilagte gebyrer.

Saken gjelder krav om innsyn i et brev oversendt fra Politidirektoratet til Justis- og beredskapsdepartementet. Brevet gjelder Politidirektoratets «Innspill - Interoperabilitet administrative og økonomiske konsekvenser». Innsynskravet ble avslått av Politidirektoratet med henvisning til offentleglova § 15 første ledd. Innsynsklagen ble oversendt fra Politidirektoratet til Justis- og beredskapsdepartementet 23. juli 2019. Justis- og beredskapsdepartementet stadfestet avslaget 26. september 2019. Ombudsmannen er kommet til at saksbehandlingstiden i departementet var for lang og i strid med offentleglovas krav. Det er også knyttet «begrunnet tvil» til om det var adgang til å unnta dokumentet fra offentlighet. Ombudsmannen ber departementet om å foreta en ny vurdering av innsynskravet.

Saken gjelder hvorvidt Helfos håndtering av en henvendelse om trekking av en klage, har vært i tråd med lovfestede og ulovfestede krav til saksbehandlingen. Sivilombudsmannen mener at omstendighetene ved selve tilbaketrekkingen og påfølgende henvendelser fra klageren skulle ha ført til en raskere tilbakemelding fra Helfo enn det som var tilfelle i saken. Det foreligger brudd på veiledningsplikten og de ulovfestede kravene til forsvarlig saksbehandling. Helfo bes om å realitetsbehandle klagen.

Sivilombudsmannen har undersøkt saksbehandlingstiden i saker om frivillig medlemskap i folketrygden. Arbeids- og sosialdepartementet svarte ombudsmannen i brev 28. november 2019.

Saken gjelder X kommunes ansettelse av fløytelærer i kulturskolen. Klageren mente seg forbigått blant annet ved at den som ble ansatt, hadde mindre utdannelse og erfaring enn henne selv. Ombudsmannen er kommet til at det er tvil om kommunen ansatte den personen som var best kvalifisert sett hen til utdanning og erfaring. Gjennomgangen av saken her avdekket også at personen som ble ansatt, ikke oppfylte utlysningstekstens kvalifikasjonskrav, og at kommunen dermed brøt kvalifikasjonsprinsippet. Videre har ombudsmannen funnet grunn til å kommentere kommunens rutiner for skriftlighet under ansettelsesprosessen.

Saken gjelder et tilbakekall av førerett i 2018. Klager var i 2015 domfelt for kjøring i 2014 med 0,43 i promille. I 2014 hadde klager i tillegg begått narkotikaovertredelser som han ble domfelt for i 2016, og også blitt anmeldt for andre forhold, hvorav de fleste – bl.a. en legemsfornærmelse – ble senere henlagt. I 2017 hadde klager igjen begått lovbrudd, i hovedsak narkotikaovertredelser for å tjene penger, som med ett unntak ble erkjent av klager. I Politidirektoratets vedtak ble tilbakekallet i det vesentlige begrunnet med at samlet sett gjorde ovennevnte forhold at klager ikke oppfylte vandelskravet i vegtrafikkloven § 34 femte ledd, og at hensynet til trafikksikkerheten gjorde tilbakekallet nødvendig. Ombudsmannen mener at vandelskravet i § 34 femte ledd forutsetter en mer målrettet skikkethetsvurdering enn den Politidirektoratet la til grunn i sitt vedtak. Vurderingstema er om førerettinnehavers vandel gir berettiget grunn til å frykte at han ikke vil ferdes i trafikken med tilstrekkelig hensynsfullhet og aktsomhet, ikke hans vandel rent generelt. Direktoratets vedtak bygger derfor på feil forståelse og anvendelse av § 34 femte ledd, og fremstår følgelig som ugyldig. Ombudsmannen ber direktoratet behandle saken på nytt snarest mulig.

Etter forskrift om tildeling av utdanningsstøtte for undervisningsåret 2018 – 2019 § 39-4 skal foreldrestipend regnes ut fra den maksimale summen søkeren har krav på, og det er «studiebelastningen i opptjeningsperioden som legges til grunn». Spørsmålet er hvordan begrepet «studiebelastning» skal forstås ved beregningen av foreldrestipend til en person med varierende studiebelastning i opptjeningsperioden. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd, til å runde ned reell studiebelastning under gjennomsnittsberegningen av studiebelastningen. Lånekassen må ta opp klagerens sak til ny behandling. I tillegg bør gjeldende forvaltningspraksis med nedrundingen i tilfelle klargjøres og forankres i en forskriftsbestemmelse.

Saken gjelder krav om innsyn i driftsmeldinger om Bodø kommunes IT-system. Kommunen avslo kravet med henvisning til at dokumentene ikke var saksdokumenter etter offentleglova § 4. Fylkesmannen i Nordland stadfestet kommunens avslag, uten å ha tilgang til dokumentene det var bedt om innsyn i. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om hvorvidt saken var tilstrekkelig opplyst ved klagebehandlingen. For å kunne ta stilling til innsynskravet må Fylkesmannen som klageinstans gjennomgå og vurdere dokumentene kravet gjelder. Fylkesmannen kan ikke bygge vurderingen på underinstansens redegjørelse. Videre mener ombudsmannen at dokumentene vanskelig kan unntas som organinterne dokumenter. Ombudsmannen ber Fylkesmannen vurdere saken på nytt.

Saken gjelder krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger fra Oslo kommunes arkiv- og saksbehandlingssystemer. Oslo kommune og Fylkesmannen i Oslo og Viken avslo innsynskravet hovedsakelig fordi kommunen selv ikke har tilgang til nødvendige eksportverktøy, og sammenstillingen derfor må bestilles fra systemleverandørene. På den bakgrunn mente Fylkesmannen at den etterspurte sammenstillingen ikke kan etableres med «enkle framgangsmåtar», jf. offentleglova § 9. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til om innsynskravet kan avslås fordi sammenstillingen må bestilles fra leverandørene av kommunens IKT-systemer. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å vurdere innsynskravet på nytt.