Saken gjelder krav om innsyn i fire ulike rapporter som Finansdepartementet rutinemessig hadde innhentet fra internrevisjonen i Tolletaten. Departementet avslo innsynskravene under henvisning til offentleglova § 15 første ledd første punktum. Ombudsmannen har kommet til at de fire dokumentene ikke kan anses innhentet til bruk i departementets interne saksforberedelse. Det foreligger dermed ikke unntaksadgang etter offentleglova § 15 første ledd. Departementets vurdering av nødvendighetsvilkåret er dessuten ikke i tråd med bestemmelsens formål. Videre er departementets merinnsynvurdering mangelfull. Ombudsmannen ber departementet behandle de fire innsynskravene på nytt. Departementet bes videre påse at eventuelle retningslinjer mv. på området, som departementet er ansvarlig for, samsvarer med gjeldende rett.

Saken gjelder krav om innsyn i sammenstillinger av politiets responstid fremsatt for de enkelte politidistriktene. Kravene ble behandlet av Politidirektoratet i første instans og klagebehandlet av Justis- og beredskapsdepartementet. Innsynskravene ble avslått med henvisning til taushetsplikten og at vilkårene for sammenstilling i offentleglova § 9 ikke var oppfylt. Kravet i offentleglova § 29 første ledd til at det organet som mottar et innsynskrav skal vurdere dette «konkret og sjølvstendig» innebærer begrensinger for overordnet organs adgang til å behandle innsynskravet i første instans. Ombudsmannen mener Politidirektoratet ikke kunne behandle innsynskravene som var fremsatt for de enkelte politidistriktene i første instans. Hverken kvalitetskontroll av dataene eller taushetspliktvurderinger inngår i vurderingen av om sammenstillingen kan gjøres med enkle fremgangsmåter etter offentleglova § 9. Ettersom hver enkelt sammenstilling i dette tilfellet kunne gjøres raskt, anser ombudsmannen vilkåret som oppfylt. Opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt skal unntas offentlighet. Ombudsmannen kan ikke se at politiregisterloven § 19, jf. § 34 og politiregisterforskriften § 53-8 hjemler taushetsplikt, slik departementet har lagt til grunn. Ombudsmannen ber om at de innsynskravene der det ikke er gitt innsyn behandles på nytt. Departementet må også avklare hva som er riktig(e) organ(er) for behandlingene av innsynskravene.

Saken gjelder spørsmålet om det i beregningen av hva som er «produktiv skog» etter konsesjonsloven § 5 andre ledd også skal inngå skogareal som er varig og totalt fredet. Ombudsmannen er kommet til at areal som er totalt og varig fredet, ikke er å anse som produktiv skog etter konsesjonsloven § 5 andre ledd. Ombudsmannen ber Fylkesmannen i om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder Sande kommunes adgang til å inngå alminnelige avtaler med hjemmelshavere i et allerede utbygd område om betaling av anleggsbidrag til dekning av kostnader til etableringen av et kommunalt avløpsanlegg. Ombudsmannen finner det vanskelig å konkludere sikkert på spørsmålet om en kommune i kraft av sin private autonomi har rettslig adgang til å inngå alminnelige, frivillige avtaler med borgene om betaling av anleggsbidrag til dekning av etableringskostnader til et kommunalt avløpsanlegg. Dette er formidlet Klima- og miljødepartementet, med henstilling om en nærmere avklaring. Avtalene om betaling av anleggsbidrag i denne konkrete saken er inngått på sviktende og feilaktig grunnlag. Det er vanskelig å se at avtalene er inngått frivillig. Hjemmelshaverne hadde i alle tilfeller ikke tilstrekkelig kunnskap om at de sto fritt til å inngå avtalene. Ombudsmannen mener at hjemmelshaverne ikke er rettslig bundet av avtalene. Avtalene kan da ikke gjøres gjeldende. Ombudsmannen forutsetter at anleggsbidragene ikke oppkreves. Eventuelle innbetalte anleggsbidrag bes tilbakebetalt innen kort tid, med tillegg av renter.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en tilsynssak opprettet etter anmodning om vurdering av pliktbrudd i den kommunale helsetjenesten. Saken gjaldt helsehjelpen til en gutt i barneskolealder med en rekke svært alvorlige helseproblemer. Som følge av disse må han blant annet ernæres intravenøst gjennom en venepumpe. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke i tilstrekkelig grad har vurdert hovedpunktene i anmodningen om vurdering av pliktbrudd, slik de er forpliktet til etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a første ledd. Dette gjelder både anførselen om at det ikke har vært en tilstrekkelig liten og fast gruppe sykepleiere som gjennomfører de meste kritiske prosedyrene knyttet til ernæring, og anførselen om manglende opplæring i disse prosedyrene. Ombudsmannen bemerker også at det er uklart om Fylkesmannen har foretatt en forsvarlig vurdering av om kommunen i nødvendig grad har fulgt opp råd fra spesialisthelsetjenesten. Videre påpekes det at dersom personalet som skal utføre en livsnødvendig oppgave må gjøre dette tilnærmet hver uke for å unngå risiko for alvorlige hendelser, så vil økonomiske og administrative vansker med å få dette til ha begrenset vekt i en vurdering av om tjenesten er forsvarlig. Det aktuelle helsetilbudet til gutten gis ikke lenger av hjemmesykepleien, men er organisert gjennom personlig brukerstyrt assistanse (BPA). Det er derfor ikke funnet tilstrekkelig grunn til å be Fylkesmannen om ny behandling av tilsynssaken.

En gutt fra Afghanistan søkte om beskyttelse i Norge da han var 15 år og 2 måneder gammel. Utlendingsnemnda (UNE) mente at han ikke hadde krav på beskyttelse, men at manglende forsvarlig omsorg ved retur ga grunnlag for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, tidsbegrenset til perioden fram til fylte 18 år. Oppholdstillatelser med slik begrunnelse kan tidsbegrenses dersom utlendingen har fylt 16 år på UDIs vedtakstidspunkt, jf. utlendingsforskriften § 8-8. Som ledd i vurderingen av om tillatelsen skulle tidsbegrenses, kom UNE til at UDIs behandlingstid på 10 måneder fram til gutten fylte 16 år, oppfylte kravene til saksbehandlingstid i forvaltningsloven § 11a. Etter ombudsmannens syn vil det være nærliggende å anse en tidsbegrensning etter forskriften § 8-8 som klart urimelig, dersom en mindreårig asylsøker har blitt 16 år som følge av brudd på de lovbestemte krav til behandlingstid i forvaltningsloven § 11a. Utlendingsmyndighetene bør ikke kunne utvide sin egen myndighet til ugunst for borgerne gjennom ulovlig behandlingstid. Ombudsmannen er kommet til at det hefter flere feil ved den vurderingen UNE foretok når de kom til at UDIs behandlingstid var innenfor kravet i forvaltningsloven § 11a. For det første er det begrunnet tvil om hensynet til barnets beste ble tillagt tilstrekkelig vekt. Videre ser det ut til at UNE ikke tok hensyn til betydningen av at behandlingstiden i seg selv fikk konsekvenser for utfallet av saken. Dessuten fremgår det ikke av vedtaket at UNE har lagt vekt på at UDI ikke foretok like omfattende undersøkelser som det som er vanlig i slike saker. UNE og UDI bes dessuten merke seg at også et overordnet departements instruks om prioritering av visse sakstyper etter omstendighetene må avveies mot hensyn og rettslige føringer som tilsier prioritering av andre sakstyper. Dersom de prioriteringene departementets instruks gir uttrykk for, står i strid med lovbestemte krav, som kravene til behandlingstid i § 11 a, må utlendingsmyndighetene rette seg etter loven. Det er uklart om UNE har vurdert om UDI hadde plikt til å prioritere saker fra enslige mindreårige asylsøkere høyere enn de sakene departementet ba om prioritering av. De påpekte manglene ved vurderingene gjør at det er begrunnet tvil om UNE har tatt riktige rettslige utgangspunkter i saken, og om de – i sin vurdering av om UDIs saksbehandlingstid var lovmessig – har tillagt hensynet til barnets beste den vekten som kreves etter barnekonvensjonen og Grunnloven. UNE bes derfor om å behandle saken på nytt. UNE bes også om å formidle ombudsmannens syn i denne saken i organisasjonen på en hensiktsmessig måte. Uttalelsen oversendes også UDI, som bes om å merke seg synspunktene og formidle innholdet i uttalelsen til sine ansatte på en hensiktsmessig måte.

En gutt fra Afghanistan ble ansett for å være 15 år da han søkte om beskyttelse høsten 2015. Utlendingsnemnda mente at han ikke hadde krav på beskyttelse, men at manglende forsvarlig omsorg ved retur ga grunnlag for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Oppholdstillatelser som gis på et slik grunnlag, kan tidsbegrenses frem til fylte 18 år dersom utlendingen har fylt 16 år på UDIs vedtakstidspunkt, jf. utlendingsforskriften § 8-8. Gutten hadde fylt 16 år før UDIs vedtak og fikk en slik begrenset oppholdstillatelse. Som ledd i vurderingen av om tillatelsen skulle tidsbegrenses, kom UNE til at UDIs behandlingstid på ett år fram til gutten fylte 16 år, oppfylte kravet til behandlingstid i forvaltningsloven § 11a. Ombudsmannen mener at dersom en mindreårig asylsøker har blitt 16 år som følge av brudd på de lovbestemte krav til behandlingstid i forvaltningsloven § 11a, så vil det være nærliggende å anse en tidsbegrensning etter utlendingsforskrift § 8-8 som klart urimelig. Utlendingsmyndighetene bør ikke kunne utvide sin egen myndighet til ugunst for borgerne gjennom ulovlig behandlingstid. UNE og UDI bes merke seg at også et overordnet departements instruks om prioritering av visse sakstyper etter omstendighetene må avveies mot hensyn og rettslige føringer som tilsier prioritering av andre sakstyper. Dersom de prioriteringene departementets instruks gir uttrykk for står i strid med lovbestemte krav, som kravene til behandlingstid i § 11 a, må utlendingsmyndighetene rette seg etter loven. I denne saken er det uklart om UNE har foretatt en vurdering av om UDI hadde plikt til å prioritere saker fra enslige mindreårige asylsøkere høyere enn de sakene departementet ba om prioritering av. Ombudsmannen mener det er begrunnet tvil om UNE – i sin vurdering av om UDIs saksbehandlingstid var lovmessig – har tillagt hensynet til barnets beste den vekt som kreves etter barnekonvensjonen og Grunnloven. UNE bes derfor om å behandle saken på nytt. UNE bes også om å formidle ombudsmannens syn i denne saken i organisasjonen på en hensiktsmessig måte. Uttalelsen oversendes også UDI, som bes om å merke seg synspunktene og formidle innholdet i uttalelsen til sine ansatte på en hensiktsmessig måte.

Sivilombudsmannen har, av eget tiltak og på generelt grunnlag, undersøkt hvilke rutiner Kemneren i Grenland har for innkreving av krav for kommunene. Undersøkelsen har avdekket at kommunenes inkassovarsler ikke har vært i tråd med kravene som stilles etter inkassolovens § 9. Konsekvensen av dette er at krav uriktig er har gått til inkasso, og at gebyr i henhold til inkassoforskriftens § 1-2 urettmessig er blitt ilagt. Det foreligger også begrunnet tvil til om kemneres utforming av betalingsoppfordringen er i tråd med inkassolovens § 10, og om rutinene for utstedelse av varsler om rettslig pågang sikrer at kravet til god inkassoskikk blir ivaretatt. Ombudsmannen ber Kemneren om å gjennomgå den gjeldende utformingen av inkassovarslene og betalingsoppfordringene, og gjør de endringer som må til for å tilfredsstille kravene som inkassoloven stiller. Kemneren bes også om å vurdere rutinene for om gjeldende praksis for utstedelse av varsler om tvangsinnkreving, og sørge for at varsler blir sendt i tråd med god inkassoskikk. Ombudsmannen forutsetter at Kemneren vil tilbakebetale feilaktig ilagte gebyrer.

Saken gjelder krav om innsyn i et brev oversendt fra Politidirektoratet til Justis- og beredskapsdepartementet. Brevet gjelder Politidirektoratets «Innspill - Interoperabilitet administrative og økonomiske konsekvenser». Innsynskravet ble avslått av Politidirektoratet med henvisning til offentleglova § 15 første ledd. Innsynsklagen ble oversendt fra Politidirektoratet til Justis- og beredskapsdepartementet 23. juli 2019. Justis- og beredskapsdepartementet stadfestet avslaget 26. september 2019. Ombudsmannen er kommet til at saksbehandlingstiden i departementet var for lang og i strid med offentleglovas krav. Det er også knyttet «begrunnet tvil» til om det var adgang til å unnta dokumentet fra offentlighet. Ombudsmannen ber departementet om å foreta en ny vurdering av innsynskravet.

Saken gjelder hvorvidt Helfos håndtering av en henvendelse om trekking av en klage, har vært i tråd med lovfestede og ulovfestede krav til saksbehandlingen. Sivilombudsmannen mener at omstendighetene ved selve tilbaketrekkingen og påfølgende henvendelser fra klageren skulle ha ført til en raskere tilbakemelding fra Helfo enn det som var tilfelle i saken. Det foreligger brudd på veiledningsplikten og de ulovfestede kravene til forsvarlig saksbehandling. Helfo bes om å realitetsbehandle klagen.