Saken gjelder krav om innsyn i samtlige dokumenter i en anbudskonkurranse om kjøp av sak- og arkivsystem. Kommunal- og moderniseringsdepartementet hadde ikke hjemmel til å avslå innsyn i samtlige dokumenter med henvisning til offentleglova § 23 tredje ledd, slik det først ble gjort. Tiden departementet brukte på å gi en nærmere begrunnelse for avslaget var heller ikke i samsvar med offentleglovas krav. Departementets nye delvise avslag på innsyn i fire av journalpostene var ikke utformet i samsvar med de formelle kravene i offentleglova § 31. For to av journalpostene synes den oppgitte hjemmelen for unntak ikke å være dekkende. For de to andre journalpostene foreligger det begrunnet tvil om departementet har foretatt en tilstrekkelig konkret og riktig vurdering av hvilke opplysninger som er underlagt taushetsplikten, jf. ombudsmannsloven § 10 andre ledd. Ombudsmannen ber på denne bakgrunn departementet om å vurdere innsynsspørsmålet på nytt.

Saken gjelder om Fylkesmannen kunne avvise en klage over miljøet ved en skole eleven ikke lenger gikk på da saken ble meldt. Utdanningsdirektoratet hadde i klageavgjørelsen tolket opplæringslova slik at klager over fortidige forhold alltid skulle avvises. Ombudsmannen gjennomgikk aktuelle lovforarbeider, og kom til at det ikke var tilstrekkelige holdepunkter for å tolke ordlyden i lovbestemmelsen innskrenkende. Dette betyr at saker som gjelder skolemiljø på en annen skole enn den eleven går på når saken blir meldt til Fylkesmannen, ikke kan avvises før det er vurdert om det finnes særlige grunner til likevel å realitetsbehandle. Direktoratets vedtak bygget på en uriktig tolkning av bestemmelsen, da «særlige grunner» ikke ble vurdert før avvisningsvedtaket ble fattet. Det ble bedt om at den konkrete saken ble vurdert på nytt, og at aktuelle rundskriv og veiledere ble endret.

En lærer i en kommune ble ilagt en skriftlig advarsel for en kommentar hun på fritiden hadde skrevet til et innlegg på Facebook. Kommunen mente at læreren hadde brutt de rettmessige forventningene den som arbeidsgiver måtte kunne ha til lærere. I advarselen het det at gjentakende brudd med forventningene kunne føre til en vurdering av lærerens arbeidsforhold i kommunen. I klagen til ombudsmannen ble det anført at advarselen var en krenkelse av lærerens rett til ytringsfrihet etter Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Ombudsmannen er kommet til at ytringen er vernet av ytringsfriheten. Ytringen er ikke i strid med den ulovfestede lojalitetsplikten for arbeidstakere. Advarselen er derfor urettmessig. Kommunen er bedt om å trekke advarselen tilbake.

Ombudsmannen har behandlet en klage fra en pasient som hadde vært underlagt tvungent psykisk helsevern, og som hadde klaget til Fylkesmannen i medhold av pasient- og brukerrettighetsloven. I klagen til Fylkesmannen ble det gjort gjeldende at pasienten hadde blitt utsatt for ulovlig bruk av mekaniske tvangsmidler (beltelegging). Fylkesmannen åpnet tilsynssak mot den ansvarlige institusjonen. Ved avslutningen av saken konkluderte Fylkesmannen med at det ikke forelå ulovlig bruk av tvangsmidler. Etter at ombudsmannen ba Fylkesmannen om en nærmere redegjørelse for saken, besluttet Fylkesmannen å behandle saken på nytt. Ved den nye vurderingen konkluderte Fylkesmannen med at det var begått flere lovbrudd. I et avsluttende brev ga ombudsmannen Fylkesmannen honnør for å ha behandlet saken på nytt, i stedet for å avvente en eventuell anmodning om dette fra ombudsmannen. Samtidig påpekte ombudsmannen viktigheten av at klager over bruk av tvangsmidler behandles på en grundig og samvittighetsfull måte, og at Fylkesmannen foretar korrekte vurderinger og påpeker ulovlig bruk av tvang.

Saken gjelder Navs lovforståelse i en sak om gjeldsoppgjør når et folketrygdfinansiert kjøretøy blir erstattet av et nytt ved inngåelse av en leasingavtale. Etter at det opprinnelige kjøretøyet fikk behov for kostbare reparasjoner, valgte klager å erstatte bilen med en leasingbil. Dette kunne etter Nav og Trygderettens vurdering ikke anses som en gjenanskaffelse av kjøretøy etter regelverket, og noe av stønaden måtte tilbakebetales. Selv om klager i praksis har disponert bil i dagliglivet og i samsvar med hensynet bak stønadstildelingen, er ombudsmannen enig i at leasing ikke er gjenanskaffelse av kjøretøy etter bilstønadsforskriften. Nav hadde dermed rett til å kreve gjeldsoppgjør.

Ombudsmannen besluttet av eget tiltak å undersøke Fylkesmannen i Rogalands praksis ved dispensasjon fra eldre reguleringsplaner. Fylkesmannen ble bedt om å oversende alle vedtak om dispensasjon fra reguleringsplan vedtatt før 2000 for perioden 1. juli 2018 til 31. mars 2019. Det overordnede inntrykket etter en gjennomgang av vedtakene er at vurderingene etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd i hovedsak oppfyller lovens krav. Ombudsmannen ber likevel Fylkesmannen være oppmerksom på risikoen for en dispensasjonspraksis som på sikt vil føre til at planer eller enkeltbestemmelser uthules. Videre minner ombudsmannen om at dersom en plan eller planbestemmelse ikke lenger er i samsvar med hvordan kommunen ønsker å utvikle området, bør kommunen endre planen fremfor å dispensere.

Saken gjelder statlig tilsyn etter barnehageloven § 9. Bestemmelsen gir Fylkesmannen kompetanse til å føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av plikter som barnehagemyndighet. Fylkesmannen mente at bestemmelsen ikke hjemlet tilsyn med seksjon for internrevisjon ved Byrådslederens kontor i Oslo kommune, da denne seksjonen ikke utførte oppgaver som knytter seg til kommunens oppgave som barnehagemyndighet. Det følger av barnehageloven § 8 at kommunen er lokal barnehagemyndighet. Kommunen velger selv hvordan den ønsker å utøve denne myndigheten. Internrevisjonen er en seksjon ved byrådslederens kontor. Arbeidet der favner over alle kommunens fagområder og virksomheter, herunder kommunens barnehager. I denne saken hadde Internrevisjonen behandlet et varsel som gjaldt kommunens barnehagedrift helt konkret, og der flere lovbrudd var påpekt. Håndteringen av varselet må anses som en del av kommunens ansvar som lokal barnehagemyndighet. At det kan føres tilsyn med virksomheten i byrådsavdelingene, er også i tråd med de hensyn som er skissert i forarbeidene til barnehagelovens bestemmelser om statlig tilsyn. Ombudsmannens konkluderte med at Fylkesmannen har hjemmel i barnehageloven 9 til å føre tilsyn med Oslo kommunes Internrevisjon i saker som berører kommunens ansvar som lokal barnehagemyndighet.

Saken gjelder Utlendingsnemndas behandling av en begjæring om omgjøring av avslag på opphold etter utlendingsloven § 38 fra en utlending som i mer enn 15 år har oppholdt seg i Norge under dom på tvunget psykisk helsevern. Omgjøringsbegjæringen var begrunnet i at utlendingen over lang tid har levd med merbelastninger og manglende behandlingsprogresjon som følge av manglende oppholdstillatelse og tilhørende sivile rettigheter. Ansvarlig behandler har lenge påpekt at oppholdstillatelse er en forutsetning for videre progresjon i behandlingsopplegget. Ifølge begjæringen vil det tvungne vernet kunne vare livet ut dersom det ikke gis oppholdstillatelse. Sivilombudsmannen mener UNEs behandling av omgjøringsanmodningen var mangelfull og i strid med alminnelige prinsipper om forsvarlig utredning og saksbehandling. UNE skulle utredet og vurderte hvilke utsikter det var til at utlendingen faktisk kunne bli returnert til sitt hjemland. Når dette ikke var gjort, kunne ikke UNE la være å ta stilling til en anførsel om at tvangsregimet utlendingen lever under utgjør brudd på blant annet EMK artikkel 3, med den begrunnelse at klageren skal uttransporteres. Så lenge det ikke foreligger informasjon om realistiske utsikter til snarlig retur, skulle UNE vurdert nærmere hvordan manglende oppholdstillatelse påvirker gjennomføringen av det tvungne vernet, og hvilken betydning dette skulle gis i oppholdssaken. Ombudsmannen mener også at UNE skulle foretatt en vurdering av om det kunne gis en begrenset tillatelse for tidsrommet det idømte vernet gjelder for, i tråd med utlendingsloven § 38 femte ledd. Ombudsmannen ber UNE om å vurdere saken på nytt, og orientere ombudsmannen om utfallet av den nye behandlingen ved kopi av brev til klageren innen 1. november 2019.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets (UDIs) behandling av en søknad om permanent oppholdstillatelse fra en somalisk statsborger. Saken har hittil vært til behandling i nesten fire år. I det aller vesentligste av denne perioden har saken ligget i kø uten at det er foretatt noen behandlingsskritt. Årsaken til den lange behandlingstiden er at UDI først må vurdere om det er grunnlag for å tilbakekalle søkerens flyktningstatus og oppholdstillatelse. I august 2019 var det fortsatt ikke fattet noe vedtak i saken. Fremdriften i saken er ikke tilfredsstillende. Etter forvaltningsloven § 11 a skal forvaltningen avgjøre en sak «uten ugrunnet opphold». At behandlingen av saken tok lenger tid enn normalt på grunn av ressurssituasjonen og det store antallet saker om tilbakekall, var i utgangspunktet legitimt. Ressurssituasjonen og behov for å prioritere andre sakstyper kan imidlertid ikke forsvare en så lang behandlingstid som dette. Ombudsmannen ber nå UDI om å sørge for at det iverksettes tiltak, slik at søknaden om permanent oppholdstillatelse ferdigstilles. Søkeren ble heller ikke holdt orientert om sakens fremdrift underveis på en tilfredsstillende måte, noe som har medført at han har blitt gående i uvisshet om når søknaden ville bli ferdigbehandlet. Dette er ikke akseptabelt, særlig sett hen til den lange behandlingstiden som har vært. Ombudsmannen forutsetter at søkeren får informasjon om ny forventet behandlingstid dersom saken ikke avsluttes innen utgangen av september 2019.

Saken gjelder Statens sivilrettsforvaltnings (SRFs) vedtak om å frata klageren oppdrag som verge for en enslig, mindreårig vergehaver. SRF mente et vergebytte var til det beste for vergehaveren. I begrunnelsen viste SRF til tre bekymringsmeldinger fra utlendingsmyndighetene knyttet til hvordan klageren hadde utført vervet som representant for enslige mindreårige asylsøkere i andre saker, blant annet et tilfelle der hun ikke hadde samtykket til at det ble gjennomført medisinsk aldersundersøkelse. SRF viste til at det var en lav terskel for fratakelse av vergeoppdraget, og at det var tilstrekkelig at det forelå «en viss risiko» for at vergen ikke ville utføre oppdraget på en tilstrekkelig tillitsvekkende måte. Den mindreårige selv ønsket ikke vergebytte. Dette var ifølge begrunnelsen tillagt «en viss vekt». Ombudsmannen er kommet til at det hefter feil ved SRFs vurderinger. Det avgjørende for om klageren kunne fratas vergeoppdragene, var om det var «til det beste» for den mindreårige, jf. vergemålsloven § 29 andre ledd første setning. For mindreårige vergehavere må denne vurderingen skje i tråd med de føringer som følger av Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen. Det er knyttet begrunnet tvil om SRF har tatt et riktig rettslig utgangspunkt ved vurderingen. Slik saken er opplyst, finner ombudsmannen videre å måtte legge til grunn at den mindreåriges ønske om å beholde klageren har blitt tillagt vesentlig mindre vekt enn det Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen art. 12 tilsier. Det er ikke foretatt en forsvarlig utredning og vurdering av om klageren har håndtert andre representant- og vergeoppdrag på en måte som tilsier at hun burde fratas det konkrete vergeoppdraget i strid med vergehaverens ønsker. Fordi den mindreårige nå har fylt 18 år og ikke har behov for verge lenger, er det ikke grunn til å be SRF om å behandle saken på nytt. SRF bes imidlertid merke seg ombudsmannens generelle synspunkter og videreformidle disse til fylkesmennene på hensiktsmessig måte.