Saken gjelder dispensasjon fra byggegrensen i kommuneplanens arealdel for riving og oppføring av enebolig på en eiendom i strandkanten. Fylkesmannen i Telemark kom til at Bamble kommunes vedtak led av mangler, men at disse var reparert ved Fylkesmannens klagebehandling. Fylkesmannen vurderte og innvilget dispensasjon fra byggeforbudet i plan- og bygningsloven § 1-8 annet ledd, uten at det var søkt om dispensasjon og uten at berørte parter var varslet. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannens klagevedtak er beheftet med flere feil. Det var ikke sendt inn en grunngitt dispensasjonssøknad og verken kommunen eller Fylkesmannen hadde da hjemmel til å gi dispensasjon. Videre skulle berørte naboer og sektormyndigheter vært varslet, og varselet skulle angitt den bestemmelsen det var aktuelt å dispensere fra. Kommunen vurderte dispensasjon etter feil bestemmelse. Ombudsmannen kan ikke se at Fylkesmannen har reparert tidligere feil. Fylkesmannen bes om å vurdere saken på nytt.

Et foreldrepar søkte kommunen om utsatt skolestart for sin sønn. Søknaden ble innvilget, og gutten ble samtidig tildelt plass i en annen barnehage enn der han frem til da hadde hatt barnehageplass. Det var ikke søkt om fortsatt plass i hans daværende barnehage. Foreldrene mente at behovet for utsatt skolestart nettopp var knyttet til at han skulle fortsette i barnehagen med de trygge rammene han var vant til der. I klagen til ombudsmannen ble det anført at kommunen ikke kunne legge ansvaret for den oppståtte situasjonen på foreldrene, og at hensynet til barnets beste ikke var vektlagt i tilstrekkelig grad. Ombudsmannen finner ikke grunnlag for utelukkende å legge ansvaret på kommunen for at gutten ikke fikk fortsette i den samme barnehagen, og har ikke innvendinger mot utfallet av barnets beste-vurderingen. Kommunen er bedt om å sørge for å behandle fremtidige søknader om utsatt skolestart innen de oppgitte frister, og synliggjøre vurderingen av barnets beste i vedtakene. Fra 1. januar 2019 fikk gutten plass i den ønskede barnehagen.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader for arbeid som ble utført i forbindelse med Utlendingsdirektoratets fornyede behandling av en søknad om midlertidig oppholdstillatelse. Direktoratet avslo i første omgang søknaden om oppholdstillatelse, fordi søkeren ikke fylte vilkårene for å søke fra Norge. Utlendingsnemnda opphevet direktoratets vedtak, og ved direktoratets fornyede behandling fikk søkeren en begrenset midlertidig oppholdstillatelse. Direktoratet og nemnda avslo søkerens krav om dekning av kostnader for arbeid som hans advokat hadde utført i forbindelse med direktoratets fornyede behandling. Ombudsmannen er kommet til at Utlendingsdirektoratets andre vedtak om innvilgelse av søknaden om oppholdstillatelse endret direktoratets første vedtak til partens gunst, jf. forvaltningsloven § 36 første ledd. Parten oppnådde her en bedret rettsstilling sammenlignet med avslaget i direktoratets første vedtak. Det er uten betydning at Utlendingsdirektoratet ikke hadde vurdert alle lovens vilkår for oppholdstillatelse i sin første behandling, og at parten hadde rett til å få dekket nødvendige sakskostnader i forbindelse med nemndas opphevelse.

Klager søkte på en ledig stilling som fengselsførstebetjent, men ble ikke innkalt til intervju. Han fikk opplyst at han ble vurdert av arbeidsgiver som aktuell til stillingen, men at det ikke var nødvendig å gjennomføre intervju da han ved to anledninger året før var blitt intervjuet til samme stillinger. I klagen til ombudsmannen ble det fremhevet at kvalifikasjonsprinsippet ikke var fulgt. Sivilombudsmannen mener det er uheldig at kvalifikasjonsvurderingen av de aktuelle kandidatene ikke ble samlet i en skriftlig innstilling, og at ansettelsesprosessen for øvrig ikke ble bedre dokumentert. Det er derfor positivt at arbeidsgiver vil endre sine rutiner når det gjelder skriftlig dokumentasjon av intervjuer og referanseinnhenting. Siden vurderingene av klager ved de to tidligere ansettelsesprosessene ikke var sammenfallende, er ombudsmannen i tvil om saken ble godt nok utredet da han ikke ble innkalt på intervju. Ettersom klager ikke ble intervjuet og det er mangler ved den skriftlige dokumentasjonen, kan ikke ombudsmannen ta stilling til om klager ble urettmessig forbigått ved ansettelsen.

X fylkeskommune ansatte en person som yrkesfaglærer som ikke oppfylte kravet i opplæringsforskriften om pedagogisk utdanning. Vedkommende var heller ikke i gang med slik utdannelse på ansettelsestidspunktet. Fylkeskommunen opplyste at han var ansatt på vilkår om å fullføre utdannelsen innen tre år. Klager oppfylte kravet til pedagogisk utdanning, men ble ikke kalt inn til intervju. Ved en sammenligning av klagers utdanning og erfaring med søkerne som ble intervjuet, mener ombudsmannen det er klart urimelig at han ikke ble kalt inn til intervju. Det er en forutsetning for ansettelse på vilkår at den ansatte er i gang med den relevante utdanningen på tidspunktet for ansettelsen. Fordi dette ikke var tilfellet her, hadde skolen ikke rettslig grunnlag for å ansette vedkommende.

Saken gjelder klage på avslag på soningsoverføring fra Ullersmo fengsel til Bastøy fengsel. Klageren leverte med få dagers mellomrom to brev som begge var formulert som klager på avslaget. Begge brevene ble fremmet gjennom Ullersmo fengsel. Det siste brevet ble imidlertid ikke identifisert som en egen klage ved den opprinnelige registreringen i Ullersmo fengsels saksbehandlingssystem. Brevet ble ikke oversendt Bastøy fengsel eller Kriminalomsorgen region sør før etter at regionen hadde fattet vedtak i klagesaken. Klagerens siste brev skulle vært oversendt Bastøy fengsel og Kriminalomsorgen region sør i tide til at regionen kunne ta dette i betraktning ved sin behandling av klagesaken. Ullersmo fengsel har på dette punktet ikke håndtert saken i tråd med alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling og normer for god forvaltningsskikk. Som en konsekvens av dette har klagerens rett til kontradiksjon – herunder retten til å få vurdert sine synspunkter hos klageinstansen – ikke blitt tilstrekkelig ivaretatt ved kriminalomsorgens behandling av klagesaken. Klageren er etter det opplyste nå innvilget overføring til Bastøy fengsel. Videre har Ullersmo fengsel beklaget sin håndtering av saken. Ombudsmannen finner derfor å kunne la den konkrete saken bero. Det bes imidlertid om at Kriminalomsorgen region sør videreformidler denne uttalelsen til Ullersmo fengsel, og at både fengselet og regionen merker seg ombudsmannens synspunkter med tanke på fremtidige saker.

Sivilombudsmannen har undersøkt praktiseringen av kontantstøtteloven § 3, som stiller krav om fem års medlemskap i folketrygden, i relasjon til regelverket for sammenlegging av trygdetid når en av foreldrene er statsborger av et tredjeland. Rådsforordning (EF) 883/2004 regulerer beregning/sammenlegging av trygdetid. Det fremgår av denne at familiemedlemmer av EØS-borgere er omfattet av forordningen. På tidspunktet for ombudsmannens henvendelse fremgikk det av Arbeids- og velferdsdirektoratets rundskriv om EØS-regelverket og kontantstøtte at Norge «ikke bruker forordningene på tredjelandsborgere, med mindre de er bosatt i et nordisk land og er omfattet av nordisk konvensjon om trygd». Samme punkt i rundskrivet oppstilte eksempler, der det klart fremgikk at ektefelle/forelder som var statsborger fra tredjeland, ikke fikk sitt medlemskap fra EØS-land utenfor Norden medregnet i trygdetiden, altså til tross for å være familiemedlem (ektefelle) av en EØS-borger. Resultatet av ombudsmannens undersøkelse er en anerkjennelse fra departementets side om at tredjelandsborgere som er familie med en EØS-borger, får medregnet eventuell trygdetid fra andre EØS-land når det vurderes om vilkårene i kontantstøtteloven er oppfylt. Barne- og likestillingsdepartementet har opplyst at rundskriv og praksis vil bli endret i tråd med dette.

Saken gjelder ansettelse av miljøarbeider/miljøterapeut i helgestilling i en kommune. Selv om klageren fremsto som formelt kvalifisert, ble han ikke innkalt til intervju. Kommunens begrunnelse var kjennskap til klageren gjennom en annen stilling i kommunen og uklarheter knyttet til hans arbeidserfaring. Ombudsmannen er kommet til at det hefter begrunnet tvil om saken var tilstrekkelig opplyst hva gjelder klagerens egnethet og erfaring. Gjennomgangen av saken her avdekket også at en av personene som ble ansatt, ikke oppfylte utlysningstekstens krav til utdanning.

Saken gjelder ileggelse av tvangsmulkt som en følge av at skattemelding ikke ble levert. Plikten til å levere skattemelding for et NUF er betinget av at selskapet er skattepliktig til Norge for den aktuelle skattleggingsperioden. Spørsmålet i denne saken var om det var foretatt en tilstrekkelig vurdering av NUFets skatteplikt da tvangsmulkten ble ilagt. Etter ombudsmannens undersøkelse erkjente Skattedirektoratet at det ikke var foretatt en tilstrekkelig vurdering av om NUFet var skattepliktig til Norge, og dermed hadde plikt til å levere skattemelding. Som følge av dette frafalt Skattedirektoratet den ilagte tvangsmulkten. Skattedirektoratet opplyste at de så at det kunne være et behov for å utdype retningslinjene, og at de ville gjøre det ved neste den revisjonen av retningslinjene. Ombudsmannen er positiv til at Skattedirektoratet vil utdype relevante punkter i retningslinjene for bruk av tvangsmulkt, og ber om å bli orientert når dette er gjort.

Saken gjelder klage over takseringen i en eiendomsskattesak. Kommunen hadde ikke realitetsbehandlet klagen fordi den mente at klagen var fremsatt på samme grunnlag som en tidligere klage over samme takst. Ombudsmannen er kommet til at det ikke er grunnlag for å avvise en klage over overtakst fordi det også tidligere har vært klaget over for høy takst. Det avgjørende er om det i klagen fremmes nye argumenter som fordrer at kommunen må ta stilling til andre spørsmål enn i tidligere klage. Da ombudsmannen ikke kan se at det er grunnlag for avvisning, bes kommunen om å ta den aktuelle klagen til behandling.