Saken gjelder Oslo politidistrikts behandling av en klage på to politibetjenters opptreden i forbindelse med en ransaking og beslag. Politidistriktet brukte nesten seks måneder på å besvare klagen. Politidistriktet oversatt også ombudsmannens frister for å gi opplysninger om saken. Henvendelser ble først besvart tre og en halv måned etter den opprinnelige fristen, etter to purringer. Behandlingstiden knyttet til klagen over politiets opptreden skyldtes ifølge politidistriktet «interne misforståelser» i distriktet. Med hensyn til ombudsmannens henvendelser ble behandlingstiden oppgitt å skyldes sen registrering og interne misforståelser. Klagen over politiets opptreden kan ikke anses avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Klageren ble heller ikke gitt tilfredsstillende informasjon om saksfremdriften underveis, jf. § 11 a annet ledd og alminnelige normer for god forvaltningsskikk. Politidistriktet har heller ikke oppfylt sin plikt til å gi ombudsmannen nødvendige opplysninger innen fastsatte frister, jf. sivilombudsmannsloven § 7 første ledd og sivilombudsmannsinstruksen § 6 annet ledd. Samlet sett fremstår politidistriktets håndtering av sakskomplekset som klart kritikkverdig. Politidistriktet har opplyst at det vil undersøke hvorfor det tok nesten to måneder før ombudsmannens brev 23. mai 2018 ble registrert på saken hos distriktet. Ut fra det som har fremkommet av undersøkelsene herfra, bør distriktet også på mer generelt grunnlag gå gjennom sine rutiner for håndtering og registrering av innkomne henvendelser, og for å sørge for klarhet i den interne ansvarfordelingen i denne typen saker.

Sivilombudsmannen har av eget tiltak og på generelt grunnlag henvendt seg til Trygderetten for å få en redegjørelse for Trygderettens bruk i sine kjennelser av slutningsformen henvisning uten opphevelse, som fra 2016 var ny i trygderettsloven § 21 fjerde ledd siste punktum. Spørsmålet var om også denne slutningsformen er eller kan være «til gunst» for ankende part med rett til sakskostnader etter trygderettsloven § 29. Ombudsmannens mener at bruken av slutningsformen henvising uten å oppheve vedtaket vil kunne være «til gunst» for ankende part, men at sakene eller sakstyper må vurderes konkret. For øvrig tok ombudsmannen Trygderettens redegjørelse til etterretning.

Saken gjelder påstand om saksbehandlingsfeil og forbigåelse ved ansettelse ved en utenriksstasjon. Klager mente at språktestene ikke var gjennomført likt for ham og den ansatte, og at han var forbigått ved ansettelsen. Ombudsmannen har ikke rettslige innvendinger mot gjennomføringen av språktestene eller vurderingen av kandidatenes kvalifikasjoner. Klager kan heller ikke sies å ha blitt urettmessig forbigått ved ansettelsen.

Saken gjelder Fylkesmannen i Xs behandling av en klage over helsehjelp fra en kvinnelig innsatt i Y fengsel. Klagen gjaldt blant annet at hun bare har tilgang til mannlig fysioterapeut og lege, at hun ikke ble informert om retten til å ha kvinnelig sykepleier til stede under konsultasjoner og legens behandling av pasientens underlivsplager. De spesielle forholdene innsatte er underlagt, med en høyere forekomst av enkelte helseproblemer og kvinnelige innsattes særlige sårbare situasjon kan tenkes å gi økt risiko for brudd på retten til forsvarlige og verdige helsetjenester. Fylkesmannen har derfor et særlig ansvar for å undersøke om en klage fra en kvinnelig innsatt gir grunn til å opprette rettighetssak og/eller foreta en pliktbruddvurdering. Fylkesmannen må også gi den innsatte tilstrekkelig veiledning slik at hun kan ivareta sine interesser etter helse- og omsorgslovgivningen. Det fremstår som uklart om Fylkesmannen har behandlet saken som en rettighetssak, som en sak om pliktbrudd eller som en felles sak etter begge sporene. Ombudsmannen er enig med Fylkesmannen i at dette burde fremkommet tydeligere ved avslutningen av saken. Fylkesmannen burde uansett ha avklart formålet med klagen med den innsatte før saken ble behandlet. Fylkesmannens behandling av rettighetsspørsmålene har ikke vært i tråd med god forvaltningsskikk. Det fremgår ikke av oversendelsesbrevet til kommunen at Fylkesmannen har ansett saken som en rettighetsklage, at kommunen skal foreta en forberedende klagebehandling eller at saken skal sendes tilbake til Fylkesmannen dersom klagen ikke tas til følge i kommunen. Fylkesmannen bes følge opp saken overfor kommunen og eventuelt behandle klagen. Selv om Fylkesmannen må ha en viss frihet med hensyn til hvordan deres undersøkelser av om det foreligger pliktbrudd skal innrettes, står ikke Fylkesmannen fritt til å avgjøre om det skal tas stilling til de pliktbrudd som er tatt opp. Det er ikke relevant om en vurdering av pliktbrudd for eksempel vil ta lang tid å behandle, slik Fylkesmannen har lagt til grunn. Fylkesmannen bes om å avklare med klageren hvorvidt hun ønsker en vurdering av om det foreligger pliktbrudd og i tilfelle gjøre de nødvendige undersøkelsene av saken.

Saksbehandlingstiden ved Eiendomsskattekontoret i Oslo kommune er undersøkt på generelt grunnlag og av eget tiltak. Ombudsmannen ser at saksbehandlingstiden for klager på fastsetting av eiendomsskatt er for lang, men at kommunen er seg utfordringene bevisst og iverksetter avhjelpende tiltak. Kommunen er minnet om viktigheten av å sørge for at det oppgis reell forventet saksbehandlingstid i foreløpig svar til klagerne.

En pasient ved et DPS hadde reservert seg mot at en navngitt overlege skulle være involvert i behandlingen av ham. Overlegen ble likevel konsultert av behandlende lege, som var lege i spesialisering. Ombudsmannen påpeker at taushetspliktig helseinformasjon bare kan deles med samarbeidende helsepersonell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, og pasienten ikke motsetter seg slik deling, jf. helsepersonelloven § 25 første ledd. Fylkesmannen skulle derfor ha vurdert om legen brøt taushetsplikten ved å dele helseinformasjon med en overlege som pasienten uttrykkelig hadde uttalt at ikke skulle involveres. I en slik situasjon kan pasientens anmodning om vurdering av pliktbrudd, neppe karakteriseres som «åpenbart grunnløs». Fylkesmannen bes vurdere på nytt om det skal undersøkes nærmere om det er begått et pliktbrudd.

Saken gjelder ansettelsesprosessen i en kommunal etat. Klageren hadde søkt på to stillinger i etaten, og ble til den ene stillingen innstilt på andreplass. Ved hjelp av informasjon fra utvidet søkerliste tok han kontakt med en annen søker, og spurte henne om hun hadde fått tilbud om stillingen, og om hun ville takke ja. Den oppringte kandidaten fant samtalen ubehagelig. Etaten ble kjent med oppringningen, og mente at klageren på bakgrunn av dette ikke var kvalifisert for den andre stillingen han hadde søkt på. Han mottok deretter et brev som ga uttrykk for dette. Under henvisning til forvaltningsloven § 13 om taushetsplikt mente etaten at han hadde begått et «etisk overtramp», og at det var tvil om han kunne autoriseres etter sikkerhetslovens bestemmelser. Sivilombudsmannen tok saken opp med kommunen på et høyere administrativt nivå enn den aktuelle etaten. I svaret fastslo kommunen at klageren ikke hadde delt taushetsbelagte opplysninger, ikke hadde begått et «etisk overtramp» og at det heller ikke var tilstrekkelig grunnlag for konkluder om sikkerhetslovens bestemmelser. Saken er egnet til å skape tvil om den kommunale etaten hadde tilstrekkelig kunnskap om hvilke krav som stilles til saksbehandlingen i ansettelsessaker, samt etatens forståelse av forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt og sikkerhetslovens vilkår for autorisasjon. Ombudsmannen har derfor bedt kommunen følge etaten opp nærmere, og eventuelt påse at de involverte får nødvendig opplæring.

Saken gjelder fylkeskommunens klagebehandling av et vedtak om ikke å gi en elev standpunktkarakter i et fag i videregående skole. Skolen kan ha for lite vurderingsgrunnlag til å sette karakter i et fag. Når skolen er i tvil om standpunktkarakter kan gis, skal eleven varsles skriftlig uten ugrunnet opphold. Klageinstansen skal ikke vurdere det faglige nivået, men kun ta stilling til om reglene for karakterfastsetting er fulgt. Det er tvilsomt om varsel om ikke å gi standpunktkarakter i det aktuelle faget, ble gitt uten ugrunnet opphold i denne saken. Videre er det tvil om klageinstansen har sørget for en forsvarlig utredning og vurdering av alle anførslene fra klager. Ombudsmannen ber derfor fylkeskommunen vurdere klagen på nytt.

Saken gjelder kvalifikasjonskrav ved ansettelse av brannsjef i en kommune. Ombudsmannen har kommet til at kommunen har ansatt en brannsjef som ikke fyller kravene i dimensjoneringsforskriften § 7-11, uten at det er søkt om dispensasjon. Saken viser også at kommunen kunne ha foretatt ytterligere undersøkelser for å avklare en av kandidatenes personlige egnethet for stillingen. Det kan ikke utelukkes at klager er urettmessig forbigått, men mangler i kommunens skriftlige dokumentasjon gjør at ombudsmannen ikke kan ta endelig stilling til dette.

Klager søkte på en stilling ved en høyskole. Han ble ikke innkalt til intervju, men det ble foretatt referansesjekk av ham. Han klaget til ombudsmannen over ansettelsesprosessen, og han mente seg forbigått. Han tok også opp at høyskolen ikke hadde oppnevnt et utvalg for å foreta en sakkyndig bedømmelse av søkerne. Da ombudsmannen ba om en redegjørelse, erkjente høyskolen at referanseinnhentingen ikke var nødvendig. Innhenting av opplysninger fra referanser, selv om søkeren er kjent med at dette gjøres, bør primært skje som et ledd i å avkrefte eller bekrefte opplysninger som er kommet frem i et intervju. Det fremstår som i strid med god forvaltningsskikk å innhente referanseopplysninger om en kandidat arbeidsgiver mener ikke er formelt kvalifisert for stillingen. Ombudsmannen har ikke grunn til å rette innvendinger mot den ansettelsen som er foretatt, eller at det i dette tilfellet ikke ble oppnevnt et utvalg for sakkyndig bedømmelse.