Saken gjelder opphør av retten til barnebidrag når barnevernet har plassert et barn utenfor hjemmet. Klagers datter ble plassert i beredskapshjem i november 2022. Klager ga Nav beskjed om plasseringen. Bidragsavdelingen i Nav ble ikke orientert om meldingen fra klager. De varslet derfor ikke klager om opphør av barnebidrag før i februar 2023. Vedtaket om opphør ble ikke fattet før i august 2023. Det var da gått ni måneder siden retten til barnebidrag falt bort. Nav krevet tilbakebetalt kr. 65 500. Barnevernet orienterte ikke Nav om plasseringen før i februar 2023. Heller ikke denne meldingen nådde frem til bidragsavdelingen. Sivilombudet mente at det var kritikkverdig at den interne kommunikasjonen i Nav sviktet slik at bidragsavdelingen ikke ble orientert da Nav mottok informasjon fra klager om at barnet var plassert utenfor hjemmet av barnevernet. Det var også kritikkverdig at meldingen om plasseringen, som senere kom fra barnevernet, ikke ble journalført på bidragsmottakeren. Sivilombudet ba Nav sørge for tiltak overfor BufDir for å bedre kunnskapen i barnevernet om viktigheten av informasjonsutveksling mellom de to etatene. Sivilombudet påpekte at lovteksten i barnelova av 1981 § 69 og den nye barnelova av 2025 § 9-4 ikke ga tydelig uttrykk for at plassering av et barn utenfor hjemmet i seg selv er tilstrekkelig for opphør av retten til barnebidrag. Ombudet ville orientere Barne- og familiedepartementet om behovet for en endring av ordlyden i barnelova av 2025 § 9-4. Sivilombudet mente også at behandlingstiden i klagers sak var klart i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd. For å unngå høye tilbakebetalingskrav, ble Arbeids- og velferdsdirektoratet bedt om å iverksette konkrete tiltak for å sørge for at tidsbruken i saker om opphør av barnebidrag ble vesentlig redusert. Sivilombudet slo fast at Nav Kontaktsenter hadde gitt klager feil veiledning om forståelsen av barnelova § 69 om opphør av barnebidrag. Nav Kontaktsenters rutiner burde endres for å tydeliggjøre at barnevernets plassering av et barn utenfor hjemmet i seg selv er tilstrekkelig for opphør av bidrag. Sivilombudet mente videre at vilkårene for tilbakebetaling ikke var oppfylt for perioden fra plasseringen av barnet i beredskapshjem i november 2022 og frem til klager mottok varselet om opphør av barnebidrag 27. februar 2023. Nav ble bedt om å behandle saken på nytt i lys av ombudets konklusjon. Sivilombudet ba om å bli holdt orientert om utfallet av saken om tilbakebetaling og oppfølgingen av uttalelsen.

Saken gjaldt Statsforvalteren i Nordlands vedtak om tvangsmedisinering. Sivilombudet kom til at det var begrunnet tvil om de materielle vilkårene for tvangsmedisinering var oppfylt i denne saken. Statsforvalterens begrunnelse ga ikke grunnlag for å konkludere med at det var «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen. Det var ikke tilstrekkelig i seg selv å vise til at klageren er psykotisk og alvorlig sinnslidende, og at Helsedirektoratet i retningslinjen IS-1957 anbefaler frivillig bruk av antipsykotisk medisin ved diagnostisert psykoselidelse. Det fremgikk heller ikke av vedtaket hvilke momenter som ble vektlagt i avveiningen av om den gunstige virkningen klart oppveier ulempene ved tvangsmedisineringen. Dette var også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Ettersom vedtakets virkningstid var passert på tidspunktet for ombudets uttalelse, var det ikke grunn til å be Statsforvalteren om å behandle saken på nytt. Ombudet ba imidlertid Statsforvalteren merke seg ombudets syn i denne og tidligere saker om tvangsmedisinering, og legge dette til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt saksbehandlingstiden hos Statsforvalteren i Møre og Romsdal i saker om innsyn etter offentleglova. Innsynskrav som behandles av Statsforvalterens servicekontor synes stort sett å bli behandlet i tråd med offentleglovas krav til saksbehandlingstid. Saksbehandlingstiden i andre seksjoner er i flere tilfeller for lang og ikke i tråd med kravet om at en sak skal avgjøres «utan ugrunna opphald», jf. offentleglova § 29 første ledd annet punktum. Saksbehandlingstiden i klagesaker er for lang og ikke i tråd med kravet til at klager skal avgjøres «utan ugrunna opphald» i offentleglova § 32 tredje ledd. Ombudet anbefaler Statsforvalteren å omtale krav til saksbehandlingstider i felles rutiner for behandling av innsynssaker etter offentleglova. Ombudet ber om en tilbakemelding innen 1. februar 2026 med status for restanser og behandlingstid for innsynskrav, forberedende klagebehandling og innsynsklager pr. 31. desember 2025.

Saken gjelder Oslo kommunes saksbehandling i en sak om miljørettet helsevern. En rekke sameier og enkeltpersoner, herunder klageren, hadde siden 2022 sendt et stort antall klager på støy fra trafikk og utesteder i Frognerveien i Oslo kommune. Kommunen hadde ikke fattet vedtak etter reglene om miljørettet helsevern i folkehelseloven, selv om Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus ved to anledninger hadde bedt kommunen om å følge opp saken etter disse reglene. Sivilombudet kom til at kommunens saksbehandlingstid i saken på omtrent 3 år, uten at det hadde blitt fattet et vedtak og uten at kommunen kunne opplyse om når den forventet å fatte et vedtak, ikke var i tråd med forvaltningsloven § 11 a første ledd om at forvaltningen skal behandle og avgjøre saken «uten ugrunnet opphold». På bakgrunn av den lange saksbehandlingstiden og av hensyn til sakens art, forutsatte Sivilombudet at kommunen snarest fatter vedtak i saken. Ombudet ba om å bli orientert om sakens utfall senest innen 31. oktober 2025 ved oversendelse av vedtaket i saken.

Saken gjelder saksbehandlingstiden hos Fiskeridirektoratet ved behandlingen av to klager om tildeling av akvakulturtillatelse for oppdrett av torsk på lokalitetene Alida og Vorpeneset. Sivilombudet har også undersøkt Fiskeridirektoratets generelle saksbehandlingstider i klagesaker om tildeling av akvakulturtillatelse. Sivilombudet er kommet til at Fiskeridirektoratets saksbehandlingstid på anslagsvis tre år i klagesakene om lokalitetene Alida og Vorpeneset er i strid med forvaltningsloven § 11 a. Den gjennomsnittlige behandlingstiden på 17 måneder hos Klagesaksenheten i saker om tildeling av eller avslag på tildeling av akvakulturtillatelse, er generelt for lang. En av de eldste klagesakene ligger an til å få en saksbehandlingstid på over tre og et halvt år. Ombudet ba Fiskeridirektoratet om å vurdere tiltak for å bedre situasjonen, og ombudet vil fortsette å følge med på behandlingstidene fremover. Direktoratet har heller ikke overholdt kravene til å gi informasjon til klagerne under sakens gang, jf. forvaltningsloven § 11 a andre ledd og normer for god forvaltningsskikk. I de to konkrete klagene om lokalitetene Alida og Vorpeneset ble det i løpet av tre år ikke sendt ut noen skriftlige orienteringer om status i saken og forventet saksbehandlingstid. Direktoratet har erkjent at det er manglende rutiner for å informere parter om status og forventet behandlingstid. Direktoratet opplyste at det vil utarbeides rutiner for forløpende orientering i fremtidige klagesaker. Ombudet ba direktoratet om å gi en tilbakemelding om igangsatte og planlagte tiltak for å få ned saksbehandlingstiden innen utgangen av oktober 2025, og om å oversende kopi av eventuelle utarbeidede skriftlige rutiner for å sende ut foreløpige svar og orienteringer under sakens gang.

Sivilombudet har behandlet en sak om virkningstidspunktet for uføretrygd. Klagen gjaldt trygderettens femmedlemskjennelse TRR-2022-1424. Problemstillingen i saken var hva som skal til for at vilkårene i folketrygdloven § 12-5 første ledd anses oppfylt. Trygderettens flertall på tre medlemmer og Arbeids- og velferdsdirektoratet mente at vilkårene i folketrygdloven § 12-5 først er oppfylt når søkerens inntektsevne er endelig avklart. Etter denne forståelsen kan det ikke gjenstå noe hensiktsmessig behandling eller arbeidsrettede tiltak som kan bedre søkerens inntektsevne, uavhengig av om det er avklart at vedkommende har varig nedsatt inntektsevne i stønadsbetingende grad. Trygderettens mindretall på to medlemmer og klageren mente at vilkårene i folketrygdloven § 12-5 første ledd er oppfylt når det er tilstrekkelig avklart at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten/40 prosent, jf. folketrygdloven §§ 12-6 og 12-7. Ombudet mente det rettslige spørsmålet var svært tvilsomt og avsluttet saken uten kritikk. Det avsluttende brevet fra Sivilombudet er publisert under.

Saken gjelder Diskrimineringsnemndas behandling av en klage fra Norsk forbund for Utviklingshemmede (NFU) mot Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Spørsmålet i saken var om departementet hadde handlet i strid med forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse, ved ikke å sikre et innloggingssystem til offentlige digitale tjenester som er tilgjengelig for alle. NFU viste til at mange mennesker utestenges fra digitale offentlige tjenester fordi de ikke får tilgang til eID på høyeste sikkerhetsnivå. Diskrimineringsnemnda avsa uttalelse i saken 11. mars 2024, og konkluderte med at det ikke forelå diskriminering fra departementets side. Sivilombudet kom til at det var feil ved Diskrimineringsnemndas uttalelse. Sivilombudet pekte på at nemndas utredning og begrunnelse var mangelfull. Det gjaldt både vurderingen av faktiske omstendigheter og rettslige spørsmål. Uttalelsen manglet en nærmere drøftelse av hovedspørsmålet. Det var dermed uklart hva som var grunnlaget for Diskrimineringsnemndas konklusjon om at departementet ikke diskriminerer. Sivilombudet anbefalte NFU å sende Diskrimineringsnemnda en begjæring om gjenåpning, så raskt som mulig.

Sivilrettsforvaltningen hadde avslått klagerens krav om voldserstatning i form av oppreisningserstatning etter seksuell omgang og seksuelle handlinger. Sivilrettsforvaltningen fant det ikke rimelig å tilkjenne oppreisningserstatning fordi partene var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. På handlingstidspunktet var klager 10 år, mens skadevolder var 12 år. Sivilrettsforvaltningen hadde vist til Eidsivating lagmannsretts dom LE-2021-166099. Sivilombudet kom til at Sivilrettsforvaltningen hadde gjengitt innholdet i dommen feil. Videre mente Sivilombudet at Sivilrettsforvaltningens vektlegging av jevnbyrdighet i alder og utvikling ikke var i samsvar med gjeldende rett slik den kommer til uttrykk i Høyesteretts praksis. Sivilombudet ba Sivilrettsforvaltningen om å vurdere saken på nytt i lys i av ombudets uttalelse.

Saken gjelder om Statsforvalteren i Vestfold og Telemark brøt taushetsplikten ved å dele taushetsbelagt informasjon om en lege med legens arbeidsgiver under utredning av tilsynssak mot legen. Den taushetsbelagte informasjonen ble også delt med en virksomhet som ikke var legens arbeidsgiver. Informasjonen var uten tilknytning til legens yrkesutførelse. Det sentrale spørsmålet var om forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 hjemlet bruk av informasjonen. Ombudet kom til at det knyttet seg tvil til Statsforvalterens forståelse og anvendelse av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2, og at mye talte for at Statsforvalteren brøt sin taushetsplikt ved å dele informasjonen med legens arbeidsgiver i den innledende fasen av tilsynet. Det var uansett et brudd på taushetsplikten å dele opplysningene med feil arbeidsgiver. Etter ombudets syn må det innfortolkes et nødvendighetsvilkår i forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Vilkåret må forstås slik at taushetsbelagte opplysninger kan deles i den utstrekning det er nødvendig for en forsvarlig saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll av den enkelte sak.

Saken gjelder saksbehandlingstiden for krav om partsinnsyn ved enheten Nav utland og fellestjenester Oslo. Sivilombudet mottok flere klager på saksbehandlingstiden ved den samme Nav-enheten, og valgte å undersøke to saker. I begge sakene var det gitt en orientering om at saksbehandlingstiden på innsynskravet var estimert til 19 uker på grunn av stor saksmengde. I en av sakene hadde behandlingstiden da orienteringen ble gitt allerede oversteget fire måneder. Sivilombudet hadde i tidligere uttalelse av 13. desember 2024 (SOM-2024-4613) undersøkt saksbehandlingstiden for partsinnsyn ved Nav kontaktsenter, som er en annen enhet i Nav. Sivilombudet fant grunn til å se undersøkelsene i sammenheng. Sivilombudet er kommet til at de to undersøkte sakene ikke ble avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Dette ble også erkjent og beklaget av Arbeids- og velferdsdirektoratet. Sivilombudet merket seg at restansene fra tidligere innsynskrav ved Nav utland og fellestjenester nå har blitt overført til Nav kontaktsenter, og at Nav kontaktsenter har startet behandling av disse sakene. Ombudet har bedt direktoratet organisere det videre arbeidet med partsinnsyn slik at Nav overholder forvaltningslovens krav til saksbehandlingstid, og at arbeidet med å effektivisere håndteringen av partsinnsynskrav i Nav fortsetter. Ombudet ber om tilbakemelding på hvordan restansesituasjonen er etter utgangen av tredje kvartal (september 2025), både for krav som er overført fra Nav utland og fellestjenester og for partsinnsynskrav generelt.