Saken gjaldt næringsetaten i Oslo kommunes behandling av en søknad om kommunal skjenkebevilling. Den aktuelle søknaden var klar til behandling 13. april 2023. Søknaden ble innvilget 3. april 2025, etter at ombudet hadde igangsatt undersøkelse av saken. Spørsmålet for ombudet var om etaten hadde overholdt alkohollovens og forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Ombudet kom til at den nevnte saksbehandlingstiden klart var i strid med alkoholloven § 1-11, og at det var berettiget tvil om etaten hadde sørget for en forsvarlig fremdrift i saken. Videre hadde etaten etter ombudets syn ikke holdt klageren tilstrekkelig orientert under sakens gang. Det var også uklart om etaten hadde besvart klagerens purringer underveis uten ugrunnet opphold.

Sivilombudet har undersøkt Forsvarets klagebehandling av et vedtak om dimisjon på medisinsk grunnlag. Klageren avtjente verneplikt i førstegangstjenesten da han ble dimittert høsten 2024. Den primære legenemndas vurdering var at klager ikke var tjenestedyktig på grunn av en skade i en finger, og anbefalte at han fikk oppfølging av spesialisttjenesten. Rett etter dimisjonen oppsøkte klager spesialisthelsetjenesten. Etter en grundig undersøkelse av klagers hånd kunne ikke legen se noen grunn til at han ikke skulle kunne fortsette sin førstegangstjeneste. Klager påklaget legenemndas vedtak til klageinstansen i Forsvaret og viste til de nye opplysningene fra spesialisthelsetjenesten. Han oversendte også spesialistuttalelsen som et vedlegg til klagen. Klageinstansen behandlet saken, og opprettholdt kjennelsen om at klager var tjenesteudyktig. Sivilombudet mener at Forsvaret handlet i strid med kravene til en akseptabel klagebehandling da de ikke gjennomgikk og vurderte de nye dokumenterte helseopplysningene. Det er etter Sivilombudets syn et alvorlig brudd på helt grunnleggende saksbehandlingskrav. Det følger av feilen at det ikke er mulig å vite om klagenemndas konklusjon er riktig. Ombudet ber Forsvaret vurdere om det er grunnlag for å gjennomgå saksbehandlingen i et utvalg klagesaker vedrørende medisinske vurderinger for å avdekke om denne saken er et enkelttilfelle eller om det kan være utslag av gjennomgående svakheter i saksbehandlingen av klager over skikkethetsvurderingen.

Ifølge GDPR artikkel 78 nr. 1 har enhver fysisk eller juridisk person rett til et effektivt rettsmiddel overfor en rettslig bindende avgjørelse som gjelder dem, og som er truffet av en tilsynsmyndighet. Sivilombudet forstår retten til et effektivt rettsmiddel i GDPR artikkel 78 nr. 1 – tolket i lys av EU-domstolens avgjørelser – slik at både virksomheten og klageren i utgangspunktet har rett til domstolsprøving av alle sider av Datatilsynets vedtak i saken. Domstolsprøving innebærer kontroll med om Datatilsynet har behandlet saken på en måte som sikrer effektiv rettsbeskyttelse, og om valget av korrigerende tiltak etter GDPR artikkel 58 nr. 2, var innenfor den skjønnsmarginen som tilsynet er gitt i forordningen. Siden klageadgangen etter forvaltningsloven er alminnelig antatt å være minst like vid som adgangen til domstolsprøving, kom ombudet til at klageren i den konkrete saken hadde rett til å klage til Personvernnemnda over alle sider av Datatilsynets vedtak, og at klagen over håndhevingen derfor ikke skulle vært avvist. Det forelå ikke – slik saken var opplyst – momenter som tilsa at klageadgangen skulle være snevrere enn retten til domstolsprøving. Sivilombudet ba Personvernnemnda om å vurdere klagen over Datatilsynets vedtak på nytt i lys av ombudets uttalelse.

Saken gjelder lang behandlingstid, manglende forsinkelsesmeldinger og ubesvarte henvendelser hos Statsforvalteren i Møre og Romsdal i forbindelse med tilsynssak mot tidligere Molde sjukehus. Statsforvalterens behandlingstid var på om lag 2 år og 5 måneder, med en liggetid på nærmere 1 år og 10 måneder. Den lange behandlingstiden ble forklart med ressurssituasjonen og et behov for å prioritere rettighetssaker og uavklarte tilsynssaker. Etter ombudets syn var behandlingstiden i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd, noe Statsforvalteren også hadde erkjent og beklaget. Opplysninger Statsforvalteren ga om gjennomsnittlig behandlingstid i denne typen tilsynssaker, gjorde ombudet bekymret for at flere saker kan få ulovlig lange behandlingstider. Ombudet ba Statsforvalteren om å vurdere tiltak for å bedre situasjonen og ombudet vil fortsette å følge med på behandlingstidene fremover. Heller ikke reglene i forvaltningsloven § 11 a andre ledd og normer for god forvaltningsskikk om orienteringer til klageren om sakens fremdrift, var overholdt i saken. Statsforvalteren har opplyst at de nå vil utarbeide rutiner for å sende ut forsinkelsesmelding når saksbehandlingstiden opplyst om i det foreløpige svaret ikke kan overholdes.

Saken gjelder Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus’ saksbehandlingstid ved behandling av en søknad om samtykke etter vergemålsloven § 11, og den generelle saksbehandlingstiden for slike søknader. På Statsforvalterens nettsider står det at saksbehandlingstiden for denne sakstypen er 14 måneder. Statsforvalteren oppga den samme behandlingstiden i sitt foreløpige svar på klagerens søknad. Brevet ble først sendt om lag tre måneder etter at søknaden ble mottatt. Sivilombudet har forståelse for at Statsforvalteren innenfor den tildelte ressursrammen må prioritere, men forutsetter at søknaden behandles så snart som mulig og «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Statsforvalteren har ikke holdt klageren tilstrekkelig orientert om status i saken, og ombudet forutsetter at klageren blir orientert underveis i saksbehandlingen dersom den videre behandlingen av saken vil ta uforholdsmessig lang tid, jf. forvaltningsloven § 11 a andre ledd. Sivilombudet er positiv til at Statsforvalteren allerede har iverksatt tiltak som har redusert behandlingstiden, og forutsetter at Statsforvalteren fortsetter å arbeide aktivt med å redusere restansene og sikrer fremdrift også på dette saksfeltet.

Saken gjelder Statsforvalterens behandling av forespørsler om lovlighetskontroll etter kommuneloven § 27-1 annet ledd. Saken ble tatt opp av ombudet på eget tiltak. Bakgrunnen for undersøkelsen var at Sivilombudet mottok to klager på et kommunestyrevedtak om skolestruktur i Vestland fylke. I begge sakene hadde Statsforvalteren avvist å åpne lovlighetskontroll av eget initiativ. Ombudet har kommet til at Statsforvalteren må vurdere alle innsendte henvendelser og ta stilling til om lovlighetskontroll bør åpnes. Alle henvendelser må besvares. God forvaltningsskikk tilsier at en kort forklaring gis når Statsforvalteren avslår å kontrollere vedtaket.

Saken gjaldt Kriminalomsorgen region nords vedtak om tvangsoverføring av en innsatt fra et fengsel med lavere sikkerhetsnivå til et fengsel med høyere sikkerhetsnivå på grunn av den innsattes helsetilstand. Avgjørelsen ble hjemlet i straffegjennomføringsloven § 14 første ledd bokstav d om at slik overføring kan skje dersom det er nødvendig av hensyn til «ro, orden og sikkerhet». Ombudet kom til at bestemmelsen ikke hjemlet overføringen. Det var ingen opplysninger i saken som tilsa at innsattes helsetilstand utfordret fengselets «ro, orden og sikkerhet». Det var videre begrunnet tvil om regionen hadde oppfylt sin plikt til å vurdere klagers anførsler, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Vurderingen av hensynet til barnets beste var heller ikke tilstrekkelig individuell og konkret, og Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 var derfor ikke oppfylt i saken. Ombudet ba regionen om å vurdere saken på nytt. Ombudet innhentet også informasjon fra Kriminalomsorgsdirektoratet om praksis for tvangsoverføring av innsatte til fengsel med høyere sikkerhetsnivå av hensyn til helseoppfølging med hjemmel i straffegjennomføringsloven § 14 første ledd bokstav d. Det at retningslinjene ikke hadde blitt oppdatert siden tilføyelsen av bestemmelsens andre ledd i 2013, kunne ha bidratt til at første ledd bokstav d fremdeles ble brukt i noen grad. Det var derfor positivt at direktoratet nå ville oppdatere retningslinjene om tvangsoverføring på bakgrunn av innsattes helsetilstand.

Saken gjelder lang behandlingstid hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus i forbindelse med behandlingen av en klage over avslag på partsinnsyn. To foreldre begjærte partsinnsyn i deres barns pasientjournal hos Oslo universitetssykehus HF. Innsynskravet ble fremsatt 7. juli 2023, og kom sist 28. august 2024 til Statsforvalteren for klagebehandling, etter at Statsforvalteren tidligere hadde opphevet sykehusets avslag. Statsforvalteren har opplyst i brev 29. november 2024 at saken vil bli ferdigbehandlet i løpet av mai 2025. Mens saken har pågått, har en av foreldrene gått bort. Den lange behandlingstiden skyldtes ifølge Statsforvalteren kapasitetsutfordringer. Sivilombudet kom til at Statsforvalterens behandlingstid er i strid med forvaltningsloven § 11 a. Ombudet mente videre at saken ikke har vært tilstrekkelig prioritert. Statsforvalteren hadde heller ikke holdt klagerne orientert om sakens fremdrift slik forvaltningsloven § 11 a andre ledd og normer til god forvaltningsskikk krever

Saken gjelder UDIs forberedende klagesaksbehandlingstid i en sak om familieinnvandring. UDI brukte om lag tre år og fem måneder på å behandle klagen, før avslagsvedtaket ble omgjort. Hovedspørsmålet var om UDI forberedende klagesaksbehandlingstid skjedde «uten ugrunnet opphold». UDI hadde stanset (stilt i bero) saksbehandlingen da det var opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens statsborgerskap. Med henvisning til Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI 02/2024, mente UDI at et mulig fremtidig tilbakekall av referansepersonens statsborgerskap var et forhold som alltid hadde betydning for om vilkårene for familieinnvandring var oppfylt. Saken er en oppfølging av ombudets uttalelse 16. november 2023 (SOM-2022-4445), hvor ombudet konkluderte med at det ikke var rettslig grunnlag for UDIs praksis om å alltid stanse behandlingen av søknader om familieinnvandring der det er opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens oppholdstillatelse eller statsborgerskap, samt at instruksen som praksisen bygget på var i strid med loven. Ombudet kom til at en tilbakekallssak opprettet mot referansepersonen ikke var et forhold som alltid må avklares før det kan tas stilling til om vilkårene for familieinnvandring er oppfylt. I denne saken var det heller ikke påvist at sammenhengen mellom tilbakekallssaken og klagerens søknad om familieinnvandring gav grunn til opphold i saksbehandlingen. Ombudet ba igjen UDI om å innrette sin praksis etter ombudets syn på gjeldende rett. Videre ba ombudet Justis- og beredskapsdepartementet om å endre instruks GI-02/2024, i tråd med merknadene i denne uttalelsen og uttalelsen i SOM-2022-4445, og etterfølgende korrespondanse.

Saken gjelder UDIs behandlingstid i en sak om familieinnvandring. UDI brukte om lag tre år og tre måneder på å behandle søknaden. Hovedspørsmålet var om UDI hadde behandlet klagerens søknad «uten ugrunnet opphold». UDI hadde stanset (stilt i bero) saksbehandlingen av søknaden da det var opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens statsborgerskap. Med henvisning til Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI 02/2024, mente UDI at et mulig fremtidig tilbakekall av referansepersonens statsborgerskap var et forhold som alltid hadde betydning for om vilkårene for familieinnvandring var oppfylt. Saken er en oppfølging av ombudets uttalelse 16. november 2023 (SOM-2022-4445), hvor ombudet konkluderte med at det ikke var rettslig grunnlag for UDIs praksis om å alltid stanse behandlingen av søknader om familieinnvandring der det er opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens oppholdstillatelse eller statsborgerskap, samt at instruksen som praksisen bygget på var i strid med loven. Ombudet kom til at en tilbakekallssak opprettet mot referansepersonen ikke var et forhold som alltid må avklares før det kan tas stilling til om vilkårene for familieinnvandring er oppfylt. I denne saken var det heller ikke påvist at sammenhengen mellom tilbakekallssaken og klagerens søknad om familieinnvandring gav grunn til opphold i saksbehandlingen. Ombudet kom også til at UDI ikke hadde klart å holde klageren tilstrekkelig orientert om status i saken, slik at det forelå brudd på forvaltningsloven § 11 a andre ledd og regelen god forvaltningsskikk. Ombudet ba igjen UDI om å innrette sin praksis etter ombudets syn på gjeldende rett. Videre ba ombudet Justis- og beredskapsdepartementet om å endre instruks GI-02/2024, i tråd med merknadene i denne uttalelsen og uttalelsen i SOM-2022-4445, og etterfølgende korrespondanse.