Saken gjelder UDIs forberedende klagesaksbehandlingstid i en sak om familieinnvandring. UDI brukte om lag tre år og fem måneder på å behandle klagen, før avslagsvedtaket ble omgjort. Hovedspørsmålet var om UDI forberedende klagesaksbehandlingstid skjedde «uten ugrunnet opphold». UDI hadde stanset (stilt i bero) saksbehandlingen da det var opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens statsborgerskap. Med henvisning til Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI 02/2024, mente UDI at et mulig fremtidig tilbakekall av referansepersonens statsborgerskap var et forhold som alltid hadde betydning for om vilkårene for familieinnvandring var oppfylt. Saken er en oppfølging av ombudets uttalelse 16. november 2023 (SOM-2022-4445), hvor ombudet konkluderte med at det ikke var rettslig grunnlag for UDIs praksis om å alltid stanse behandlingen av søknader om familieinnvandring der det er opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens oppholdstillatelse eller statsborgerskap, samt at instruksen som praksisen bygget på var i strid med loven. Ombudet kom til at en tilbakekallssak opprettet mot referansepersonen ikke var et forhold som alltid må avklares før det kan tas stilling til om vilkårene for familieinnvandring er oppfylt. I denne saken var det heller ikke påvist at sammenhengen mellom tilbakekallssaken og klagerens søknad om familieinnvandring gav grunn til opphold i saksbehandlingen. Ombudet ba igjen UDI om å innrette sin praksis etter ombudets syn på gjeldende rett. Videre ba ombudet Justis- og beredskapsdepartementet om å endre instruks GI-02/2024, i tråd med merknadene i denne uttalelsen og uttalelsen i SOM-2022-4445, og etterfølgende korrespondanse.

Saken gjelder UDIs behandlingstid i en sak om familieinnvandring. UDI brukte om lag tre år og tre måneder på å behandle søknaden. Hovedspørsmålet var om UDI hadde behandlet klagerens søknad «uten ugrunnet opphold». UDI hadde stanset (stilt i bero) saksbehandlingen av søknaden da det var opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens statsborgerskap. Med henvisning til Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI 02/2024, mente UDI at et mulig fremtidig tilbakekall av referansepersonens statsborgerskap var et forhold som alltid hadde betydning for om vilkårene for familieinnvandring var oppfylt. Saken er en oppfølging av ombudets uttalelse 16. november 2023 (SOM-2022-4445), hvor ombudet konkluderte med at det ikke var rettslig grunnlag for UDIs praksis om å alltid stanse behandlingen av søknader om familieinnvandring der det er opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens oppholdstillatelse eller statsborgerskap, samt at instruksen som praksisen bygget på var i strid med loven. Ombudet kom til at en tilbakekallssak opprettet mot referansepersonen ikke var et forhold som alltid må avklares før det kan tas stilling til om vilkårene for familieinnvandring er oppfylt. I denne saken var det heller ikke påvist at sammenhengen mellom tilbakekallssaken og klagerens søknad om familieinnvandring gav grunn til opphold i saksbehandlingen. Ombudet kom også til at UDI ikke hadde klart å holde klageren tilstrekkelig orientert om status i saken, slik at det forelå brudd på forvaltningsloven § 11 a andre ledd og regelen god forvaltningsskikk. Ombudet ba igjen UDI om å innrette sin praksis etter ombudets syn på gjeldende rett. Videre ba ombudet Justis- og beredskapsdepartementet om å endre instruks GI-02/2024, i tråd med merknadene i denne uttalelsen og uttalelsen i SOM-2022-4445, og etterfølgende korrespondanse.

Sivilombudet har behandlet en sak som gjaldt spørsmålet om Forbrukerrådet kan representere enkeltpersoner i klagesaker til Datatilsynet og Personvernnemnda. Personvernnemnda var enig i at Forbrukerrådet oppfyller vilkårene for representasjon etter reglene i personvernforordningen (GDPR) artikkel 80 nr. 1. Sivilombudet avsluttet derfor saken med et avsluttende brev. Forbrukerrådet har opplyst til Sivilombudet at de ikke er kjent med at andre organisasjoner i Norge tar klagesaker om brudd på GDPR til Datatilsynet på vegne av enkeltpersoner. Forbrukerrådet opplyser at deres representasjon i klagesaker ofte vil være avgjørende for å få komplekse saker om brudd på GDPR – gjerne begått av internasjonale teknologiselskaper – prøvd for Datatilsynet og Personvernnemnda. Det avsluttende brevet fra Sivilombudet er publisert under.

Saken gjelder avslag på søknad om velferdspermisjon. Klageren fikk avslag på en søknad om velferdspermisjon fra fengsel. Bakgrunnen for saken var at klagerens far og farfar hadde blitt utsatt for en ulykke. Klageren ønsket å besøke sin far, og bistå i å sikre personlige eiendeler i huset. Regionen kom til at vilkåret om «særlige og vektige grunner» i straffegjennomføringsloven § 33 første ledd ikke var oppfylt ettersom klageren ikke hadde dokumentert at hans velferdspermisjon ville avhjelpe situasjonen. Ombudet kom til at regionen skulle lagt større vekt på den faktiske situasjonen som oppstod, og vurdert om denne når opp til terskelen «særlige og vektige grunner».

Saken gjelder en samisk elev i X kommune, som hadde krav på opplæring i samisk som andrespråk. Han fikk ikke dekket reiseutgifter til en språksamling i nordsamisk, selv om samlingen var en del av undervisningsopplegget tilbudt fra Y kommune. X kommune anså imidlertid ikke samlingen for å være en del av undervisningsopplegget, men dekket likevel deltakerkostnaden og regnet timene med i vurderingen av antall undervisningstimer, etter en fastsatt timefordeling. Kommunen mente også at undervisningsopplegget som ellers for det meste besto av fjernundervisning og enkeltbesøk av fjernundervisningslæreren var forsvarlig, slik at deltakelse på språksamlingen ikke var nødvendig. Sivilombudet mente at X kommune ikke hadde oppfylt retten til samisk opplæring, da de ikke dekket reisen til språksamlingen. Uten språksamlingen hadde ikke undervisningsopplegget et tilstrekkelig antall timer. Kommunen vurderte om undervisningen var forsvarlig i svaret til ombudet, men kunne ikke dokumentere at det var gjort en slik vurdering tidligere. Sivilombudet mente derfor at kravene til skriftlighet ikke var fulgt og at saksbehandlingen ikke var forsvarlig. Kommunen erkjente at de ikke hadde gitt god nok informasjon om retten til opplæring i samisk og hvilket undervisningstilbud de mente at eleven skulle ha. Sivilombudet redegjorde for retten til opplæring i samisk både etter ny og gammel opplæringslov og ba kommunen foreta en ny vurdering.

Saken gjelder ombudets undersøkelse av eget tiltak av den digitale vedtaksløsningen i Nav for hel- og delautomatisk behandling av søknader om sykepenger. Systemet ble tatt i bruk i 2022 og behandlet i 2024 ca. 2 millioner søknader. Sivilombudet påpekte at innbyggernes rettigheter eksisterer uavhengig av digitaliseringen av forvaltningen. Ny teknologi må utvikles slik at den oppfyller regelverket og ivaretar eksisterende rettigheter. Sivilombudet kom til at Navs digitale vedtaksløsning for behandling av søknader om sykepenger ikke oppfyller folketrygdloven §§ 8-28 og 8-29 som fastslår at utgangspunktet for beregningen av sykepengegrunnlaget skal tas i inntektsopplysninger hentet fra a-ordningen. Dersom det ikke var mulig å oppfylle lovens krav, måtte loven endres for å videreføre dagens løsning. Sivilombudet mente at fire av de elleve delautomatiske vedtakene som Sivilombudet særlig hadde gjennomgått, ikke oppfylte kravene til begrunnelse som følger av forvaltningsloven §§ 24 og 25 og kravene til god forvaltningsskikk. Sivilombudet mente videre at de delautomatiske vedtakene om sykepenger skulle inneholde navnet til saksbehandleren og navnet på enheten i Nav som hadde behandlet saken. (Ifølge Arbeids- og velferdsdirektoratet ble det arbeidet med å implementere dette i systemet). Det var også betenkelig at Nav ved innføringen av et nytt digitalt system, som skulle behandle et stort antall saker i året, ikke hadde mulighet til å kartlegge i hvor stor grad vedtakene ble påklaget eller i hvor mange av klagesakene det ble avdekket feil eller kvalitetsavvik. Sivilombudet kom videre til at Navs praksis med å avvise sykmeldinger som lider av formfeil eller mangler opplysninger, har et usikkert rettslig grunnlag og er i strid med god forvaltningsskikk. Sivilombudet mente at det kunne ha vært hensiktsmessig at Nav hadde rettslig adgang til slik avvisning, såfremt søkeren først var gitt anledning til å rette feilene.

Saken gjelder et krav om innsyn i a-meldinger, som NRK har sendt inn til a-ordningen. A-ordningen forvaltes av Skatteetaten og legger til rette for at arbeidsgivere kan melde inn blant annet opplysninger om arbeidstakeres inntekts- og arbeidsforhold, skattetrekk og utleggstrekk. Alle opplysninger samlet inn i a-ordningen er underlagt taushetsplikt etter a-opplysningsloven § 7. Saken reiser spørsmål om hvor langt taushetsplikten etter a-opplysningsloven går når det er innsynsrett i de samme opplysningene hos en virksomhet som er omfattet av offentleglova. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil knyttet til om alle opplysningene i a-meldingene er underlagt taushetsplikt, spesielt ansattes bruttoopplysninger om lønn. Ombudet kom videre til at a-opplysningsloven § 7 må suppleres med en begrensning i taushetsplikten når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold. Ombudet mente at det er vanskelig å se at noen berettiget interesse tilsier at det skal være hemmelighold om opplysninger som klart vil være offentlige hos et annet organ, for eksempel ansattes bruttoopplysninger om lønn.

Saken gjelder Vegdirektoratets avvisning av en fremtidsfullmakt med begrunnelse at den ikke var stadfestet av statsforvalteren. Sivilombudet kom til at Vegdirektoratet ikke har rettslig grunnlag for å avvise alle fremtidsfullmakter som ikke er stadfestet. Ombudet ba derfor direktoratet legge ombudets rettslige vurdering til grunn i fremtidige saker, og selv ta stilling til om fremlagte fullmakter er gyldige og har trådt i kraft.

Saken gjelder Statsforvalteren i Agders behandling av en klage fra en jente rett under 16 år som sykehuset behandlet med ernæring via sonde mot hennes vilje. Sivilombudet kom til at Statsforvalteren skulle ha vurdert å opprette tilsyn med sykehuset som følge av klagen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Ombudet la vekt på at informasjonen i klagen ga særlig grunn til å vurdere om det forelå fare for pasientsikkerheten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a. Ombudet la også vekt på at klageren snart var 16 år, at hun hadde uttrykt sterk motvilje mot behandlingen, og at hun hadde vært utsatt for flere former for inngripende tvang over lang tid. Sivilombudet kom også til at Statsforvalteren skulle drøftet hensynet til barnets beste i den begrunnelsen som Statsforvalteren ga for avgjørelsen, jf. forvaltningsloven § 25, Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3. Sivilombudet mente også at Statsforvalterens saksbehandlingstid på i underkant av fem måneder var i strid med forvaltningsloven § 11 a.

Saken gjelder saksbehandlingstiden og innhold i avslag etter offentleglova i innsynssaker hos Oslo universitetssykehus HF. Sivilombudet undersøkte saken på generelt grunnlag og av eget tiltak på bakgrunn av informasjon mottatt i konkrete klagesaker. Sivilombudet merket seg Oslo universitetssykehus’ redegjørelse for behandling av innsynskrav. Ombudet fant grunn til å påpeke at sykehuset må organisere arbeidet slik at offentleglovas krav ivaretas ved at innsynskravene og innsynsklagesakene behandles «utan ugrunna opphald». Ombudet ba OUS vurdere om det bør igangsettes tiltak for å sikre at offentleglovas frister overholdes ved alle klinikker. Sivilombudet ba Oslo universitetssykehus vurdere å presisere i rutinene for behandling av innsynskrav at klageadgangen også gjelder for de tilfeller der innsynskrav avvises eller avslås fordi sykehuset ikke har dokumentet/opplysningene som det er bedt om innsyn i.