Sivilombudet har tidligere flere ganger uttalt at statsforvaltere som mottar en anmodning om å vurdere mulig pliktbrudd etter helselovgivningen, som hovedregel må ta stilling til om pliktbrudd har funnet sted, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Det kan bare unnlates å ta stilling til dette dersom anmodningen kan anses som «åpenbart grunnløs». En Statsforvalter avsluttet behandlingen av to slik anmodninger uten å ta stilling til om det forelå pliktbrudd. I begrunnelsene for avgjørelsene viste Statsforvalteren til Statens helsetilsyns «[m]idlertidige retningslinjer for håndtering av tilsynssaker i helse- og omsorgstjenesten under koronapandemien». På bakgrunn av klager til ombudet over disse avgjørelsene, besluttet ombudet å undersøke om de midlertidige retningslinjene var i overensstemmelse med pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Under undersøkelsen har det kommet frem at Statens helsetilsyn mener statsforvalterne generelt har større adgang til å utøve skjønn med hensyn til om det skal foretas en pliktbruddvurdering enn det ombudet har gitt uttrykk for i sine uttalelser. Dessuten har koronapandemien skapt en omfattende krisesituasjon som etter deres syn gjør det nødvendig og rettmessig å foreta strengere prioriteringer enn etter vanlig praksis. Sivilombudet fastholder at statsforvaltere som mottar en anmodning om å vurdere mulig pliktbrudd har plikt til å ta stilling til om pliktbrudd har funnet sted med mindre anmodningen kan karakteriseres som «åpenbart grunnløs». Selv om koronapandemien har skapt store ressursutfordringer hos statsforvalterne, gir ikke dette i seg selv grunnlag for å gjøre unntak fra enkeltpersoners lovbestemte rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Slike unntak ville krevd at det ble foretatt justeringer i pliktene statsforvalterne er pålagt gjennom endringer i lovverket. Koronapandemien har gitt grunnlag for flere midlertidige regelendringer, men det er ikke gitt slike endringer på dette området. Uavhengig av de midlertidige retningslinjene som nå er opphevet, har saken avdekket at Statens helsetilsyn generelt tolker pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a på en måte som ombudet flere ganger tidligere har uttalt at det ikke er rettslig grunnlag for. Sivilombudet forutsetter at Helsetilsynet nå legger til grunn ombudets forståelse av regelverket, og ber om å bli orientert om hvordan Helsetilsynet vil følge opp denne uttalelsen overfor Statsforvalterne innen 22. november 2021.

Saken gjelder Statsforvalteren i Innlandets, tidligere Fylkesmannen i Innlandets, behandling av en tilsynssak om bruk av tvang på sykehjem mot en dement pasient uten samtykkekompetanse. Pasienten hadde i flere tilfeller blitt holdt fast og ført inn på eget rom for skjerming, i noen tilfeller med låst dør, etter at han hadde opptrådt truende og aggressivt mot sykehjempersonalet og andre beboere. Ved avgjørelsen av tilsynssaken mente Statsforvalteren at disse tiltakene hadde tilstrekkelig hjemmel i forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie § 3-3. Under sakens behandling her kom Statsforvalteren til at sykehjemsforskriften § 3-3 ikke ga rettslig grunnlag for tvangsbruken. Statsforvalteren mente nå at det var brukt tvang uten hjemmel i lov, og at konklusjonen i tilsynssaken skulle ha vært at det forelå brudd på forsvarlighetskravet etter helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Statsforvalterens fornyede vurdering synes riktig, men saken gir likevel grunn til enkelte merknader. Ombudsmannen er kommet til at sykehjemsforskriften § 3-3 ikke kan gi rettslig grunnlag for tvangstiltak. Det var derfor riktig av Statsforvalteren å endre sin vurdering. Tvangstiltakene i denne saken hadde ikke hjemmel i sykehjemsforskriften, og den aktuelle tvangsbruken faller utenfor virkeområdet til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. Statsforvalteren kom til at heller ikke reglene om nødrett og nødverge fikk anvendelse. Ombudsmannen har ikke vurdert den konkrete lovmessigheten av de enkelte tiltakene opp mot disse reglene, men er enig i at hyppigheten av tiltakene tilsier at det kan være snakk om rutinemessig bruk av tvang. Ombudsmannen bemerker generelt at tilsynssaker om vurdering av pliktbrudd som omhandler tvang «hjemlet» i straffelovens bestemmelser om nødrett og nødverge, bør undergis en særlig grundig og samvittighetsfull behandling hos tilsynsmyndigheten, da det i liten grad foreligger andre rettslige kontrollmekanismer. Saken avsluttes her med disse merknadene.

Etter at en kvinne med psykisk lidelse hadde angrepet en ansatt ved den lokale butikken, besluttet en kommuneoverlege at kvinnen skulle bli undersøkt av en lege med tvang for å bringe på det rene om lovens vilkår for tvungent psykisk helsevern var oppfylt. Pasientens far (klageren) klaget på kommuneoverlegens vedtak, blant annet fordi verken han eller pasienten hadde fått anledning til å uttale seg om tvangsbruken før vedtaket ble fattet. Statsforvalteren konkluderte med at det i denne saken var anledning til å fravike regelen om at uttalelse fra pasienten og nærmeste pårørende skal innhentes før vedtak treffes. Fylkesmannen viste til at pasienten unndro seg legeundersøkelse tidligere samme dag, og at det forelå et umiddelbart behov for å undersøke pasienten. Ombudsmannen ber Statsforvalteren om å behandle saken på nytt. Ved den nye behandlingen må Statsforvalteren ta utgangspunkt i at pasienten og nærmeste pårørende har rett til å uttale seg før det treffes vedtak om tvungen legeundersøkelse etter psykisk helsevernloven § 3-1. Dersom Statsforvalteren mener det var adgang til å gjøre unntak fra retten til å uttale seg i denne saken, må de vise til det rettslige grunnlaget for dette og for øvrig begrunne unntaket i tråd med kravene i forvaltningsloven § 25 og alminnelige regler om forsvarlig saksbehandling. Ombudsmannen mener at Statsforvalteren skulle ha behandlet saken som en klagesak etter psykisk helsevernloven § 3-1 tredje ledd, og ikke som en anmodning om vurdering av pliktbrudd etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4.

Saken gjelder Fylkesmannen i Innlandets avgjørelse i en tilsynssak, hvor de kom til at en psykologs bekymringsmelding til barnevernet ikke utgjorde brudd på et helsepersonells taushetsplikt. Fylkesmannen la stor vekt på at psykologen i denne saken hadde drøftet saken anonymt med barneverntjenesten, og konkluderte med at det ikke var brudd på taushetsplikten når helsepersonellet handlet i tråd med barneverntjenestens råd om å sende bekymringsmelding. Sivilombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke har foretatt en tilstrekkelig selvstendig og forsvarlig vurdering av om det foreligger brudd på taushetsplikten. At psykologen hadde lang erfaring og fulgte råd fra barneverntjenesten kunne ikke begrunne at vilkårene er oppfylt. Fylkesmannen har i sin avgjørelse og ovenfor ombudsmannen også vist til noen opplysninger om et søskens psykiske helseproblemer og psykologens samarbeidsproblemer med foreldrene, men heller ikke disse opplysningene gir tilstrekkelig grunnlag for konklusjonen om at vilkårene for unntak fra taushetsplikten er oppfylt. Fylkesmannen bes derfor behandle den delen av saken som gjelder mulig brudd på taushetsplikt på nytt.

Saken gjelder Helseklages behandlingstid i en enkeltsak om utmåling av erstatning for pasientskade og Helseklages vurdering av spørsmålet om prioritering av saken. Ombudsmannen mener behandlingstiden i utmålingssaken på nesten 29 måneder var for lang. Saken burde ha blitt prioritert fra den kom inn til Helseklage, fordi pasientskadesaken allerede hadde versert lenge for forvaltningen og domstolene, uten at klageren var skyld i dette. Med lang forventet saksbehandlingstid i Helseklage, er det særlig viktig med gode rutiner for å identifisere saker som av ulike grunner bør prioriteres. Ombudsmannen har derfor bedt Helseklage om å gjennomgå rutinene for prioritering mellom saker. Videre forventer ombudsmannen at Helseklage i fremtiden sørger for å gi hensiktsmessig informasjon i orienteringer om forventet saksbehandlingstid.

På bakgrunn av et sykdomsforløp som medførte at pasienten døde, ba pasientens datter Fylkesmannen i Troms og Finnmark vurdere om helsetjenesten på sykehjemmet og legevakten hadde vært i tråd med pasient- og brukerrettighetslovens krav. Fylkesmannen henviste først til lokal avklaring ved å be kommunen og datteren om å løse saken ved dialog seg imellom. Etter at lokal avklaring var gjennomført, fastholdt datteren anmodningen om at Fylkesmannen skulle vurdere mulig pliktbrudd. Fylkesmannen avviste anmodningen. Ombudsmannen mener Fylkesmannen ikke fulgte saksbehandlingsreglene i pasient- og brukerrettighetsloven eller alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling da de fattet avgjørelsene om å henvise til lokal avklaring og om å avvise anmodningen om å vurdere pliktbrudd. Ombudsmannen kan ikke se at Fylkesmannen vurderte synspunktene klageren fremsatte i anmodningen. Avgjørelsene inneholder heller ikke korte begrunnelser for resultatene. Videre ga ikke avgjørelsen om lokal avklaring klageren underretning om resultatet av Fylkesmannens behandling av saken. Manglene ved Fylkesmannens saksbehandling gjør at ombudsmannen finner det er begrunnet tvil ved om avgjørelsene er riktige. Fylkesmannen bes om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av klage på kommunens vedtak om å endre tjenestested for fortsatt ytelse av nødvendige helse- og omsorgstjenester til en sterkt funksjonshemmet person. Vedkommende hadde tidligere mottatt tjenestene i egen sokkelleilighet tilknyttet foreldrenes bolig. Endringen av tjenestestedet innebar at kommunen stilte krav om flytting til kommunal omsorgsbolig. Vedtaket ble påklaget ved fullmektig. Kommunen som hadde truffet vedtaket, utarbeidet i forbindelse med klagesaken en saksfremstilling til Fylkesmannen. Kopi av saksfremstillingen ble sendt klagerens mor, men ikke fullmektigen eller klagerens verge. Ombudsmannen er kommet til at det var et brudd på forvaltningsloven § 12 tredje ledd andre punktum at kommunens saksfremstilling i oversendelsen til Fylkesmannen ikke ble oversendt klagerens fullmektig – Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU). Forvaltningen har risikoen og bevisbyrden for at dens underretninger kommer frem i tilfeller der de ikke er blitt sendt på en lovmessig måte. Slik saken er opplyst må det legges til grunn at NFU heller ikke ble kjent med saksfremstillingen før Fylkesmannen traff vedtak i klagesaken. Dette innebærer et brudd på kontradiksjons- og utredningsplikten. Fylkesmannens vedtak er følgelig beheftet med saksbehandlingsfeil. Videre mener ombudsmannen at det var i strid med god forvaltningsskikk at klagerens menneskerettslige anførsler, som var sentrale i saken, ikke ble kommentert i vedtaket. At Fylkesmannen heller ikke kommenterte dette i forbindelse med klagerens påfølgende anmodning om omgjøring av vedtaket, var også i strid med god forvaltningsskikk. Ombudsmannen ber Fylkesmannen vurdere saken på nytt i samsvar med merknadene i denne uttalelsen.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en klagesak om opphør av brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Spørsmålet i ombudsmannssaken er om Fylkesmannen i klagesaken foretok en vurdering av om pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d ga klager rett til å få tjenestene fra kommunen organisert som BPA. Ut fra ordlyden i vedtaket har Fylkesmannen utelukkende vurdert om kommunens hjelpetilbud oppfylte brukerens rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a annet ledd, og om avgjørelsen om å avslutte BPA-ordningen var åpenbart urimelig. Fylkesmannen kan derfor ikke anses å ha foretatt en vurdering av om klager hadde rett til BPA i medhold av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 d, slik de var forpliktet til. Ombudsmannen ber Fylkesmannen behandle saken på nytt, med mindre den har mistet sin aktualitet. Fylkesmannen bes om å orientere ombudsmannen om saken vil bli behandlet på nytt innen 8 uker. Dersom ny behandling foretas, bes Fylkesmannen orientere ombudsmannen om resultatet av den fornyede behandlingen ved oversendelse av kopi av underretningen til klageren. Fylkesmannen bes uansett om å merke seg ombudsmannens syn, og unngå lignende feil ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder vurderingen av hvem som skal være «nærmeste pårørende» til en pasient som selv ikke er i stand til å utpeke hvem som skal ha denne rollen. Fylkesmannen mente det var adgang til å velge en annen enn den loven gir anvisning på i tilfeller der det vil føre til at valget faller på en pårørende som vurderes å ikke være egnet for oppgaven. Ombudsmannen mener at det ikke er holdepunkter i pasient- og brukerrettighetsloven eller forarbeidene til loven for at det kan gjøres unntak fra lovens definisjon av nærmeste pårørende. Bestemmelsen inneholder en klar definisjon, og lovens system er at den som er definert som nærmeste pårørende får denne rollen uavhengig av personens egenskaper eller om relasjonen sett utenfra fremstår som god. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å behandle den konkrete saken på nytt og om å ta hensyn til merknadene som her er gitt i fremtidige avgjørelser. Videre gjør ombudsmannen Helse- og omsorgsdepartementet oppmerksom på mangler i administrativ praksis.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av en tilsynssak opprettet etter anmodning om vurdering av pliktbrudd i den kommunale helsetjenesten. Saken gjaldt helsehjelpen til en gutt i barneskolealder med en rekke svært alvorlige helseproblemer. Som følge av disse må han blant annet ernæres intravenøst gjennom en venepumpe. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen ikke i tilstrekkelig grad har vurdert hovedpunktene i anmodningen om vurdering av pliktbrudd, slik de er forpliktet til etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a første ledd. Dette gjelder både anførselen om at det ikke har vært en tilstrekkelig liten og fast gruppe sykepleiere som gjennomfører de meste kritiske prosedyrene knyttet til ernæring, og anførselen om manglende opplæring i disse prosedyrene. Ombudsmannen bemerker også at det er uklart om Fylkesmannen har foretatt en forsvarlig vurdering av om kommunen i nødvendig grad har fulgt opp råd fra spesialisthelsetjenesten. Videre påpekes det at dersom personalet som skal utføre en livsnødvendig oppgave må gjøre dette tilnærmet hver uke for å unngå risiko for alvorlige hendelser, så vil økonomiske og administrative vansker med å få dette til ha begrenset vekt i en vurdering av om tjenesten er forsvarlig. Det aktuelle helsetilbudet til gutten gis ikke lenger av hjemmesykepleien, men er organisert gjennom personlig brukerstyrt assistanse (BPA). Det er derfor ikke funnet tilstrekkelig grunn til å be Fylkesmannen om ny behandling av tilsynssaken.