Saken gjelder Statsforvalteren i Agders behandling av en klage fra en jente rett under 16 år som sykehuset behandlet med ernæring via sonde mot hennes vilje. Sivilombudet kom til at Statsforvalteren skulle ha vurdert å opprette tilsyn med sykehuset som følge av klagen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Ombudet la vekt på at informasjonen i klagen ga særlig grunn til å vurdere om det forelå fare for pasientsikkerheten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a. Ombudet la også vekt på at klageren snart var 16 år, at hun hadde uttrykt sterk motvilje mot behandlingen, og at hun hadde vært utsatt for flere former for inngripende tvang over lang tid. Sivilombudet kom også til at Statsforvalteren skulle drøftet hensynet til barnets beste i den begrunnelsen som Statsforvalteren ga for avgjørelsen, jf. forvaltningsloven § 25, Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3. Sivilombudet mente også at Statsforvalterens saksbehandlingstid på i underkant av fem måneder var i strid med forvaltningsloven § 11 a.

Saken gjelder lang behandlingstid hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus i en konkret rettighetsklage, og manglende utsendelse av foreløpig svar og forsinkelsesmelding til klageren. Saken har vært til behandling hos Statsforvalteren i litt over ett år og to måneder, og er ennå ikke ferdigbehandlet. Statsforvalteren viste særlig til stor saksmengde som begrunnelse for den lange behandlingstiden. Sivilombudet undersøkte også Statsforvalterens generelle behandlingstider for rettighetsklager, og Statsforvalterens praksis knyttet til utsending av foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger. Sivilombudet kom til at behandlingstiden for den konkrete rettighetsklagen klart var i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Ombudet var enig med Statsforvalteren i at klageren ikke var blitt holdt orientert om status i saken, slik forvaltningsloven § 11 a andre og tredje ledd krever. Videre var det grunn til å anta at et stort antall saker har en ulovlig lang behandlingstid, særlig klagene på spesialisthelsetjenesten. Det var også grunnlag for å konkludere med at plikten til å sende foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger ikke overholdes i flere saker.

Saken gjelder Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus` behandling av en klagesak om omsorgsstønad. Statsforvalteren vurderte ikke om tjenestetilbudet samlet sett var forsvarlig, kun om kommunens vedtak var åpenbart urimelig. Ombudet mente at Statsforvalteren, slik kommunen gjorde, skulle ha foretatt en vurdering av om tjenestetilbudet samlet sett var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Etter ombudets syn kan statsforvalteren ikke avstå fra en forsvarlighetsvurdering i saker om utmåling/omfang av omsorgsstønad der omsorgsstønad til omsorgsgiver er gjort til en del av tjenestetilbudet til omsorgsmottaker, som i denne saken. Statsforvalteren har full adgang til å prøve om kommunens tjenestetilbud er forsvarlig. Idet Statsforvalteren ikke gjorde en selvstendig prøving av om tjenestetilbudet var forsvarlig, var det etter ombudets syn ikke gjort en reell toinstansbehandling. Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å behandle saken på nytt, og om at ombudets syn på gjeldende rett blir lagt til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Ombudet har av eget tiltak undersøkt hva Statsforvalteren i Innlandet har gjort for å sikre medisinskfaglig rådgivers habilitet i en tilsynssak mot et sykehus. Den medisinskfaglige rådgiveren var, i tillegg til sin stilling hos Statsforvalteren, ansatt i en 20% stilling ved det sykehuset tilsynet gjaldt. Ombudet kom til at det forelå begrunnet tvil om As habilitet, og uttalte at ansettelsen ved sykehuset utgjør et særegent forhold som er egnet til å svekke tilliten til As upartiskhet etter forvaltningsloven § 6 annet ledd. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere As habilitet på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen. Statsforvalteren ble bedt om å merke seg ombudets syn på habilitetsspørsmålet for fremtidige saker. Ombudet bemerket også at det er positivt at Statsforvalteren jobber med skriftlige rutiner for å avklare habilitet hos ansatte, og la til grunn at dette vil komme på plass i løpet av kort tid.

Saken gjelder Statens helsepersonellnemnds avslag på søknad om autorisasjon som psykolog basert på utenlandsk utdannelse. Sivilombudet er kommet til at det ikke kommer frem av vedtaket at Statens helsepersonellnemnd har foretatt en slik samlet, konkret og individuell vurdering av søkerens kvalifikasjoner som følger av helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav d og EØS-retten. Ombudet ber Statens helsepersonellnemnd vurdere saken på nytt.

Saken gjelder lang behandlingstid hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus i forbindelse med to saker om tilsyn med Sykehuset Østfold HF og en fastlege. Statsforvalterens behandlingstid i de to sakene er foreløpig om lag 20 måneder. Sakene er ennå ikke ferdigbehandlet. Den lange behandlingstiden ble blant annet forklart med ressurssituasjonen og store restanser. Sivilombudet undersøkte også Statsforvalterens generelle behandlingstider i tilsynssaker, og Statsforvalterens praksis knyttet til foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger. Etter ombudets syn er Statsforvalterens behandlingstid hittil i de konkrete tilsynssakene i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Det er også grunn til å tro at behandlingstiden i flere andre saker er i strid med kravene til forsvarlig fremdrift. Sivilombudet var enig med Statsforvalteren i at klageren ikke ble holdt orientert om sakenes fremdrift, slik forvaltningsloven § 11 a andre ledd og god forvaltningsskikk krever. Det var også grunnlag for å konkludere med at Statsforvalteren ikke overholder plikten til å sende foreløpige svar og forsinkelsesbrev i flere andre saker. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere å utarbeide skriftlige rutiner om foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger, dersom slike ikke allerede er utarbeidet, og om å redegjøre for effekten av tiltakene som er iverksatt for å få ned behandlingstiden.

Saken gjelder Eidsvoll kommunes tidsbruk i klagesak om omsorgsstønad. Kommunen brukte 8 måneder og 28 dager på å oversende klagen til Statsforvalteren for klagebehandling. Kommunens vedtak i samme sak hadde tidligere blitt opphevet av Statsforvalteren og sendt tilbake til kommunen for ny vurdering. Totalt hadde det derfor gått over tre år og to måneder fra klageren første gang påklaget omfanget av omsorgsstønaden til saken sist ble oversendt Statsforvalteren. Ombudet kom til at kommunens tidsbruk i klagesaken på nesten ni måneder klart var i strid med forvaltningsloven § 33 og § 11 a første ledd,

Saken gjelder X kommunes saksbehandlingstid ved klage på vedtak om reduksjon av omsorgsstønad og tilbud om støttekontakt til en mindreårig gutt. Kommunen traff vedtak i februar 2023. Foreldrene til gutten gjorde det klart for kommunen at de var misfornøyde med tilbudet i brev 6. august 2023. Foreldrene anså brevet som en klage. Kommunen på sin side anså først brevet foreldrene sendte til kommunen 22. januar 2024 som en formell klage på tilbudet. Kommunen ga foreldrene medhold i klagen i vedtak 28. november 2024. Sivilombudet kom til at saken ikke ble avgjort «uten ugrunnet opphold», og at kommunen ikke holdt foreldrene tilstrekkelig orientert om sakens fremdrift underveis, jf. forvaltningsloven § 11 a første og andre ledd. Sivilombudet kom også til at kommunen ikke overholdt sin veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11 første ledd. Kommunens forsinkede svar på skriftlige og telefoniske henvendelser fra Sivilombudet i denne saken, var i strid med Stortingets forutsetning om at henvendelser fra Sivilombudet skal gis prioritet.

Klageren mottok helsetjenester i sitt eget hjem, blant annet hjelp med sondemating. Fra klagerens side var det vist til at hun kunne dissosiere og dermed være ute av stand til å motsette seg helsehjelpen, og at det derfor kunne være fare for at hun ble utsatt for uhjemlet tvang. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalteren har vurdert om klagerens helsetilbud er uforsvarlig fordi det innebærer fare for uhjemlet tvang, se helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, jf. § 3-1 og pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1. Alminnelige normer for god forvaltningsskikk tilsier videre at denne vurderingen skulle ha fremgått av begrunnelsen i Statsforvalterens avgjørelser. Statsforvalteren bes om å behandle saken på nytt innen 25. februar 2025.

Saken gjelder Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus` avgjørelse om reduksjon i antall timer brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Kommunen hadde ikke behandlet klagen på deres vedtak, før Statsforvalteren avgjorde klagesaken. Ombudet var enig med Statsforvalteren når de under sakens behandling her erkjente at saken skulle ha vært klagebehandlet i kommunen, før Statsforvalteren tok endelig stiling til den. Ombudet mente det var begrunnet tvil om saken var tilstrekkelig opplyst da Statsforvalteren tok stilling til den. Videre kom ombudet til at avgjørelsen ikke var begrunnet i tråd med forvaltningsloven og god forvaltningsskikk. Det fremgikk ikke av Statsforvalterens vedtak at de hadde vurdert klagerens anførsel knyttet til kommunens begrunnelse for endring av tjenestetilbudet. Ut fra Statsforvalterens begrunnelse fremsto det som uklart hvilke konkrete vurderinger som var gjort av As hjelpebehov. Ut fra svaret til Sivilombudet, kunne Statsforvalteren synes å ha gjort en noe annen vurdering av grunnlaget for reduksjonen i tjenestetilbudet enn kommunen. Heller ikke det fremgikk av Statsforvalterens avgjørelse. Ombudet ba Statsforvalteren behandle saken på nytt i tråd med ombudets merknader, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.